Sjefete 6-åring

[AnonymBruker]

Datteren min har vært ei sta og bestemt frøken helt siden start. Sosial, oppvakt, aktiv men også veldig bestemt. Jeg har jobbet tett med barnehagen helt siden hun var 3 med grensesetting. Og nå har skolen startet og det er som hun faller tilbake igjen. Tester grenser, krangler med andre sjefete barn i klassen og tilbakemelding fra læreren er at "dette er et bestemt barn!". Jeg føler meg så alene i dette her. Barnefar og jeg har 60/40 samvær og to andre barn. Vi prøver å få til en-til-en med eldstemann, være klare og tydelige. Jeg har vært utbrent lenge og vet er livredd for at hun skal bli "problembarnet!!!". Jeg forstår at dette dreier seg om min egen barndom og manglende oppdragelse og dermed frykt for at datter skal følge i samme fotspor. De andre to barna er av helt annet kaliber og har siden fødsel vært mye enklere å oppdra. Er så lei av at folk tror at jeg ikke tar tak. Snakker masse med jenta men hun er så stri. Født med tidenes egenvilje. Vet ikke hvor jeg vil med dette her. Andre foreldre med viljesterke barn som har noen trøstende eller hjelpsomme ord å komme med?

Anonymkode: d69ca...31c

[AnonymBruker]

Har ingen råd, men jeg kan si en ting.

De foreldrene som klager på dårlig oppdragelse, er ofte de som har greie og enkle barn.

Alle vi andre som har sett og har krevende barn, forstår mye mer. Verden er definitivt ikke sort/hvit. Jeg tror ikke at du gjør så mye feil, men at du bare har fått en veldig egenrådig jente. Men det må være plass til henne også!

Om 30 år så er hun mest sannsynlig gull verdt for Norge, dersom hun bevarer staheten sin. Husk at mange av de som i dag er leger, professorer etc er det nettopp fordi de er sta, og ikke gir opp.

Anonymkode: 51f5d...7ee

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. ❤ Er alene med to gutter, eldste er 5 år og sta som ett esel, i tillegg til mye temperament (også her side  fødsel). Stor forskjell fra lillebroren som har en veldig mild personlighet.

Jeg forsøker å velge mine kamper, men forventer at han holder seg til reglene, nei betyr nei, her er det superviktig å ikke gi seg, for da må jeg begynne fra start igjen neste gang. Kan ta evig lang tid å endre vaner eller forventninger han har. Jeg forsøker også å få egentid med han, slik at han blir sett og vi får en positiv opplevelse sammen, roser mye når han er flink og gjør som han skal. Ser at mye av atferden er vanskelig for han å kontrollere, så forsøker å møte han så godt jeg kan og snakke om utfordringene.

Her er det også snakk om endel språkutfordringer, slåing og mulig diagnose i bunnen. Jeg forsøker hvertfall å rose der han gjør det bra og når jeg ser han forsøker, viktig at de ikke bare blir møtt med grensesetting og tilsnakk. Han sliter med å forstå sosiale grenser, og må ofte ta han ut av situasjoner for å roe han ned, og snakke om hvordan man skal være mot andre.

Forstår frykten din for "problembarn" veldig godt, men husk at det blir gode folk av de aller fleste, tilogmed de som har vært ville bajaser i barndommen.

Anonymkode: 6a236...112

[AnonymBruker]

Du må oppdra barnet ditt fra første mnd, ikke starte når de er 3-4år...

Det er alltid foreldrene som svikter når barna har blitt sjefen, mange sliter med dette i dag.

Anonymkode: 3482c...d3b

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker said:

Du må oppdra barnet ditt fra første mnd, ikke starte når de er 3-4år...

Det er alltid foreldrene som svikter når barna har blitt sjefen, mange sliter med dette i dag.

Anonymkode: 3482c...d3b

Tusen takk for et usedvanlig hjelpsomt svar. Ts.

Anonymkode: d69ca...31c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tusen takk for et usedvanlig hjelpsomt svar. Ts.

Anonymkode: d69ca...31c

Vi som jobber med barn blir veldig lei av foreldre som ikke kan oppdra barna sine, det går faktisk utover andre enn foreldrene. Hele samfunnet.

