Barnefar vil ha mindre samvær. Barnet vil fortsatt ha 50/50. Hva gjør man da?

[AnonymBruker]

Veldig langt innlegg, men håper noen vil hjelpe ❤️

Jeg er i en kinkig situasjon, og har forsåvidt vært i det i en stund. Jeg har et barn på 13 år fra et tidligere forhold, og har alltid hatt et godt samarbeid med barnefar. Vi kaller barnet for "Eple", bare for å kjønnsnøytralisere 🙈 "Eple" bor to uker her og to uker hos han. Jeg og min samboer har to barn sammen. Barnefar og samboeren hans har et barn sammen.  

De siste årene har det vært noe konfliktfylt mellom barnet vårt og samboeren til barnefar, noe som har vært vanskelig å forholde seg til. Både for meg, min samboer - og selvfølgelig "Eple". 

Da samboeren til barnefar verken vil hilse på meg og har aldri hatt en samtale med meg (selv om de har vært sammen i fem år og vi bor i samme skoleområdet) - så kan jeg kun basere min oppfatning av denne samboeren basert på hva "Eple" forteller og hva barnefar bekrefter er blitt sagt og gjort. 

Det er blant annet blitt sagt at "Eple" ikke skal fortelle "så mye" om tiden hun er her, når hun er hos barnefar. For det liker ikke samboeren så godt. "Eple" måtte ta ned babybilder av seg selv, der jeg er avbildet, fra veggen på rommet sitt. "Eple" ryddet ikke ordentlig opp etter seg etter middagen, og samboer til barnefar kommenterte sint "du ække hos mora di nå!". Utallige slike eksempler. Og barnefar har bekreftet dem alle når jeg har tatt dette opp. 

I sommer fikk jeg en telefon fra barnefar der han ville diskutere litt rundt "Eple". "Eple" er jo tross alt 13 år og har en del hormoner. Det er noe tilbakesnakking om h*n får beskjeder, sluntrer noe unna og har svingende humør. Barnefar lurte på om det påvirket forholdet til meg og min samboer. Jeg svarte som det er, det er selvfølgelig slitsomt når det står på - men det går så klart ikke utover forholdet vårt. Tenåringer er som oftest ekstreme i humøret, sånn er det bare. Barnefar fortalte videre da at "Eple" slet på deres forhold, og han hadde på en måtte blitt gitt et ultimatium for at forholdet skulle fortsette å funke. For samboeren hans orket ikke mer. Ultimatiumet var at "Eple" bodde mer her enn hos han. Barnefar syntes dette var ekstremt vondt, noe jeg og hørte på stemmen hans. Barnefar hadde enda ikke tenkt på hvordan det skulle la seg gjøre, og skulle si ifra og komme med et forslag på en plan etterhvert. Jeg var så paff og sint når jeg la på telefonen!

Bare et par uker ette dette var vi innkalt til et møte på skolen, da "Eple" hadde hatt noen vanskelige uker og var knust over "småting" (slik som at "Eple" ikke kunne på en konsert, at det ikke passet at en venn fra andre siden av landet kom en uke på besøk). Men møtet endte med å dreie seg om at barnefar må slække litt ned på forventningene til 13-åringen. Da "Eple" har ekstremt mange husoppgaver, lekser og fritidsaktiviteter som forventes av henne der. Vi er noe "slækkere" i vårt hus - da vi i tillegg til 13-åringen har to bleiebarn og ting flyter. Et av søsknene til 13-åringen har og slitt med alvorlig sykdom det siste året, noe som har preget hverdagen i stor grad. Både barnefar og jeg fikk beskjed om å være klar over at en 13-åring fortsatt er et barn og trenger oppføgling. Men fortsatt selvfølgelig sette overkommelige krav til "Eple". Der er nok jeg og barnefar vidt forskjellige, han forventer for mye og jeg gjør nok alt for mye for "Eple", som 13-åringen selv kunne ha klart å gjøre. 

