Hvor mye skal egne barn styre om man skal ha kjæreste?

[AnonymBruker]

Jeg har truffet en mann, vært helgepartnere i to år før barna traff hverandre. Startet med småturer, så helgeturer og nå 2 uker sommerferie sammen. Alle treffen har vi oppført oss som venner. Altså ingen kjærestekontakt, selv ikke på kvelden når barna er lagt eller andre ganger vi er alene.

Ene barnet mitt er veldig innadvendt og introvert, og trives best i eget selskap. For eksempel etter en skoledag så trenger hun å være alene. Andre barnet mitt er mer utadvendt men vandt til at vi bare er oss tre. 

Min partner har også to barn. De er utadvendte og veldig ekstroverte i tillegg. Ene er veldig høylydt og kan gå i fra 0 til 100 på 3 sekunder. 

Ene barnet mitt blir utrolig sliten av dette. Og trenger mange pauser hvor hun går bort for å være alene. Andre barnet mitt bare takler ikke så godt å dele min oppmerksomhet. 

Alle treffene vi har hatt har ellers blitt lagt opp til at vi skal ha det veldog gøy. Vi er turmennesker begge to, så alle ungene er vant til alle aktivitetene vi gjør, som å sove ute i hengekøye, båtturer, matlaging, kano, filmkvelder osv. 

Hvor mye skal egne barn styre for om man er en god match med en partner? Jeg kan se for meg at jeg er evig singel h is de skal bestemme. På en måte tenker jeg jo at det er greit, men på andre siden så tenker jeg at det faktisk ikke er så greit. Jo mer vi er alene, jo vanskeligere blir det jo også å sosialisere med andre... 

Hva tenker dere? 

Anonymkode: 93368...79b

[AnonymBruker]

Tenker at barnet selvsagt ikke skal styre dette, men at du/dere må være flink på å tilrettelegge for den som krever en del alenetid  

Anonymkode: 01a6e...027

[AnonymBruker]

Det er jo selvfølgelig du som bestemmer, men du burde sette hensynet til barna dine såpass høyt at du ikke går inn i et forhold som gjør hverdagen deres verre på noe vis. 

Anonymkode: c62f8...681

[aksase]

Barnet har det godt hvis foreldrene har det godt. Gjør det som gjør deg lykkelig og det som gir deg overskudd til barna, så har barna det også fint.

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna? Kan dere være særboere frem til de blir eldre og mest sannsynlig tilbringer mindre tid hjemme?

Anonymkode: 2827c...8f6

[AnonymBruker]

Barnene bestemmer. Å få barn innebærer et stort ansvar, det er ikke som å kaste småmynt i en brønn. Når man har valgt å få barn, så går barna først. End of story!

Anonymkode: a7f74...27a

[AnonymBruker]

Barn har det best med foreldre som har det bra. Når det er sagt så tror jeg hverken du eller barna får det bra om dere ikke klarer å hensynta de behovene barna har. Det er ingen grunn til at dere ikke kan fortsette å være kjærester, og være sammen på det nivået dere er nå (dere bør uansett være ærlige på at dere faktisk er kjærester), men å flytte sammen tror jeg ikke er lurt. Du kan rett og slett risikere at barnet ditt ikke orker å være hos dere (antar det er en far i bildet her som de er hos også).

Alternativt, hvis dere absolutt må flytte sammen, vurder å ha forskjøvet samvær. Hvis dere begge har barna 50% så kan feks hans barn komme 2-3 dager før dine, slik at barna får noen dager uten stesøsken og bare 3-4 dager der alle er under samme tak. Det gir mindre alenetid for dere voksne, men har man barn så må faktisk de komme først.

Anonymkode: 10403...d39

[AnonymBruker]

aksase skrev (11 timer siden):

Barnet har det godt hvis foreldrene har det godt. Gjør det som gjør deg lykkelig og det som gir deg overskudd til barna, så har barna det også fint.

