Føler ingen tilhørighet til samboer og felles hjem

[AnonymBruker]

Vært sammen med samboer I 5 år ca. Eier hus sammen, ingen barn. Jeg ønsker oppriktig å være sammen med han, og vi har det veldig fint når vi er sammen. Ingenting å klage på egentlig, han er en flott mann. 

Foreldrene mine bor et stykke unna oss, og jeg savner så å bo nærmere dem. Pga det klarer jeg ikke føle at huset vårt er hjemme. Er akkurat som om underbevisstheten min ikke vil trives der. Prøver å jobbe med meg selv, men jeg bare tenker hele tiden hvordan livet hadde vært om jeg bodde nærmere. Føler liksom ikke jeg gleder meg til å reise hjem til samboer igjen. 

Andre som har det sånn? Hva hjelper for deg?

Anonymkode: 47277...1dd

[AnonymBruker]

Kan du ikke prate med han da? 

Kjenner et par som kjøper og selger etter få år, de finner ikke roen, trives tydeligvis med det, for andre er det ork å flytte 

Anonymkode: 36c3e...9c4

[Gjest Refreng]

Hva er det som gjør at du vil "hjem" til foreldrene dine? Føler du deg ikke trygg edr du er nå? Føler du deg ikke selvstendig og kan klare deg selv?

Det høres ut som du søker til en slags trygghet du hadde hos foreldrene dine, som du mangler nå. Kanskje fordi livet er stressende, kanskje fordi du har lav selvtillit, kanskje fordi du ikke er helt selvstendig og stoler på deg selv.

Jeg ville forsøkt å finne ut hva kroppen din forsøker å fortelle deg ved å lengte hjemover

[Millinea]

Hva stopper dere fra å flytte?

[AnonymBruker]

1. Enten prater du med hen om at dere flytter sammen til ditt hjemsted.

2. Om hen ikke vil må du vurdere hva som er viktigst for deg. Er det å være sammen med hen og bo der dere bor, eller er det å være mulig singel og bo på hjemplassen.

Anonymkode: 7d5d0...098

[AnonymBruker]

Høres ut som du kanskje trenger å løsne litt på båndene til dine foreldre?

Har du bodd andre steder i mellom barndomshjem og samboerskap? 
Prøv å se alt det positive ved ditt nye hjemsted. Bruk området. Bruk naturen, byen. Få tips til fine steder. Bli kjemt med folk, ta initiativ.

Anonymkode: ce12a...a76

[AnonymBruker]

Forstår deg godt. Føler litt på det samme, men mest før når jeg bodde 3t unna og ikke bare kune hive meg på toget akkurat. Jeg pleier noen ganger å dra til enten min mor eller far og blir der 1 døgn eller flere om jeg kan, så utnytter jeg det til det fulleste og så er jeg fornøyd når jeg kommer hjem, samme med nære venner. Får litt fri fra hverandre også til å savne hverandre.

Anonymkode: 027bc...eb1

[AnonymBruker]

Refreng skrev (16 timer siden):

Hva er det som gjør at du vil "hjem" til foreldrene dine? Føler du deg ikke trygg edr du er nå? Føler du deg ikke selvstendig og kan klare deg selv?

Det høres ut som du søker til en slags trygghet du hadde hos foreldrene dine, som du mangler nå. Kanskje fordi livet er stressende, kanskje fordi du har lav selvtillit, kanskje fordi du ikke er helt selvstendig og stoler på deg selv.

Jeg ville forsøkt å finne ut hva kroppen din forsøker å fortelle deg ved å lengte hjemover

Jeg vet ikke helt hva det er som gjør det. Jeg føler meg jo trygg, men føler ikke jeg kan slappe helt av. Jeg er nok ikke helt selvstendig, og sliter med å stole på meg selv. Prøver å finne ut av det, men syns det er vanskelig.

Anonymkode: 47277...1dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Høres ut som du kanskje trenger å løsne litt på båndene til dine foreldre?

Har du bodd andre steder i mellom barndomshjem og samboerskap? 
Prøv å se alt det positive ved ditt nye hjemsted. Bruk området. Bruk naturen, byen. Få tips til fine steder. Bli kjemt med folk, ta initiativ.

Anonymkode: ce12a...a76

Ja, jeg trenger det. Min mor sier at hun syns jeg er hjemme veldig ofte med tanke på at jeg har samboer, at jeg ikke vil kunne skape et ordentlig liv med han når jeg er hjemme så ofte. Vet hun har rett, men syns det er vanskelig å snu på. 

