Mistenker personlighetsforstyrrelse bf

[AnonymBruker]

Som teksten sier, så mistenker jeg at barnefar har en personlighetsforstyrrelse, mer direkte; ustabil personlighetsforstyrrelse (tidligere borderline). Og nei, dette er ikke en typ "eksen er psykopat tråd". 

Obs; lang tekst

Jeg prøver å finne veien min i samarbeid med han, men jeg sliter ekstremt med det. 

For å gjøre en lang historie kort: Det har vært slutt noen år, vi har to barn sammen. Det første året etter bruddet mistet han det totalt, selvmordstrusler, drapstrusler, trusler om det som trues kan. Denne delen har roet seg, nå veksler det mer mellom dyp depresjon og følelse av tomhet. Han reagerer sterkt og legger ett intenst hat på meg (kontakter også familien min i disse periodene). Nå har han en roligere periode, hvor han viser seg fra sin "beste" side, han gir komplimenter, spør om jeg og han skal finne på noe sammen, gir klemmer og kysser meg på kinnet, spør om jeg har pyntet meg for han om jeg bruker f.eks kjole. Jeg avviser, og forholder meg egentlig nøytral til hele fyren.  Jeg aksepterer hans nærvær for barnas skyld, ønsker ikke mer kommunikasjon utover det

Han har egentlig vært ute av bildet en stund og det har vært så befriende. Nå er han i en grei periode, og kontakter derfor hyppigere og vil se barna. Jeg må alltid vurdere far nøye får han får komme og besøke barna,  for å se hva slags menneske som  møter opp i dag.

Barna har lyst å møte faren sin, men de blir skånet veldig for hvem han har blitt. Han er så intens uansett hvilken humørretning han er i, føler han har mista bakkekontakt og har veldig grenseløs oppførsel. Er ganske mye  mer som ligger til historien her. 

Når det er sagt, politiet er klar over truslene hans, barnevernet har vært involvert (de har egentlig ikke gjort så mye siden det er jeg som har omsorgen for barna), de er klar på at jeg handler rett med at far skal få møte barna, men jeg må vurdere sinnstilstand hans først.

Hva pakker skal man egentlig gjøre i en sånn situasjon? Han har rett på å møte ungene, men han sliter meg seriøst ut. Jeg nekter at han får ta med barna hjem, før han viser en mer stabil side av seg selv. Han er så intens, det vrenger seg i magen hver gang jeg ser nummeret hans på mobilen. Jeg har ikke råd til å gå til sak mot han. Skal jeg ha det sånn de nesten 14 årene?  Hva når barna blir større og kanskje forstår mer hva som skjer rundt de? Er det noe jeg kan gjøre for at det skal bli tatt tak i oppførselen hans? Jeg er så ufattelig lei den mannen og, vet ikke hvem det er lenger.

Anonymkode: 75d16...44e