Ungdommen har vanskelig for å få venner på studiestedet - rådløs

[AnonymBruker]

Datteren min har nettopp startet på studier i ny by. Hun var med i en gruppe fra starten organisert av fadderne, men etter kun kort tid føler hun seg veldig alene. De hun kom i kontakt med gjennom faddergruppen har funnet «sine» og hun føler at hun trenger seg på og at de skal føle ser som støttekontakt for henne om hun forsøker å henge seg på. 
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal kunne hjelpe henne, men det er fryktelig trist når jeg snakker med henne på telefonen og hun gråter og er skikkelig lei seg. 
Jeg klarer ikke å se hvordan hun skal komme seg gjennom studiet dersom dette vedvarer. Det er et langt studium hun går, og deler av studiet er i utlandet, hvor hun skal dra med hele klassen. Det blir hun ikke å klare om hun føler seg veldig alene. 
 

Jeg har oppfordret henne til å være med på ting, ta initiativ osv, men det er vondt når hun sier at hun bare vil ha noen å si hei til. 
 

Hun er sjenert av seg og har ikke den beste selvtilliten, selv om vi gjør alt for å bygge henne opp. 
 

Trenger litt tips fra andre som har vært i samme situasjon. 

Anonymkode: cada4...74b

[starken]

Syns hun skal fortsette å være med på de arrangementene som blir arrangert i resten av fadderuka. Snart blir det ordentlig oppstart på emnene, hvor det sikkert blir en del gruppearbeid både i undervisningen og på fritiden. Det kan jo være hjelpsomt for henne. Ellers er det jo å by på seg selv, prøve å ta initiativ og være en god medstudent. 

Da jeg startet på universitetet så fikk jeg ikke "gjengen min" før vi skulle ut i praksis et par måneder etter studiestart, så det trengs kanskje ikke å stresses med enda. I dag er jeg kompis med de fleste jeg studerer med. 

[AnonymBruker]

Dere som foreldre skal ikke gjøre noen ting. Nå fremstår dere som en krykke hun må støtte seg på. På tide at hun blir mer selvstendig. Først da vil dere se at hun evner å få seg venner. 

Anonymkode: f9a9d...be6

[AnonymBruker]

starken skrev (10 minutter siden):

Syns hun skal fortsette å være med på de arrangementene som blir arrangert i resten av fadderuka. Snart blir det ordentlig oppstart på emnene, hvor det sikkert blir en del gruppearbeid både i undervisningen og på fritiden. Det kan jo være hjelpsomt for henne. Ellers er det jo å by på seg selv, prøve å ta initiativ og være en god medstudent. 

Da jeg startet på universitetet så fikk jeg ikke "gjengen min" før vi skulle ut i praksis et par måneder etter studiestart, så det trengs kanskje ikke å stresses med enda. I dag er jeg kompis med de fleste jeg studerer med. 

Jeg vet ikke om studiet har mye gruppearbeid. Jeg håper det, men ut fra det jeg har hørt til nå virker det ikke sånn. 
 

Hun sliter nok litt i forhold til det å by på seg selv. Selv om jeg har sagt at hun må være frempå, ta initiativ osv. 

Fadderuka ble avsluttet i går, og det var ikke en god opplevelse for henne, hvor hun hadde sittet på konsert med tårer i øynene fordi hun ikke hadde noen. 
 

Anonymkode: cada4...74b

[AnonymBruker]

Men kjære deg, studiet har jo ikke begynt en gang enda. Hun får sikkert venner etterhvert når man kommer i gang med forelesninger og gruppearbeid. Det tar tid å få venner. 
Ingenting skjer av seg selv. Da jeg begynte å studere var det verken fadderuke eller gruppearbeid, men det ordner seg jo.

Hun får melde seg inn i foreninger og oppsøke flere arenaer. Ikke nør opp under krisemaksimeringen hennes. Det har jo bare gått en uke.

Anonymkode: ec15a...dc2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Dere som foreldre skal ikke gjøre noen ting. Nå fremstår dere som en krykke hun må støtte seg på. På tide at hun blir mer selvstendig. Først da vil dere se at hun evner å få seg venner. 

Anonymkode: f9a9d...be6

Ja man får inntrykk av at barnet til TS er 6 år og har nettopp begynt i 1. klasse på barneskolen.

Dagens unge som flytter ut hjemmefra er oppdratt til å bli så uselvstendige at det er en gru.

