Har noen tenkt over dette i voksen alder: hvor ble det av gleden av å glede seg til ny dag som man gjorde som liten?

[AnonymBruker]

Den gangen var hver dag en lek. Men gjorde masse artige ting hver dag. Alt var bare stort sett fint å leve. 

Så kommer man inn i skole systemet. Der må man lære å høre etter lærere. For utdanning må en ha for å tjene penger. 

Så får man seg jobb. Og man jobber og tjener penger, man skaffer seg familie og så plutselig har man kommet inn på repeat knappen. Hver dag er stort sett lik. Våkner, går på jobb, kommer hjem, spiser, leker med barna, snakker med kona, legger seg, står opp og går på jobb igjen. 

Hvor mange føler ikke den store gleden av å stå opp lengre?

Kommer sikkert veldig mange svar her nå da om hvor exciting deres liv er hver dag, men bra for dem. Men tror og det er mange som ikke tenker over at de har havnet i repeat knappen. 

Vi blir lært fra små av å høre etter autoriteter som lærer, politi, regjering. Så når regjering sier .. dra på maske pga av ett eller annet virus så gjør vi det. Hvor har det blitt av evnen til å tenke selv og gjøre livet litt mer spennende og gledesfyllt? Man mister gleden av å leve når man havner i det hamsterhjulet føler jeg. 

Jeg kunne godt tenkt meg å hatt ett liv der jeg bare gledet meg til å stå opp og visste at masse moro skulle skje i løpet av dagen. Men sånn er det ikke lengre .. hvertfall ikke for meg. Det er ett ork og stå opp kl 3 for jobb.. heldigvis ikke hverdag, men jeg er ikke lagd for det. Jeg er lagd for normal søvn og stå opp kl 6 eller noe. 

Hvorfor lar vi oss styre til å leve så kjedelige liv? 

 

Anonymkode: 34ea5...725

[AnonymBruker]

Hei! Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Og den følelsen av å være fast i en loop er noe av grunnen til at jeg ikke vil ha egne barn. Kjedelige rutiner, lite søvn og masse ansvar.

Dagene føles jo likere som voksen, litt fordi man ikke lærer så mye nytt lenger. Vi drar ikke på skolen for å være med venner og lære. Vi drar på jobb for å tjene penger til livets opphold.

Men det går an å gjøre det bedre for en selv. Bytte jobb, finne en ny hobby og legge fremtidsplaner for seg selv. Trenger ikke være veldig store ting, men f.eks en kinotur eller noe annet som gjør hverdagen annerledes.

Det kan også vært lurt å vurdere om du kan være litt deprimert, og evt. få behandling for det.

 

Anonymkode: c70ea...161

[AnonymBruker]

Du må ta valg som gjør at livet ditt blir mindre kjedelig. Jeg har en jobb jeg trives i. Nei, jeg spretter ikke opp av glede hver dag for å gå på jobb, men  har heller ingen problemer med å gjøre det. Jeg har også hjemmekontor et par dager i uken, noe som har gjort enormt mye for min trivsel.

Jeg er også nøye på å se det positive i hverdagen og å sette pris på de små hverdagslige gleder: En kopp kaffe en tidlig morgen og se ut vinduet på at dagen starter, en skogstur alene i skogen, en kjekk TV-serie, et spill jeg gleder meg til som skal komme, en god middag, en øl en fredagskveld etter jobbuken osv.

Det gjør at jeg har det bra og fortsatt har evnen til å glede meg til, og over, små ting.

 

Anonymkode: 66bed...6e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Vi blir lært fra små av å høre etter autoriteter som lærer, politi, regjering. Så når regjering sier .. dra på maske pga av ett eller annet virus så gjør vi det. Hvor har det blitt av evnen til å tenke selv og gjøre livet litt mer spennende og gledesfyllt? Man mister gleden av å leve når man havner i det hamsterhjulet føler jeg. 

Ville livet blitt mer gledesfullt uten maske? Den forsto jeg ikke. 

Jeg er imidlertid enig i at livet er monotont, ensformig og med lite mening. Alt er rutine, man gjentar og gjentar til man dør. Hva er poenget, sånn egentlig? 

