Det er vanskelig og være stemor

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jobb med relasjonen med ungen. For ingen barn skal måtte tvinges til å vokse opp med en voksen som viser forakt

Hva gjør ts som viser forakt? 

Anonymkode: 9d908...ad7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tror du har altfor høye krav til deg selv på følelseplanet. Du er ikke mamman hans. Du er en person som bryr seg om han. 💓 Du er god og snill og vil han vel og dere voksne setter sikkert barnet først. Det er godt nok. ☺️

Anonymkode: 9d908...ad7

Helt enig i dette, du er god nok som du er, du trenger ikke «elske» ham, bare vær grei, det holder. Han har allerede en mamma og en pappa. 

Anonymkode: f6313...a5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg skulle absolutt ønske folk snakket ærlig rundt dette, for det hadde nok fått flere til å stoppe opp og vurdere en gang til om dette virkelig er noe som passer for de… Tror desverre mange tar for lett på det når man er nyforelska, og så blir det ikke helt som man hadde tenkt… 

Anonymkode: f0880...363

Det er nok det jeg kjenner på nå… 🥺 jeg kjenner bare en enorm klump i magen hver gang han skal komme til oss og at jeg må «fake a smile» en hel uke for hans del… det er vanskelig og tungt… jeg vil ikke være et dårlig forbilde eller en dårlig rollemodell for han, jeg er glad i han, men likevel skyver jeg han bort… det er kjempe vanskelige følelser og at jeg elsker hunden mer og kunne gjort alt for hunden, men ikke han er vanskelig og kjenne på når det er en hund vi snakker om🥺 det er nok ikke alle sim forstår, men takk til alle som har skrevet og vist forståelse, jeg kjenner meg ikke så alene lenger ❤️

Anonymkode: 695d0...9c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er nok det jeg kjenner på nå… 🥺 jeg kjenner bare en enorm klump i magen hver gang han skal komme til oss og at jeg må «fake a smile» en hel uke for hans del… det er vanskelig og tungt… jeg vil ikke være et dårlig forbilde eller en dårlig rollemodell for han, jeg er glad i han, men likevel skyver jeg han bort… det er kjempe vanskelige følelser og at jeg elsker hunden mer og kunne gjort alt for hunden, men ikke han er vanskelig og kjenne på når det er en hund vi snakker om🥺 det er nok ikke alle sim forstår, men takk til alle som har skrevet og vist forståelse, jeg kjenner meg ikke så alene lenger ❤️

Anonymkode: 695d0...9c1

Men er ikke det beste å ta disse følelsene på alvor da? Å være steforelder betyr å gå «all in». Du blir aldri «kvitt» dette barnet. Kanskje han ønsker å bo hos dere full tid etterhvert. Så hvis du har så vonde følelse hver gang han kommer, så kanskje du burde flytte ut?

Anonymkode: 1e4a7...665

[AnonymBruker]

Finn deg en uten barn, du kommer ikke til å angre!

Anonymkode: a6ea8...a27

[AnonymBruker]

Han er ganske stor, 7 år og du er forholdsvis ung. Jeg tror du hadde kanskje hatt det litt enklere om gutten kom inn i livet ditt som "valp" dvs rundt 1-2 år. Da han ble født var du bare 17.

Vil du ha den rollen du har nå for et såpass stort barn, når du er 30 så er han 12.

Anonymkode: 3f421...dd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er en krevende og utakknemlig rolle. 

Du skal gi alt, være seg husarbeid, økonomi eller kjærlighet. Men du må også huske at du er bare stemor så du kan ikke forvente noe. 

Du kommer også til å få masse tyn for å føle på noe som helst annet enn glede for å få lov til å være altoppofrende. 

Jeg forstår deg så altfor godt, og det stigmaet og fordømmelsen mange stemødre møter er utrolig ødeleggende. 

Alle følelser er lov, men ikke alle handlinger. Livet og forholdet ble ikke som du ønsker deg, og å justere drømmer og forventninger er hardt arbeid. 

Og du... Det er lov å trekke seg. Du er fremdeles ung nok til å finne en uten barn. 

Anonymkode: 00d05...b80

Akkurat dette. Og her inne på KG blir du som stemor dømt nord og ned. Sier du NOE om at det er vanskelig, eller at ungen burde ha bedre oppdragelse eller noe, så blir du regelrett halshugd og beskyldt for å ikke like barnet. 
Ser det er folk som automatisk tenker det er sjalusi fordi du må dele mannen med barnet. De sier også at du "viser forakt" for barnet. De som ikke er steforelder vil nok ikke skjønne dette, og burde egentlig holdt kjeft.

