Er det sånn at man trives med barna, vil bruke tid med dem, eller er de egentlig en byrde i hverdagen?

[AnonymBruker]

Leser hele tiden om foreldre som plages med barna sine. De sovner ikke, de bråker, de roter, de fører stort sett til at foreldre ikke har tid til noe annet enn jobb og barn. Hamsterhjulet!

For meg høres det ut som at barn er blitt en ubehagelig bagasje, som man helst vil levne av ved bagasjebåndet på flyplassen. Er det blitt sånn å ha barn?

Jeg ser at foreldre strever med å ha tid til alt hverdagen krever, med 100% jobb for begge, og dertil ha tid for barn og det som trengs i huset. Blir da barn en byrde?

 

 

Anonymkode: 8a3f8...a0d

[Gjest Lykkedykker]

Jeg nyter all tid jeg får sammen med mine barn. Plutselig blir de tenåringer, og dermed ikke like kult å henge med pappa. 

[AnonymBruker]

Jeg elsker tid med barna mine og jeg elsket å oppdage verden på nytt gjennom deres øyne når de var mindre. Nå har de kommet til barneskolealder og jeg liker å finne på ulike aktiviteter med de som å gå på tur, fiske, lete etter krabber, ta de med på jakt, se på film eller serie sammen, bake, lage god mat osvosv. Det er selvfølgelig godt at de har blitt mer selvstendig, men jeg har hele veien elsket familielivet og gruer meg til de er så store at de ikke vil være med lengre. 

Anonymkode: b6805...092

[AnonymBruker]

Barn er dritt. Bedre uten.

Anonymkode: 10bf0...81a

[Grüner]

Det er vel ikke et enten/eller svar på det.  Barn er ikke bare en byrde eller bare en velsignelse. De kan være begge deler samtidig. 

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje det det lett blir slik!

Jeg var jo glad for å hente ungene mine i barnehagen, og koste meg med middag og ha dem de få timene før de skulle legge seg. Samtidig var det jo lette barn. De var kjempegreie! Det samme gjaldt på barneskole, men da fikk jeg en mer krevende jobb, og tenkte at de i større grad greide seg litt selv. 

Senere når det ble problemer med mobbing, de ble litt vanskelige ungdommer som gikk gjennom ting, og jeg stresset, pendlet og hadde en jobb som krevde mye, og der øksa hang over hodet mitt under dårlige tider- så var det stress. Hele livet ble stress! Ungene ble bare en ting som var i veien for jobben. Jeg kunne ikke gjøre det bra nok på jobb følte jeg, og det var problemer hjemme, og jeg strakk ikke til. 

Det var en skikkelig vond periode, der jeg mistet gleden ved min familie. Barna ble et problem, og ikke en kilde til lykke og samhold. Men jeg tror det kom av at jeg var så presset på alle hold. Da jeg ble utbrent og så fikk komme meg, så er familien og den tiden vi bruker sammen, ungdommene igjen det som gir meg glede. Men slik var det ikke en stund. Sexlivet var ikke-eksisterende ...

Så jeg tenker at 100 % jobb går fint for mange, og for en stund, men når det da oppstår problemer hjemme med en presset jobb, så kan det gjøre noe med hele livet ditt og hvordan du ser verden. 

Det er min erfaring. 

Anonymkode: 3c202...603

[Brunello]

Lykkedykker skrev (2 minutter siden):

Jeg nyter all tid jeg får sammen med mine barn. Plutselig blir de tenåringer, og dermed ikke like kult å henge med pappa. 

Med mye kulere for oss voksne når de blir litt større. Mye hyggeligere og givende å prate med de nå når de er litt mer reflekterte.

Var på gourmetrestaurant sammen med barna for første gang i sommer. Utrolig kult. 

[AnonymBruker]

Det er forferdelig slitsomt noen ganger med lite søvn, barn som krangler, matpakker, klesvask, fritidsaktiviteter og sykdom, men aldri tenkt at barna min er en byrde likevel. Det er jo et valg jeg har tatt å få barn og jeg hadde ingen forestillinger om at det ikke fulgte en god del jobb med det. Jeg ville aldri valgt et liv uten dem, jeg liker å være mamma, selv om jeg noen ganger lurer på hvordan i huleste man skal orke alt 😅 men det er klart, for noen er det for mye og noen takler det ikke. Og noen får mye ekstra i form av sykdom eller utfordrende atferd hos barna, som krever mye av deg. 