Anonymkode: 88852...97c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Den gangen var hver dag en lek. Men gjorde masse artige ting hver dag. Alt var bare stort sett fint å leve. 

Så kommer man inn i skole systemet. Der må man lære å høre etter lærere. For utdanning må en ha for å tjene penger. 

Så får man seg jobb. Og man jobber og tjener penger, man skaffer seg familie og så plutselig har man kommet inn på repeat knappen. Hver dag er stort sett lik. Våkner, går på jobb, kommer hjem, spiser, leker med barna, snakker med kona, legger seg, står opp og går på jobb igjen. 

Hvor mange føler ikke den store gleden av å stå opp lengre?

Kommer sikkert veldig mange svar her nå da om hvor exciting deres liv er hver dag, men bra for dem. Men tror og det er mange som ikke tenker over at de har havnet i repeat knappen. 

Vi blir lært fra små av å høre etter autoriteter som lærer, politi, regjering. Så når regjering sier .. dra på maske pga av ett eller annet virus så gjør vi det. Hvor har det blitt av evnen til å tenke selv og gjøre livet litt mer spennende og gledesfyllt? Man mister gleden av å leve når man havner i det hamsterhjulet føler jeg. 

Jeg kunne godt tenkt meg å hatt ett liv der jeg bare gledet meg til å stå opp og visste at masse moro skulle skje i løpet av dagen. Men sånn er det ikke lengre .. hvertfall ikke for meg. Det er ett ork og stå opp kl 3 for jobb.. heldigvis ikke hverdag, men jeg er ikke lagd for det. Jeg er lagd for normal søvn og stå opp kl 6 eller noe. 

Hvorfor lar vi oss styre til å leve så kjedelige liv? 

 

Anonymkode: 34ea5...725

Å stå opp kl 03 er utmattende, så kanskje noe av forklaringen ligger der. Og, stå opp til masse gøy - hva er det du tenker skulle skje hver dag, hvem skulle sørge for alt det «gøye» mener du? Du drømmer om urealistiske ting, og bør heller sette deg ned og se på hva du kan gjøre av reelle endringer i det voksenlivet du faktisk har nå. Ikke drømme masse virkelighetsfjerne tanker som å gå tilbake til barndommen og reoppleve det, noe som uansett ikke er mulig. De du evt fant på masse gøy med er voksne, og dine foreldre som la opp til all friheten du hadde kommer ikke til å bidra med det heller… så, ser du?

Anonymkode: c1754...b23

[AnonymBruker]

Jeg gledet meg aldri til en ny dag da jeg var barn, tvertimot husker jeg barndommen min som en eneste stort angst for morgendagen. Nå som voksen kan jeg noen ganger glede meg til morgendagen, og det er fint.

Anonymkode: c6430...227

[AnonymBruker]

Sånn er livet, godt som barn og så blir det gradvis kjedeligere hele tiden. Blir du utgammel så lider du av kjedsomhet til du dør av det. Sånn er livet. 

Anonymkode: c8d5f...108

[Perfume]

Jeg vil ikke si hver dag er glede, men tror jeg er "heldigere" enn deg. Jeg er ikke med i hamsterhjulet, som du nevner. Jeg klarte aldri det. 

Om morgenen kan det faktisk skje at jeg gleder meg til å ta fatt på dagen, selv om jeg ikke har så mye å gjøre. Tror kanskje det er noe innebygd i meg som egentlig "skulle vært borte" men som bare ble der.. 

Men som du sier.. Vi er konstruert til å lytte til autoriteter fra barns ben, derfor gjør vi nok som vi gjør. 

Jeg med min adhd klarte jo aldri det.. Så da er man kanskje mer våken for ting? Ikke vet jeg altså.. Men jeg tok ikke på meg maska.. Osv.. ( fordi det var for ubehagelig) 

Skulle ønske egentlig alle fikk de dagene de ønsker, men det går jo ikke. Jobber man ikke så går ikke samfunnet fremover. Men kanskje flere burde følge drømmene sine iht jobber slik at man oftere gleder seg? Tror for mange er stuck I en jobb de virkelig ikke liker, fordi man må overleve. Priser etc styrer jo det.. Nei det er jammen ikke lett dette livet. 

