Dere som kan litt om angst, hjelp

[AnonymBruker]

For første gang i livet mitt så tror jeg kanskje at jeg har angst, men det er på en veldig merkelig måte og det ødelegger livet mitt litt nå. Jeg får ikke denne angsten når jeg feks skal ting jeg er nervøs for som tannlege eller foredrag på jobb. Det er når jeg skal gjøre ting jeg liker!

Jeg har en hobby jeg er veldig glad i, men det har nå låst seg helt slik at jeg får så angst når jeg skal gjøre den at jeg får både oppkast og diare. Jeg kjenner ikke frykten på en måte, det er kroppen min som får panikk. Jeg tvang meg til å sette i gang og etter en liten stund var det som før og gikk bra. I går skulle jeg igjen dra og gjøre det, men måtte kaste opp bare av tanken. 

Det er forferdelig trist, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal løse det?

Det har nylig skjedd noe sørgelig og vanskelig i livet mitt, men jeg klarer ikke å fjerne denne reaksjonen..

Hvorfor får jeg de anfallene når jeg skal gjøre noe jeg liker og elsker? 

Anonymkode: a7d94...0d9

[AnonymBruker]

Har du mistet noe/noen du er glad i, er det det som skjedde nylig?

Anonymkode: 9ec25...33e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har du mistet noe/noen du er glad i, er det det som skjedde nylig?

Anonymkode: 9ec25...33e

Ja, stemmer.. hvordan visste du det? En svært nær person gikk bort. 

Anonymkode: a7d94...0d9

[AnonymBruker]

Det er dessverre slik angst opererer, den tar fra deg det du liker og som betyr noe. Derfor angst blir litt misbrukt som nervøsitet, at folk tror det kommer i situasjoner man "burde" være nervøs eller når man skal gjøre noe man gruer seg til/ikke liker. Det henger ikke sammen.. 

Det viktigste du gjør er å ikke la angsten bestemme hva du skal gjøre og ikke, for da krymper livet fort. Få hjelp, raskt.

Anonymkode: 25d71...974

[Jadasikkert29]

Det viktigste du kan gjøre som kommer til å hjelpe er å fortsette å gjøre ting selv om du får angstsymptomer. Om du unngår det så blir dette bare verre. 

Vil også anbefale en psykolog som kan hjelpe deg videre før dette utvikler seg videre❤️

[AnonymBruker]

Er det mulig du føler en slags "skyldfølelse" når du gjør ting du egentlig er glad i, nå som du har mistet noen? At du føler du ikke bør være glad eller gjøre ting du liker pga. det og at det oppleves fysisk hos deg som angst?

Anonymkode: 20064...494

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja, stemmer.. hvordan visste du det? En svært nær person gikk bort. 

Anonymkode: a7d94...0d9

Fordi du forteller at det du er glad i å gjøre plutselig gir deg angst. Så da tenker jeg at det som skjedde som var vanskelig, var noe/noen som gjorde deg glad. Det som skjer her, er at du projiserer sorgen fra dødsfallet over til andre ting du er glad i. Det er en automekanisme i oss som håndtere følelser/traumer på forskjellig vis. Altså det som skjer med at du plutselig har fått angst, er din måte å bearbeide sorgen på. 

Når du blir klar over slike bindinger, så er det lettere å gjøre noe med det. 

 

Anonymkode: 9ec25...33e

[AnonymBruker]

For meg var det akkurat slik angsten startet ta over livet mitt.
først tingene jeg likte, så stadig mer etterhvert, fordi jeg ikke skjønte hva det var og ikke jobbet i mot det.

Anonymkode: ad205...524

[AnonymBruker]

Takk for alle svar, skal lese ordentlig gjennom og svare litt senere, er glad for deres hjelp! Og ble redd av å høre at dette bare kan være starten, bestiller legetime over helgen. Det skremmer meg at jeg reagerer slik på yndlingshobbyen min, som jeg har drevet lenge med. 

Anonymkode: a7d94...0d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk for alle svar, skal lese ordentlig gjennom og svare litt senere, er glad for deres hjelp! Og ble redd av å høre at dette bare kan være starten, bestiller legetime over helgen. Det skremmer meg at jeg reagerer slik på yndlingshobbyen min, som jeg har drevet lenge med. 

Anonymkode: a7d94...0d9

Du må rett og slett bearbeide sorgen over den nære personen du mistet. Det er det som er roten til ting her. 

Anonymkode: 9ec25...33e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Takk for alle svar, skal lese ordentlig gjennom og svare litt senere, er glad for deres hjelp! Og ble redd av å høre at dette bare kan være starten, bestiller legetime over helgen. Det skremmer meg at jeg reagerer slik på yndlingshobbyen min, som jeg har drevet lenge med. 