Akkurat dette er en sannhet med store modifikasjoner. Om foreldrenes lykke går utover barnas lykke, er det klart at barnet ikke har det godt. 

Anonymkode: f136c...9c7

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg kan se for meg at jeg er evig singel h is de skal bestemme.

Hvordan er dette mulig? Planlegger du at barna skal bo hjemme og henge med deg på fritida fram til du dør?

Hvis de er gamle nok til å være med på de aktivitetene du beskriver så kan det ikke være snakk om så veldig mange år før de er store nok til å trekke seg unna hvis de synes det nye opplegget er slitsomt/ irriterende. Det er vanskelig å forstå at noen ikke kan være kjærester uten å involvere barna fram til det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Barnene bestemmer. Å få barn innebærer et stort ansvar, det er ikke som å kaste småmynt i en brønn. Når man har valgt å få barn, så går barna først. End of story!

Anonymkode: a7f74...27a

Så du tenker at barnet bestemmer alt annet og da eller? Du tar ingen kamper med barna dine? 

Anonymkode: 01d35...02f

[AnonymBruker]

aksase skrev (11 timer siden):

Barnet har det godt hvis foreldrene har det godt. Gjør det som gjør deg lykkelig og det som gir deg overskudd til barna, så har barna det også fint.

Verste tullet som fins! Joda, mor vil dra på heisatur til Spania med Bob Johnny seks mnd i året, og ungene har det selvfølgelig bra fordi mor har det bra.. 🙄🙄

Anonymkode: 0ef05...84b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hvor mye skal egne barn styre for om man er en god match med en partner? Jeg kan se for meg at jeg er evig singel h is de skal bestemme. På en måte tenker jeg jo at det er greit, men på andre siden så tenker jeg at det faktisk ikke er så greit. Jo mer vi er alene, jo vanskeligere blir det jo også å sosialisere med andre... 

Hva tenker dere? 

Anonymkode: 93368...79b

Hvorfor så sort/hvitt syn på det? Er kjørere ensbetydende at man MÅ bo sammen? Særbo er faktisk en løsning. 

Du skal selvsagt ikke dra inn folk i barnas liv som forverrer barnas tilværelse. Hva du gjør når du ikke er med barna, har de ikke noe med. 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ene barnet mitt blir utrolig sliten av dette. Og trenger mange pauser hvor hun går bort for å være alene. Andre barnet mitt bare takler ikke så godt å dele min oppmerksomhet. 

Det høres ut som du planlegger å bo med denne mannen og hans to barn koste hva det koste vil. 

Mitt tips: skynd dere langsomt. Dere kan bo sammen når barna er eldre eller ute av redet. 

Hvis du ønsker å slite ut barnet ditt, så bo sammen med disse høyaktive personene.

Og barnet ditt som takler dårlig å dele opp oppmerksomheten din, vel. Det vokser h*n av seg med årene.

Anonymkode: 0add2...14d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har truffet en mann, vært helgepartnere i to år før barna traff hverandre. Startet med småturer, så helgeturer og nå 2 uker sommerferie sammen. Alle treffen har vi oppført oss som venner. Altså ingen kjærestekontakt, selv ikke på kvelden når barna er lagt eller andre ganger vi er alene.

Ene barnet mitt er veldig innadvendt og introvert, og trives best i eget selskap. For eksempel etter en skoledag så trenger hun å være alene. Andre barnet mitt er mer utadvendt men vandt til at vi bare er oss tre. 

Min partner har også to barn. De er utadvendte og veldig ekstroverte i tillegg. Ene er veldig høylydt og kan gå i fra 0 til 100 på 3 sekunder. 

Ene barnet mitt blir utrolig sliten av dette. Og trenger mange pauser hvor hun går bort for å være alene. Andre barnet mitt bare takler ikke så godt å dele min oppmerksomhet. 

Alle treffene vi har hatt har ellers blitt lagt opp til at vi skal ha det veldog gøy. Vi er turmennesker begge to, så alle ungene er vant til alle aktivitetene vi gjør, som å sove ute i hengekøye, båtturer, matlaging, kano, filmkvelder osv. 