Under møtet merket jeg at barnefar var irritert over "skjennepreknen" han fikk, men jeg håpet at møtet fikk han til å reflektere over at det snart var ungdomsskolestart og det å føye seg etter sin samboer var en nokså dårlig ide. 

Sommeren gikk, og vi samarbeidet selvfølgelig som vanlig over telefon - men med en gigantisk elefant i rommet. Jeg luftet det for "Eple" at det var mulig at h*n skulle være mer hos meg og oss nå utover høsten. "Eple" lurte på hvorfor. Jeg måtte bare finne på noe, så jeg sa at barnefar og samboeren hans var så opptatt med jobb om dagen - mens jeg og min samboer er jo hjemmeværende, da det ene søskenet er alvorlig syk. Da har vi bedre mulighet til å følge 13-åringen opp ved ungdomsskolestart. "Eple" så på meg og sa "det er sikkert fordi samboeren til pappa ikke liker meg". Jeg sa at det var ikke tilfelle, og at hun var veldig glad i "Eple". "Eple" sa "men jeg vil jo være like mye hos både deg og pappa..". 

Jeg sendte barnefar en melding i forige uke for å høre om han hadde kommet frem til noe. Han ringte meg, og sa han sto med hatten i hånda og syntes dette var et sårt tema. Men han lurte da på om "Eple" kunne være 2 uker her, for så å være 1 uke hos han i første omgang. For å se om det er nok for samboeren hans til å "hente seg inn" etter "Eple" hadde vært der. Jeg sa at jeg skjønte ikke helt hva det var å hente seg inn fra. "Eple" slamrer ikke med dørene. "Eple" slår ikke. "Eple" er aldri involvert i drama og krangling på skolen. "Eple" har en haug av venner, mange fritidsaktiviter og gjør det veldig bra på skolen. Jeg hadde skjønt det til en viss grad om "Eple" var ungdomskriminell og holdt alle våkne på natta 🤷‍♀️ 

Barnefar svarte at det var ikke noen store ting. Men småting som at "Eple" alltid glemte å rydde tallerkenen eller ikke ryddet ut av skolesekken. Sånne små ting, som ble veldig store - for samboeren hans var lei av å mase. 

Jeg fortalte og til barnefar at jeg hadde snakket med "Eple" om at det var en mulighet det ble mer samvær her og jeg "dekket" for han. Men likevel sa "Eple" at det var på grunn av samboeren hans. "Eple" skjønner greia og er ikke dum. Så barnefar sa at han skulle snakke med "Eple" og være ærlig på en fin måte om hvorfor det var best at det ble sånn. Han skulle vektlegge at det ikke er "Eple" sin feil. 

Barnefar skøyt også inn i samtalen at hjemme hos han er de så pertentlige, og det er jo ikke "Eple". Og det visste han at husstanden min heller ikke var - så kanskje "Eple" passet bedre inn i min familie enn hans. 

Nå nærmer det seg at "Eple" skal til sin far igjen, og det knyter seg i magen min. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre.. "Eple" kommer til å føle at pappaen ikke vil ha h*n der lenger - for nå har han en ny familie. Og de følelsene har "Eple" rett til å føle, for det er jo ikke langt fra sannheten. Barnefar risikerer å miste forholdet med sin førstefødte datter. Og så blir jeg, som mamma, sittende igjen med en 13-åring med mange vanskelige følelser som jeg må forholde meg nøytralt til. 

Jeg har vurdert familievernkontoret og/eller kontakte skolen for å fortelle dette. Men jeg har hatt lyst til å avvente til jeg ser hva barnefar faktisk forteller 13-åringen og hvordan "Eple" reagerer på hva som blir sagt. 

