Hvordan bli kvitt angst om spontanabort?

[Snop]

Jeg er 4 uker gravid etter å ha prøvd i 7 mnd, nærmer meg 40 år. Jeg er ufattelig glad - men vet at risikoen for spontanabort er der, og tenker litt usunt mye på det. Jeg tenker også for mye på alt annet som kan gå galt mellom nå og fødsel (og etterpå for den saks skyld). Hvordan kan man jobbe med å ikke la dette ta over og være skikkelig angst? Hvordan takle at dette er det man ønsker mest i hele verden at skal gå bra, og samtidig godta at det kan gå dårlig? 

[AnonymBruker]

Du aksepterer at dette vil du frykte i 2 måneder til og biter tenna sammen.. 

Det er i den store sammenhengen ikke lang tid

Anonymkode: 46824...dce

[Beloved]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 Du aksepterer at dette vil du frykte i 2 måneder til og biter tenna sammen.. 

Det er i den store sammenhengen ikke lang tid

Anonymkode: 46824...dce

...og når de 2 månedene er over så finner du noe nytt å bekymre deg for frem til uke 24 og levedyktighet, og så bekymrer du deg for for tidlig fødsel frem til fødsel, og når fødselen er over så bekymrer du deg for krybbedød og at babyen skal falle ned og sette noe i halsen og ha uoppdagede diagnoser og når barnet begynner i barnehagen så bekymrer du deg for at de ansatte ikke tar bra nok vare på det og så blir det skolebarn og du bekymrer deg for mobbing, lærevansker, trafikken, drukning, kidnapping - og så blir barnet tenåring og du bekymrer deg over alkohol, narkotika, tenåringsgraviditeter, selvmord, og det blir rett og slett ALDRI slutt på bekymringer når man har barn. Bare å lære seg å leve med følelsen. 

[AnonymBruker]

Graviditet er et sjansespill, og det må man bare akseptere. Min første graviditet endte i SA i uke 12, har også bekjente som har fått påvist avvik med påfølgende senabort ved OUL, og andre som har mistet barnet i magen rett før fødselen. Det er aldri noen garanti for at det går bra. Og likevel, så går det faktisk bra for de fleste. 

Meg hjalp det å tenke at spontanaborter skjer fordi det ikke er liv laga, og det er ikke noe jeg kan gjøre fra eller til (annet enn å følge råd for gravide uansett). Og at for hver dag som går øker sjansen for at det går bra, det meste av den viktige utviklingen skjer i første trimester. Og at alle normale graviditeter også må gjennom den der usikre perioden i begynnelsen. Og det blir ikke bedre sjanser av at jeg grubler meg ihjel. 

Gratulerer med graviditeten! 

Anonymkode: a7c83...255

[AnonymBruker]

Er i samme alder som deg TS, og hadde 2 MA før jeg ble gravid igjen. Jeg ble mindre bekymret rundt uke 25, men kommer nok til å være engstelig til en viss grad helt til jeg får et levende barn på brystkassen min. 

Ikke la andre si at du har ingen grunn til å være bekymret, at "du er heldig uansett som blir gravid" 🙄, skjer det ikke nå så blir det terminbaby neste gang osv. Det er INGEN ANDRE som skal bestemme hva du skal føle eller tenke. 

Som ekstra tips: Mange kvinner i vår alder har begynt å få litt lavere progesteron, og det var det jeg gjorde annerledes den tredje gangen jeg ikke mistet. Jeg fikk progesteronstøtte av privat gynekolog etter blodprøvene viste at jeg hadde nok progesteron for å få eggløsning, men ikke nok for å opprettholde graviditet. 

