Assistert befruktning, singel kvinne

[måbare80]

.

 

Endret 11. mai 2024 av måbare80

[Anjatapinjata]

Øvre grense for assistert befrukting er 46år i Norge. 

Jeg er yngre enn deg, og allerede alene med barn. Jeg tenker å få et til ved hjelp av assistert befruktning.  Men ikke kommet lenger enn planleggingsfasen enda.

Men jeg vet ikke om jeg i din situasjon hadde turt å få barn, med tanke på alt du sliter med. Samt ingen jobb og helse problemer,  både psykisk og fysisk.

Jeg har mer eller mindre vært alene med barnet mitt siden han ble født,  og selvom jeg føler jeg har vært heldig å få et relativt rolig og snilt barn så er det tøft i perioder. Synes fra 1-2år var værst. Det krever mye tid, energi og ikke minst penger å ha barn. Man skal ha ork og energi til søvnløse netter, oppfølging og omsorg.

Jeg har ikke 100% bestemt meg for et barn til, av den grunn at det koster mye penger. Å sånn ting er nå med økte utgifter vet jeg ikke om jeg klarer å gi to barn alt jeg ønsker og mener de fortjener. Men til syvende å sist så er det opp til deg😊

Jeg angrer hvertfall ikke å ha fått barn. Det gir så utrolig mye å være mamma, på godt og vondt. ❤️

Har du andre enn familie å alliere deg med evt? For avlastning.  Eller råd til barnevakt? For da hadde det jo kanskje lettet litt😊 det er veldig tøft å stå i det helt alene.

Lykke til🤗

[uglejenta]

Her var det mange tanker, så jeg skjønner godt at du trenger hjelp til å sortere litt! Først og fremst ville jeg tenkt på om du har nok ressurser til å gi det eventuelle barnet et godt liv? Slik jeg forstår innlegget er du ikke i jobb nå? 
Noe å tenke på er at legen på fertilitetsklinikken tar en helhetlig vurdering av din omsorgsevne og kan nekte deg behandling dersom de tror du ikke klarer dette alene. Psykisk sykdom er jo spesielt bekymringsverdig. 
 

Når det gjelder vekt har de offentlige klinikkene en BMI-grense på 32 for IVF, noe jeg antar du må ha pga alderen. For inseminering er jeg ikke sikker på om det er noen grense. De private klinikkene er ikke så rigide, de fleste har en grense på 35-36.

 

 

[AnonymBruker]

Jeg har to veninner som har fått barn via Storkklinikken og en klinikk i St Petersburg (egg+sæd).

Den ene var 42 1/2 år da hun fikk barn og hun som kjøpte både egg og sæd var 45 år.

Ingen av de var overvektige eller hadde psykiske eller fysiske plager.

De hadde et stort nettverk av familie og venner som stilte opp og støttet de, og det er viktig at man har når man får barn, og særlig i din situasjon der du vet at du blir alene om barnet.

Jeg har selv gått gjennom en graviditet og var frisk fysisk før jeg ble gravid, men fikk bekkenløsning fra uke 16 med rygg og bekkensmerter som jeg sliter med enda flere år etterpå, så hvis man har fysiske plager så kan det forverres av en graviditet.

Jeg leser at du har slitt og sliter fremdeles psykisk med ting, og da spør jeg deg om du tenker at barnet skal være medisin mot dine psykiske plager?

Hvis du tenker at du helt sikkert får det bedre med deg selv av å få barn, som du blir alene med i tillegg, hadde jeg tenkt meg om flere ganger.

Barn er en berikelse men de er slitsomme særlig når de er små.

Har du noen som avløser deg når du har flere døgn uten søvn pga kolikk, sykdom osv?

Hva hvis du blir syk og er alene med babyen, har du et sikkerhetsnett?

Du har kanskje litt for mye bagasje vil jeg si.

 

Anonymkode: 498d4...127

[AnonymBruker]

Jeg er i utgangspunktet frisk, trent, normalvektig, og svangerskapet holder på å ta knekken på meg. 

60% sykmeldt. Kvalm. Vondt i bekken. Spyr. Problemer med å gå. Ryggsmerter. Osv. Jeg hadde ikke klart hverdagen uten partner. 

Noen blir derimot energiske og glødende gravide, men du må ta høyde for at det kan bli strevsomt alene. 

En annen tanke jeg får fra innlegget ditt, er at jeg er usikker på om du vil ha barn? Så mitt spørsmål til deg er: VIL du faktisk ha et barn, eller vil du bare forsikre deg om å få et før tiden går ut? 

Jeg hadde selv et barneønske som var så inderlig at det føltes som et fysisk behov. Derfor forstår jeg også trangen til å gi alt for å få barn. Men jeg tror det er viktig at det er et genuint ønske. 

