Det er vanskelig og være stemor

[AnonymBruker]

Hei! 
For over et år siden flyttet jeg og samboeren min sammen, jeg er 25 og han er 27. han har et barn på 7 år (snart 8 år) som er sammen med oss annen hver uke. Det fungerer utrolig fint og vi koser oss sammen. For litt over en mnd siden fikk vi en nydelig valp i hus, det er så koselig og vi koser oss masse med hunden. Men i det siste har jeg kjent på en ekkel og ubehagelig klump i magen. Om det har noe med at vi har fått hund og gjøre det vet jeg ikke, men jeg får så ekstremt dårlig samvittighet over disse tankene jeg har. I det siste har jeg følt på at jeg ikke er så glad i ste sønnen min, noe som jeg er, men jeg klarer ikke bli ordentlig glad i han… jeg har begynt og distansere meg fra han uten at jeg mener det og det er utrolig fælt og ha den følelsen for jeg vet ikke hvorfor. Jeg har blitt så ufattelig glad i hunden vår og om det er fordi at jeg føler hunden er litt min også vet jeg ikke, men denne følelsen har vokst inni meg. Jeg har snakket med samboeren min litt om det, men jeg tror ikke han forstår hvor ensomt og ekkelt det er til tider og føle det sånn… han kommer jo aldri til og kjenne på den følelsen. 
 

Misforstå meg rett for jeg er glad i stesønnen min det er ikke det! Men jeg kjenner at hver gang samboeren min sier «natta vi elsker deg» for eksempel så kommer det en ordentlig klump i magen for jeg gjør ikke det… jeg synes også det er vanskelig og si i fra om ting da han ikke er min, og jeg føler meg heller ikke involvert i ting som har med skole og sånt og gjøre. Jeg føler meg mer som en «Tante». Jeg har også begynt og irritere meg over ting som at han er veldig bortskjemt og får det akkurat som han vil hver uke han er hos oss, og det samme hoss sin mor. Det blir på en måte at han skal ha det super kjekt hver gang han er hos oss og hos henne, jeg tror ikke det er helt bra, men jeg kan ikke si eller gjøre noe. Jeg føler meg så alene. 
 

I tillegg snakker samboeren min ofte om at «foreldre kjærlighet er en helt annen type kjærlighet», «du forstår ikke før du har barn selv», osv. jeg føler meg så utenfor og alene i denne følelsen og føler meg fæl som tenker sånn… men jeg er jo mer glad i hunden enn han… og det høres forferdelig ut, men jeg kan ikke noe for det… er det andre som har det sånn eller har hatt det sånn? Jeg ønsker ikke kritikk, jeg synes dette er vanskelig nok som det er… 

I tillegg til alt dette tenker jeg ofte «tenk om det bare var oss» og hver gang jeg tenker det kjenner jeg på en ekstrem skyldfølelse og forferdelig klump i magen… det er bare utrolig vanskelig og komme inn som en stemor 😞

Anonymkode: 695d0...9c1

[AnonymBruker]

Det er en krevende og utakknemlig rolle. 

Du skal gi alt, være seg husarbeid, økonomi eller kjærlighet. Men du må også huske at du er bare stemor så du kan ikke forvente noe. 

Du kommer også til å få masse tyn for å føle på noe som helst annet enn glede for å få lov til å være altoppofrende. 

Jeg forstår deg så altfor godt, og det stigmaet og fordømmelsen mange stemødre møter er utrolig ødeleggende. 

Alle følelser er lov, men ikke alle handlinger. Livet og forholdet ble ikke som du ønsker deg, og å justere drømmer og forventninger er hardt arbeid. 

Og du... Det er lov å trekke seg. Du er fremdeles ung nok til å finne en uten barn. 

Anonymkode: 00d05...b80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er en krevende og utakknemlig rolle. 

Du skal gi alt, være seg husarbeid, økonomi eller kjærlighet. Men du må også huske at du er bare stemor så du kan ikke forvente noe. 

Du kommer også til å få masse tyn for å føle på noe som helst annet enn glede for å få lov til å være altoppofrende. 