I dag tror man at barnehagen og skolen skal oppdra barna.

Anonymkode: 3482c...d3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vi som jobber med barn blir veldig lei av foreldre som ikke kan oppdra barna sine, det går faktisk utover andre enn foreldrene. Hele samfunnet.

I dag tror man at barnehagen og skolen skal oppdra barna.

Anonymkode: 3482c...d3b

Kan ikke du finne en spedbarntråd å dele din viktige kunnskap i.

Anonymkode: 69945...8ef

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Har ingen råd, men jeg kan si en ting.

De foreldrene som klager på dårlig oppdragelse, er ofte de som har greie og enkle barn.

Alle vi andre som har sett og har krevende barn, forstår mye mer. Verden er definitivt ikke sort/hvit. Jeg tror ikke at du gjør så mye feil, men at du bare har fått en veldig egenrådig jente. Men det må være plass til henne også!

Om 30 år så er hun mest sannsynlig gull verdt for Norge, dersom hun bevarer staheten sin. Husk at mange av de som i dag er leger, professorer etc er det nettopp fordi de er sta, og ikke gir opp.

Anonymkode: 51f5d...7ee

Så bare for ordens skyld.. du mener at du har full innsikt i hvordan «våre» barn er og hvorfor de er greie, samtidig som du mener vi har null innsikt i hvorfor «deres» barn er krevende? Det er et noe snevert syn på saken, vel? 
 

Til TS: jeg forstår godt det er vanskelig. Er det hjelp å få feks gjennom PPT på skolen? Min erfaring er også at overganger som dette er krevende og at det blir mer «greier» i overganger siden de blir slitne og har mindre kapasitet. Samtidig virker det fornuftig å ta tak i det!

Anonymkode: f5757...92c

[Fionas]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vi som jobber med barn blir veldig lei av foreldre som ikke kan oppdra barna sine, det går faktisk utover andre enn foreldrene. Hele samfunnet.

I dag tror man at barnehagen og skolen skal oppdra barna.

Anonymkode: 3482c...d3b

Du får skrive en bok så vi også kan kunne alt. 

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi som jobber med barn blir veldig lei av foreldre som ikke kan oppdra barna sine, det går faktisk utover andre enn foreldrene. Hele samfunnet.

I dag tror man at barnehagen og skolen skal oppdra barna.

Anonymkode: 3482c...d3b

Men tror du på at noen barn er enklere å oppdra enn andre barn, da? Helt ærlig, hva ville du gjort annerledes i mitt tilfelle: Jeg har gått på foreldrekurs, veileding, terapi, jobber konstant med å bli en bedre oppdrager. Samtidig har jeg to andre barn å ivareta. Og er alene. Jeg forstår i etter tid at det var langt mer enn jeg klarer å takle, men til tross for at jeg er en ellers ansvarfull person som ikke tar på meg mer enn jeg kan takle, skjønner jeg at jeg har gjort det ved å ende som alenemor for 2 barn hvorav 1 av barna er svært krevende. Pls kom med konstruktive tilbakemeldinger. 

Anonymkode: d69ca...31c

[Gramma]

Enig med den som skreiv at vi får håpe hun fortsetter å være sta! Har ingen konkrete tips til hvordan du skal håndtere henne (og skjønner at det er vanskelig), men i barnehagen til vår veldig bestemte datter på 2, har de vært veldig nøye på å minne oss på dette: det å være en bestemt person har også positive sider. Tror selvsagt ikke det å tenke over hennes styrker løser alle deres problemer, men det er jo alltid lurt å styrke barn på det de er gode på. Slike barn er kanskje trygge, tøffe, sikre i seg selv? Selv om det lager problemer for dem.

Og husk at det er helt normalt å være sta - du er redd for at datteren din blir stemplet sånn og sånn, men lærere (og barn!) vet jo at vi kommer med ulike personligheter og at alle har sine styrker og svakheter. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.8.2023 den 11.33):

Vi som jobber med barn blir veldig lei av foreldre som ikke kan oppdra barna sine, det går faktisk utover andre enn foreldrene. Hele samfunnet.