Jeg har snakka med mannen min om dette flere ganger. At å være stemor ikke generer de samme "mors"-følselsene som en ville hatt om det var sitt biologiske barn. Det betyr ikke at man ikke er glad i barnet, eller unner det alt godt, eller at man ikke forstår eller godtar at barnet er førstepri i livet til foreldren. DET ER IKKE DET SAMME!

Å være steforelder er en utrolig utakknemlig jobb. "Folk" mener du skal stå på pinne for barnet, og finne deg i alt, men du har INGENTING du skulle ha sagt om oppdragelse eller hvordan reglene skal være i hjemmet der du også bor.  I tillegg følger "alle" med på hva du gjør, og tar deg om du gjør den minste feil.  

 

Anonymkode: a263e...24c

[AnonymBruker]

Helt naturlig du føler mer for hunden. Slik er det for meg også. Husker jeg skammet meg de første årene og det var tabu å snakke med venninner om. 
Husk bare å skille dårlig atferd og oppdragelse med det å mislike barnet. 
Fedre har dessverre en lei tendens til å bruke stemødre til mange ikke orker mer. Det kan være en romantisert tanke bak. I praksis alt annet enn det.

Anonymkode: 5e51d...6cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Akkurat dette. Og her inne på KG blir du som stemor dømt nord og ned. Sier du NOE om at det er vanskelig, eller at ungen burde ha bedre oppdragelse eller noe, så blir du regelrett halshugd og beskyldt for å ikke like barnet. 
Ser det er folk som automatisk tenker det er sjalusi fordi du må dele mannen med barnet. De sier også at du "viser forakt" for barnet. De som ikke er steforelder vil nok ikke skjønne dette, og burde egentlig holdt kjeft.

Jeg har snakka med mannen min om dette flere ganger. At å være stemor ikke generer de samme "mors"-følselsene som en ville hatt om det var sitt biologiske barn. Det betyr ikke at man ikke er glad i barnet, eller unner det alt godt, eller at man ikke forstår eller godtar at barnet er førstepri i livet til foreldren. DET ER IKKE DET SAMME!

Å være steforelder er en utrolig utakknemlig jobb. "Folk" mener du skal stå på pinne for barnet, og finne deg i alt, men du har INGENTING du skulle ha sagt om oppdragelse eller hvordan reglene skal være i hjemmet der du også bor.  I tillegg følger "alle" med på hva du gjør, og tar deg om du gjør den minste feil.  

 

Anonymkode: a263e...24c

Med «folk» og «alle» så mener du vel mannen din. Ingen andre bryr seg. 

Anonymkode: 1e4a7...665

[ESFP]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Akkurat dette. Og her inne på KG blir du som stemor dømt nord og ned. Sier du NOE om at det er vanskelig, eller at ungen burde ha bedre oppdragelse eller noe, så blir du regelrett halshugd og beskyldt for å ikke like barnet. 
Ser det er folk som automatisk tenker det er sjalusi fordi du må dele mannen med barnet. De sier også at du "viser forakt" for barnet. De som ikke er steforelder vil nok ikke skjønne dette, og burde egentlig holdt kjeft.

Jeg har snakka med mannen min om dette flere ganger. At å være stemor ikke generer de samme "mors"-følselsene som en ville hatt om det var sitt biologiske barn. Det betyr ikke at man ikke er glad i barnet, eller unner det alt godt, eller at man ikke forstår eller godtar at barnet er førstepri i livet til foreldren. DET ER IKKE DET SAMME!

Å være steforelder er en utrolig utakknemlig jobb. "Folk" mener du skal stå på pinne for barnet, og finne deg i alt, men du har INGENTING du skulle ha sagt om oppdragelse eller hvordan reglene skal være i hjemmet der du også bor.  I tillegg følger "alle" med på hva du gjør, og tar deg om du gjør den minste feil.  

Anonymkode: a263e...24c

I mitt innlegg spurte jeg om hun kjente på sjalusi, jeg sa ikke at hun var sjalu. Er ikke det naturlig å spørre om? Sjalusi er en naturlig følelse som alle har, og jeg vil tro mange steforeldre kjenner på den i perioder. Den følelsen sier noe om hva hun trenger mer av i parforholdet hvis hun finner at følelsen er tilstede. Den sier ingenting om barnet. 