Jeg forstår deg så altfor godt, og det stigmaet og fordømmelsen mange stemødre møter er utrolig ødeleggende. 

Alle følelser er lov, men ikke alle handlinger. Livet og forholdet ble ikke som du ønsker deg, og å justere drømmer og forventninger er hardt arbeid. 

Og du... Det er lov å trekke seg. Du er fremdeles ung nok til å finne en uten barn. 

Anonymkode: 00d05...b80

Tusen takk for at du sier det❤️ det er utrolig vanskelig og få forstår nok hvor vanskelig det kan være, jeg føler meg så utenfor… og når man gir alt i hverdagen, men likevel føler man ikke strekker til er det vanskelig… jeg fikk noen tårer av dette svaret jeg trengte og høre det og lufte tankene litt ❤️

Anonymkode: 695d0...9c1

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt❤️

 

Jeg hadde en eks som hadde to barn. Det jeg syns var vanskelig med å være stemor var at jeg hele tiden følte jeg måte vekte mine ord og stille opp ubetinget emosjonelt. Vis barna gjorde noe som burde få en konsekvens (feks slå) så var det feil at jeg sa fra, jeg fikk alltid høre at jeg var jo ikke mor. 
 

Barna jeg var stemor til var bortskjemte samtidig som min eks kunne være uansvarlig. Begge deler var et minefelt å navigere i. Om jeg sa fra at barna burde spise noe annet enn sukker og ikke se på film (med alt for høy aldersgrense) hele natten så var jeg for kritisk til han og jeg kunne jo ikke forstå siden det ikke var mine barn. 
 

etter forholdet ble slutt så har jeg kun datet menn som ikke har barn. Jeg fant ut at jeg orker ikke være i den posisjonen igjen, selvom det sikkert finnes stemor forhold som er enklere enn det jeg var i. 

Anonymkode: f9755...1f7

[AnonymBruker]

Jeg har full forståelse for følelsene dine. Det er annerledes å være stemor. Som forelder er man alltid på andreplass i forhold til barnet sitt. Alle ville valgt sine barn over sin partner, men i et par som har barn sammen stiller man likt og man er uten å snakke om det enige i det. Som stemor har du også andreplassen, men kan samtidig ikke gjengjelde den fordi din samboer betyr mer for deg enn hans sønn. For noen oppleves det urettferdig. Og det er helt naturlig at steforeldre ikke har samme makt over stebarnas oppdragelse, de er faktisk ikke barnets foreldre! Til syvende og sist koker det ned til at det eneste du har kontroll over er deg selv. Du kan ikke forandre situasjonen, men du kan forandre holdningen din til den og du kan også velge å dra. Og det er faktisk noen ganger det helt riktige valget både for deg selv, men også for barnet. 

 

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

og det stigmaet og fordømmelsen mange stemødre møter er utrolig ødeleggende. 

Anonymkode: 00d05...b80

Jeg ble litt satt ut av det du skrev her. Det er litt som høna og egget, hva kom først? Det virker som du tror at stigma og fordømmelse kom først og helt uforskyldt fra stemødrenes side som om de er uskyldige ofre i det hele, og at du ikke en gang har tenkt tanken om at grunnen til at mange er så negative til stemødre er de utallige negative og egoistiske innleggene fra stemødrenes side (jeg tror f.eks. ikke jeg har lest et eneste stemorinnlegg på KG som ikke beskriver sine stebarn som bortskjemte). Fordømmelse er ikke noe som kommer av seg selv, det kommer når man gjentatte ganger får samme type innsyn i hvordan mange stemødre ser på stebarna sine. Hvis stemødre ønsker et bedre rykte er det faktisk bare de selv som kan gjøre noe med det, ved å møte sine stebarn med den kjærligheten, respekten og behandlingen de fortjener! 

