Når 12 åringen plutselig ikke vil børe hos far lenger

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt på 12 år som bor 50% hos far. Dette har han gjort siden vi gikk i fra hverandre for snart 8 år siden. I løpet av disse 8 årene har jeg og far hatt ett godt samarbeid, vi har bodd i samme skolekrets og begge vært aktive i barnets fritidsaktiviteter. Ingen av oss har sett eller opplevd at barnet har grudd seg til å besøke den ene eller den andre. Barnet har de siste tre årene vært litt mer negativ til barnefar fordi han har fått seg samboer og en baby. Sønnen vår er kjempeglad i babyen til far, men synes det er slitsomt å være der fordi alt handler om babyen. Jeg har prøvd å forklare at det er ganske vanlig når man får barn, småbarn krever mye omsorg og oppmerksomhet. Nå har «babyen» blitt så stor at h*n går i barnehage, skulle tro det skulle gjøre saken litt bedre for sønnen vår, men han kom hjem i dag og sa at han bare ville bo fast hos meg og bare være hos far i helgene, slik som fetteren sin. Min søster har en sønn som er hos faren sin annenhver helg. Jeg ble litt sjokkert da jeg hørte det, men når jeg spurte sa sønnen min at han ikke orket pappa og «maset» fra stemor. Han synes han blir urettferdig behandlet, fordi far er mer glad i sin nye unge etc. Sønnen vår sa at han velger å ta det opp nå, fordi nå er han gammel nok til å bestemme selv, det hadde Helsesykepleier på skolen fortalt. 
 

Hva er lurt å gjøre her? Jeg VET at det sønnen vår sier er et feilaktig bilde av barnefar. Far  følger opp fritidsaktiviteter og skolearbeid, er generelt en kjempefin pappa. Vi har alltid vært åpne om alt, vet at barnefar har litt stram økonomi nå pga av at stemor er arbeidsledig og at deres fellesbarn er krevende. Barnefar har prøvd å ta opp dette med sønnen vår uten hell. Og jeg opplever at sønnen vår takler nye voksenpersoner i livet sitt dårlig, det er en grunn til at jeg har valgt å holde kjæresteforholdet mitt hemmelig i 5 år. Ønsker ikke å involvere sønnen min fordi det er noe han ikke greier å ta innover seg, dette er selvsagt ikke like enkelt for barnefar som har samboer med felles barn. 

Anonymkode: 17fc0...92b

[AnonymBruker]

Kanskje han rett og slett er lei av å ha to hjem og flytte annenhver uke? 

Anonymkode: d6d0f...0e5

[Gjest kruspersilletaco]

Går det ikke an å la ham få en liten pause? Bor annen hver helg i en periode, men far kan fortsette å følge på aktivitet, og kanskje finne på noe bare de to en dag den uken han egentlig skulle vært hos far?

[AnonymBruker]

Han trives ikke der. Er ikke det god nok grunn?

Anonymkode: a4f94...d06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kanskje han rett og slett er lei av å ha to hjem og flytte annenhver uke? 

Anonymkode: d6d0f...0e5

Han «flytter» ikke annenhver uke, da han har soverom og dobbelt opp av klær og utstyr i begge hjem. Begge bor også i samme skolekrets og nabolag, han har gangavstand til alle vennene sine fra begge hjem. Det å ha to hjem har aldri vært en utfordring tidligere. 

Anonymkode: 17fc0...92b

[AnonymBruker]

Børe?

Anonymkode: 56954...691

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Børe?

Anonymkode: 56954...691

Være, B og V er rett ved hverandre på tastaturet. 

Anonymkode: 17fc0...92b

[AnonymBruker]

Det lureste er vel å la barnet få som han ønsker? Skal du si nei så sier du jo indirekte at han ikke er velkommen å bo hele tiden med deg? Og så hadde jeg sluttet å holde kjæresten skjult. Er sunt for barn å se at voksne bygger nye relasjoner. 

Anonymkode: 4c5fb...b38

[AnonymBruker]

https://www.ung.no/demokrati-og-valg/459_Barneloven.html

«Loven bestemmer at når du er fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva du mener. Da skal du få kunne si din mening før det tas avgjørelse om dine personlige forhold, for eksempel hvem av foreldrene du skal bo hos hvis de lever hver for seg.»

Anonymkode: de916...bc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Han «flytter» ikke annenhver uke, da han har soverom og dobbelt opp av klær og utstyr i begge hjem. Begge bor også i samme skolekrets og nabolag, han har gangavstand til alle vennene sine fra begge hjem. Det å ha to hjem har aldri vært en utfordring tidligere. 

Anonymkode: 17fc0...92b

At det ikke har vært, i alle fall ikke fremstått som et problem tidligere, er ikke det samme som at det ikke har vært det, eller at ting kan ha endret seg for sønnen deres. Ta ham på alvor.

