Større reaksjon enn forventet mtp skolestart.

[AnonymBruker]

Hei. Jeg sliter veldig med å møte datteren min på riktig måte. Hun har akkurat startet på skolen, og atferden hennes har endret seg drastisk - sikkert som en reaksjon på en såpass stor overgang. 

Hun har vært utfordrende på flere områder tidligere, jeg ser blant annet at hun ikke tåler skjerm, sukker eller at det er mye som skjer samtidig. Da blir hun høy og umulig å kommunisere med. 

Uansett. Nå har det vært ganske ille. Jeg og pappaen bor langt fra hverandre og jeg har kort lunte fra før, og fornuften i meg sier jo at dette er en reaksjon og det beste er å holde seg tålmodig og anerkjenne.. Men jeg gjør jo det, til det blir for mye. 

Hun har begynt å lage scener både ved levering og henting på sfo ar hun ikke vil inn eller bli med hjem. Hun nekter å høre på det hun får beskjed om, og skal motsette seg ALT. Hun ignorerer det du sier til henne, avbryter og står på sitt. Feks idag lå vi i sengen, jeg spurte to ganger hvilken bok hun ville lese, hun sa tilslutt ingen. Lillebroren hadde valgt ut en bok som vi leste, og jeg leste ferdig og hun holdt da den ene boka. Jeg spurte henne om vi skulle lese den. Hun svarte meg ikke. Jeg sier til henne enten leser vi den eller så må du legge den fra deg for nå er det natt. Hun hørte på tredje gangen. Når jeg hadde skrudd av lyset og sagt god natt, skulle hun plutselig lese boka. Og hun begynte å sutre høylytt og sprelle og lage et helvete uten like. Vi bor i blokk, og fordi jeg er dum som et brød leste vi den teite boka. 

Rett før legging hadde vi tatt en prat hvor hun hadde bena på jorda og alt var normalt om at det er superviktig at hun begynner å høre på det de voksne sier til henne, og lytter til beskjeder. Vi voksne gir beskjeder vi mener, og nei betyr nei. Det er helt greit at hun sier nei tilbake og er uenig, men det er viktig at hun bruker ord. Men til syvende og sist så er det viktig at hun hører etter. Hun sa hun forstod det. 

Slik har det pågått i hele dag. At hun ignorerer totalt mine få og viktige beskjeder. Den ene tingen vi øver på hjemme er at hun må rydde opp etter seg. Det gjør hun ikke. Hun roter ut en ting og begynner på en ny ting og nekter å rydde fordi lillebroren har "tatt på" en av lekene hennes så da er det hans jobb. Han er to år.... 

Hun har en ganske utfordrende (for meg) atferd nå og kjenner at jeg blir skikkelig fort sint. Det er ikke effektivt. 

Hun lå en halvtime og sprellet og sutret før hun sovnet i går. Kos og prat hjelper ikke. Og på slutten av dagen har jeg ikke mye velvilje igjen heller. 

Hun er ikke en person som forteller ting, hvordan hun har det, hva de har gjort på skolen (eller i bhg) når vi spør. Noen ganger kan hun fortelle, så da lytter vi, men det er ikke særlig ofte. 

Nå derimot er det helt umulig å få til en samtale med henne. Jeg stiller hyggelige spørsmål, men vil ikke mase. Får heller ikke svar. 

Alt er bare surt. Jeg får ikke gi henne klem, blir møtt av dytting når jeg skal gi henne klem om morgenen. I vekkingen sparker hun gjerne til meg og sier at hun ikke vil stå opp. 

Problemet er ikke atferden i seg selv, men at jeg gjør feil. Jeg vet ikke hvordan jeg skal møte henne. Og derfor blir jeg sur og sint og føler for å gi opp. Ungen har det tøft og jeg orker ikke dette. Jeg har mer enn nok med jobb, studier, to barn og angst, og det er helt jævlig at jeg ikke har ork til å takle denne atferden fordi det var mye verre enn forventet. Jeg strekker ikke til som mor og jeg har vurdert å la henne flytte til pappaen sin og bare gi opp. Men fremtiden ser ikke lys ut der. 

Jeg ventet en reaksjon, men at hun går helt i psykose og griner og spreller og holder på til halv elleve (ja hun er våken fortsatt), det ble for mye.. 

På natten spreller hun og roper og skriker og jeg får ikke sove. Hun er vanskelig å vekke om morgenen og hun blir sint og roper og gråter of nekter å gå, skal ha hjelp til å kle på seg og klarer ikke ta på sokker og nekter å ha på jakke og alt. 

Jeg prøver så godt jeg kan å gi omsorg, gi kjærlighet og gi kos og klem, jeg begynner alltid dagen med et smil og positivt mot henne, men det blir alltid forsuret og tilslutt mister jeg tålmodigheten og har rett og slett ikke energi til å være den mammaen jeg vil være. 

Å være konsekvent er skikkelig vanskelig for hun hører rett og slett ikke på meg. 