Masse lykke til 🧡

Anonymkode: b57e1...ab1

[AnonymBruker]

Snop skrev (10 timer siden):

Jeg er 4 uker gravid etter å ha prøvd i 7 mnd, nærmer meg 40 år. Jeg er ufattelig glad - men vet at risikoen for spontanabort er der, og tenker litt usunt mye på det. Jeg tenker også for mye på alt annet som kan gå galt mellom nå og fødsel (og etterpå for den saks skyld). Hvordan kan man jobbe med å ikke la dette ta over og være skikkelig angst? Hvordan takle at dette er det man ønsker mest i hele verden at skal gå bra, og samtidig godta at det kan gå dårlig? 

Du vil alltid finne noe å bekymre deg over.. 12 uker gir ingen garanti heller.. Så det vil alltid være noe.. Mitt beste råd- ta en dag av gangen. For hver dag som går er du 1 dag nærmere. Erkjenner de følelsene du sitter med på godt og vondt, men finn 1 positiv ting med hver eneste dag. Etter 6 spontanaborter er kansje dette lettere sagt enn gjort, men det funker for meg.

Anonymkode: 67ecf...8c2

[AnonymBruker]

Snop skrev (15 timer siden):

Jeg er 4 uker gravid etter å ha prøvd i 7 mnd, nærmer meg 40 år. Jeg er ufattelig glad - men vet at risikoen for spontanabort er der, og tenker litt usunt mye på det. Jeg tenker også for mye på alt annet som kan gå galt mellom nå og fødsel (og etterpå for den saks skyld). Hvordan kan man jobbe med å ikke la dette ta over og være skikkelig angst? Hvordan takle at dette er det man ønsker mest i hele verden at skal gå bra, og samtidig godta at det kan gå dårlig? 

Prøv å avled deg selv fra å tenke de verste katastrofe tankene om spontanabort, prøv heler å si til deg selv at dette går fint❤️ For en ting som ikke hjelper når man får slike tanker og bekymringer er å spinne videre på de, jeg måtte faktisk snakke med en psykolog om disse bekymringene jeg gikk med, for jeg var livredd for å miste barnet. Måtte klare å snu om tankene mine for å ikke stresse meg selv mer med de, og nå er jeg i tredje trimester, alt har gått så fint  og husk på at det også er helt naturlig å bekymre seg litt, så når de tankene kommer så aksepter heler at du kjenner på de, men minn deg selv på å tenke at dette går bra❤️ 
 

Jeg har ptsd og det forverret angsten min og katastrofe tankene når jeg ble gravid, prøvde å forberede meg på det verste - så jeg skjønner det ikke er godt å ha det sånn! Kanskje litt dårlig sammenligning; men når du gruer deg skikkelig til noe (feks en tannlegetime) så går du som regel å gruer deg så mye at selve gruingen er verre enn å sitte i tannlegestolen - og de katastrofe tankene er langt verre enn hva situasjonen behøver å være, tenk at det er svært lite sannsynlig at det skjer noe så ille som de bekymringene du går med❤️ 

Anonymkode: 70847...47f

[AnonymBruker]

On 8/28/2023 at 8:30 AM, Snop said:

Jeg er 4 uker gravid etter å ha prøvd i 7 mnd, nærmer meg 40 år. Jeg er ufattelig glad - men vet at risikoen for spontanabort er der, og tenker litt usunt mye på det. Jeg tenker også for mye på alt annet som kan gå galt mellom nå og fødsel (og etterpå for den saks skyld). Hvordan kan man jobbe med å ikke la dette ta over og være skikkelig angst? Hvordan takle at dette er det man ønsker mest i hele verden at skal gå bra, og samtidig godta at det kan gå dårlig? 

Du kan trøste deg med at sjansen for spontanabort minsker uke for uke. Uke 8 er også en milepæl. Prøv å feire disse milepælene isteden.

Jeg hadde 11 spontanaborter på rad. (var en muskelknute de ikke så på ultralyd, så egentlig en enkel sak når de fant ut av det) Så i min nåværende graviditet var jeg naturligvis bekymret, men jeg valgte å glede meg over hver uke og fokusere på det. Nå er jeg gravid i uke 38 og har straks termin. Jeg er også nærmere 40. 

Anonymkode: 0178c...d93