Levd med en tyrann, klarer ikke gi slipp etter skilsmisse

[AnonymBruker]

Tyrann var kanskje litt for kraftig ord... Jeg vet ikke helt. Greia er at eksmannen min har slitt med psyken siden vi fikk første barnet. Trodde det var angst og depresjon i mange år, men det viser seg at det mest sannsynlig er unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Kontrollbehovet hans er enormt. Han er svært selvbevisst og dømmer andre som gjør feil veldig hardt fordi han dømmer seg selv like hardt. I flere år nektet jeg å kjøre bil med han som passasjer pga klaging, stønning, håndbevegelser osv. Kroppsspråket hans uttrykker misnøye med meg veldig ofte. Han blir mislikt av folk rundt seg fordi han er nedlatende, autoritær og kommer med vitser på andres bekostning. Han stiller umenneskelige krav til seg selv og andre og er generelt en vanskelig person. Mye rare oppfatninger.

Jeg har levd i dette i så mange år at jeg har sett meg helt blind på det. Jeg har merket at han er nedlatende mot meg, men ikke mot andre. For mot andre er det i mye mildere grad så jeg har ikke lagt merke til det. Etter skilsmissen har jeg spurt folk rundt meg og de sier at han er nedlatende, tror han selv vet best osv. Folk vil ikke ha noe med han å gjøre. 

Selv om vi har hatt masse problemer i ekteskapet har vi snakket veldig mye og godt sammen. Så jeg har svært god innblikk i hodet og følelsene hans. Dette gjør det nå vanskelig for meg å overlate han helt til seg selv nå som vi er skilt. Jeg føler stort ansvar for å hjelpe han til å ha det bra med seg selv. Samtidig som han kan være skikkelig vrang og ufin mot meg. Nesten så jeg føler jeg har Stockholm-syndrom eller noe, for jeg forsvarer overgriperen min. Folk rundt meg sier jeg bare skal la han seile sin egen sjø, men han har ansvaret for barna være 50%. Og jeg bryr meg om han selv om jeg også nesten hater han. 

Hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: f432a...a8d

[AnonymBruker]

Les om traumebånd.. 

Anonymkode: 5a3fb...460

[AnonymBruker]

Jeg spør fordi jeg lurer virkelig på dette med den diagnosen. 
Jeg gikk i gruppeterapi sammen med flere med den diagnosen , og de VAR virkelig unnvikende og redde for å snakke og ta plass. 
Det er jo ingenting unnvikende med mannen din ? 
Han er jo tydelig ovenfor andre, og er ikke redd for å være utrivelig og krevende.
Skjønner ikke dette jeg 

Anonymkode: ca8b4...059

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg spør fordi jeg lurer virkelig på dette med den diagnosen. 
Jeg gikk i gruppeterapi sammen med flere med den diagnosen , og de VAR virkelig unnvikende og redde for å snakke og ta plass. 
Det er jo ingenting unnvikende med mannen din ? 
Han er jo tydelig ovenfor andre, og er ikke redd for å være utrivelig og krevende.
Skjønner ikke dette jeg 

Anonymkode: ca8b4...059

Jeg har ikke helt skjønt det selv. Det er merkelig. Men har spurt på forumet her før, senest i går eller noe, og folk svarer at de har samme erfaring med at man kan være nedlatende osv. Han har ikke fått diagnosen, men jeg er veldig sikker på at han har den, det er han selv også. Forklaringen må være at det er kontrollbehovet hans som gjør han nedlatende. Han fikser ikke at ting blir annerledes enn planlagt og får et "anfall" og blir irrasjonell, skarp og nedlatende. Han setter så høye krav til seg selv på alle mulige områder, og har samme forventninger til andre. Når de da ikke innfrir så syns han at han har rett til å kritisere. Det kan være tåpelige ting som å ikke sette handlekurven på rett plass i butikken. Jeg har fått mye kritikk av han for å svare "ja" til handleposer istedenfor "ja takk". Han gjør alle sånne ting perfekt selv, fordi han er livredd for kritikk. Så han setter standarden skyhøyt. Og dømmer andre hardt.

Anonymkode: f432a...a8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har ikke helt skjønt det selv. Det er merkelig. Men har spurt på forumet her før, senest i går eller noe, og folk svarer at de har samme erfaring med at man kan være nedlatende osv. Han har ikke fått diagnosen, men jeg er veldig sikker på at han har den, det er han selv også. Forklaringen må være at det er kontrollbehovet hans som gjør han nedlatende. Han fikser ikke at ting blir annerledes enn planlagt og får et "anfall" og blir irrasjonell, skarp og nedlatende. Han setter så høye krav til seg selv på alle mulige områder, og har samme forventninger til andre. Når de da ikke innfrir så syns han at han har rett til å kritisere. Det kan være tåpelige ting som å ikke sette handlekurven på rett plass i butikken. Jeg har fått mye kritikk av han for å svare "ja" til handleposer istedenfor "ja takk". Han gjør alle sånne ting perfekt selv, fordi han er livredd for kritikk. Så han setter standarden skyhøyt. Og dømmer andre hardt.