Det er vanskelig. For både jeg har stor respekt for barnefar og samarbeidet, på tross av dette, har vært så godt. Men jeg er "lei" av å være snill og forståelsesfull hele veien. Jeg kan på hånda med hjertet si at jeg aldri har sagt et vondt ord om verken barnefar eller hans samboer, selv om jeg selv ikke har fått den samme respekten i retur. 

"Eple" har sagt tydelig ifra at h*n ikke ønsker å forandre på samværet, og vil være her like mye som h*n er hos sin far. Men hva skjer når far ikke ønsker det samme? 

Og hvordan ville du gått frem her? Både med hvem som kan kontaktes og hvordan jeg møter eventuelle følelser hos "Eple" angående dette?

Jeg er bare så innmari frustrert, skuffa, sint og lei meg! Føler snart begeret renner over. 😤

 

 

 

Anonymkode: 5bedc...89c

[AnonymBruker]

Det er jo egentlig ikke så mye du kan gjøre. Men jeg ville vært ærlig med «eple», ikke dillet og dallet og dekket for far og stemor. Ja, stemor er dum og det trenger «eple» at noen støtter hen i, og far er feig. Du skal selvsagt ikke oppmuntre til konflikt, men støtt ungens følelser i dette. Jeg hadde også sagt noen sannhetens ord til faren, men det hjelper vel ikke uansett. Medfølelse i å ha fått barn med en dott! 

Anonymkode: c6ae8...131

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er jo egentlig ikke så mye du kan gjøre. Men jeg ville vært ærlig med «eple», ikke dillet og dallet og dekket for far og stemor. Ja, stemor er dum og det trenger «eple» at noen støtter hen i, og far er feig. Du skal selvsagt ikke oppmuntre til konflikt, men støtt ungens følelser i dette. Jeg hadde også sagt noen sannhetens ord til faren, men det hjelper vel ikke uansett. Medfølelse i å ha fått barn med en dott! 

Anonymkode: c6ae8...131

Takk for "oppmuntrende" svar ❤️ for jeg føler jeg møter "Eple" på akkurat det (som jeg ser at jeg ikke helt klarte å kjønnsnøytralisere"). 

Men fader heller, skulle ønske ting var anderledes! Barnefar har mange gode kvaliteter, men på akkurat dette feiler han stort! 

Ts

Anonymkode: 5bedc...89c

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vi kaller barnet for "Eple", bare for å kjønnsnøytralisere

 

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Da "Eple" har ekstremt mange husoppgaver, lekser og fritidsaktiviteter som forventes av henne der.

 

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Barnefar risikerer å miste forholdet med sin førstefødte datter.

Ingen grunn til å anstrenge seg mer for å kjønnsnøytralisere.

Når det gjelder denne saken, hvorfor spør du ikke heller hva barnet tenker? Om hun trives der? For det høres jo ikke hyggelig ut.

Videre ville jeg ha sagt til far at det var viktig at han brukte tid alene med datter. Hvor hun bor tror jeg er mindre viktig. Jeg tror hun får mye mer igjen for å ha en aktivitet i uka sammen med far bare de to. Kvalitet er sannsynligvis viktigere enn kvantitet.

[AnonymBruker]

Jeg og mitt barn har vært i en ganske lignende situasjon.

I tillegg ble mitt barn svært nedprioritert ifht fellesbarn på veldig mange måter.

Det skar seg helt når barnet mitt var 15 år og ikke lenger ønsket samvær med far.

Far ble sur og han og stemor beskyldte barnet mitt for å være sjalu.

Barnet mitt var ikke sjalu med reagerte sterkt på forskjellsbehandlingen av regler og gaver.

Endte med at de hadde svært lite og overfladisk kontakt i flere år og først i fjor når barnet mitt ble 19 år tok far og stemor å la seg langflat og unnskyldte seg.
De er i en prosess hvor de prøver å ordne opp i ting men barnet mitt sliter stort med å føle seg så tilsidesatt av far i flere år.