Hvis hun kjenner på sjalusi kan det feks handle om at hun ikke føler seg som en likeverdig voksen som får ta viktige avgjørelser i husholdningen. At stebarnet på en måte har mer makt og det meste av energien er sentrert rundt barnet i ukene han er der, at hun da ikke føler seg betydningsfull. Da må hun forsøke å endre den dynamikken sammen med samboer slik at de vonde følelsene kjølner og forsvinner. Det kan være en løsning at hun blir mer involvert og at hun får si like mye om hvilke regler de skal ha i deres felles hus. At hun blir behandlet som en likeverdig voksen. Er man to voksne i en husholdning må de sammen finne ut hvilke regler som skal gjelde for alle, uansett DNA.

Dette er et kommunikasjons- og parforholdsproblem, ikke stebarnsproblem. Man er ikke er offer fordi man har fått den "harde" jobben å være steforelder, det er et valg man har tatt helt selv. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Det er nok det jeg kjenner på nå… 🥺 jeg kjenner bare en enorm klump i magen hver gang han skal komme til oss og at jeg må «fake a smile» en hel uke for hans del… det er vanskelig og tungt… jeg vil ikke være et dårlig forbilde eller en dårlig rollemodell for han, jeg er glad i han, men likevel skyver jeg han bort… det er kjempe vanskelige følelser og at jeg elsker hunden mer og kunne gjort alt for hunden, men ikke han er vanskelig og kjenne på når det er en hund vi snakker om🥺 det er nok ikke alle sim forstår, men takk til alle som har skrevet og vist forståelse, jeg kjenner meg ikke så alene lenger ❤️

Anonymkode: 695d0...9c1

Ja, dette var jo ikke greit - jeg vet ikke hva jeg skal råde deg til ❤️ Dersom dette vedvarer er det jo ikke lett å fake dette troverdig i åresvis - og barn merker jo sånt selv om man ikke sier noe.. Gi deg selv litt tid, og ikke forhast deg.. Du er ikke et dårlig menneske selv om du ikke ønsker å være bonusmor - tvert imot er det tegn på en god karakter dersom du velger å gå ut av en situasjon der du ikke er til det beste for barnet. 

Anonymkode: f0880...363

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Akkurat dette. Og her inne på KG blir du som stemor dømt nord og ned. Sier du NOE om at det er vanskelig, eller at ungen burde ha bedre oppdragelse eller noe, så blir du regelrett halshugd og beskyldt for å ikke like barnet. 
Ser det er folk som automatisk tenker det er sjalusi fordi du må dele mannen med barnet. De sier også at du "viser forakt" for barnet. De som ikke er steforelder vil nok ikke skjønne dette, og burde egentlig holdt kjeft.

Jeg har snakka med mannen min om dette flere ganger. At å være stemor ikke generer de samme "mors"-følselsene som en ville hatt om det var sitt biologiske barn. Det betyr ikke at man ikke er glad i barnet, eller unner det alt godt, eller at man ikke forstår eller godtar at barnet er førstepri i livet til foreldren. DET ER IKKE DET SAMME!

Å være steforelder er en utrolig utakknemlig jobb. "Folk" mener du skal stå på pinne for barnet, og finne deg i alt, men du har INGENTING du skulle ha sagt om oppdragelse eller hvordan reglene skal være i hjemmet der du også bor.  I tillegg følger "alle" med på hva du gjør, og tar deg om du gjør den minste feil.  

 

Anonymkode: a263e...24c

Jeg prøver å ikke dømme folk, og jeg er helt enig i at å være bonusforeldre er en vanskelig posisjon. Det er derfor jeg ofte argumenterer for at folk må vite hva de går til, og kanskje evt innse at det ikke passer for de... Folk flest ( både foreldre og bonusforeldre ) er vanlige folk på godt og vondt, og gjør bare så godt de kan. Jeg er så heldig å ha et veldig godt forhold til bonusmor til mine barn ( vi er ganske like - eksen har tydeligvis en «type» han liker 😅), og dette forholdet pleier vi og er takknemlig for, tar det ikke for gitt. Jeg tror ikke jeg hadde vært en like fantastisk bonusmor «fulltid» selv, så ny partner og jeg er særboere. Da kan vi være sammen alle hvis vi ønsker, eller ha hver vår familie i fred når vi trenger det, og blander oss ikke inn i hverandres rutiner / oppdragelse. Poenget mitt er at de voksne har et valg om de vil være i en situasjon eller ikke, det har ikke barn. Dersom man ikke tilfører barnet noe positivt bør man ikke være en del av husholdningen deres… Dette mener jeg, og lever etter selv. Men man må se tegnene og tenke seg om, før man sitter for dypt i det.. og det er selvfølgelig ikke alltid like lett ❤️ 

Anonymkode: f0880...363

[AnonymBruker]