Anonymkode: f432a...a8d

Hmm.. det som skiller han fra de jeg kjente til er at de turte ikke å kreve noe av andre. 
Det fant heller andre løsninger istedenfor å konfrontere.  
Det kontrollbehovet du nevner var ukjent i gruppeterapien vår. 
De havnet i depresjoner og fortvilelse fordi andre mennesker rundt dem ikke  forstod eller respekterte dem i situasjoner der du og jeg ville ganske sikkert hadde vært i stand til å si fra på en naturlig måte. 
Dermed sørger de for å ikke vekke irritasjon eller oppstandelse med sin væremåte nettopp for å unngå konfrontasjoner.   
Hvordan greier de da å være monster hjemme ? 
Det var en helt ukjent side av sykdomsbildet du forteller om 

Anonymkode: ca8b4...059

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har ikke helt skjønt det selv. Det er merkelig. Men har spurt på forumet her før, senest i går eller noe, og folk svarer at de har samme erfaring med at man kan være nedlatende osv. Han har ikke fått diagnosen, men jeg er veldig sikker på at han har den, det er han selv også. Forklaringen må være at det er kontrollbehovet hans som gjør han nedlatende. Han fikser ikke at ting blir annerledes enn planlagt og får et "anfall" og blir irrasjonell, skarp og nedlatende. Han setter så høye krav til seg selv på alle mulige områder, og har samme forventninger til andre. Når de da ikke innfrir så syns han at han har rett til å kritisere. Det kan være tåpelige ting som å ikke sette handlekurven på rett plass i butikken. Jeg har fått mye kritikk av han for å svare "ja" til handleposer istedenfor "ja takk". Han gjør alle sånne ting perfekt selv, fordi han er livredd for kritikk. Så han setter standarden skyhøyt. Og dømmer andre hardt.

Anonymkode: f432a...a8d

Dette høres jo ut som min mann..... og han har ikke unnvikende ( jeg har) men han har høytfungerende autisme...

Anonymkode: 4560a...a48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette høres jo ut som min mann..... og han har ikke unnvikende ( jeg har) men han har høytfungerende autisme...

Anonymkode: 4560a...a48

Meg over!
Jeg har hatt unnvikende personlighetsforstyrrelse siden barndommen. 
Jeg har aldri noen sinne vært nedlatende, ( det er jo ikke unnvikende, snarere motsatt) og jeg har ikke det kontrollbehovet. 
KUN ved meg selv.. Men får noen vite noe som helst negativt om meg, så tørr jeg ikke se vedkommende igjen. 
Det er hva jeg har slitt med. Ønsker at alle skal like meg, selv om jeg tidligere hatet meg selv. Og jeg var slik mot ALLE, også mine barn og mann, søsken, foreldre, venner, kollegaer, ukjente. Sto på pinne alltid og sa alltid ja til å hjelpe, men alltid nei om det KUNNE være mulighet for å drite meg ut. Var ikke i utdrikningslagene til mine beste venner engang, i tilfelle de skulle ha konkurranser etc.. Da kunne jeg jo tape og alle le av meg.. 

Hvordan kan dette ligne din mann?

Anonymkode: 4560a...a48

[AnonymBruker]

Enig i at det ikke stemmer helt. Har lurt på om han kan ha autisme i tillegg.

Han sier selv at resten av lista på Wikipedia også passer, men dette er det jeg kan gå god for 100%. 

Utifra diagnosebeskrivelsen så passer han veldig godt inn i dette:

• Perfeksjonisme, alt skal være perfekt så ingen kan utsette noe på dem.
• Ekstremt lav selvtillit.
• Føler seg underlegen andre.
• Sterkt kontrollbehov
• Innskrenket livsstil som følge av behov for fysisk sikkerhet.
• Overdreven opptatthet av å kunne bli kritisert eller avvist i sosiale situasjoner
• Vedvarende og gjennomgripende følelser av anspenthet og frykt.
• Overfølsomhet overfor avvisning og kritikk
• Kan være følsomme overfor lukter, høye lyder.

Anonymkode: f432a...a8d

[AnonymBruker]

Han skjønner ikke selv at han er nedlatende. Et eksempel kan være hvis jeg feks spør: går det bra med deg? Da tenker han: hæ, hvorfor spør hun om det, ser det ut som det ikke går bra med meg?? Er det noe galt som jeg ikke har oppdaget selv, er klærne mine på vranga og håret fett?? Og så svarer han: eh... ja? Og ser dumt på meg. 

