Vil skille meg men partner er økonomisk avhengig av meg

[AnonymBruker]

Som tittelen sier. Jeg vil skilles, eller i alle fall separere meg et år for å se hvordan livet er uten partner. Ingen av oss setter lenger nok pris på hverandre. Dette har vokst seg frem hos meg etter å ha blitt tatt for gitt i forholdet i mange år. Vi har to barn sammen i barneskolealder. 

Men min partner er avhengig av meg økonomisk. Tjener for mye til å få noen form for stønader, men må da flytte til en bitte liten leilighet med barna deler av tiden. Jeg kjenner dette gnager på samvittigheten min. Jeg er den eneste som kan beholde huset, og det er jo positivt for ungene. Vi har det ikke skikkelig ille sammen, men for meg er det ting som har bygget seg opp over år med å ha blitt tatt for gitt som gjør at følelsene er borte og gnagd bort. 

Hva gjør jeg da? Kjenner jeg er veldig irritert på partner som ikke har skaffet seg mer utdanning når muligheten har vært der, men bare nytt godt av min lønn. Partner er også opptatt av at jeg skal jobbe mye, slik at økonomien er god. Dette har jeg ikke tenkt på før. Til gode for alle har jeg jo da tenkt. Men nå gnager dette også kraftig, jeg har forsørget og nå kan jeg ikke gå fordi partner er avhengig av meg for å kunne ta seg av barna. Hadde vi ikke hatt barn hadde jeg jo ikke tenkt mer over det. Jeg kjenner også på den klassiske biten, irritasjonen av å måtte kjøpe partner ut av en bolig som jeg har bidratt langt mer til. Men så lenge det er anskaffet etter giftemål eies det jo likt. 

Hva gjør man da? Tanker? 

Anonymkode: b8ef7...631

[AnonymBruker]

Og ja, alt med tanke på å ikke skulle bli tatt for gitt er forsøkt de siste ti årene. Men vi står på stedet hvil. 

Anonymkode: b8ef7...631

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tjener for mye til å få noen form for stønader, men må da flytte til en bitte liten leilighet med barna deler av tiden. Jeg kjenner dette gnager på samvittigheten min.

OK, du skylder selvfølgelig ikke partner noe, men når det nå en gang er sånn at det går på samvittigheten løs; kan det være en mulighet å stille sikkerhet for et større lån i en tiårsperiode? Jeg hadde en kollega som gjorde det slik en gang, personen lånte rett og slett eksen penger. Det må være bedre enn å forbli i et dårlig forhold hvis det er det som er alternativet? For slik du formulerer det er det ikke en gang et alternativ hvis partneren (og barna) må flytte ut i en bitteliten leilighet.

[AnonymBruker]

Min mann hadde det likedan. Er ikke økonomisk avhengig av hverandre vi da. Men jeg gikk på en smell og har vært sannsynlig deprimert i lang tid som ingen av oss fanget opp. Ting var tungt og det fikk utover han dessverre. Han ville skilles mens jeg ville at vi skulle prøve. Jeg søkte hjelp til min fastlege. Ble sykmeldt med en gang og jeg fikk time til psykolog. Jobba med det en god stund også gikk vi til familievernkontoret som par. Han var så ferdig med meg. Men når han fikk forklart at jeg var syk. Og det var ikke jeg som person som hadde ødelagt forholdet så endret ting seg. Jeg jobber mye med meg selv. For å ta vare på meg selv også. Ikke bare familien as. No er forholdet supert. Og vi vet at kommunikasjon er så viktig. Dette hadde vi glemt ei god stund. Men er på rett kjør nå. Sier ikke at ting blir slik til dere. Men jeg tenker. Er det da riktig at du blir bare fordi at partneren er økonomisk avhengig? Er ikke ditt liv verdt mer enn det? 

Anonymkode: ea218...80c

[AnonymBruker]

Hvis du ikke har hjerte til å flytte fra partneren din så blir du. 

Eller så tenker du at det er ikke ditt ansvar og gjør det som gagner deg. 

Anonymkode: 22e0d...925

[AnonymBruker]

Om det er du som er mannen her så er det bare å stikke. Det er ikke ditt problem at din partner ikke har klart å få noe ut av livet. 
 

Om du er kvinnen i forholdet så stiller jeg meg komplett uforstående til hvorfor du i utgangspunktet har fått barn med et så verdiløst eksemplar av mannerasen. 