Anonymkode: a7d94...0d9

Jeg tror ikke det "bare er starten". Ikke la deg skremme. Jeg tror det vil gå seg til med tiden, at det kanskje henger sammen med sorgen eller at du føler ekstra på din egen dødelighet nå som du har mistet noen, og jeg tror ikke du trenger lege. For at en lege skal kunne gjøre noe så må det ha en viss varighet. Mulig at du kan få noe mot symptomene, f.eks. kvalmestillende medisin. Det kan så klart være godt å snakke med noen når du går gjennom noe vanskelig. Er det andre som deler sorgen du kan prate med?

Anonymkode: 5375b...2aa

[AnonymBruker]

Tror du får det i disse situasjonene fordi de virkelig betyr noe for deg. Det er naturlig at du er mer skjør og sårbar når du er i en vanskelig situasjon. Det viktigste du må vite er at de fysiske reaksjonene kan være sterke og kraftfulle men er ikke farlig! Du kan registrere symptomene og la de komme, jasså nå kjenner jeg meg veldig anspent og hjertet banker. Sånn er det nå. Aksepter det og ikke kjemp imot. Prøv å gjennomføre det du skal. Og husk at du har det vanskelig og er ekstra sårbar nå, dette vil gå over.

Anonymkode: 3b05d...a29

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig ikke hatt folk å snakke med om dette. De jeg deler sorgen med, vil ikke dele den med meg, av diverse grunner. Det er vanskelig å forklare, men jeg ble stående litt igjen alene. Jeg kjenner på meg at jeg ikke har bearbeidet sorg, kanskje ikke en gang startet på den. Kanskje sjokkfasen bare har så vidt lagt seg. 

Mennesker rundt meg oppfører seg som ingenting har skjedd, de er som før, som om alle har glemt at jeg har mistet noen. 

Jeg klarer ikke å prate eller roe meg ned til hobbyen min, eller dvs det er ikke problemet, men at jeg får diare og begynner å kaste opp også. Jeg har presset meg til å gjøre det selv om jeg brekker meg og blir dårlig, så har det gått bra en liten stund etter. 

Jeg tenker lege er grei plass å starte, om jeg bare hadde fått kvalmen under kontroll så kan jeg presse meg over angsten, men den fysiske reaksjonen tll kroppen min er intenst, det er som å plutselig få omgangssyke.

 

Anonymkode: a7d94...0d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har egentlig ikke hatt folk å snakke med om dette. De jeg deler sorgen med, vil ikke dele den med meg, av diverse grunner. Det er vanskelig å forklare, men jeg ble stående litt igjen alene. Jeg kjenner på meg at jeg ikke har bearbeidet sorg, kanskje ikke en gang startet på den. Kanskje sjokkfasen bare har så vidt lagt seg. 

Mennesker rundt meg oppfører seg som ingenting har skjedd, de er som før, som om alle har glemt at jeg har mistet noen. 

Jeg klarer ikke å prate eller roe meg ned til hobbyen min, eller dvs det er ikke problemet, men at jeg får diare og begynner å kaste opp også. Jeg har presset meg til å gjøre det selv om jeg brekker meg og blir dårlig, så har det gått bra en liten stund etter. 

Jeg tenker lege er grei plass å starte, om jeg bare hadde fått kvalmen under kontroll så kan jeg presse meg over angsten, men den fysiske reaksjonen tll kroppen min er intenst, det er som å plutselig få omgangssyke.

 

Anonymkode: a7d94...0d9

Og sånn får man dobbelt opp. Sorgen i seg selv er tøff, men når man blir stående alene i sorgen og ikke får snakket med andre, så blir det ekstra utfordrende. 

Husk at alle har sin måte å sørge på. Jeg f.eks, er veldig introvert og deler ikke sorg med andre. Jeg låser meg inne og vil gjøre det i fred. Noen takler ikke å kjenne på sånne følelser, og prøver å slå det av så godt de kan. Det gjør at de vil avvise andre som ønsker å dele følelsene rundt det som har skjedd. 

Kvalme/magetrøbbel er vanlig for angst. Det jeg anbefaler deg å gjøre, er å starte sorgprosessen i deg selv. Du trenger ingen andre for å sørge. Grin, bli sint, få det ut. Hvis du sliter med å få tak i disse følelsene, ta frem bilder av den du har mistet. Tenk på minner. Hør på sanger som får deg trist/minner om personen. Sånt hjelper deg å få kontakt med følelsene. For det at kroppen din har de intense fysiske reaksjonene, er din forsvarmekanisme. Fordi du ikke har håndtert sorgen, så manifisterer sorgen seg fysisk i kroppen istedenfor. 

Så jeg mener at du skal heller prioritere sorgprosessen med å få ut følelsene, fremfor å ta medisiner for å tvinge deg gjennom angst. For det vil være som å sette et plaster på en brukket fot. 

Anonymkode: 9ec25...33e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har egentlig ikke hatt folk å snakke med om dette. De jeg deler sorgen med, vil ikke dele den med meg, av diverse grunner. Det er vanskelig å forklare, men jeg ble stående litt igjen alene. Jeg kjenner på meg at jeg ikke har bearbeidet sorg, kanskje ikke en gang startet på den. Kanskje sjokkfasen bare har så vidt lagt seg. 