Anonymkode: ccfa7...ede

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg har en gutt på 12 år som bor 50% hos far. Dette har han gjort siden vi gikk i fra hverandre for snart 8 år siden. I løpet av disse 8 årene har jeg og far hatt ett godt samarbeid, vi har bodd i samme skolekrets og begge vært aktive i barnets fritidsaktiviteter. Ingen av oss har sett eller opplevd at barnet har grudd seg til å besøke den ene eller den andre. Barnet har de siste tre årene vært litt mer negativ til barnefar fordi han har fått seg samboer og en baby. Sønnen vår er kjempeglad i babyen til far, men synes det er slitsomt å være der fordi alt handler om babyen. Jeg har prøvd å forklare at det er ganske vanlig når man får barn, småbarn krever mye omsorg og oppmerksomhet. Nå har «babyen» blitt så stor at h*n går i barnehage, skulle tro det skulle gjøre saken litt bedre for sønnen vår, men han kom hjem i dag og sa at han bare ville bo fast hos meg og bare være hos far i helgene, slik som fetteren sin. Min søster har en sønn som er hos faren sin annenhver helg. Jeg ble litt sjokkert da jeg hørte det, men når jeg spurte sa sønnen min at han ikke orket pappa og «maset» fra stemor. Han synes han blir urettferdig behandlet, fordi far er mer glad i sin nye unge etc. Sønnen vår sa at han velger å ta det opp nå, fordi nå er han gammel nok til å bestemme selv, det hadde Helsesykepleier på skolen fortalt. 
 

Hva er lurt å gjøre her? Jeg VET at det sønnen vår sier er et feilaktig bilde av barnefar. Far  følger opp fritidsaktiviteter og skolearbeid, er generelt en kjempefin pappa. Vi har alltid vært åpne om alt, vet at barnefar har litt stram økonomi nå pga av at stemor er arbeidsledig og at deres fellesbarn er krevende. Barnefar har prøvd å ta opp dette med sønnen vår uten hell. Og jeg opplever at sønnen vår takler nye voksenpersoner i livet sitt dårlig, det er en grunn til at jeg har valgt å holde kjæresteforholdet mitt hemmelig i 5 år. Ønsker ikke å involvere sønnen min fordi det er noe han ikke greier å ta innover seg, dette er selvsagt ikke like enkelt for barnefar som har samboer med felles barn. 

Anonymkode: 17fc0...92b

Lurer på om det finnes familie som ikke har "ste" bildet?  Er det mulig.

Anonymkode: 5e4b6...41a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har en gutt på 12 år som bor 50% hos far. Dette har han gjort siden vi gikk i fra hverandre for snart 8 år siden. I løpet av disse 8 årene har jeg og far hatt ett godt samarbeid, vi har bodd i samme skolekrets og begge vært aktive i barnets fritidsaktiviteter. Ingen av oss har sett eller opplevd at barnet har grudd seg til å besøke den ene eller den andre. Barnet har de siste tre årene vært litt mer negativ til barnefar fordi han har fått seg samboer og en baby. Sønnen vår er kjempeglad i babyen til far, men synes det er slitsomt å være der fordi alt handler om babyen. Jeg har prøvd å forklare at det er ganske vanlig når man får barn, småbarn krever mye omsorg og oppmerksomhet. Nå har «babyen» blitt så stor at h*n går i barnehage, skulle tro det skulle gjøre saken litt bedre for sønnen vår, men han kom hjem i dag og sa at han bare ville bo fast hos meg og bare være hos far i helgene, slik som fetteren sin. Min søster har en sønn som er hos faren sin annenhver helg. Jeg ble litt sjokkert da jeg hørte det, men når jeg spurte sa sønnen min at han ikke orket pappa og «maset» fra stemor. Han synes han blir urettferdig behandlet, fordi far er mer glad i sin nye unge etc. Sønnen vår sa at han velger å ta det opp nå, fordi nå er han gammel nok til å bestemme selv, det hadde Helsesykepleier på skolen fortalt. 
 

Hva er lurt å gjøre her? Jeg VET at det sønnen vår sier er et feilaktig bilde av barnefar. Far  følger opp fritidsaktiviteter og skolearbeid, er generelt en kjempefin pappa. Vi har alltid vært åpne om alt, vet at barnefar har litt stram økonomi nå pga av at stemor er arbeidsledig og at deres fellesbarn er krevende. Barnefar har prøvd å ta opp dette med sønnen vår uten hell. Og jeg opplever at sønnen vår takler nye voksenpersoner i livet sitt dårlig, det er en grunn til at jeg har valgt å holde kjæresteforholdet mitt hemmelig i 5 år. Ønsker ikke å involvere sønnen min fordi det er noe han ikke greier å ta innover seg, dette er selvsagt ikke like enkelt for barnefar som har samboer med felles barn. 

Anonymkode: 17fc0...92b

Akkurat det samme skjedde da min var 12. Han ville ikke bo to plasser, trives ikke, osv. Han bor hos meg fast nå og drar til far når han selv vil. Så klart er det leit for far, men det er barndommen til barnet mitt det er snakk om. Det er mye viktigere enn far sine følelser. Far er kjempeflink, henter han hjemme og tar han med på aktiviteter, og besøker ofte. Hvorfor er det barna som alltid må reise på besøk for samvær liksom..

Vi har alltid hatt et godt samarbeid hele veien, og jeg har aldri snakket negativt om far eller den nye familien hans. Grunnen til at det ble sånn vet jeg ikke helt sikkert, men at han er drittlei av å ha to hjem skjønner jeg jo.

Anonymkode: 35622...fb5