Anonymkode: 67da3...d6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Som tittelen sier. Jeg vil skilles, eller i alle fall separere meg et år for å se hvordan livet er uten partner. Ingen av oss setter lenger nok pris på hverandre. Dette har vokst seg frem hos meg etter å ha blitt tatt for gitt i forholdet i mange år. Vi har to barn sammen i barneskolealder. 

Men min partner er avhengig av meg økonomisk. Tjener for mye til å få noen form for stønader, men må da flytte til en bitte liten leilighet med barna deler av tiden. Jeg kjenner dette gnager på samvittigheten min. Jeg er den eneste som kan beholde huset, og det er jo positivt for ungene. Vi har det ikke skikkelig ille sammen, men for meg er det ting som har bygget seg opp over år med å ha blitt tatt for gitt som gjør at følelsene er borte og gnagd bort. 

Hva gjør jeg da? Kjenner jeg er veldig irritert på partner som ikke har skaffet seg mer utdanning når muligheten har vært der, men bare nytt godt av min lønn. Partner er også opptatt av at jeg skal jobbe mye, slik at økonomien er god. Dette har jeg ikke tenkt på før. Til gode for alle har jeg jo da tenkt. Men nå gnager dette også kraftig, jeg har forsørget og nå kan jeg ikke gå fordi partner er avhengig av meg for å kunne ta seg av barna. Hadde vi ikke hatt barn hadde jeg jo ikke tenkt mer over det. Jeg kjenner også på den klassiske biten, irritasjonen av å måtte kjøpe partner ut av en bolig som jeg har bidratt langt mer til. Men så lenge det er anskaffet etter giftemål eies det jo likt. 

Hva gjør man da? Tanker? 

Anonymkode: b8ef7...631

Du er veldig opptatt av økonomi her, men en familiesituasjon er så mye mer enn økonomi. Du har jobbet mye, og partner har vært opptatt av dette, sier du, for at dere skal ha god økonomi. Jeg antar da at partner har tatt større andel av andre oppgaver i familien AS? Oppfølging av barn, husarbeid m.m.? Lagt til rette for at du kan prioritere karriere/jobbe mye? Bare sånn for en mer rettferdig balanse i "regnskapet" ditt, da det virker som at du ser bort fra alt annet enn lønnsarbeid her. 

Anonymkode: 849e4...9a6

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (6 minutter siden):

OK, du skylder selvfølgelig ikke partner noe, men når det nå en gang er sånn at det går på samvittigheten løs; kan det være en mulighet å stille sikkerhet for et større lån i en tiårsperiode? Jeg hadde en kollega som gjorde det slik en gang, personen lånte rett og slett eksen penger. Det må være bedre enn å forbli i et dårlig forhold hvis det er det som er alternativet? For slik du formulerer det er det ikke en gang et alternativ hvis partneren (og barna) må flytte ut i en bitteliten leilighet.

Jeg tjener ikke mer enn akkurat nok til å kunne kjøpe partner ut og betjene eget lån. Jeg er ikke sterkt stillt økonomisk som aleneforelder jeg heller, men sterk nok til å kunne beholde huset og klare en billig ferie med barna en gang i året. 

Det vil også ramme barna, vi vil begge få dårligere råd. Pr i dag tjener jeg nok til å forsørge familien og det partner tjener brukes på ferie, godt med sparing og fornøyelser. Så det vil jo ramme barna også, og vi vil begge få det stramt. Men det vil altså bli veldig stusselig for partner som jeg jo regelrett "kaster" ut siden det er jeg som ønsker seperasjon og også kan beholde huset.

Samtidig har denne biten gjort forholdet enda mer utfordrende, siden jeg nå ser at partner ikke bare har tatt meg forgitt i lang tid men også levd et rolig liv selv på min "bekostning". Dette gnager jo bare enda mer på meg, sammen med de andre tingene som alt var utfordrende. 

 

 

Jeg regner med jeg holder ut i noen år til, og oppfordrer partner til å ta noe videreutdanning slik at det er mulig å klatre karriere og klare seg på egenhånd. Da vil det gå mindre ut over barna om ikke annet. 