Men ønsker deg en fin dag! ( alle som leser faktisk) 

[AnonymBruker]

Perfume skrev (3 minutter siden):

Jeg vil ikke si hver dag er glede, men tror jeg er "heldigere" enn deg. Jeg er ikke med i hamsterhjulet, som du nevner. Jeg klarte aldri det. 

Om morgenen kan det faktisk skje at jeg gleder meg til å ta fatt på dagen, selv om jeg ikke har så mye å gjøre. Tror kanskje det er noe innebygd i meg som egentlig "skulle vært borte" men som bare ble der.. 

Men som du sier.. Vi er konstruert til å lytte til autoriteter fra barns ben, derfor gjør vi nok som vi gjør. 

Jeg med min adhd klarte jo aldri det.. Så da er man kanskje mer våken for ting? Ikke vet jeg altså.. Men jeg tok ikke på meg maska.. Osv.. ( fordi det var for ubehagelig) 

Skulle ønske egentlig alle fikk de dagene de ønsker, men det går jo ikke. Jobber man ikke så går ikke samfunnet fremover. Men kanskje flere burde følge drømmene sine iht jobber slik at man oftere gleder seg? Tror for mange er stuck I en jobb de virkelig ikke liker, fordi man må overleve. Priser etc styrer jo det.. Nei det er jammen ikke lett dette livet. 

Men ønsker deg en fin dag! ( alle som leser faktisk) 

Ts her. Jeg er heller ikke i hamsterhjulet. Jeg er enslig. Jeg og har en jobb jeg trives med, men den store gleden med alt er jo ikke der lengre. Det er jo ikke noe å se frem til lengre som før. Men enig i at å legge planer for seg selv eller si at når den filmen kommer skal jeg på kino. Jeg går som regel alene på kino da jeg ikke har venner. 

På en måte er jeg jo glad for at jeg ikke er i hamster hjulet. Det gjør jo at jeg kan leve ett enklere liv og  ja jeg syns det artig å bare sette seg i bilen og kjøre en tur på måfå. Eller dra opp til ett vann å bade når jeg måtte ønske det. Slik sett er jeg kanskje heldigere stillt enn mange andre. Men samtidig så savner en noen å oppleve sånne ting med da. Å lage minner for seg selv gjør jo at man ikke kan snakke om noen med det. 

Jeg har vært igjennom samlivsbrudd for mange år siden og siden vært single. 

Jeg har vel det som kalles ulykkelig kjærlighet. En jeg aldri kommer til å glemme som er drømmemannen min over alt. Men vet jeg ikke kan få han så da kan det være det samme. Finner ikke noe annet som gjør meg like nyskjerrig som han gjorde i sin tid. Det kan jeg jo leve med. Ikke alle får den de føler noe for. 

Jeg har en litt slitsomt familie, men jeg føler på en dårlig samvittighet hvis jeg skulle ha kuttet dem ut så jeg klarer det ikke. Det er pga handcap og mentale diagnoser. Men de er avhengig av at jeg stiller opp å fikser ting for dem nå  når pappa døde. Før var det han som fiksa alt for dem. Jeg har ikke samvittighet til å kutte de ut. Men det gir ingen glede å besøke dem. Pliktbesøk. Mentalt sliten etter en helg med dem. Men samtidig så gjør jeg det alikevel, selv om det ikke er så ofte som før. 

Jeg har tenkt å begynne til samtaler hos noen så får jeg håpe at tåka letner og at man kan få noen ideer for livet videre. 

Men jeg skrev ikke dette spesielt myntet på meg selv. Men sånn generelt alle havner i samme løypa omtrent. Alt handler om å kapre beste mannen få seg hus og fin bil og barn. Så går mange seg på en smell mange år senere da det ikke varer. 

 

Anonymkode: 34ea5...725

[AnonymBruker]

Passer man ikke inn i A4-livet så velger man noe annet.

