Hjelp meg forstå meg selv

[AnonymBruker]

1. Når jeg er i forhold, truer jeg ofte med å gjøre det slutt. Dette skjer ofte ved diskusjoner og ved krangler hvor jeg har fått nok. Jeg blir sint og slenger ut av meg at vi bør gjøre det slutt. Akkurat der og da mener jeg det fordi jeg er sint, men så går det en liten stund, jeg har roet meg betraktelig ned, og da angrer jeg meg. De fleste tilfellene kommer jeg med argumenter på hvorfor jeg bør dra min vei, samtidig som jeg lar partner "redde" forholdet ved å prøve å overbevise meg om hvorfor jeg bør bli. Jeg føler meg bra når jeg ser at jeg er så høyt elsket og det ender selvfølgelig med at jeg blir. 

2. Jeg blir veldig fort sjalu. Partner kan henge med venner, men da er jeg veldig obs på hvor fort partner svarer meg på meldinger. Hvis det går for lang tid (i mine øyne) blir jeg sjalu og dermed sint. Starter en krangel om dette. Eller partner spøker med venner om noe jeg ikke føler meg komfortabel med pga sjalusi, lager krangel ut av det også. Får partner til å føle skyld, unnskylde seg og love at at det aldri skal skje igjen. Da føler jeg meg også bra, når partner får skyldfølelse og lover meg at det skal bli bedre. 

3. Har det vært en stor diskusjon eller krangel om noe, så ghoster jeg. Jeg blir fort sint, men jeg er ikke langsint. Selv om det har gått over, så er jeg sjelden den som tar opp kontakten først. Jeg kan åpne beskjeder uten å svare slik at partner blir usikker. Men det partner ikke vet er at jeg konstant tenker på partneren min og stalker på Snapchat for å se om partner har vært aktiv. Jeg føler selv på stress innvendig over at vi ikke snakker, men jeg vil aldeles ikke være den som gjør alt godt igjen. Sitter bare og venter på at partner skal komme og fikse opp så vi kan begynne å kommunisere igjen. 

4. Enkelte ganger så kan det bli slik at jeg er sint på partner, lar det gå en stund til jeg har roet meg ned, for deretter å overøse partner med kjærlighet. Da føles det også veldig godt.

5. At partner er redd for å miste meg, nervøs og bekymret. Viser dette tydelig på tekst og i virkeligheten. Det er en skikkelig god følelse som ikke kan beskrives. Samtidig, hvis partner plutselig ikke gjør noe sånt, blir jeg kjempe usikker, redd og nervøs. Men viser det ikke ovenfor partner overhodet. 

Jeg er ei jente i 20-årene og lurer på om det er flere som har det slik som meg? Har dere prøvd å endre dere og hvordan gikk det?

Anonymkode: 826fb...a35

[AnonymBruker]

Ja, jeg tror dette er ganske vanlig. Det handler nok kanskje om at du er usikker på deg selv og itillegg kanskje ikke får nok bekreftelser? Underbevisstheten din kjemper for å få bekreftelse også blir det til at du må gjøre noe dramatisk for å få frem denne reaksjonen. Isåfall bør du snakke med han å si at du får disse voldsomme følelsene fordi du er sulten på mer bekreftelse og kjærlighet. 

Anonymkode: ee311...877

[AnonymBruker]

Utrygg tilknytning. Gå til psykolog.

Anonymkode: be8a0...f0e

[AnonymBruker]

En ting som er sikkert er at du trenger psykolog, eller så kommer du til å rævkjøre alle forholdene dine i livet. 

Anonymkode: 66bb4...583

[MammaMums]

Jeg ville undersøkt emosjonell unnvikende personlighetsforstyrrelse hos psykolog. Du kan be fastlegen din om å sette deg på liste 👍

[AnonymBruker]

Jeg tenker troll, udiagnotisert psykopat eller traumer fra barndommen du ikke har bearbeidet.

Anonymkode: 431ec...213

[senior]

Skulle nesten trodd at TS er kona mi . . . 🙂

Jeg har lært meg å leve godt med sånt. Vet nøyaktig når jeg skal holde kjeft og likevel være i nærheten.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

1. Når jeg er i forhold, truer jeg ofte med å gjøre det slutt. Dette skjer ofte ved diskusjoner og ved krangler hvor jeg har fått nok. Jeg blir sint og slenger ut av meg at vi bør gjøre det slutt. Akkurat der og da mener jeg det fordi jeg er sint, men så går det en liten stund, jeg har roet meg betraktelig ned, og da angrer jeg meg. De fleste tilfellene kommer jeg med argumenter på hvorfor jeg bør dra min vei, samtidig som jeg lar partner "redde" forholdet ved å prøve å overbevise meg om hvorfor jeg bør bli. Jeg føler meg bra når jeg ser at jeg er så høyt elsket og det ender selvfølgelig med at jeg blir. 

2. Jeg blir veldig fort sjalu. Partner kan henge med venner, men da er jeg veldig obs på hvor fort partner svarer meg på meldinger. Hvis det går for lang tid (i mine øyne) blir jeg sjalu og dermed sint. Starter en krangel om dette. Eller partner spøker med venner om noe jeg ikke føler meg komfortabel med pga sjalusi, lager krangel ut av det også. Får partner til å føle skyld, unnskylde seg og love at at det aldri skal skje igjen. Da føler jeg meg også bra, når partner får skyldfølelse og lover meg at det skal bli bedre. 