Dette er HELT normalt, ts, selv om det liksom ikke er godtatt at det er sånn. Jeg er samboer på syvende året, yngste dattera hans var 9 år da vi ble sammen. Har selv barn. Jeg er kjempeglad i jentungen, tar henne nesten som min egen i 90% av tiden. Men, innimellom så irriterer hun meg grenseløst, og jeg kjenner at jeg får lyst å dytte henne inn i dusjen og skru på iskaldt vann. Det er ikke fordi hun er tenåring, men fordi hun ikke vekker de samme følelsene som egne barn gjør. Det er naturlig, og det er helt greit! ❤️ Sålenge vi faktisk ikke dytter barna inn i dusjen og skrur på iskaldt vann, så er disse følelsene naturlige. Kos litt ekstra med valpen, du, og gjør ditt aller beste for å få forholdet mellom deg og bonusbarn til å fungere så godt som mulig. ❤️ 

Anonymkode: 83be1...efa

[AnonymBruker]

Ts bør trekke seg ut av forholdet så hun ikke ødelegger barndommen til ungen. 

Anonymkode: 3e8c4...426

[fru Alving]

Du må tenke godt på om dette egentlig er det du ønsker.

Du er svært ung, ønsker du virkelig en tenåring i huset når du er under eller såvidt 30? Det vil ikke være umulig for deg å treffe en annen mann, jeg stusser og litt på at barnets far er såvidt ung som han er. Men mulig jeg er fordomsfull.

De følelsene du har er helt normale. Og dette går ikke over.

Barn med to hjem er ofte preget av det. Det er ikke kun hos dere at de nok ofte blir litt bortskjemte, siden foreldrene ofte ønsker at tiden sammen skal være hyggelig og konfliktfri. Dette er ikke alltid til det beste for barnet.

Vil du ha egne barn?

Hvis dere får egne barn så vil samboeren din ha opplevd alt før, alt som er stort og spesielt og enestående for deg har han gjort før. Skulle dere få flere barn vil dere måtte ha en bolig med fire soverom siden alle skal ha eget rom, og da har dere ikke noe gjesterom. Husk at bonusbarnet må få det største rommet, siden han er eldst selv om han bor der 50% av tiden eller kanskje mindre. 

Bonusbarnet kan komme til å flytte permanent til dere, om mor blir syk eller det passer bedre å bo mer hos en av foreldrene.

Ønsker du å gi noe ekstra til egne barn, som bunad, flotte ferier, opphold i utlandet, sparekonto, sertifikat osv så vil det alltid settes spørsmål ved om eller hvorfor bonusbarnet eventuelt ikke har det samme. Får dere etter hvert bedre økonomi i familien er det urettferdig overfor bonusbarnet om deres felles barn får tilgang til ting han ikke fikk.

Når dere skal på ferier må dere legge feriekabalen med bonusbarnets mor. Har hun en partner så vil han og ha betydning, kanskje finner hun seg en mann med barn fra før og som vil bli en viktig del av deres bonusbarn sitt liv. Det er veldig mange som hele tiden skal tas hensyn til.

Dere kan ikke flytte dit dere vil, barnets mor må bo i nærheten og kommer det en bolig som dere vil ha eller en jobb du ønsker deg et annet sted så må det vike.

Nå høres jeg negativ ut, vet det. men tenk over alt dett.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva gjør ts som viser forakt? 

Anonymkode: 9d908...ad7

Bare at stemødre eksisterer er nok for enkelte barnemødre.

Anonymkode: 88be8...b10

[regine]

fru Alving skrev (7 minutter siden):

Du må tenke godt på om dette egentlig er det du ønsker.

Du er svært ung, ønsker du virkelig en tenåring i huset når du er under eller såvidt 30? Det vil ikke være umulig for deg å treffe en annen mann, jeg stusser og litt på at barnets far er såvidt ung som han er. Men mulig jeg er fordomsfull.

De følelsene du har er helt normale. Og dette går ikke over.

Barn med to hjem er ofte preget av det. Det er ikke kun hos dere at de nok ofte blir litt bortskjemte, siden foreldrene ofte ønsker at tiden sammen skal være hyggelig og konfliktfri. Dette er ikke alltid til det beste for barnet.

Vil du ha egne barn?

Hvis dere får egne barn så vil samboeren din ha opplevd alt før, alt som er stort og spesielt og enestående for deg har han gjort før. Skulle dere få flere barn vil dere måtte ha en bolig med fire soverom siden alle skal ha eget rom, og da har dere ikke noe gjesterom. Husk at bonusbarnet må få det største rommet, siden han er eldst selv om han bor der 50% av tiden eller kanskje mindre. 