Hvor mye skal egne barn styre for om man er en god match med en partner? Jeg kan se for meg at jeg er evig singel h is de skal bestemme. På en måte tenker jeg jo at det er greit, men på andre siden så tenker jeg at det faktisk ikke er så greit. Jo mer vi er alene, jo vanskeligere blir det jo også å sosialisere med andre... 

Hva tenker dere? 

Anonymkode: 93368...79b

For meg hadde det vært helt uaktuelt å flytte sammen med denne situasjonen. Jeg er også introvert og stille, og har bodd med noen som er ekstrovert og bråkete, det var et mareritt, så jeg kan forestille meg hvordan dette barnet ditt har det. Hun får jo også da snudd om på hele tilværelsen med tre nye mennesker i livet sitt. Jeg er selv skilt mamma med en tenåringsgutt, og pappaen har funnet seg ny dame med barn som ikke går godt overens med vår sønn. Vi snakker mye om det siden han er ungdom og har egne meninger, og han synes det er vanskelige enda de ikke har flyttet sammen.

Anonymkode: af360...8f4

[AnonymBruker]

Hvis du lar de bestemme så gir du dem også ansvar. 

Skal de ha ansvaret for at du blir single og alene fremover? 

Men hvorfor skal du absolutt bo sammen med ham? 

Særbo vil redde hele suppa.

Anonymkode: c73fe...894

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Barnene bestemmer. Å få barn innebærer et stort ansvar, det er ikke som å kaste småmynt i en brønn. Når man har valgt å få barn, så går barna først. End of story!

Anonymkode: a7f74...27a

Nei, barn er ikke gamle nok til å bestemme. De har ikke forutsetningene til å ta voksne avgjørelser. Du gir dem et ansvar de ikke skal ha. 

Anonymkode: c73fe...894

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, barn er ikke gamle nok til å bestemme. De har ikke forutsetningene til å ta voksne avgjørelser. Du gir dem et ansvar de ikke skal ha. 

Anonymkode: c73fe...894

Merkelig at barn ikke skal ha rett til å trives i sitt eget hjem. 

Anonymkode: b2f04...0de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Merkelig at barn ikke skal ha rett til å trives i sitt eget hjem. 

Anonymkode: b2f04...0de

????..  Du må se om du kan svaret en gang til.

Anonymkode: c73fe...894

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Merkelig at barn ikke skal ha rett til å trives i sitt eget hjem. 

Anonymkode: b2f04...0de

Så når de er 18 år og på vei ut,så skal de sitte igjen med ansvaret og samvittigheten  for at du sitter single og alene i helgene, akterutseilt på datingmarkedet.? 

Anonymkode: c73fe...894

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har truffet en mann, vært helgepartnere i to år før barna traff hverandre. Startet med småturer, så helgeturer og nå 2 uker sommerferie sammen. Alle treffen har vi oppført oss som venner. Altså ingen kjærestekontakt, selv ikke på kvelden når barna er lagt eller andre ganger vi er alene.

Ene barnet mitt er veldig innadvendt og introvert, og trives best i eget selskap. For eksempel etter en skoledag så trenger hun å være alene. Andre barnet mitt er mer utadvendt men vandt til at vi bare er oss tre. 

Min partner har også to barn. De er utadvendte og veldig ekstroverte i tillegg. Ene er veldig høylydt og kan gå i fra 0 til 100 på 3 sekunder. 

Ene barnet mitt blir utrolig sliten av dette. Og trenger mange pauser hvor hun går bort for å være alene. Andre barnet mitt bare takler ikke så godt å dele min oppmerksomhet. 

Alle treffene vi har hatt har ellers blitt lagt opp til at vi skal ha det veldog gøy. Vi er turmennesker begge to, så alle ungene er vant til alle aktivitetene vi gjør, som å sove ute i hengekøye, båtturer, matlaging, kano, filmkvelder osv. 