Du må prøve å snakke med barnefar å få han til å forstå at barnet deres vil alltid være hans, stemor kan avslutte i morgen og da har han ofret noe han kanskje aldri får tilbake og som skaper permanente skader i deres barn.

Anonymkode: 01e45...b3e

[AnonymBruker]

Altså, dette kunne vært kortet ned til 2 avsnitt. Og Eple, virkelig?

Anonymkode: bfbdf...2f7

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (1 minutt siden):

 

 

Ingen grunn til å anstrenge seg mer for å kjønnsnøytralisere.

Når det gjelder denne saken, hvorfor spør du ikke heller hva barnet tenker? Om hun trives der? For det høres jo ikke hyggelig ut.

Videre ville jeg ha sagt til far at det var viktig at han brukte tid alene med datter. Hvor hun bor tror jeg er mindre viktig. Jeg tror hun får mye mer igjen for å ha en aktivitet i uka sammen med far bare de to. Kvalitet er sannsynligvis viktigere enn kvantitet.

Haha, jeg så det rett etter jeg publiserte! 

Jeg har snakket mye med barnet om hvordan 13-åringen har det hos sin far. Alt er tipp topp, så lenge det er de to. 

Og jeg vet ikke helt om det kom frem i innlegget, men jeg reagerer ikke på mindre samvær. Det gjør meg ingenting. Og 13-åringen er alltid velkommen her i hus. Det jeg reagerer på er selve grunnen til mindre samvær; altså at samboeren til barnefar ikke kommer overens med 13-åringen. 

Ts

Anonymkode: 5bedc...89c

[AnonymBruker]

Tenker som flere her at dette kan gå utover forholdet datteren har til sin far, ikke noe kjekt å ikke føle seg ønsker, spesielt i den alderen. Ville tatt en alvorsprat med han der jeg ville poengtert det. Hun er 13 nå, men snart 18 og myndig og kan bestemme selv hvem hun vil ha i livet sitt. Far må slutte å være så tøffel ovenfor stemor…

Anonymkode: 3b0b9...50f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg og mitt barn har vært i en ganske lignende situasjon.

I tillegg ble mitt barn svært nedprioritert ifht fellesbarn på veldig mange måter.

Det skar seg helt når barnet mitt var 15 år og ikke lenger ønsket samvær med far.

Far ble sur og han og stemor beskyldte barnet mitt for å være sjalu.

Barnet mitt var ikke sjalu med reagerte sterkt på forskjellsbehandlingen av regler og gaver.

Endte med at de hadde svært lite og overfladisk kontakt i flere år og først i fjor når barnet mitt ble 19 år tok far og stemor å la seg langflat og unnskyldte seg.
De er i en prosess hvor de prøver å ordne opp i ting men barnet mitt sliter stort med å føle seg så tilsidesatt av far i flere år.

Du må prøve å snakke med barnefar å få han til å forstå at barnet deres vil alltid være hans, stemor kan avslutte i morgen og da har han ofret noe han kanskje aldri får tilbake og som skaper permanente skader i deres barn.

Anonymkode: 01e45...b3e

Ja, det er akkurat det jeg frykter. For 13-åringen setter pappaen sin så høyt, og det vil jeg at 13-åringen skal fortsette med. Og jeg er dessuten redd for at det og skaper enda mer splid mellom 13-åringen og samboeren til barnefar. 

Men jeg føler meg så rådløs. Jeg må nok kanskje ta en ordentlig samtale med barnefar igjen, for å fortelle han konsekvensene av å gjennomføre dette. 😶

Ts

Anonymkode: 5bedc...89c

[AnonymBruker]

Jeg syns hun fortjener at dere er ærlige mot henne og den jobben får far ta. Jeg ville også fortalt far i klartekst, at det valget han tar nå, antagelig vil endre forholdet han har til sin datter for resten av livet. Den følelsen av å bli valgt bort, den følelsen går aldri bort.