Bonusbarnet kan komme til å flytte permanent til dere, om mor blir syk eller det passer bedre å bo mer hos en av foreldrene.

Ønsker du å gi noe ekstra til egne barn, som bunad, flotte ferier, opphold i utlandet, sparekonto, sertifikat osv så vil det alltid settes spørsmål ved om eller hvorfor bonusbarnet eventuelt ikke har det samme. Får dere etter hvert bedre økonomi i familien er det urettferdig overfor bonusbarnet om deres felles barn får tilgang til ting han ikke fikk.

Når dere skal på ferier må dere legge feriekabalen med bonusbarnets mor. Har hun en partner så vil han og ha betydning, kanskje finner hun seg en mann med barn fra før og som vil bli en viktig del av deres bonusbarn sitt liv. Det er veldig mange som hele tiden skal tas hensyn til.

Dere kan ikke flytte dit dere vil, barnets mor må bo i nærheten og kommer det en bolig som dere vil ha eller en jobb du ønsker deg et annet sted så må det vike.

Nå høres jeg negativ ut, vet det. men tenk over alt dett.

DETTE bør du lese mange ganger, TS, for det er akkurat disse tingene du må tenke nøye gjennom. Og nei, ting ordner seg ikke av seg selv. Når du allerede nå føler som du gjør, må du ta det på alvor. 

[Perle]

Får lyst til å skrike höyt av innlegg som dette! 😩

Ts, du er TJUEFEM år!!! Ta med deg hunden din på eventyr, og når tiden er moden så finner du deg en kjekke ung mann også stifter dere en ny EGEN familie. 

Ikke kast bort tuveårene dine på å "leke" famile, hvis ikke engang er din egen.😫 Du skal ikke behöve å ta deg av andres unger, og eller leke "stemor" i denne alderen. 

Hilsen urgammel (på KG) K-38.

 

 

Endret 30. august 2023 av Perle
Leifer

[AnonymBruker]

Å være stemor uten å ha barn selv er jævli. Du betyr liksom ingenting. Vi skal være perfekte og takknemlige for «ingenting» du har en hel familieside som du ikke har forhold til. Familiebilder. «Veldig hyggelig» at din kjæreste snakker med x osv osv… anbefaler deg å finne en uten barn. Jeg har prøvd. Nå har jeg barn seil, er singel, vil finne noen med barn. Men har vert samboer før, der mannen har barn. Anbefales IKKE!

Anonymkode: 9e22a...3cc

[AnonymBruker]

Det er helt naturlig det du føler på. Jeg ble stemor til ei jente på 10 år for 5 år siden. Det var litt drama med barnemoren da, og det meldte jeg meg bare ut av. Hun var ikke hos oss så ofte, da moren hadde flyttet langt unna med henne til et nytt mannfolk. Hun hadde selv ønsket å bli med. Kom en uke her og der, jeg syntes det var litt slitsomt. Mye koselig, men hun skulle liksom behandles med en sånn generøsitet som ble litt voldsomt for meg. Var pappa sin dårlige samvittighet som vanlig. 
Hadde ikke barn selv da og siktet meg inn på å bli så close med henne som mulig. Men hun passet konsekvent på å nevne mor non stop og hintet så veldig tydelig om at jeg måtte vite min plass. Hun var jo sur fordi far hadde dratt. 
 

Det var liksom ikke noe grunnlag for noe veldig tett relasjon. Var utrolig snill og gavmild, men jeg ble aldri noe viktig for henne sånn sett. Og jeg ble ikke skuffet, for jeg følte ingen morskjærlighet, ikke i nærheten. Det vet jeg, får nå har jeg barn selv. Innså hvor utrolig langt unna jeg var de følelsene når jeg så min sønn for første gang, det kunne ikke sammenlignes. Og det tror jeg er naturlig. Det er faktisk ikke mitt barn. I tillegg er vi ekstremt ulike, hun er ikke en person jeg typisk hadde valgt i min omgangskrets. Hun er jo 15 nå og har sin personlighet. Det er ingenting galt i det, at man er ulike!! Og jeg føler egentlig jeg viste mer respekt enn noe da jeg bare konkluderte med at hun har en far og en mor. Vi kjenner hverandre kun pga hennes far og har ikke valgt hverandre. Ikke da gitt at det blir en tett og kjær relasjon, men man får være vennlig og snill mot hverandre. Bry seg, hjelpe til, uten at det skal bli noe voldsomt. Det må foreldra ta, de har instinktivt det i seg for egne barn. 
 

Så ikke døm deg selv. Du virker veldig snill og grei mot stesønnen din, hva mer skal de liksom forvente? 

Anonymkode: 66a20...0f9