3. Har det vært en stor diskusjon eller krangel om noe, så ghoster jeg. Jeg blir fort sint, men jeg er ikke langsint. Selv om det har gått over, så er jeg sjelden den som tar opp kontakten først. Jeg kan åpne beskjeder uten å svare slik at partner blir usikker. Men det partner ikke vet er at jeg konstant tenker på partneren min og stalker på Snapchat for å se om partner har vært aktiv. Jeg føler selv på stress innvendig over at vi ikke snakker, men jeg vil aldeles ikke være den som gjør alt godt igjen. Sitter bare og venter på at partner skal komme og fikse opp så vi kan begynne å kommunisere igjen. 

4. Enkelte ganger så kan det bli slik at jeg er sint på partner, lar det gå en stund til jeg har roet meg ned, for deretter å overøse partner med kjærlighet. Da føles det også veldig godt.

5. At partner er redd for å miste meg, nervøs og bekymret. Viser dette tydelig på tekst og i virkeligheten. Det er en skikkelig god følelse som ikke kan beskrives. Samtidig, hvis partner plutselig ikke gjør noe sånt, blir jeg kjempe usikker, redd og nervøs. Men viser det ikke ovenfor partner overhodet. 

Jeg er ei jente i 20-årene og lurer på om det er flere som har det slik som meg? Har dere prøvd å endre dere og hvordan gikk det?

Anonymkode: 826fb...a35

Dette vil slå tilbake på deg selv. Mange reagerer trassig på trusler og ville lett gjort det slutt for at du ikke skal slippe unna med slik hersketeknikk. Jeg ville også gjort det slutt. Gidder ikke leve på nåde uansett hvor glad jeg er i en person. Prinsippsak. Sjalusi likeså. 

At du får glede av å herske og gjøre partner usikker er noe du burde ta tak i. Det er direkte slemt og ønske om å se denne lide

Anonymkode: a8470...412

[Kaisada]

Dette er ganske langt fra normalreaksjoner, men du er bevisst hvordan du holder på og det er alltid en god ting. 

Dette burde du hvertfall nøste opp i før du får barn, for dette skaper allerede svært dysfunksjonelle relasjoner for deg og de rundt. 

Man styrer ikke andre med følelser, det er manipulering og skaper uhygge og utrygge relasjoner til alle rundt. 

Har du blitt styrt av din mors følelser som barn? 

Anbefaler deg å lese «uelskbar» av Vestgøte Kirsebom.

https://www.ark.no/produkt/boker/fagboker/uelskbar-9788202692865

 

Endret 26. august 2023 av Kaisada

[AnonymBruker]

Så bra at du ønsker å forstå hvorfor du er sånn, men du har kanskje aller mest et ønske om at du ikke oppfører deg sånn, høres jo vondt og dramatisk ut for begge parter.
 

Av tips som ikke er nevnt:

Har du lest om RSD (Rejection sensitive dysphoria), autistic meltdowns og autistic shutdowns? 

Anonymkode: 097c5...8a8

[AnonymBruker]

Jeg støtter det andre sier - at du trenger å gå til psykolog for å få hjelp med det du sliter med. Det er hjelp å få.

Det du holder på med nå er en form for psykisk vold mot din partner! Jeg antar at det ikke er det du ønsker å fortsette med, hverken i dette forholdet eller neste? Jeg antar at du ønsker at en partner skal ønske å være sammen med deg og ha det godt sammen med deg? I så fall må du søke hjelp hos psykolog, TS, for slik du holder på nå ødelegger du ikke bare deg selv og forholdet, du ødelegger partneren din også!

Ta ansvar for egen helse - søk hjelp!

Anonymkode: a5f6d...77d

[AnonymBruker]

Du er rett og slett veldig barnslig. Og så har du funnet deg kjærester som du ikke respekterer, og som du har et slags overtak på. En ekte mann hadde aldri giddet å være med på sånt tull.

Anonymkode: 3828d...d01

[AnonymBruker]

 Jeg gjetter at du har lært deg å takle ting på den måten av foreldrene dine? Kan du se noen likheter fra da du var barn?

Anonymkode: bf256...a45

[AnonymBruker]

Kjæresten min er også slik. Det blir ikke partneren min lenge om det ikke endrer seg. Det er grusomt å alltid måtte være den som gjør det godt igjen, og den som må kjempe for den andres oppmerksomhet. 

Du skal ha for st du innser det selv. Det er en start. Men ikke på langt nær nok

Anonymkode: 8a82c...89f

[AnonymBruker]

Alt du beskriver er vanlige tegn på lav selvtillit. Mange er i samme mønster som deg. Du må stole på deg selv, at du alltid klarer deg.

Anonymkode: 25b0f...649

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Alt du beskriver er vanlige tegn på lav selvtillit. Mange er i samme mønster som deg. Du må stole på deg selv, at du alltid klarer deg.

Anonymkode: 25b0f...649

Jeg kjenner meg igjen i alle punktene TS ramset opp, og jeg er ganske sikker på at det bunner i mitt ekstremt dårlige selvbilde. Føler meg underlegen så og si alle. Har det ikke noe godt med meg selv. 

Nå har jeg faktisk gjort deg slutt med partner, etter år med trusler. Selvbildet er ikke akkurat blitt bedre, jeg er redd for alt og livet er egentlig bare vondt. 

Ingen idé om hva jeg skal gjøre videre, har ikke råd til terapi og dette med å "lære å elske seg selv"... Hvordan i allverden begynner man og hva gjør man helt konkret? 

Følger tråden. 

Anonymkode: 3b419...27b