Hvordan har ditt forhold til døden vært når din kjære har gått bort?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært redd for døden, er mørkredd, har en livlig fantasi og takler ikke å se skrekkfilmer.

Den eneste personen jeg har sett død, så ut som han sov selv om det kom litt blod ut av øret på han.

Nå er min kjæreste veldig syk, og kan dø før året er omme sier legen.

Jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere når han blir dødssyk og sengeliggende, men jeg ser for meg at jeg kommer til å ligge i sengen og holde han i hånden når han sovner inn her hjemme, eller sitte ved siden av han på sykehuset og holde han i hånden.

Har fått tanker om at når han dør så er jeg ikke redd for døden, og at det da blir naturlig å stryke/kysse på han når han dør og etterpå.

Er det noen av dere som også har syntes døden og døde personer har vært skummelt, men når dere har kommet i den situasjonen at en av deres kjære har gått bort mens dere har vært der, så har det vært naturlig og ikke skremmende?

Jeg håper iallfall at det ikke blir skremmende for meg, selv om jeg kanskje høres naiv ut?

Kom gjerne med dine erfaringer.

Anonymkode: 1562d...8b8

[AnonymBruker]

Nå kom dødsfallet til min kjære brått på, så ikke akkurat det du spør om. Jeg har aldri vært redd for døden, men jeg har vært redd for å dø. Etter kjæresten min sin bortgang, forsvant denne redselen. Døden fremstår ikke lenger som like skremmende.

Anonymkode: 0f68f...185

[AnonymBruker]

Ikke akkurat det du spør om, men jeg har erfaring med at synet på døden kan endre seg i møte med den. Etter en brå og voldsom død i nær familie ble jeg paradoksalt nok kvitt ganske mye av dødsangsten jeg har kjent på i årevis. Jeg føler nå en trang til å leve sterkere og mindre beskyttet enn før, til tross for at jeg har sett på nært hold at det noen ganger ikke går bra.

Jeg tror at når man får døden så tett på, så kan den nesten ikke bli noe annet enn naturlig. Vi kan stritte imot og protestere og sørge og knuses, men selve døden er likevel nesten påtrengende naturlig når den kommer. Alle skal dø.

Anonymkode: 9a425...fb1

[LillaGorilla<3]

Jeg har sett to døde mennesker, min farfar og min mor. Begge gangene holdt jeg dem i hånden, strøk på dem og kysset dem på pannen etter de var døde. Det var ingenting skummelt eller ekkelt ved det, bare vemodig og trist- men også fint å få kunne ta et siste farvel. Men de var begge "fine" da, det er sikkert verre om det er skader etc. 

Jeg er heller ikke redd for døden i seg selv, det å være død- da er man jo ikke der, eller vet noen ting. Jeg er redd for å dø, selve dødsprosessen, redd for at det skal være smerter og lidelse. Og jeg er redd for å dø fra barna mine. Men selve døden er jeg ikke redd for.