Anonymkode: 24db5...031

[AnonymBruker]

https://www.facebook.com/groups/femanorge/ - her er det mange gode tips og råd.

Anonymkode: beafb...8c6

[AnonymBruker]

Dette er nok ikke svaret du hadde håpet på, men ut fra det du skriver, så tenker jeg at du burde ikke gå inn for å bli gravid nå. Jeg skjønner absolutt hvordan du tenker, at det er nå eller aldri, men det å få barn alene er utrolig krevende, selv for de som har det bra fysisk og mentalt før de setter igang. Jeg har selv vært gjennom prosessen med ivf som singel kvinne, ved en klinikk i København for 7 år siden. Jeg visste jo at de færreste lykkes på første forsøk, men jeg var ikke forberedt på den berg og dalbanen av følelser som følger med. Man blir så ubeskrivelig skuffet når det ikke klaffer. Det er absolutt ikke noe jeg vil anbefale deg å gå gjennom alene når du har ting å  streve med fra før. 

En annen ting, er at nettverk er veldig viktig når du har barn alene. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten mine foreldre eller resten av slekta. Jeg angrer ikke, men jeg så ikke for meg hvor stressende det er å ha barn, eller hvor mange bekymringer det kom til å bli. Det er givende, men søvnmangelen slo meg ut. Jeg ville ikke ha klart det hvis jeg hadde lav energi til å begynne med. 

Jeg er lei for det, men jeg vil altså fraråde deg å sette igang. 

(Har ikke satt meg inn i reglene etter at det ble lov i Norge, så kan ikke svare på dette, beklager)

Anonymkode: 9633c...5dd

[AnonymBruker]

Utifra det du skriver ville jeg ikke anbefalt deg å få barn nå. Livet med barn er til tider ekstremt krevende, og for å takle søvnløse netter, raserianfall, mye gråt, lite egentid osv bør man i det minste ha en stabil psykisk helse. Hvis du i tillegg ikke har et nettverk som kan hjelpe deg vil du jo aldri få avlastning når livet blir for overveldende. Ikke få barn fordi du er redd tiden renner ut, for hvis du angrer kan du ikke bare levere barnet tilbake. 

Jeg vil heller anbefale deg å jobbe med din egen psykiske og fysiske helse. Hva med å heller adoptere et barn eller bli fosterforelder/beredskapshjem? Det er noe du kan gjøre på et senere tidspunkt i livet slik at du får mulighet til å jobbe med deg selv først. 

Anonymkode: 43df9...b07

[AnonymBruker]

Synes du skal gå for det. Selv har jeg vært både i Danmark og i Norge. Fordel i Danmark er at du får velge donor helt selv. Ulempen er reising og at det blir litt dyrere. I Norge er der legen som velger donor, men der jeg gikk så fikk jeg sette opp 3 alternativer i rekkefølge 1., 2., 3 og jeg er 99% sikker på at legen har valgt nr.1. Som han også sa til meg at det var sannsynlig at han ville. Fordel med å gjøre det i Norge er mindre stress knyttet til reising osv.

Det er krevende å være alenemor, men det går seg til. For min del trengte jeg mye hjelp de første ukene pga keisersnitt. Du bør ha noen som kan hjelpe deg i starten om noe sånn skjer, og uansett vil det være godt å ha noe støtte i starten. Venner eller familie som kan komme innom å være med dere/passe baby litt så du kan hvile eller ta en dusj. Den første tiden er beinhard og det er såklart enda hardere når du er alene med baby. Men det vil gå seg til mer og mer.

I forhold til ting du sliter med depresjon osv. Jeg gjorde det selv, og kan si at for min del så ble det bedre når jeg ble gravid og fikk barn. Plutselig har jeg ansvar for et annet menneske, og det motiverte meg til å bli den beste versjonen av meg selv. Det har faktisk blitt veldig mye lettere å ikke henge seg opp i småting og fokuserer på her og nå. Viktigste er barnet. For min del har det å få barn alene vært der beste valget jeg har tatt, det gir meg bare så mye glede. Og styrke. Nå ser jeg lysere på fremtiden i forhold til å treffe en mann etterhvert også. Jeg liker meg selv som mamma.

Anonymkode: e6fa8...a90

[AnonymBruker]

Jeg dro til Danmark, var noe yngre enn deg (31år), og prosessen ganske enkel da jeg gjorde alt i normal syklus (trengte kun å ta diverse blodprøver hos fastlege før godkjent på klinikken) og vanlig inseminasjon. Ble gravid på første forsøk. 
 