Anonymkode: 9984a...138

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har full forståelse for følelsene dine. Det er annerledes å være stemor. Som forelder er man alltid på andreplass i forhold til barnet sitt. Alle ville valgt sine barn over sin partner, men i et par som har barn sammen stiller man likt og man er uten å snakke om det enige i det. Som stemor har du også andreplassen, men kan samtidig ikke gjengjelde den fordi din samboer betyr mer for deg enn hans sønn. For noen oppleves det urettferdig. Og det er helt naturlig at steforeldre ikke har samme makt over stebarnas oppdragelse, de er faktisk ikke barnets foreldre! Til syvende og sist koker det ned til at det eneste du har kontroll over er deg selv. Du kan ikke forandre situasjonen, men du kan forandre holdningen din til den og du kan også velge å dra. Og det er faktisk noen ganger det helt riktige valget både for deg selv, men også for barnet. 

 

Jeg ble litt satt ut av det du skrev her. Det er litt som høna og egget, hva kom først? Det virker som du tror at stigma og fordømmelse kom først og helt uforskyldt fra stemødrenes side som om de er uskyldige ofre i det hele, og at du ikke en gang har tenkt tanken om at grunnen til at mange er så negative til stemødre er de utallige negative og egoistiske innleggene fra stemødrenes side (jeg tror f.eks. ikke jeg har lest et eneste stemorinnlegg på KG som ikke beskriver sine stebarn som bortskjemte). Fordømmelse er ikke noe som kommer av seg selv, det kommer når man gjentatte ganger får samme type innsyn i hvordan mange stemødre ser på stebarna sine. Hvis stemødre ønsker et bedre rykte er det faktisk bare de selv som kan gjøre noe med det, ved å møte sine stebarn med den kjærligheten, respekten og behandlingen de fortjener! 

Anonymkode: 9984a...138

Jøss, for du er ikke fordømmende i det hele tatt nei.

Det er en masse jævlige barnemødre der ute som gjør alt for å spolere og ødelegge for potensielle stemødre og deres tidlige ekspartner, og de skyver selvfølgelig barna foran seg for alt det er verdt. Hvis du ikke har lest innlegg skrevet av dem her inne, så må du isåfall være blind.

 

Anonymkode: 5d209...839

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke at unge folk gidder å være forelder for andres unges. Stift din egen familie. 

Anonymkode: 5037b...1a9

[AnonymBruker]

Du har dessverre havnet i en utakknemlig rolle, der uansett hva du gjør så vil det ikke være godt nok. Med mindre man lar seg bruke som en dørmatte av en barnemor så vil man alltid være en «fæl»stemor. Føler med deg.
 

Anonymkode: 88be8...b10

[AnonymBruker]

Finn deg en annen mann. Hadde jeg hatt spåkule da jeg var 28 og fant mannen jeg har nå, hadde jeg aldri gått inn i forholdet. Nå har vi felles barn, men det er like krevende å være stemor. Ville aldri valgt det samme igjen.

Anonymkode: 6c591...3c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jøss, for du er ikke fordømmende i det hele tatt nei.

Det er en masse jævlige barnemødre der ute som gjør alt for å spolere og ødelegge for potensielle stemødre og deres tidlige ekspartner, og de skyver selvfølgelig barna foran seg for alt det er verdt. Hvis du ikke har lest innlegg skrevet av dem her inne, så må du isåfall være blind.

 

Anonymkode: 5d209...839

 

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Du har dessverre havnet i en utakknemlig rolle, der uansett hva du gjør så vil det ikke være godt nok. Med mindre man lar seg bruke som en dørmatte av en barnemor så vil man alltid være en «fæl»stemor. Føler med deg.
 

Anonymkode: 88be8...b10

Her kom «barnemor»-haterne på banen igjen ja. Men.. TS har jo ikke skrevet et eneste ord om noen slem «barnemor». Men klart. Alt er hennes fei.

Anonymkode: 1e4a7...665

[Bagelish]

Det du har ts er helt naturlige følelser, det er bare veldig tabubelagt å snakke om dem. 

[Kalikalinka]

Følelser svinger, TS. Jeg har selv vært stemor og kjent på hvor vanskelig, frustrerende, utakknemlig og utfordrende den rollen kan være, selv om jeg var «heldig» og hadde stor innflytelse på og god relasjon til ungene, som jeg etter hvert ble utrolig glad i (og de i meg).