Anonymkode: 9d9ad...9a7

[Perfume]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ts her. Jeg er heller ikke i hamsterhjulet. Jeg er enslig. Jeg og har en jobb jeg trives med, men den store gleden med alt er jo ikke der lengre. Det er jo ikke noe å se frem til lengre som før. Men enig i at å legge planer for seg selv eller si at når den filmen kommer skal jeg på kino. Jeg går som regel alene på kino da jeg ikke har venner. 

På en måte er jeg jo glad for at jeg ikke er i hamster hjulet. Det gjør jo at jeg kan leve ett enklere liv og  ja jeg syns det artig å bare sette seg i bilen og kjøre en tur på måfå. Eller dra opp til ett vann å bade når jeg måtte ønske det. Slik sett er jeg kanskje heldigere stillt enn mange andre. Men samtidig så savner en noen å oppleve sånne ting med da. Å lage minner for seg selv gjør jo at man ikke kan snakke om noen med det. 

Jeg har vært igjennom samlivsbrudd for mange år siden og siden vært single. 

Jeg har vel det som kalles ulykkelig kjærlighet. En jeg aldri kommer til å glemme som er drømmemannen min over alt. Men vet jeg ikke kan få han så da kan det være det samme. Finner ikke noe annet som gjør meg like nyskjerrig som han gjorde i sin tid. Det kan jeg jo leve med. Ikke alle får den de føler noe for. 

Jeg har en litt slitsomt familie, men jeg føler på en dårlig samvittighet hvis jeg skulle ha kuttet dem ut så jeg klarer det ikke. Det er pga handcap og mentale diagnoser. Men de er avhengig av at jeg stiller opp å fikser ting for dem nå  når pappa døde. Før var det han som fiksa alt for dem. Jeg har ikke samvittighet til å kutte de ut. Men det gir ingen glede å besøke dem. Pliktbesøk. Mentalt sliten etter en helg med dem. Men samtidig så gjør jeg det alikevel, selv om det ikke er så ofte som før. 

Jeg har tenkt å begynne til samtaler hos noen så får jeg håpe at tåka letner og at man kan få noen ideer for livet videre. 

Men jeg skrev ikke dette spesielt myntet på meg selv. Men sånn generelt alle havner i samme løypa omtrent. Alt handler om å kapre beste mannen få seg hus og fin bil og barn. Så går mange seg på en smell mange år senere da det ikke varer. 

 

Anonymkode: 34ea5...725

Så egentlig forteller du nå at du er ensom? Det er ingen skam å være ensom. Mange sliter med det. Og det kan være altoppslukende. Høres også litt ut som du kan være litt deprimert? Det er heller ingen skam! Been there... 

Jeg er enig i mye av hva du mener, det er jammen ikke lett å finne den "barnslige uskyldige gleden" som når man er ung. Dessverre! Det tror jeg kan være likt for de fleste. Og på mange områder misunner jeg litt de som ikke tenker selv også, fordi de ofte ikke ser på verden som de som tenker selv. Når man ser hvor mye ondskap, korrupsjon, villeding osv som fins så blir man preget, mens de som ikke ser dette lever mer i sin egen verden. Og er fornøyd med det. 

Jeg tenker man har godt av å ha venner rundt seg, ikke bare plikt - familie etc. Jeg har selv ikke veldig stort nettverk, men noen få jeg elsker å være med. Kan det være en arena du kan finne noen bekjente /venner å være med? Via jobb eller hobby? 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Den gangen var hver dag en lek. Men gjorde masse artige ting hver dag. Alt var bare stort sett fint å leve. 

Så kommer man inn i skole systemet. Der må man lære å høre etter lærere. For utdanning må en ha for å tjene penger. 

Så får man seg jobb. Og man jobber og tjener penger, man skaffer seg familie og så plutselig har man kommet inn på repeat knappen. Hver dag er stort sett lik. Våkner, går på jobb, kommer hjem, spiser, leker med barna, snakker med kona, legger seg, står opp og går på jobb igjen. 

Hvor mange føler ikke den store gleden av å stå opp lengre?

Kommer sikkert veldig mange svar her nå da om hvor exciting deres liv er hver dag, men bra for dem. Men tror og det er mange som ikke tenker over at de har havnet i repeat knappen. 