Anonymkode: b8ef7...631

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du er veldig opptatt av økonomi her, men en familiesituasjon er så mye mer enn økonomi. Du har jobbet mye, og partner har vært opptatt av dette, sier du, for at dere skal ha god økonomi. Jeg antar da at partner har tatt større andel av andre oppgaver i familien AS? Oppfølging av barn, husarbeid m.m.? Lagt til rette for at du kan prioritere karriere/jobbe mye? Bare sånn for en mer rettferdig balanse i "regnskapet" ditt, da det virker som at du ser bort fra alt annet enn lønnsarbeid her. 

Anonymkode: 849e4...9a6

Nei. Jeg har både tjent mest og håndtert mest på hjemmebane. Dette er noe av det som ligger nettopp i det å bli tatt for gitt over år. 

Jeg er kvinnen i forholdet. Styrer AS familie. Har ikke fått lov til å jobbe redusert, fordi det påvirker økonomien for mye. Jeg følger opp barna for det meste i aktiviteter osv. Mannen er god til å håndtere sine avgrensede praktiske oppgaver hjemme, kjøre, hente (på bestilling fra organisatoren - meg), handle, male, klippe plen, skifte dekk og generell ryddig men det er jeg som styrer familien likevel. Det klassiske, foreldremøter, innkjøp av julegaver, ordning av selskaper, tilstelninger og bursdager, at barna har klær i skapet, organiserer ferier, pakker, sørger for orden i huset generelt, osv. Han bidrar men jeg er prosjektleder og styrer maskineriet. Det er jeg som er prosjektledere . Alle i familien både min og hans vet at det er meg de må kontakte om noe skal planlegges osv. Slik det jo ofte er med det tredje skiftet og kvinnen i familien. 

Anonymkode: b8ef7...631

[Isambard]

Jeg hører egentlig bare en unnskyldning for å utsette en nødvendig beslutning.

Du vil måtte betale barnebidrag som vil jevne ut noe av forskjellen. Det er mange som må flytte til noe mindre og barna klarer seg.

Du har dessuten ikke noe valg. Har du?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Om det er du som er mannen her så er det bare å stikke. Det er ikke ditt problem at din partner ikke har klart å få noe ut av livet. 
 

Om du er kvinnen i forholdet så stiller jeg meg komplett uforstående til hvorfor du i utgangspunktet har fått barn med et så verdiløst eksemplar av mannerasen. 

Anonymkode: 67da3...d6e

Er alle kvinner som ikke har evne til å forsørge seg selv også verdiløse eksemplar av kvinnerasen? 

Anonymkode: 22e0d...925

[AnonymBruker]

Isambard skrev (2 minutter siden):

Jeg hører egentlig bare en unnskyldning for å utsette en nødvendig beslutning.

Du vil måtte betale barnebidrag som vil jevne ut noe av forskjellen. Det er mange som må flytte til noe mindre og barna klarer seg.

Du har dessuten ikke noe valg. Har du?

Er ts smart så ser hen til at barnet er hos ts majoriteten av tiden - og følgelig slipper billigere unna.. 

Anonymkode: 22e0d...925

[AnonymBruker]

Isambard skrev (3 minutter siden):

Jeg hører egentlig bare en unnskyldning for å utsette en nødvendig beslutning.

Du vil måtte betale barnebidrag som vil jevne ut noe av forskjellen. Det er mange som må flytte til noe mindre og barna klarer seg.

Du har dessuten ikke noe valg. Har du?

Jeg kommer til å ha hovedansvaret for barna så jeg antar jeg da ikke skal betale bidrag. Jeg tenker jeg kommer til å kompensere med å ta regningene omkring barna og at han slipper det, men det blir likevel trangt for ham. Det er dyrt å leie her vi bor. 

Men jeg har jo et valg. Jeg kan jo bli. Ikke sette mine behov først. 

Anonymkode: b8ef7...631

[Isambard]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er ts smart så ser hen til at barnet er hos ts majoriteten av tiden - og følgelig slipper billigere unna.. 

Anonymkode: 22e0d...925

Ja, men da er jo også et mindre problem at partneren har en mindre bolig. 

(Forresten er synes jeg det er uetisk å gjøre det for pengenes skyld, og ikke noe TS kan bestemme alene)

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

...min partner er avhengig av meg økonomisk. Tjener for mye til å få noen form for stønader, men må da flytte til en bitte liten leilighet med barna deler av tiden. 

Anonymkode: b8ef7...631

Hva er problemet med å bo i leilighet? 