Det er til den grad at jeg vurderer å ta kontakt med barnevernet, for hun fortjener en kompetent mamma. 

Beklager for skrivefeil og diverse, men jeg er utslitt. Klarer ikke legge dette frem på en profesjonell måte. 

Er det her normalt?? 

Anonymkode: 8de2c...372

[AnonymBruker]

Les om Asberger, sier ikke at hun har det, men der kommer det frem tips til den typen barn du har (og mitt barn, ingen diagnose.)

Anonymkode: e85a8...928

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Les om Asberger, sier ikke at hun har det, men der kommer det frem tips til den typen barn du har (og mitt barn, ingen diagnose.)

Anonymkode: e85a8...928

Takk ❤️

Anonymkode: 8de2c...372

[AnonymBruker]

En ting verdt å nevne. Hun er flink, barnehagen mente at hun var selvsagt klar for skolestart, hun oppfører seg eksemplarisk på egenhånd, hun er god språklig, har lært seg flytende engelsk og lett for å få seg venner. Hun er litt tøff og modig og egentlig helt normal sosialt.. Det er bare denne atferden denne perioden og hvordan hun har vært til tider hjemme de siste årene.. 

Anonymkode: 8de2c...372

[AnonymBruker]

Sender deg en klem, 6åringer er ikke lette å ha med å gjøre. De har mange veldig store følelser noe man må ha forståelse for. Det er klart det er vanskelig å være liten og stor på en gang.

mange sier 6års fasen er minst like utfordrende som 3årstrassen så ikke kast deg rundt på leting etter diagnoser bare fordi ungen er vanskelig nå.

Er denne oppførselen noe hun tar på seg bare hos deg? Eller er hun like utfordrende i møte med andre voksen personer som gir beskjeder?

anbefaler å Google og lese mer om 6års fasen. Hedvig Montgomery har også mange fine tanker og tips man kan lese eller høre om i podkaster.

 

Anonymkode: 52cd1...38d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Sender deg en klem, 6åringer er ikke lette å ha med å gjøre. De har mange veldig store følelser noe man må ha forståelse for. Det er klart det er vanskelig å være liten og stor på en gang.

mange sier 6års fasen er minst like utfordrende som 3årstrassen så ikke kast deg rundt på leting etter diagnoser bare fordi ungen er vanskelig nå.

Er denne oppførselen noe hun tar på seg bare hos deg? Eller er hun like utfordrende i møte med andre voksen personer som gir beskjeder?

anbefaler å Google og lese mer om 6års fasen. Hedvig Montgomery har også mange fine tanker og tips man kan lese eller høre om i podkaster.

 

Anonymkode: 52cd1...38d

Hun har denne utfordringen for det meste hos oss foreldre, hakket verre hos pappaen, men på en litt annen måte. Der blir hun mye mer "baby" og skal bli bært rundt. Hun har episoder hjemme hos meg også, men da er det mer henne selv, om jeg kan kalle det det.. Hun kan bli kjempe sint, kjempe lei seg, altså mange sterke følelser,.. Men nå er det bare helt ekstremt. Hun virker rett og slett fjern. Jeg kjenner henne ikke igjen. Hun kan motsette seg litt hos besteforeldrene også, men ikke i like stor grad. 

Jeg har faktisk bestilt barneskoleårene av Hedvig montgomery, men har ikke åpnet den en gang pga jeg har pensum å lese. Men får kanskje ta meg sammen litt. 

Med andre voksne personer hører hun etter og oppfører seg generelt veldig bra (ihvertfall i bhg.. Har ikke hørt så mye fra skolen og sfo naturlig nok). Hun er god på sosiale koder, utadvendt og skikkelig herlig. En helt annen person hjemme. 😢

 

Anonymkode: 8de2c...372

[AnonymBruker]

Hun er i en stor overgang der hun plutselig må klare mer selv og har flere krav til seg enn i barnehagen. Hun må lære seg nye rutiner og nye mennesker. Nå er kanskje ikke tiden du trenger å jobbe med nye krav til henne hjemme, men kanskje gi litt ekstra slack til å være liten igjen å spille ut den siden av seg selv hjemme? 
 

Anonymkode: 5429b...f72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hun er i en stor overgang der hun plutselig må klare mer selv og har flere krav til seg enn i barnehagen. Hun må lære seg nye rutiner og nye mennesker. Nå er kanskje ikke tiden du trenger å jobbe med nye krav til henne hjemme, men kanskje gi litt ekstra slack til å være liten igjen å spille ut den siden av seg selv hjemme? 
 

Anonymkode: 5429b...f72

Det frister veldig for å være ærlig. Hun har ikke lekt noenting denne uken når jeg tenker etter. Ikke pga krav osv, men fordi det har skjedd så mye annet etter skoletid.. Det har vært besøker, fotball, og tv faktisk.. 

Hun pleier å leke med barbie og dukker, så det må hun gjøre. 

Anonymkode: 8de2c...372