I dag tror man at barnehagen og skolen skal oppdra barna.

Anonymkode: 3482c...d3b

Jeg jobber også med barn, og må bare kommentere at jeg opplever at det er flere barn som er vant med å være mye i sentrum for foreldrenes oppmerksomhet, som ikke har lært så mye om å ta hensyn hjemmefra og som har lite grenser i dag enn for ti år siden. Noen ganger tenker jeg at i frykt for å være autoritære (kanskje som egne foreldre var), er det mange som tipper over i den andre grøfta og er for ettergivende. 

Men når det er sagt så ser da vi som jobber med barn godt at det er stor forskjell på barn når det kommer til temperament. Det er helt klart noen som er mer "stri". Min erfaring er at det ofte er disse barna som responderer dårligst på en autoritær stil, med mindre en skal gå inn for å knekke dem helt og oppdra med så mye maktbruk at det blir tydelig for de fleste at det er ugreit. De responderer ofte best på validering av følelser i kombinasjon med tydelige grenser. Og det er ikke dermed sagt at det er enkelt. 

Til TS så er barnet ditt i en periode som er kjent som vanskelig nå. Google den lille puberteten  Du er ikke alene, selv om du kanskje har det tøffere en en del andre fordi du har med et barn med mye vilje, to andre barn og at du og barnefar ikke bor sammen. Det handler etter all sannsynlighet IKKE om at du gjort en dårlig jobb!

Anonymkode: 66531...3d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.8.2023 den 11.36):

Så bare for ordens skyld.. du mener at du har full innsikt i hvordan «våre» barn er og hvorfor de er greie, samtidig som du mener vi har null innsikt i hvorfor «deres» barn er krevende? Det er et noe snevert syn på saken, vel? 
 

Til TS: jeg forstår godt det er vanskelig. Er det hjelp å få feks gjennom PPT på skolen? Min erfaring er også at overganger som dette er krevende og at det blir mer «greier» i overganger siden de blir slitne og har mindre kapasitet. Samtidig virker det fornuftig å ta tak i det!

Anonymkode: f5757...92c

Jeg har vært så heldig å få to totalt ulike barn. Det ene barnet er veldig lett å veilede, glad og blid, lett å møte på følelser, og samarbeider fint. Jeg kan følge alle gode råd om hvordan møte barnet, og det meste fungerer veldig godt. Ergo, alle råd som gis i dag passer veldig godt, og jeg kan skrive under på at oppskriften er riktig. Det er utrolig enkelt å være forelder til dette barnet. Bare å gjøre slik og slik, så fungerer det.

Så har vi det andre barnet. Ligger på den helt andre siden. Det er lite som virker, alle råd og tips virker ikke. 

Hadde du spurt meg og jeg kun hadde det enkle barnet å forholde meg til, hadde jeg sagt at det bare er å gjøre slik og slik, og så er den saken løst. Og jeg kunne lett ha tenkt at det var foreldre som feilet fordi de ikke fikk det til.

Men siden jeg har sett den andre siden så skjønner jeg hvor vanskelig det kan være. Hvor lett det er å tenke at man må være en helt ræva forelder, fordi ingenting ser ut til å gå ens vei. Så derfor har jeg også full forståelse når andre forteller om sine opplevelser.

Anonymkode: 51f5d...7ee

[Rucula]

AnonymBruker skrev (På 25.8.2023 den 11.26):

Du må oppdra barnet ditt fra første mnd, ikke starte når de er 3-4år...

Det er alltid foreldrene som svikter når barna har blitt sjefen, mange sliter med dette i dag.

Anonymkode: 3482c...d3b

Gratulerer med ukas mest idiotiske svar

 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen.

Barnet er ikke spesielt bestemt. Men 6 åringen er sinnsykt krevende. Jeg holder på å gå på veggen. Lillebroen på 3 år i trassalderen er en drøm å forholde seg til i forhold

Min 6 åring har så mye følelser og griner for alt! Samtidig er hun kjempe frekk og sur. Det er så ufattelig slitsomt

Anonymkode: 99bc6...b91