Ja, jeg bodde 3 timer unna når jeg var sammen med eksen. Følte at jeg gikk glipp av så mye da, bursdager, selskaper. Nå er jeg jo nærmere, men følelsen er der fortsatt. 

Anonymkode: 47277...1dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja, jeg trenger det. Min mor sier at hun syns jeg er hjemme veldig ofte med tanke på at jeg har samboer, at jeg ikke vil kunne skape et ordentlig liv med han når jeg er hjemme så ofte. Vet hun har rett, men syns det er vanskelig å snu på. 

Ja, jeg bodde 3 timer unna når jeg var sammen med eksen. Følte at jeg gikk glipp av så mye da, bursdager, selskaper. Nå er jeg jo nærmere, men følelsen er der fortsatt. 

Anonymkode: 47277...1dd

Flott at du innser selv du må jobbe med løsrivelsen fra foreldrene dine. De5 er bare du som kan ta den jobben, men det hjelper på at moren din er enig. At hun ikke gjør det vanskeligere for deg ved at hun utrykker at hun trenger deg hos seg. Er du enda i 20-årene er det mange som syns detter litt skummelt å skulle klare seg helt selv og selvstendig. Særlig om en er oppvokst med foreldre som har ordnet alt for en og kanskje sydd litt puter under armene.  Er du i 30-årene kan du ha grodd litt fast og trenge litt ekstra hjelp. Hva sier samboeren din om disse tingene?

Anonymkode: ac83f...506

[Anonym-bruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Flott at du innser selv du må jobbe med løsrivelsen fra foreldrene dine. De5 er bare du som kan ta den jobben, men det hjelper på at moren din er enig. At hun ikke gjør det vanskeligere for deg ved at hun utrykker at hun trenger deg hos seg. Er du enda i 20-årene er det mange som syns detter litt skummelt å skulle klare seg helt selv og selvstendig. Særlig om en er oppvokst med foreldre som har ordnet alt for en og kanskje sydd litt puter under armene.  Er du i 30-årene kan du ha grodd litt fast og trenge litt ekstra hjelp. Hva sier samboeren din om disse tingene?

Anonymkode: ac83f...506

Jeg er i 30 årene 🙈 har vel alltid hatt overbeskyttende foreldre, særlig far. Han sier ikke så mye egentlig. Han sier han skjønner jeg vil besøke de og at det er greit for han. Har ikke sagt jeg ikke føler meg hjemme i huset vårt og ikke føler en tilhørighet, det vet han ikke. 

[AnonymBruker]

Anonym-bruker skrev (56 minutter siden):

Jeg er i 30 årene 🙈 har vel alltid hatt overbeskyttende foreldre, særlig far. Han sier ikke så mye egentlig. Han sier han skjønner jeg vil besøke de og at det er greit for han. Har ikke sagt jeg ikke føler meg hjemme i huset vårt og ikke føler en tilhørighet, det vet han ikke. 

Du trenger ikke si det heller. Om dere tenker på barn i framtiden, kan det uansett være mange fordeler ved å bo nærmere besteforeldre. Du kan jo kanskje lufte det for ham om den tid kommer. Om du bor nærmere dine kjente trakter og familie, så kan det også være at seperasjonsangsten roer seg og du har ikke like mye behov for å være oppi foreldrene dine? Er det uaktuelt for ham å flytte?

Anonymkode: ac83f...506

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du trenger ikke si det heller. Om dere tenker på barn i framtiden, kan det uansett være mange fordeler ved å bo nærmere besteforeldre. Du kan jo kanskje lufte det for ham om den tid kommer. Om du bor nærmere dine kjente trakter og familie, så kan det også være at seperasjonsangsten roer seg og du har ikke like mye behov for å være oppi foreldrene dine? Er det uaktuelt for ham å flytte?

Anonymkode: ac83f...506

Ja, det er uaktuelt for han å flytte. Hvertfall nå. Og han sier nå har vi jo kjøpt hus, så da vil han bo der en stund, som jeg forstår så klart. 

Jeg føler på en måte jeg svikter foreldrene mine ved å bo så langt unna. For jeg vet de sitter mye alene. Klarer ikke slutte å tenke hvir fint det hadde vært å bodd nærmere. 