Vi blir lært fra små av å høre etter autoriteter som lærer, politi, regjering. Så når regjering sier .. dra på maske pga av ett eller annet virus så gjør vi det. Hvor har det blitt av evnen til å tenke selv og gjøre livet litt mer spennende og gledesfyllt? Man mister gleden av å leve når man havner i det hamsterhjulet føler jeg. 

Jeg kunne godt tenkt meg å hatt ett liv der jeg bare gledet meg til å stå opp og visste at masse moro skulle skje i løpet av dagen. Men sånn er det ikke lengre .. hvertfall ikke for meg. Det er ett ork og stå opp kl 3 for jobb.. heldigvis ikke hverdag, men jeg er ikke lagd for det. Jeg er lagd for normal søvn og stå opp kl 6 eller noe. 

Hvorfor lar vi oss styre til å leve så kjedelige liv? 

 

Anonymkode: 34ea5...725

Det uthevede:

Jeg tror mye av det ligger i at når det skjer masse morro så er det vi selv som må skape det. Tenk på juleaften, årets beste dag for mange barn. Jeg husker juleaften som magisk fra ende til annen. Alt ble servert, alt var i orden. Maten var på bordet, godteriet i skåler. Nøtteknekkeren var funnet igjen (mamma leita i 3 kvarter). Det lukta grønnsåpe, mandariner, ribbe  lefser og kaker. Og juletre. 

Nå er det JEG som dekker på bordet, rydder av, forbereder og planlegger, vasker gulv, skifter bleier, vasker unger som glemte å gå på do, vasker mandarinsøl fra armelen, ringer og ønsker god jul, varmer gløgg osv. Det er ikke tid til å sitte i fire timer og se på tre nøtter til askepott, disney og reisen til julestjernen. 

Anonymkode: 2f020...c5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg kunne godt tenkt meg å hatt ett liv der jeg bare gledet meg til å stå opp og visste at masse moro skulle skje i løpet av dagen. Men sånn er det ikke lengre .. hvertfall ikke for meg.

 

 

Anonymkode: 34ea5...725

Jeg tror mange har mistet evnen til å glede seg over de små tingene i hverdagen.  Det må skje noe hele tiden, alt er så travelt og stort, vi skal løpe fra den ene tingen til den andre, men problemet er at vi glemmer å roe ned, sette oss ned, se, og sette pris på, de små øyeblikkene som kan gi oss glede. (Jeg bruker det store kollektive "vi" her, selv om jeg vet at veldig mange ikke faller inn under den kategorien)

Det ER mye negativt som skjer ute i den store verden, det er travelt rundt oss, men det å ha evnen til å sette dette til siden for en tid av gangen, og glede seg til, eller over, noe hyggelig og nært når det skjer, er uvurderlig.

 

Anonymkode: ff246...262

[AnonymBruker]

Jeg gledet meg aldri til ny dag som barn. 

Anonymkode: 93871...e2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Sånn er livet, godt som barn og så blir det gradvis kjedeligere hele tiden. Blir du utgammel så lider du av kjedsomhet til du dør av det. Sånn er livet. 

Anonymkode: c8d5f...108

Dette er det absolutt dummeste jeg har lest på lenge. Min mamma på 79 er nyforelsket og spretter rundt av glede. Selv trenger jeg ikke noe «morsomt» liv, jeg er flink til å kjenne vinden på huden og se hvor heldig jeg er i den store sammenheng. Har selvsagt dårlige dager, men synes livet er fint.

Du har tatt valgene om barn og type jobb selv, du KAN endre mye i livet ditt! Ungene blir fort store, fortere enn du tror, prøv å nyt det mer nå, du kommer til å savne denne tiden selv om den er slitsom.

Det ER deilig når ungene har flyttet ut også, masse tid til å ta vare på seg selv og henge med venner igjen. Det føles mildt sagt ikke som om livet blir kjipere og kjipere😄
 

Pluss lykketoppene våre er når vi er tenåringer og rundt 70, dette er forsket på. Gamlinger går bare ikke rundt og krever oppmerksomhet for det, de lever gode liv med de perspektivene og klokheten livet har gitt dem.

 

Anonymkode: c41fc...a29

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Den gangen var hver dag en lek. Men gjorde masse artige ting hver dag. Alt var bare stort sett fint å leve. 