Han oppfatter det som kritikk og blir usikker. Jeg oppfatter han som nedlatende/ufin.

Anonymkode: f432a...a8d

[AnonymBruker]

Dette med å vite noe negativt: han er ekstremt opptatt av at jeg aldri skal dra han inn i noen halvløgner til folk, selv helt uvesentlige ting til en kollega feks. Han ble skikkelig sint på meg en gang jeg sa til noen at han beit negler. Han er livredd for hva andre skal tro om seg, og tror at folk tenker alle mulige negative ting. Når han forteller meg hvordan han ressonerer og hva han tror folk tenker så er det helt usannsynlig og overdrevet. Jeg tror ofte at han kødder med meg, så sprøtt blir det. 

Anonymkode: f432a...a8d

[AnonymBruker]

Han husker alle feil han har gjort i livet, som feks å glemme å bruke blinklys. Han skammer seg så ekstremt når sånne ting skjer, og han jobber skikkelig hardt for å unngå det. Han er regelrytter til tusen. Jeg tror det er det som er grunnen til at han er så streng mot andre også, og at han kan være nedlatende fordi han har så høye krav til seg selv. Han rettferdiggjør det sånn.

Anonymkode: f432a...a8d

[AnonymBruker]

Du må seriøst komme over han. Dere er skilt! Du er jo besatt av mannen. Du trenger ikke å forstå han eller forsvare han. Dere er ikke et par mer

Anonymkode: 5a3fb...460

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Han husker alle feil han har gjort i livet, som feks å glemme å bruke blinklys. Han skammer seg så ekstremt når sånne ting skjer, og han jobber skikkelig hardt for å unngå det. Han er regelrytter til tusen. Jeg tror det er det som er grunnen til at han er så streng mot andre også, og at han kan være nedlatende fordi han har så høye krav til seg selv. Han rettferdiggjør det sånn.

Anonymkode: f432a...a8d

Denne aggressive siden av han er merkelig i forhold til de som er unnvikende. 
Men en annen ting som jeg kom til å tenke på, forstår han ironi ? 

Anonymkode: ca8b4...059

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du må seriøst komme over han. Dere er skilt! Du er jo besatt av mannen. Du trenger ikke å forstå han eller forsvare han. Dere er ikke et par mer

Anonymkode: 5a3fb...460

Jeg vet... Men jeg føler jeg er den eneste i hele verden som forstår han. 15 år med dype samtaler.... og så tenker jeg på ungene. Redd for at de ikke skal ha det bra når han har det vanskelig. 

Anonymkode: f432a...a8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Denne aggressive siden av han er merkelig i forhold til de som er unnvikende. 
Men en annen ting som jeg kom til å tenke på, forstår han ironi ? 

Anonymkode: ca8b4...059

Ja, det skjønner han. Han har scoret høyt på autismetest. 26 på autism quotient.

Anonymkode: f432a...a8d

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg vet... Men jeg føler jeg er den eneste i hele verden som forstår han. 15 år med dype samtaler.... og så tenker jeg på ungene. Redd for at de ikke skal ha det bra når han har det vanskelig. 

Anonymkode: f432a...a8d

Du klarte ikke å hjelpe han på 15 år så nå må du gi slipp. Usunn fiksering. 

Anonymkode: 5a3fb...460

[AnonymBruker]

Så lenge du er skilt så burde du gå videre og la han ordne helsen sin selv. Det kommer til å ødelegge for deg med en eventuell ny partner i fremtiden. 

Anonymkode: 8060a...f76

[AnonymBruker]

Hei, det du skal gjøre er å fokusere på deg selv og sørge for at barna dine har det  bra.

Det er ikke ditt ansvar å redde han, han må ta tak i problemene sine selv. Du kommer til å bli utslitt. 

Har selv en ex som uten tvil har en form for personlighetsforstyrrelse. Jeg hater han for alt han har utsatt meg for (og alt jeg har "godtatt"), men samtidig syns jeg synd på han og hvor lite kontroll han har på livet sitt. Jeg er den han hater mest, men som han også kommer til og stoler mest på. Jeg har bitt nødt til å ta avstand, gir ikke mer av meg selv enn absolutt nødvendig. Vi har også barn sammen, men de bor hos meg pga hans utfordringer. Alt jeg kan gjøre er å oppfordre han til å oppsøke og ta i mot hjelp, jeg er ikke kvalifisert eller har kapasitet til å være hans støtteperson.

Anonymkode: 458d7...57a

[AprilLudgate]

Bør en sånn person få ødelegge barna da? Med 50% samvær? 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vet... Men jeg føler jeg er den eneste i hele verden som forstår han. 15 år med dype samtaler.... og så tenker jeg på ungene. Redd for at de ikke skal ha det bra når han har det vanskelig. 

Anonymkode: f432a...a8d

And maybe you see a therapist too?