Du får ikke gjort noe med hans valg, men du kan støtte din datter og legge skylden der den hører hjemme. Stemor ønsker ikke dette barnet, fordi hun er et produkt av det barnefar hadde før. Veldig leit at hun skyller på barnet, når hun ikke gjør annet enn å være en normal tenåring. 

Anonymkode: df7af...862

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tenker som flere her at dette kan gå utover forholdet datteren har til sin far, ikke noe kjekt å ikke føle seg ønsker, spesielt i den alderen. Ville tatt en alvorsprat med han der jeg ville poengtert det. Hun er 13 nå, men snart 18 og myndig og kan bestemme selv hvem hun vil ha i livet sitt. Far må slutte å være så tøffel ovenfor stemor…

Anonymkode: 3b0b9...50f

Ja, du kan så si.. ordentlig tøffel, og! Men jeg ser dilemmaet hans. Han har jo tross alt et barn med denne dama. Og for noen år siden gikk de også nesten fra hverandre, da hun ikke "taklet" rollen som stemor. Men så fant de sammen igjen, og jeg trodde de hadde kommet til en enighet. 

Ikke lett med "dine, mine, våre"-problemer altså. 

Ts

Anonymkode: 5bedc...89c

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Haha, jeg så det rett etter jeg publiserte! 

Jeg har snakket mye med barnet om hvordan 13-åringen har det hos sin far. Alt er tipp topp, så lenge det er de to. 

Og jeg vet ikke helt om det kom frem i innlegget, men jeg reagerer ikke på mindre samvær. Det gjør meg ingenting. Og 13-åringen er alltid velkommen her i hus. Det jeg reagerer på er selve grunnen til mindre samvær; altså at samboeren til barnefar ikke kommer overens med 13-åringen. 

Ts

Anonymkode: 5bedc...89c

Da får grunnen heller være at det er ikke trivelig der. Far og stemor fortjener ikke å ha barnet ditt hos seg når de oppfører seg sånn. Og du bekrefter at barnet har mye mer igjen for alenetid med far. Da foreslår du heller at de to møtes alene en gang i uka.

[AnonymBruker]

Som du sier, eple er ikke dum. Hun vet at stemor ikke liker henne, men alle rundt henne insisterer på at det ikke er sant. Hun må føle seg litt smågærn når hun har en oppfatning av virkeligheten som ingen støtter.

Her er det nok på tide å være streng med barnefar. "Eple er en helt normal tenåring. Hun tærer ikke på forholdet mellom deg og din samboer. Din samboer misliker eple, og det er det som tærer på forholdet. Eple er datteren din og hun bør komme først. Om du ikke begynner å prioritere eple, så kan du ende opp med å miste henne når hun blir eldre og bestemmer seg for at hun ikke ønsker et forhold med noen som ikke står opp for henne. Eple kan gjerne ha mer samvær her; dette er hjemmet hennes og hun er alltid velkommen her, men vil du ha mindre samvær mot eple sin vilje, så bør du gjøre opp for det. Ta henne med på aktiviteter, bare du og henne. Bruk kvalitetstid med henne. Jeg ønsker at du og eple skal ha et godt forhold, og derfor sier jeg ifra om at du må gjøre noe nå om du ikke vil miste datteren din om noen år". 

 

Anonymkode: 10ddf...a90

[AnonymBruker]

Det er ikke ditt ansvar å passe på forholdet mellom datter og «stemor». Enkelt og greit snakk med barnefar om at dette kan skade forholdet mellom dem, for å bli valgt bort av egen far er dritt.

Uansett hva utfallet blir, så går det bra til slutt. Lærdom for både far og datter, selv om det er sårt. Man kan dessverre ikke unngå kjipe ting i livet..

Anonymkode: 9d825...5c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg syns hun fortjener at dere er ærlige mot henne og den jobben får far ta. Jeg ville også fortalt far i klartekst, at det valget han tar nå, antagelig vil endre forholdet han har til sin datter for resten av livet. Den følelsen av å bli valgt bort, den følelsen går aldri bort.