Mennesker rundt meg oppfører seg som ingenting har skjedd, de er som før, som om alle har glemt at jeg har mistet noen. 

Jeg klarer ikke å prate eller roe meg ned til hobbyen min, eller dvs det er ikke problemet, men at jeg får diare og begynner å kaste opp også. Jeg har presset meg til å gjøre det selv om jeg brekker meg og blir dårlig, så har det gått bra en liten stund etter. 

Jeg tenker lege er grei plass å starte, om jeg bare hadde fått kvalmen under kontroll så kan jeg presse meg over angsten, men den fysiske reaksjonen tll kroppen min er intenst, det er som å plutselig få omgangssyke.

 

Anonymkode: a7d94...0d9

Hvis du kjenner at du skulle hatt noen å prate med om dette så kan du vurdere å kontakte psykisk helse i kommunen. Jeg har veldig god erfaring med det selv, fikk snakke med et fornuftig menneske som hørte på meg og hjalp meg på vei. Noen har også god nytte av å snakke med en prest. (Samtale med prest behøver ikke ha religiøst innhold hvis du ikke ønsker det selv.)

Anonymkode: 5375b...2aa

[AnonymBruker]

Jeg står i ganske liknende situasjon som deg ved å ha mistet. 
Når man får sjokk så setter det seg i kroppen og du er mer mottakelig for angst og indre uro. Anbefaler deg å ta kontakt med psykisk helse i kommuen og få få noen der å snakke med 

Anonymkode: 10dc0...1d9

[Adrenalina1]

AnonymBruker skrev (På 26.8.2023 den 11.46):

Det er dessverre slik angst opererer, den tar fra deg det du liker og som betyr noe. Derfor angst blir litt misbrukt som nervøsitet, at folk tror det kommer i situasjoner man "burde" være nervøs eller når man skal gjøre noe man gruer seg til/ikke liker. Det henger ikke sammen.. 

Det viktigste du gjør er å ikke la angsten bestemme hva du skal gjøre og ikke, for da krymper livet fort. Få hjelp, raskt.

Anonymkode: 25d71...974

Å få hjelp rask i norsk helsevesen i dag er en stor vits. Snakker av erfaring.

[AnonymBruker]

51 minutter siden, Adrenalina1 said:

Å få hjelp rask i norsk helsevesen i dag er en stor vits. Snakker av erfaring.

Å få hjelp i det hele tatt er i grunn en stor vits. 

Anonymkode: 4a979...27f

[AnonymBruker]

Har lest og takker for alle svarene, har ikke vært så aktiv her fordi det er ikke så lett å vite hva jeg skal skrive. 

I går satt jeg meg ned og tenkte på den personen jeg har mistet, jeg gråt en del og snakket med vedkommende, jeg trodde ikke jeg skulle gråte, det at det rant slik av seg selv føltes litt rensende. 

Det er litt vanskelig for det er første gang jeg opplever at det sitter sånn i kroppen. 

Skal ta tipset om å snakke med psykiatrisk i kommunen, jeg visste ikke at de hadde slik tilbud, det hadde vært fint å bare snakke med noen. 

Anonymkode: a7d94...0d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Har lest og takker for alle svarene, har ikke vært så aktiv her fordi det er ikke så lett å vite hva jeg skal skrive. 

I går satt jeg meg ned og tenkte på den personen jeg har mistet, jeg gråt en del og snakket med vedkommende, jeg trodde ikke jeg skulle gråte, det at det rant slik av seg selv føltes litt rensende. 

Det er litt vanskelig for det er første gang jeg opplever at det sitter sånn i kroppen. 

Skal ta tipset om å snakke med psykiatrisk i kommunen, jeg visste ikke at de hadde slik tilbud, det hadde vært fint å bare snakke med noen. 

Anonymkode: a7d94...0d9

Kjempebra! Nå har du kommet i gang med sorgprosessen, og jo mer du får bearbeidet, jo lettere vil det bli. Og får du snakket med noen i tillegg, supert. Fortsett å tenke på personen, og få ting ut. Å se en dritatrist film kan også hjelpe deg å få ut følelser som er undertykt. Jeg griner som en foss når jeg ser Lidenskapens pris, og netflix serien "firefly lane" (venner til evig tid eller noe sånt), satte meg helt ut i sesong 2. Da fikk jeg ut mye rester av en kjærlighetssorg  

Nå som du er klar over forbindelsen, så er det mye lettere å gjøre noe med det. Husk også å jobbe med pusten, flere ganger daglig. Rolig og dyp innpust, og rolig ut. Gjenta mange ganger. Det hjelper å roe ned/forebygge. Neste gang du føler deg kvalm, sett deg ned og fokuser på pusten. 

Anonymkode: 9ec25...33e