Anonymkode: 81de9...b3a

[AnonymBruker]

Tror det er litt både og.. Ikke enten eller.. hvis man har «enkle barn» som går godt overens, som spiser og sover godt og kan underholde seg selv litt, samt overkommelig jobber, kan det nok være mye kos. Selv har jeg to barn med diagnoser, som er svært krevende, vi har vært redde for å miste eldste i sykdom, barna sover fortsatt ikke rundt (eldste i barneskole alder). Det er mange svært krevende dager hvor jeg angrer. Men de gangene jeg får et pusterom, og kan prioritere et barn av gangen etterpå, så er det utrolig givende og fint også. Jeg har en krevende jobb også, og det har tidvis vært umulig å kombinere med syke barn..

Anonymkode: 8cdb8...169

[AnonymBruker]

Jeg trives med barna og vil bruke tid med dem, i ferier…

i hverdagen er jeg veldig glad i dem og trives veldig godt med dem rundt meg når vi ikke må stresse, men må innrømme at morgentrøtt som jeg er skulle jeg heller sittet med kaffekoppen 15-20 min ekstra enn å stresse ut døra for å levere i barnehagen før jobb🙈 samme på ettermiddagen. Jeg nyter ikke å stå å lage middag med to slitne og grinete unger i beina, som uansett ikke vil spise maten jeg lager(i dag spiste eldste gulrotstaver til middag, yngste ingenting..) selv om jeg er veldig glad i dem. Slike dager teller jeg ned til leggetid. Så har du alle dagene i mellom der du har både og. 
I dag har jeg gått rundt halvsyk på jobb, henta to slitne barn som burde fått kortere dag etter sykdom, ALT jeg gjorde ble feil, jeg har vært mye våken den siste uka, vaska nedspydd sengetøy, og blitt holdt våken av unger som hoster og harker. Akkurat i dag føles det mest som en byrde. 

Anonymkode: c7ae6...203

[AnonymBruker]

Noen perioder er jo mer slitsomme enn andre. Spesielt to-årstrassen med tannfrembrudd, sykdom etc., da er det jo fristende å la barnet være en time ekstra i barnehagen😂 men stort sett nyter jeg tiden med barna mine, altså   Ser aldeles ikke på dem som ubehagelig bagasje!

Anonymkode: 7673a...1e3

[AnonymBruker]

Foreldrerollen er altoppslukende. 

Innimellom får man nesten ikke tid til seg selv. Men det er litt godt det også. Å få seg selv ut av sentrum, ikke ha tid til bagateller eller å velte seg i selvmedlidenhet. Noen ganger er det godt å ikke ha tid til å tenke så mye, rett og slett.

Jeg syntes 100% at barn er verdt all strevet. At det er mye jobb er det ingen tvil om, hvor mye jobb avhenger av hva slags barn du får. Noen er enklere enn andre, men mye jobb er det okke som. Men mye glede også. Masse moro. Og man skaper minner konstant, det som er kjipt i dag ler vi av neste år. Det er ofte tøft når man står i det, men når alt kommer til alt er det de gode tingene man husker. Og barn er lik kjærlighet, ikke å få men å gi. Det er godt å elske noen så høyt, få leve for noen andre enn seg selv. Ha noen andre enn seg selv i sentrum. Jeg syntes barna mine har gitt livet mitt mening og ville aldri vært forunt. 

Men, det å jobbe 100% og strekke til ordentlig både hjemme og på jobb er i noen perioder/tilfeller ikke mulig. Det avhenger av hva slags jobb og barn man har. De minste barna bør ideelt sett ikke være 8-9 timer i barnehagen hver dag heller. Å kunne legge til rette for å jobbe redusert i småbarnsperioden er gull verdt om man har mulighet. Det er ikke mulig å være på sitt beste hvis man er konstant skyldbetynget, stressa og søvndeprivert. Det blir en ond sirkel som kan ødelegge selv den beste. Alt for mange er i en situasjon der det er for få timer i døgnet og man blir utslitt når det hele tiden er på hengende håret at kabalen går opp. 