Anonymkode: 2476e...498

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hun får melde seg inn i foreninger og oppsøke flere arenaer. Ikke nør opp under krisemaksimeringen hennes. Det har jo bare gått en uke.

Signerer denne. Ikke nødvendigvis bruken av "krisemaksimering", men det er symptomatisk i vår tidsalder at man ikke har lengre tidsperspektiv. Og som andre sier så har studiet knapt kommet i gang. Hun må bare gi det litt tid. Om det legges opp til kollokviegrupper bør hun delta på de, lettere å komme i kontakt med andre i mindre grupper. Og hun må ikke unngå sosiale opplegg blant studentene fordi hun ikke har noen å møte opp med, noen å si hei til kommer hun garantert til å finne. Trolig noen som sier hei til henne og.

Anonymkode: 2819e...a01

[AnonymBruker]

Er man sjenert så tar det litt lengere tid før noen "legger merke til deg" for utadvendte tar ganske mye rom og plass. Hun må bare møte opp på sosiale greier, si hei til alle som ser på henne og smile, så vil nok en utadvendt person adoptere henne snart. 

Ingen som kommer til å tenke: Lurer på om det sitter noen låst inne på et rom å bare venter på meg, jeg går å banker på dører" så hun må bare kommer seg ut selv. 

Anonymkode: a6fc2...f6b

[AnonymBruker]

Jeg hadde en datter som opplevde det samme. Hun meldte seg inn på hesteridning, noe hun er glad i, og i diverse foreninger der hun arrangerte ulike events. Der ble hun kjent med folk. 

Det virker som det er utrolig mange ensomme studenter. Jeg vet ikke om de bare sitter med nesa i en telefon, og har kontakt med de folkene de allerede kjenner, eller hva det går i? 

Mange ungdommer er vant til å gå i sin egen flokk siden VGS, og i en studentverden, der folk ofte har jobb ved siden av og et travel liv, så føler de seg utenfor. Min datter flyttet inn i et kollektiv, og der var det veldig sosialt  ...litt for sosialt. 

 

Anonymkode: 2d316...886

[AnonymBruker]

Du må bare oppmuntre henne til å stå på videre og ikke gi seg. Det ER vanskelig for veldig MANGE å finne sin plass på universitetet, og flere jeg kjenner strevde hele første semesteret. Cluet er å ikke gi opp.

Synes hun skal fortsette å henge seg på de fra faddergruppa. Det er ekstremt mye å ta inn over seg de første månedene, så alle har nok med seg selv og har liten kapasitet til å «se» andre -  særlig de som er litt sjenerte. Etterhvert vil hun komme i kontakt med andre gjennom seminarer osv. 
 

 

Anonymkode: 7b886...038

[AnonymBruker]

Be henne melde seg inn i en forening asap. Det er tvangssosialisering av beste sort og anbefales veldig!

Anonymkode: 0014c...7c8

[AnonymBruker]

"I Studentenes helse og trivselsundersøkelse (SHoT) oppgir 44 prosent av studentene mellom 18 og 20 år at de er ensomme."

https://psykologisk.no/2022/08/mange-norske-studenter-foler-seg-ensomme/

Anonymkode: 2d316...886

[Majer]

Det spørs veldig på hva slags by det er snakk om. Er det typ Rena hvor det ikke er miljø utenom studiene eller Oslo?

[AnonymBruker]

Kjenner jeg blir litt matt over den oppdragelsen man gir dagens unge når de tror de skal ha en svær vennegjeng to uker etter semesterstart. Når hun i tillegg ikke tar kontakt med folk, er sjenert og gjemmer seg i mengden så skriker det jo ikke akkurat "jeg er interessert i å bli kjent med folk, dra meg med". Når du ts i tilegg blir sånn "hun kan ikke forsette studiene når det er sånn som dette" så aner det meg at du har dullet oppunder i mange år uten å passe på at hun må ta ansvar selv, og her får du resultatet. Det hadde vært letter å komme med råd om du sa enten studium eller studieby, og hva hun interesserer seg for. Men på generelt grunnlag kan jeg si dette;

- bo sammen med andre, ta initiativ til å gjøre ting med de i samme kollektiv. Å bo alene på en hybel er ikke tingen når man starer som student. 