Jeg var og alenemamma fra før, til en datter på 9år (var hos far annen hver helg) så visste hva jeg ga meg ut på i forhold til hva det vil si å ha aleneomsorg for barn (annen hver helg hos far er jo mer som barnepass…). Det er krevende, og man er alene om alt, så tenker det er viktig å være på et godt sted i livet, ha en god helse som tilsier at du er klar for å gi 100% av deg selv til et barn som er totalt avhengig av deg. Det er nesten bare du som kan vurdere dette. Jeg hadde satt en øvre grense for meg selv på 35år, iforhold til å prøve alene. Og kjenner jo at jeg er glad for at jeg var 32 når minstemann kom, og ikke 38 som jeg er nå. Er ikke til å legge under en stol at jeg kjenner forskjell på kropp/energi osv hva disse årene utgjør, og en baby i dag hadde ikke vært aktuelt for mitt vedkommende. Men alle er vi ulik

Anonymkode: 7272f...323

[AnonymBruker]

Jeg tror du er i en situasjon der du rett og slett må ta en "nå eller aldri"-avgjørelse og stå for det. Under ideelle omstendigheter så høres det ut som om du burde jobbe med deg selv først, men samtidig så er det en biologisk klokke som tikker her. Hvis du virkelig vil gi barnedrømmen en sjanse her så har du et ganske begrenset tidsvindu, så du bør i så fall starte nå, men samtidig spørre deg selv om du virkelig har motivasjon og kapasitet til å ta tak i de andre problemene dine samtidig som du får fertilitetsbehandling. 

Jeg var 42 og allerede alenemor til en på 12 da jeg bestemte meg for å hoppe i det. Hadde da vært i et stabilt forhold lenge til en som ikke hadde hatt barn og av litt forskjellige grunner gled vi fra hverandre. Slutten på dette forholdet fikk meg til å evaluere hvor jeg var i livet i forhold til mine ønsker og jeg oppdaget at trangen til å få et barn var ganske stort. Jeg hadde nok undertykt denne følelsen ganske mye i forholdet mitt da jeg virkelig ønsket å få det til å fungere. Jeg var heldig og ble gravid på 2. forsøk med inseminasjon + medisiner. Ble opprinnelig forspeilet at IVF og muligens eggdonasjon i utlandet (dobbeldonasjon er ikke lov i Norge) var beste metode, men der hadde jeg altså flaks. Jeg er heldig som har økonomi til å eventuelt forsøke videre i utlandet, men som alenemor til nå to stykker har jeg jo virkelig viktigere ting å investere pengene i, så jeg er glad for at jeg slapp det.  

Det finnes forøvrig Facebookgrupper for folk i samme situasjon, og jeg er heldig som bor i by der jeg har kommet i kontakt med flere eneforeldre. Vi har jo selvfølgelig et "vanlig" nettverk rundt oss også, men er glad for at barnet mitt (som foreløpig er for ungt til å forstå noe av dette) vil vokse opp med andre rundt seg som er i lignende familiekonstellasjon. Sønnen min har forøvrig aldri hatt kontakt med sin far (fars valg, ikke mitt), så jeg har allerede måttet forholde meg til det å oppdra barn i en "annerledes" familie, og er komfortabel med å gjøre det igjen. Jeg er trygg i mine valg, men også bevisst på at jeg har en viss plikt til å oppdra barna mine som så trygge og robuste som mulig. 

Anonymkode: 521c0...a86

[måbare80]

.

 

Endret 11. mai 2024 av måbare80

[måbare80]

Anjatapinjata skrev (På 24.8.2023 den 22.47):

Øvre grense for assistert befrukting er 46år i Norge. 

Jeg er yngre enn deg, og allerede alene med barn. Jeg tenker å få et til ved hjelp av assistert befruktning.  Men ikke kommet lenger enn planleggingsfasen enda.

Men jeg vet ikke om jeg i din situasjon hadde turt å få barn, med tanke på alt du sliter med. Samt ingen jobb og helse problemer,  både psykisk og fysisk.

Jeg har mer eller mindre vært alene med barnet mitt siden han ble født,  og selvom jeg føler jeg har vært heldig å få et relativt rolig og snilt barn så er det tøft i perioder. Synes fra 1-2år var værst. Det krever mye tid, energi og ikke minst penger å ha barn. Man skal ha ork og energi til søvnløse netter, oppfølging og omsorg.

Jeg har ikke 100% bestemt meg for et barn til, av den grunn at det koster mye penger. Å sånn ting er nå med økte utgifter vet jeg ikke om jeg klarer å gi to barn alt jeg ønsker og mener de fortjener. Men til syvende å sist så er det opp til deg😊

Jeg angrer hvertfall ikke å ha fått barn. Det gir så utrolig mye å være mamma, på godt og vondt. ❤️

Har du andre enn familie å alliere deg med evt? For avlastning.  Eller råd til barnevakt? For da hadde det jo kanskje lettet litt😊 det er veldig tøft å stå i det helt alene.