Hvor mye skal egne barn styre for om man er en god match med en partner? Jeg kan se for meg at jeg er evig singel h is de skal bestemme. På en måte tenker jeg jo at det er greit, men på andre siden så tenker jeg at det faktisk ikke er så greit. Jo mer vi er alene, jo vanskeligere blir det jo også å sosialisere med andre... 

Hva tenker dere? 

Anonymkode: 93368...79b

Jeg er litt i samme situasjon, mine barn trenger mye "nedetid", mens hans barn er ekstroverte og høyt og lavt  De første to årene etter at vi ble sammen, hadde vi barn nesten uten overlapping. Altså veldig lite kjærestetid, men vi fikk mye tid med hverandres barn og ble godt kjent med dem. Vi har også vært samlet alle sammen, og det har gått over all forventning, selv om mine helt tydelig får nok innimellom og trekker seg tilbake. Og det er jo helt greit!

Faktisk ser jeg at jeg er den som har vært mest skeptisk til fellestreff fordi jeg automatisk har gått ut fra at mine barn ikke ønsker å være sammen med alle, men så viser det seg at de stortrives. I små mengder. Det holder med en middag en kveld med tilhørende tv og underholdning, eller ei uke på ferie hvor vi har bodd i hver vår feriebolig (f. eks. campinghytte). Og jeg har lært at jeg ikke automatisk skjønner hva de trenger. De "tåler" mer enn jeg har trodd.

Vi hadde egentlig tenkt å flytte sammen neste sommer, men etter årets ferie konkluderte vi at vi må vente til de største er ute av redet. Det er ikke så mange år til, da barna/ungdommene er fra 8 til 18 år. I og med at flesteparten er såpass store, så har hans barn sine rutiner og sitt eget samhold, og det har mine også. 

Jeg tror slitasjen på forholdet vårt hadde blitt stor hvis vi hadde flyttet sammen, men heldigvis bor vi ikke langt unna hverandre, og kan treffes mye uansett.

Jeg tenker at det er på høy tid at barna får vite at dere er kjærester, hvis du har trua på dere som par, da. Og så ville jeg tatt hensyn til barnet som er introvert og behøver alenetid uten at du er nødt til å stille opp hele tiden. Barnet som vil ha deg for seg selv, må gradvis venne seg til å dele deg med flere. Det blir sikkert litt sjalusi, men gjør ham/henne trygg på at ingenting forandrer forholdet dere imellom. Jeg synes ikke det er riktig at barna skal avgjøre hvem du skal ha som partner, eller om du skal ha en kjæreste i det hele tatt.

Anonymkode: f7195...23c

[Engel]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Så når de er 18 år og på vei ut,så skal de sitte igjen med ansvaret og samvittigheten  for at du sitter single og alene i helgene, akterutseilt på datingmarkedet.? 

Anonymkode: c73fe...894

Man er ikke akterutseilt på datingmarkedet selv om man har blitt litt eldre. Mange skilles nettopp når barna er voksne og flytter ut, så det er mange single i den alderen. Hvis man ikke klarer å oppføre seg på en slik måte at man unngår at barna føler seg skyldig for det livet man selv har, da har man virkelig andre problemer man må ta tak i..

Nå tenker jeg saken her går mer på hvorfor det må være alt eller ingen ting. Man kan fint ha et forhold uten å bo sammen. Jeg er selv på leting etter kjærligheten, men kommer ikke til å bli samboer så lenge barna mine bor hjemme. De har stesøsken hos faren, og jeg vet godt hvor mye de setter pris på at vi bare er oss hos meg. Og jeg setter stor pris på den tiden jeg har med ungdommene mine, kjærestetiden kan jeg ta når de er hos faren. Tiden med ungene er dyrebar. Familie er for livet, forhold har vel de fleste av oss nå lært at ikke nødvendigvis varer. Og ikke minst så kan partner dø fra oss. Så hvor er det da naturlig å legge mest tid og omsorg?

Endret 29. august 2023 av Engel