[Isambard]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg kommer til å ha hovedansvaret for barna så jeg antar jeg da ikke skal betale bidrag. Jeg tenker jeg kommer til å kompensere med å ta regningene omkring barna og at han slipper det, men det blir likevel trangt for ham. Det er dyrt å leie her vi bor. 

Men jeg har jo et valg. Jeg kan jo bli. Ikke sette mine behov først. 

Anonymkode: b8ef7...631

Har dere snakket om det?

[AnonymBruker]

Kan dere leve i et familie-økonomisk forhold uten å være et par?

Er det mulig å flytte til en tomannsbolig eller hus med utleieleilighet sånn at ungene får nærhet til begge to, dere drar nytte av hverandres økonomi, men du kan gå videre med livet?

Anonymkode: cf794...ee2

[Tone83]

Jeg hadde ikke snudd opp ned på ungene sin verden fordi jeg følte meg litt for lite satt pris på av partner. 
allurat den hadde jeg ofret for ungene mine. Hadde du vert dypt ulykkelig hadde jeg sett annerledes på det.. 

Hvis du likevel vil gå, så vil nok din partner klare seg. Hun blir jo ikke nødvendigvis alene for alltid. så da vil jo de bli to om regningene igjen. 

[AnonymBruker]

Isambard skrev (Akkurat nå):

Har dere snakket om det?

Nei. Jeg har ikke fortalt noe. Men jeg vet han kommer til å se det slik han også. Han vet at barna er mer knyttet til meg og langt mer avhengig av meg. Han kommer ikke til å stille seg mot det. 

 

Så jeg står med samvittighet i at jeg skal ta fra ham hus, barn og sende ham til en liten kjellerleilighet uten nok soverom når han er over 40. Det er en kjip situasjon å sette noen i. 

I vår skolekrets, som jeg jo ønsker å beholde barna i, er det ikke tomannsboliger og generellt lite leiligheter. Her er eneboliger og noen rekkehus. Han vil ikke ha råd til å kjøpe noe her, pr i dag. Jeg hører jeg er lite løsningsorientert, men jeg har vurdert, sjekket leiemarkedet, sjekket leilighetsmarkekedet. Kanskje han kan kvalifisere til er startlån fra Husbanken. Det er eneste løsning jeg ser. Han vil sitte igjen med en del egenkapital hvis jeg kjøper huset. 

Så på den ene siden samvittighet. På den andre siden har jeg løftet begge byrder i mange år alt, både økonomisk og i familien. Når skal det bli min tur, hvis jeg lar samvittigheten styre? 

Anonymkode: b8ef7...631

[Isambard]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nei. Jeg har ikke fortalt noe. Men jeg vet han kommer til å se det slik han også. Han vet at barna er mer knyttet til meg og langt mer avhengig av meg. Han kommer ikke til å stille seg mot det. 

 

Så jeg står med samvittighet i at jeg skal ta fra ham hus, barn og sende ham til en liten kjellerleilighet uten nok soverom når han er over 40. Det er en kjip situasjon å sette noen i. 

I vår skolekrets, som jeg jo ønsker å beholde barna i, er det ikke tomannsboliger og generellt lite leiligheter. Her er eneboliger og noen rekkehus. Han vil ikke ha råd til å kjøpe noe her, pr i dag. Jeg hører jeg er lite løsningsorientert, men jeg har vurdert, sjekket leiemarkedet, sjekket leilighetsmarkekedet. Kanskje han kan kvalifisere til er startlån fra Husbanken. Det er eneste løsning jeg ser. Han vil sitte igjen med en del egenkapital hvis jeg kjøper huset. 

Så på den ene siden samvittighet. På den andre siden har jeg løftet begge byrder i mange år alt, både økonomisk og i familien. Når skal det bli min tur, hvis jeg lar samvittigheten styre? 

Anonymkode: b8ef7...631

Ok, jeg skjønner at det er veldig vanskelig.

Hvis du ikke går så håper jeg du prøver alvorlig å bedre forholdet.

Det verste du kan gjøre mot mannen din er å "holde ut" og synes synd på deg selv når du egentlig vil gå. Jeg mener det ikke er et alternativ å holde ham fanget i limbo i årevis.

(Jeg snakker rett fra levra her 😀)

PS: Bra du ser etter praktiske løsninger.

 

Endret 28. august 2023 av Isambard