Anonymkode: 47277...1dd

[Gjest Refreng]

46 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, det er uaktuelt for han å flytte. Hvertfall nå. Og han sier nå har vi jo kjøpt hus, så da vil han bo der en stund, som jeg forstår så klart. 

Jeg føler på en måte jeg svikter foreldrene mine ved å bo så langt unna. For jeg vet de sitter mye alene. Klarer ikke slutte å tenke hvir fint det hadde vært å bodd nærmere. 

Anonymkode: 47277...1dd

Sier foreldrene dine at de er ensomme til deg? Eller er det noe du antar de er? Kanskje de liker å tilbringe mye tid alene? Ikke alle mennesker er like sosiale

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Ja, det er uaktuelt for han å flytte. Hvertfall nå. Og han sier nå har vi jo kjøpt hus, så da vil han bo der en stund, som jeg forstår så klart. 

Jeg føler på en måte jeg svikter foreldrene mine ved å bo så langt unna. For jeg vet de sitter mye alene. Klarer ikke slutte å tenke hvir fint det hadde vært å bodd nærmere. 

Anonymkode: 47277...1dd

Kanskje det er grunnen, at du føler at DE ikke klarer seg uten DEG? Eller at det er begge deler. Men det virker jo som om det er mer i ditt hode enn en realitet.

Moren din er jo naturligvis mest opptatt av at du skal ha det bra! De kan besøke dere, det er ikke DU som hele tiden må dra.

Høres ut som du trenger å endre tankemåte, men vet ikke helt hvordan. Vurder noen timer hos psykolog eller lignende for å finne ut av hva grunnen er?

Anonymkode: eb601...cae

[AnonymBruker]

Refreng skrev (20 timer siden):

Hva er det som gjør at du vil "hjem" til foreldrene dine? Føler du deg ikke trygg edr du er nå? Føler du deg ikke selvstendig og kan klare deg selv?

Det høres ut som du søker til en slags trygghet du hadde hos foreldrene dine, som du mangler nå. Kanskje fordi livet er stressende, kanskje fordi du har lav selvtillit, kanskje fordi du ikke er helt selvstendig og stoler på deg selv.

Jeg ville forsøkt å finne ut hva kroppen din forsøker å fortelle deg ved å lengte hjemover

Kan hende det er en mann som omtaler seg som "hun" Hva hadde du sagt da om det var en mann som følte det sånn ?  Hadde hen avslørt seg som mann hadde det blitt fyr i kommentarfeltet med ukvemsord som mammadalt og reis hjem til moren din osv...det er mye manns hat på KG.  

Anonymkode: 2ef00...42f

[Gjest Refreng]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan hende det er en mann som omtaler seg som "hun" Hva hadde du sagt da om det var en mann som følte det sånn ?  Hadde hen avslørt seg som mann hadde det blitt fyr i kommentarfeltet med ukvemsord som mammadalt og reis hjem til moren din osv...det er mye manns hat på KG.  

Anonymkode: 2ef00...42f

Jeg hadde spurt om det samme så lenge ordlyden var den samme. Problemer med traumer, oppvekst, selvtilit osv bryr seg ikke om hvilket kjønn du er. Det kan alltids være statistiske forskjeller dersom man ser an grupper, men på individnivå kan man få en anelse om hva problemet er om man forsøker å forstå det individet som skriver. Det er selvsagt vanskeligere noen ganger enn andre, noen er litt flinkere å gi "riktig" informasjon som lettere kan peke mot hva kilden til problemet er.

Du har ikke prøvd å genuint forstå meg som individ om du mistenker at jeg ville kalt noen en mammadalt.

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

1. Enten prater du med hen om at dere flytter sammen til ditt hjemsted.

2. Om hen ikke vil må du vurdere hva som er viktigst for deg. Er det å være sammen med hen og bo der dere bor, eller er det å være mulig singel og bo på hjemplassen.

Anonymkode: 7d5d0...098

Hvorfor skriver du "hen" når det står han i hovedinnlegget? 🤔

[AnonymBruker]

Har du mange venner der du bor? Jobb og hobbyer? 
Jeg er også veldig familiekjær, men bor på samme sted som foreldre og søsken da. Selv om vi ikke henger oppå hverandre. 
prøv å skap gode minner der du bor nå, og bygg ditt eget liv. Foreldrene dine klarer seg og har sine rundt seg 

Anonymkode: 7d841...494