-  få henne til å melde seg inn i en aktivitet, enten linjerettet (type medisinerstudentforeningen, jusskoret ect) eller noe som er for alle studenter som studentpub, studentavis e.l.. Det er veldig sosialt, de arrangerer mye for medlemmene og det er lett å bli kjent med folk. Er hun glad i aktivitet er det jo å finne seg en gruppe som interesserer, i Bergen f.eks BSI som har både Karate, friluftsliv, dans osv, Det er studentgrupper i turlaget, hun kan melde seg inn i Røde Kors, kor, korps e.l. ut fra interesse.

- ta initiativ til kollokviegruppe med medstudenter, snakke med folk før forelesning og i pausene. Hvis andre tar initiativ er hun nødt til å si hun vil være med, ellers blir hun aldri kjent med folk.

Det er rett og slett sånn at hun er nødt å kjenne på å ikke være komfortabel og ta kontakt med andre om hun skal bli kjent med folk. Semesteret er fremdeles ungt, det er mange uker enda på å bli kjent med folk, men hun må faktisk ta initativ selv. 

 

Anonymkode: c6a0e...970

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal kunne hjelpe henne, men det er fryktelig trist når jeg snakker med henne på telefonen og hun gråter og er skikkelig lei seg. 

Slutt å pumpe enda mer luft inn i de gigantiske putene hun har under armene! Hun er nødt til å lære seg å stå på egne ben. Hun er voksne nå. 

Anonymkode: 70c7a...1c6

[AnonymBruker]

Hun er ikke ungdom lengre, hun er voksen.

Jeg jobber som studieveileder og kan garantere henne at ikke alle har funnet sin gjeng enda. Når undervisningen begynner for fullt vil hun bli kjent med flere i kullet sitt, og det er alltid lurt å bli med på noen aktiviteter for å bli kjent med flere utenfor studiene.

I begynnelsen er det meste overveldende, og det er tøft for mange av de som starter på studiene rett fra videregående. Men for de aller, aller fleste så har dette gått seg til når vi kommer til desember.

Anonymkode: 71ad8...2c5

[AnonymBruker]

Er hun på 1. året? Da er jo ikke dette noe problem i det hele tatt, det går seg til av seg selv. Hun må likevel lære seg at hun er voksen, og hun må ta ansvar for seg selv. Ingen som kommer til å inkludere henne med mindre hun aktivt bidrar og deltar selv.

Du kan begynne med å slutte å synes synd på henne. 

Anonymkode: fb742...cba

[AnonymBruker]

Wow. Studietiden har ikke startet en gang.

Det tok meg et helt semester før jeg fikk meg en god venn da jeg studerte. Om jeg så ikke hadde denne studievennen, så hadde jeg også overlevd. Men jeg hadde bekjentskaper utenfor studiet - selv om jeg flyttet til en helt ny by. Da i regi av frivillighet, konserter etc.

Hun må bli voksen, og ta ansvar for seg selv. Tror mange studenter har altfor store forventninger til studietiden, men den blir slik du gjør den til selv. Det hjelper ikke å sitte inne og deppe, for det vil ikke bedre situasjonen. Ingen kommer hjem på døra hennes, så hun må gå ut selv. Om så, gå ut i parken alene. Slå av en prat med likesinnende mennesker.

Anonymkode: 0eff2...928

[Andonym]

Jeg må si at jeg føler veldig med deg og dattera di❤️ Tror de fleste grugleder seg til nye studier og er redd for å bli holdt utenfor. Har lagt merke til at de som har mange venner bryr seg lite om de som faller utenfor. Virker som at folk tenker  « bare JEG har det bra så driter jeg i alle andre»! Utrolig trist at det er sånn! 
Selv om dattera di er voksen så er hun fortsatt barnet ditt og når hun ikke har det bra så er det flott at hun prater med deg om det❤️ Det gjør like vondt i mammahjertet om  hun er 10, 15 eller 20 år.

Ønsker henne masse lykke til og jeg både håper og tror at hun kommer til å få seg venner😊 Når skolen begynner ordentlig så blir de nok delt inn i arbeidsgrupper og da er det lettere å bli kjent❤️

[AnonymBruker]

Jeg er selv student. På fadderuka var alt av vennskap ganske overfladisk, jeg var med noen på fester og slikt men hadde ikke dyp kontakt med noen helt endå. Så gikk det et par måneder også fikk jeg 2-3 venner fra studiet jeg pleide å henge ut med. Etter 6-7 måneder fikk jeg en bestevenn, som jeg har hengt med og fortsatt er med i dag. Men så er jeg jo gutt da, så kanskje vi gutta blir lettere kjent med hverandre enn det jenter gjør.

Anonymkode: 22131...ae0