Anonymkode: a2e95...9dc

[AnonymBruker]

Problemet mitt er ikke barnet mitt, men alt det andre. Hvis jeg bare kunne hengt rundt med barnet mitt og lekt og gjort gøye ting uten å måtte forholde meg til jobb, husarbeid, matlaging osv så hadde alt vært helt fint 😅. Problemet er jo at det går ikke. Så da blir jeg stressa hvis barnet ikke sovner fordi jeg vet at jeg har masse husarbeid som venter på meg nede. Eller hvis barnet roter når jeg nettopp har ryddet før det kommer besøk. Eller hvis levering i barnehagen drar ut og jeg har et møte å rekke.

Anonymkode: a99e3...b28

[AnonymBruker]

Enig med de andre her at det kan være begge deler. Noen uker er ting bare slitsomt, jeg følte f.eks. i hele sommer ingen glede over å ha barn (er alene med en 2-åring). Men så blir det gode perioder igjen og vi har mange fine øyeblikk fylt av kjærlighet. Jeg føler meg så heldig som får lov å dele av all kjærligheten jeg har inni meg. Og jeg får masse kjærlighet tilbake av barnet. 

Elsker også å finne på koselige ting. F.eks. tradisjoner med å dra på kafe på fredager etter barnehagen, eller å dra på biblioteket på lørdager. Jeg tenker ofte på hvor heldig jeg er som får lov å være med på å gi barnet gode barndomsminner.

Og så er det jo fantastisk å oppdage verden gjennom 2åringens øyne. Sitte på bakken, følge en maur, "mauren skal hjem og spise middag" sier 2åringen. Det er mye mindfulness og humor. 

Som en skriver, det er deilig å slippe å ha så mye fokus på selv. Jeg tror nesten aldri jeg har vært så lykkelig som jeg er nå, men jeg er jo jævlig sliten til tider også😂 

Anonymkode: 9760b...2d3

[Lava Anne]

Jeg ser på småbarnsforeldrene jeg kjenner og tenker: De elsker dem, de ler av dem, de koser seg med dem, og de har lyst å bytte dem bort. Alt dette i kjappe vekslinger hele tiden 🤗

[AnonymBruker]

Merker hvor mye bedre alt er når jeg ikke er utslitt og hodepine etter jobb og pendling, logistikk og lekser, da har jeg energi og overskudd til å faktisk finne på ting (er alene). Da elsker jeg virkelig tiden med barna. Kan fremdeles gråte litt om kvelden etter jeg har levert de til far fordi jeg syns det er blytungt med annenhver uke så vil si jeg er mer lykkelig mer barna enn uten, men skulle ønske jeg hadde økonomi til å gå ned i stilling  

Anonymkode: ce6ce...84f

[AnonymBruker]

Livet som ensom er vel enklere. Det å ha kjæreste, barn og hund betyr at du må jenke deg for andre, ta hensyn og ikke alltid kan gjøre det du har mest lyst til. Så spørs det om det positive oppveier det negative eller om det er best å bli eremitt.

Anonymkode: 8b500...342

[AnonymBruker]

Jeg elsket barna mine. Jeg hadde glatt byttet ut full jobb med deltid hvis vi hadde hatt råd. Det er for lite tid og overskudd til barna 

Anonymkode: 61f4d...ce5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg elsket barna mine. Jeg hadde glatt byttet ut full jobb med deltid hvis vi hadde hatt råd. Det er for lite tid og overskudd til barna 

Anonymkode: 61f4d...ce5

Elsker 

Anonymkode: 61f4d...ce5

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg elsket barna mine. Jeg hadde glatt byttet ut full jobb med deltid hvis vi hadde hatt råd. Det er for lite tid og overskudd til barna 

Anonymkode: 61f4d...ce5

Enig

Anonymkode: ce6ce...84f