Dersom du skal bli i dette forholdet må du jobbe med relasjonen til stesønnen din. Tilbring tid med ham alene, gjør ting sammen, bli ordentlig kjent med ham, selv om instinktet ditt nå er å trekke deg unna. For fortsetter du med det, er løpet kjørt. Barn merker det fort om du ikke egentlig liker dem, og det er både vondt og sårt. Så du må nesten bestemme deg for om du vil bli eller gå, og jobbe utifra det.

[AnonymBruker]

Huff, jeg skjønner du synes dette er vanskelig ❤️ Det er ikke noe unaturlig med følelsene dine, men det at du får dårlig samvittighet viser jo at du kanskje ønsker å være mer glad i barnet enn du er. Jeg synes du skal ta deg tid til å tenke over om rollen som bonusmor virkelig er noe for deg - dersom du allerede reagerer såpass over en valp, hvordan blir det da når du får egne barn? Kommer du til å inkludere bonusbarn fullt ut, eller vil hen måtte vokse opp som litt utenom de andre barna…? Kommer hen til å irritere deg mer enn du takler når hen nærmer seg tenårene og du har små, egne barn? Dette er ikke dømmende ment på noe vis, men realiteten - for det å være bonusforeldre er ikke enkelt selv om man i utgangspunktet har de beste intensjoner - og til tider er det absolutt rolle det er krevende å balansere. Husk at barnet har ingen exit-mulighet, dersom du blir er hen «prisgitt» hvordan du anser/behandler hen. Lykke til ❤️

Anonymkode: f0880...363

[AnonymBruker]

Bagelish skrev (9 minutter siden):

Det du har ts er helt naturlige følelser, det er bare veldig tabubelagt å snakke om dem. 

Er det? Synes det er en gjenganger i alle tråder fra stemødre her.

Anonymkode: 1e4a7...665

[Bagelish]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er det? Synes det er en gjenganger i alle tråder fra stemødre her.

Anonymkode: 1e4a7...665

Selvom det er en gjenganger i anonyme tråder her inne så betyr det ikke at det er mindre tabu å snakke om det.

[ESFP]

Det er ikke rart at du føler at du er mer glad i den nye hunden. Den er ny og spennende og gir deg kun kjærlighet. Du får ikke like mye glede og kjærlighetshandlinger fra et barn, det kan oppleves mer som arbeid. Det å elske en annen, om det er din samboer eller hans barn, handler mer om daglige valg du tar enn intense følelser.

Du har valgt å være samboer med en mann som har barn fra før. Han er en pakke. Det kan ta litt tid før det går opp for deg at du må dele oppmerksomheten til samboer med barnet. At han i mange tilfeller må sette barnets behov foran dine. Er det en form for sjalusi du kjenner siden du skulle ønske det bare var dere? Er det sjalusi som gjør at du skyver ham unna? 

[AnonymBruker]

Bagelish skrev (1 minutt siden):

Selvom det er en gjenganger i anonyme tråder her inne så betyr det ikke at det er mindre tabu å snakke om det.

Jeg skulle absolutt ønske folk snakket ærlig rundt dette, for det hadde nok fått flere til å stoppe opp og vurdere en gang til om dette virkelig er noe som passer for de… Tror desverre mange tar for lett på det når man er nyforelska, og så blir det ikke helt som man hadde tenkt… 

Anonymkode: f0880...363

[AnonymBruker]

Du er ung. Finn deg heller en mann uten barn og opplev alt sammen med han. Ikke vær med en som har «gjort alt før» og som gir deg beskjed om at du ikke forstår hvordan det er å elske barnet sitt. 

Anonymkode: 5495b...600

[AnonymBruker]

Du har jo egentlig bare to valg her da. 

1. Gå din vei. 

2. Jobb med relasjonen med ungen. For ingen barn skal måtte tvinges til å vokse opp med en voksen som viser forakt. 

Anonymkode: 3e8c4...426

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

det er bare utrolig vanskelig og komme inn som en stemor 😞

Tror du har altfor høye krav til deg selv på følelseplanet. Du er ikke mamman hans. Du er en person som bryr seg om han. 💓 Du er god og snill og vil han vel og dere voksne setter sikkert barnet først. Det er godt nok. ☺️

Anonymkode: 9d908...ad7