Så kommer man inn i skole systemet. Der må man lære å høre etter lærere. For utdanning må en ha for å tjene penger. 

Så får man seg jobb. Og man jobber og tjener penger, man skaffer seg familie og så plutselig har man kommet inn på repeat knappen. Hver dag er stort sett lik. Våkner, går på jobb, kommer hjem, spiser, leker med barna, snakker med kona, legger seg, står opp og går på jobb igjen. 

Hvor mange føler ikke den store gleden av å stå opp lengre?

Kommer sikkert veldig mange svar her nå da om hvor exciting deres liv er hver dag, men bra for dem. Men tror og det er mange som ikke tenker over at de har havnet i repeat knappen. 

Vi blir lært fra små av å høre etter autoriteter som lærer, politi, regjering. Så når regjering sier .. dra på maske pga av ett eller annet virus så gjør vi det. Hvor har det blitt av evnen til å tenke selv og gjøre livet litt mer spennende og gledesfyllt? Man mister gleden av å leve når man havner i det hamsterhjulet føler jeg. 

Jeg kunne godt tenkt meg å hatt ett liv der jeg bare gledet meg til å stå opp og visste at masse moro skulle skje i løpet av dagen.

Anonymkode: 34ea5...725

Jeg leser to ting i innlegget ditt:

1.) Du gleder deg ikke over livet slik som før,

2.) Dette skyldes «systemet»/ autoriteter.

 

Det første kan jeg følge deg i: mange opplever nok som du at en del av den genuine gleden de følte som barn forsvinner, og ja: kanskje fordi de opplever mer ansvar de ikke ønsker å stå i.

Det andre poenget ditt er jeg uenig i. Husk at mange barn gleder seg nettopp til å gå på skolen, de gleder seg til trening/organisert fritidsaktiviteter, de gleder seg til nettopp de ting «systemet» har organisert for dem.

 

Til sist; mange barn opplever også det å ikke glede seg, og kanskje du «glorifiserer» barndom litt, eller i akkurat ditt tilfelle hadde du en veldig lykkelig barndom som du nå savner som voksen?

[AnonymBruker]

Forsvant i skammen over å være ufør. 

Anonymkode: aba74...cd1

[AnonymBruker]

Livet er uutholdelig. 

Anonymkode: 87f92...e7c

[AnonymBruker]

Jeg  gleder meg til hver eneste nye dag. 👀 Foruten dager hvor jeg skal gjøre noe fælt, selvsagt. 

Men gleder meg ikke til jobb, for eks, for den er tung og utmattende. Så gleder meg til ny dag, men "holder ut" på jobb, gleder meg til å komme hjem, gleder meg til fri, osv.

Hjelper kanskje at jeg ikke har barn og partner, så fritiden er bare min egen.

Anonymkode: 74cda...7fe

[AnonymBruker]

Jeg gjør en aktiv innsats for å finne små gleder i hverdagen, hver eneste dag. Du kan selv trene opp hjernen til å se på verden gjennom et barns øye! 

I dag spaserte jeg en tur gjennom en liten sti fordi jeg hadde ti minutter til overs, og jeg kom over en humle. Jeg satte meg på huk og observerte den i detalj til den fløy avgårde. Så oppdaget jeg et spindelsvev som viste regnbuefarger når sollyset skinte på det, så jeg kikket nøye på det en stund og gledet meg over hvor vakkert det var. 

Ellers utforsker jeg min egen lykke gjennom forskjellige hobbyer og aktiviteter, for å teste ut nye ting ganske ofte. Jeg har lett for å låse meg inne for meg selv, er veldig introvert og trives altfor godt hjemme, men nettopp derfor utfordrer jeg meg selv med noe daglig. Man bør ut av komfortsonen minst én gang til dagen, på hvilken som helst måte! 

Ellers er det jo også veldig vesentlig at når man har det som du har det TS, så er det spesielt viktig med fysisk aktivitet hver eneste dag. Dette blir bare tydeligere og tydeligere innen vitenskapen dess mer vi lærer om hjernen og kroppen. 

Anonymkode: abba7...b36