Du får ikke gjort noe med hans valg, men du kan støtte din datter og legge skylden der den hører hjemme. Stemor ønsker ikke dette barnet, fordi hun er et produkt av det barnefar hadde før. Veldig leit at hun skyller på barnet, når hun ikke gjør annet enn å være en normal tenåring. 

Anonymkode: df7af...862

Ja, det er fryktelig trist. Og som jeg skrev over her, barnefar og samboeren hadde en pause i forholdet av samme grunn for noen år siden. Men da de fant sammen igjen, så trodde jeg samboeren hadde forandret tankemåte. 

Og jeg skal ikke påstå at 13-åringen er verdens mest medgjørlige menneske; det er kverrulering, attitude og himling med øynene. Men sånn er det, tenker jeg! 

Jeg skal ringe barnefar og spørre om han er helt sikker på denne avgjørelsen. Men kjenner jeg han rett, så tror han ikke at det er så farlig. 

Ts

Anonymkode: 5bedc...89c

[Gjest kruspersilletaco]

Stakkars barn! Valgt bort av sin egen far.. Håper hun har mange gode folk rundt seg å snakke med..

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke lest alt, ble for mye for min del. Men hvorfor velger man en ny partner som holder på sånn? Det er for meg veldig merkelig. Jeg ga mannen min her ganske klar beskjed om, barnefaren er der for og bli. Tankler han ikke samarbeidet vi har, eller at barna og vi har et tett samarbeid, er døra der både nå og om det kommer seinere når vi har flyttet sammen. 
barnet er 13 år nå, hun skjønner jo at noe er galt om det ikke kan prates om ting der hjemme, biler må ned og div. Desverre hadde mine to barn en lignede stemor, men der blandet barnevernet seg inn. 

Anonymkode: 411f1...79a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, det er fryktelig trist. Og som jeg skrev over her, barnefar og samboeren hadde en pause i forholdet av samme grunn for noen år siden. Men da de fant sammen igjen, så trodde jeg samboeren hadde forandret tankemåte. 

Og jeg skal ikke påstå at 13-åringen er verdens mest medgjørlige menneske; det er kverrulering, attitude og himling med øynene. Men sånn er det, tenker jeg! 

Jeg skal ringe barnefar og spørre om han er helt sikker på denne avgjørelsen. Men kjenner jeg han rett, så tror han ikke at det er så farlig. 

Ts

Anonymkode: 5bedc...89c

Noen menn er litt enkle sånn, til det biter dem i ræva.

Det du beskriver er slitsomt, men normal tenåringsadferd. Det er jo ikke sånn at vi kan si opp barna våre, fordi de ikke passer inn i den normen vi har satt for dem. Hun er fremdeles under utvikling og en bør kunne vise litt raushet, samtidig som man veileder henne mot å bli voksen. Avvising hjelper neppe. Du vil antagelig stå igjen med mye av støyten. 

Jeg har opplevd det samme. I dag har jeg og min far minimal kontakt og jeg er ikke stolt av å si at jeg tok det ut på mamma. 

Anonymkode: df7af...862

[AnonymBruker]

kruspersilletaco skrev (2 minutter siden):

Stakkars barn! Valgt bort av sin egen far.. Håper hun har mange gode folk rundt seg å snakke med..

DET har 13-åringen, heldigvis! Både her i hjemmet, besteforeldre (på både min side og barnefar sin side), venninner, lærere.. Men ja, stakkars, likevel. Jeg hater hele den situasjonen her. 

Anonymkode: 5bedc...89c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

 

Det er blant annet blitt sagt at "Eple" ikke skal fortelle "så mye" om tiden hun er her, når hun er hos barnefar. 

 

Anonymkode: 5bedc...89c

Unnskyld at jeg ler, men “Eple” ble outet rimelig kjapt. 🤣

Anonymkode: 66728...c7a