Lykke til🤗

Takk for innspill. Jeg har venninne jeg kan alliere meg med ja, men ikke på regelmessig basis tror jeg, mer som en barnevakt en gang i blant. Og familie vil nok hjelpe også hvis det er noe spesielt. 

Jeg vet jeg ikke ville angret på å få barn, men ville nok angret på om jeg ikke gjorde det. 

Takk og lykke til til deg og 😊

[måbare80]

uglejenta skrev (På 24.8.2023 den 22.48):

Her var det mange tanker, så jeg skjønner godt at du trenger hjelp til å sortere litt! Først og fremst ville jeg tenkt på om du har nok ressurser til å gi det eventuelle barnet et godt liv? Slik jeg forstår innlegget er du ikke i jobb nå? 
Noe å tenke på er at legen på fertilitetsklinikken tar en helhetlig vurdering av din omsorgsevne og kan nekte deg behandling dersom de tror du ikke klarer dette alene. Psykisk sykdom er jo spesielt bekymringsverdig. 
 

Når det gjelder vekt har de offentlige klinikkene en BMI-grense på 32 for IVF, noe jeg antar du må ha pga alderen. For inseminering er jeg ikke sikker på om det er noen grense. De private klinikkene er ikke så rigide, de fleste har en grense på 35-36.

 

 

Takk for innspill. Har vært på privat klinikk for fertilitetssjekk en gang foreløpig, og fortalte en god del om situasjonen. Hun sa ingenting om at hun var bekymret for min helse, hverken psykisk eller fysisk. Men skal nok spørre mer om det neste gang, spesielt det med vekt/BMI. 

[måbare80]

AnonymBruker skrev (På 26.8.2023 den 10.13):

Synes du skal gå for det. Selv har jeg vært både i Danmark og i Norge. Fordel i Danmark er at du får velge donor helt selv. Ulempen er reising og at det blir litt dyrere. I Norge er der legen som velger donor, men der jeg gikk så fikk jeg sette opp 3 alternativer i rekkefølge 1., 2., 3 og jeg er 99% sikker på at legen har valgt nr.1. Som han også sa til meg at det var sannsynlig at han ville. Fordel med å gjøre det i Norge er mindre stress knyttet til reising osv.

Det er krevende å være alenemor, men det går seg til. For min del trengte jeg mye hjelp de første ukene pga keisersnitt. Du bør ha noen som kan hjelpe deg i starten om noe sånn skjer, og uansett vil det være godt å ha noe støtte i starten. Venner eller familie som kan komme innom å være med dere/passe baby litt så du kan hvile eller ta en dusj. Den første tiden er beinhard og det er såklart enda hardere når du er alene med baby. Men det vil gå seg til mer og mer.

I forhold til ting du sliter med depresjon osv. Jeg gjorde det selv, og kan si at for min del så ble det bedre når jeg ble gravid og fikk barn. Plutselig har jeg ansvar for et annet menneske, og det motiverte meg til å bli den beste versjonen av meg selv. Det har faktisk blitt veldig mye lettere å ikke henge seg opp i småting og fokuserer på her og nå. Viktigste er barnet. For min del har det å få barn alene vært der beste valget jeg har tatt, det gir meg bare så mye glede. Og styrke. Nå ser jeg lysere på fremtiden i forhold til å treffe en mann etterhvert også. Jeg liker meg selv som mamma.

Anonymkode: e6fa8...a90

.

Endret 11. mai 2024 av måbare80

[Rufs]

Du må gjerne sende en pm hvis du vil ha mer oversikt rundt praktiske ting, jeg svarer gjerne på konkrete spørsmål rundt IVF. ☺️

[Edie]

Ryddet for avsporinger.

Edie, adm.

[AnonymBruker]

Har det akkurat slik som deg og jeg er 40 år . Tenker hver dag at toget har gått. Jeg kommer ikke til å få barn alene , det tørr jeg ikke.Jeg møtte en mann , men han ville ikka ha barn ( var 43 han ) det tok liksom den siste piffen. At han skulle ta fra meg gleden liksom. TIng trenger ikke være rosenrødt fordi om man har mann. Jeg synes du skal satse å gjøre det  

Anonymkode: c4eb4...df6

[måbare80]

AnonymBruker skrev (På 29.8.2023 den 14.36):

Har det akkurat slik som deg og jeg er 40 år . Tenker hver dag at toget har gått. Jeg kommer ikke til å få barn alene , det tørr jeg ikke.Jeg møtte en mann , men han ville ikka ha barn ( var 43 han ) det tok liksom den siste piffen. At han skulle ta fra meg gleden liksom. TIng trenger ikke være rosenrødt fordi om man har mann. Jeg synes du skal satse å gjøre det  

Anonymkode: c4eb4...df6

.

Endret 11. mai 2024 av måbare80