«Stesøsken». Tanker og erfaringer. Min fortelling.

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp i en stor familie, med søsken på både far og morssiden.
I ungdomsårene var jeg «vilter», til stor fortvilelse fra de begge. I voksen alder ser jeg at det var slett ikke så ille som de skulle ha det til, å mine andre søsken skulle vokse opp med å bli 10 ganger værre enn det jeg var. 

Som 16-åring var jeg ute å drakk alkohol sammen med venner kanskje 2 ganger i året men fikk ikke lov til dette. Det resulterte i at jeg snek meg ut på natten de to gangene. Mitt krumspring førte til at det ble en slags «sannhet» innad familien om at jeg var et problembarn som måtte følges med argusøyne til enhver tid å jeg kunne ikke ha en samtale med søsknene på farssiden uten at stemor følte en trang til å «beskytte» søsknene fra meg.
Akkurat som om hun var redd jeg skulle ha dårlig innflytelse på de. 
Dette førte selvsagt til et anstrengt forhold og relasjon mellom oss barna. Nå som voksen er det fremdeles slik. Relasjonen vår er preget av sjalusi og bitterhet. 

Mine andre søsken drakk hver helg, med velsignelse fra sine foreldre. De har fått lov til det meste å ikke hatt hverken grenser eller regler.

Den dag idag er jeg godt utdannet og har en lysende fremtid. 
Jeg har min egen familie som jeg er svært stolt over og som gir meg mye glede. Det er viktig for meg å arbeide for at de får en god relasjon til hverandre. 

 Ønsker å takke min stemor for den elendige behandlingen jeg har fått gjennom årene, da dette har vært en stor pådriver for å komme meg opp og frem. 

Til informasjon ble mitt andre søsken dopmisbruker og sitter den dag idag i fengsel. Jeg vil derfor argumentere sterkt for at det var heller omvendt i alle disse årene. Jeg burde blitt beskyttet fra søskenet sin dårlige innflytelse på meg 😊

 

 

 

 

 

Anonymkode: c698c...554

[AnonymBruker]

Ok så ble det folk av deg og ikke av de andre barna, og ellers har du det fint? 

Anonymkode: 93470...91c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ok så ble det folk av deg og ikke av de andre barna, og ellers har du det fint? 

Anonymkode: 93470...91c

Ja. Veldig.

Anonymkode: c698c...554

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ok så ble det folk av deg og ikke av de andre barna, og ellers har du det fint? 

Anonymkode: 93470...91c

Det er selvsagt tragisk og jeg har ikke for vane å applaudere andres ulykke, men jeg må få lov til å godte meg litt etter alt jeg har vært gjennom. Nå er tidspunktet for det. 

Anonymkode: c698c...554

[17.11]

Ja, hva ønsker du å gjøre da, skrive et hoverende takkekort der du tråkker på både henne og stesøskenet ditt?

Jeg tror det finnes sunnere måter å bearbeide dette på.

[lillevill]

Det som har skjedd er jo at menneskene har hatt "introjekter" om hvem du er. At du er "farlig" for de andre. Dette er voksne som ikke har like stor kjærlighet for alle barna som er i livet deres.

Jeg tenker at de voksne i bildet her ikke har greid å se det nydelige barnet som du var, på en måte som er generøs og kjærlig. Men at noen voksne så på det lille viltre barnet med et "filter" som var preget av vanskelige følelser, som sjalusi feks. Og sikkert mer.

Det er jo ikke DIN feil at de voksne sviktet her. De svikta i sin plikt i å ivareta deg og sette deg først. I stedetfor tredde de nedover hodet på deg en "sannhet" som bare var ekte i deres eget hode. Det er skikkelig skadelig for et barn.

Endret 23. august 2023 av lillevill

[AnonymBruker]

17.11 skrev (2 minutter siden):

Ja, hva ønsker du å gjøre da, skrive et hoverende takkekort der du tråkker på både henne og stesøskenet ditt?

Jeg tror det finnes sunnere måter å bearbeide dette på.

Selvsagt ikke. 

Anonymkode: c698c...554

[AnonymBruker]

lillevill skrev (3 minutter siden):

Det som har skjedd er jo at menneskene har hatt "introjekter" om hvem du er. At du er "farlig" for de andre. Dette er voksne som ikke har like stor kjærlighet for alle barna som er i livet deres.

Jeg tenker at de voksne i bildet her ikke har greid å se det nydelige barnet som du var, på en måte som er generøs og kjærlig. Men at noen voksne så på det lille viltre barnet med et "filter" som var preget av vanskelige følelser, som sjalusi feks. Og sikkert mer.

Det er jo ikke DIN feil at de voksne sviktet her. De svikta i sin plikt i å ivareta deg og sette deg først. I stedetfor tredde de nedover hodet på deg en "sannhet" som bare var ekte i deres eget hode. Det er skikkelig skadelig for et barn.

Her traff du spikeren på hodet. 
Jeg har fra dag en vært « den stygge andungen» og er trolig fortsatt det i deres øyne. Det spiller ingen rolle hva jeg gjør eller sier, for alltid vil jeg være det viltre problembarnet og de vil behandle meg deretter. 
 

Det som er synd i dette er at relasjonen mellom oss søsken er gått tapt. Det vil være en sorg jeg bærer med meg videre. 

Anonymkode: c698c...554

[lillevill]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Mitt krumspring førte til at det ble en slags «sannhet» innad familien om at jeg var et problembarn som måtte følges med argusøyne til enhver tid å jeg kunne ikke ha en samtale med søsknene på farssiden uten at stemor følte en trang til å «beskytte» søsknene fra meg.
Akkurat som om hun var redd jeg skulle ha dårlig innflytelse på de. 
Dette førte selvsagt til et anstrengt forhold og relasjon mellom oss barna. Nå som voksen er det fremdeles slik. Relasjonen vår er preget av sjalusi og bitterhet. 

Det du kan gjøre er å tenke på hva slags forhold du ønsker med stefamilien. Ønsker du å ha masse kontakt med stemor og hennes barn? Eller er det noen spesielle du merker du får en god kontakt med? Når vi blir voksne så lærer vi mer om disse tingene som folk gjør og hvorfor de gjør det. Feks at stemor, som elsker sine barn, var bekymret fordi de kanskje var yngre enn deg og du dro ut å drakk. Så da ble hun bekymret for at hennes barn skulle kopiere dette. 

Du kan jo se på det på en kjærlig måte og prøve å tenke at det var bare hennes kjærlighet for hennes barn som gjorde at hun dømte deg. Og at din far ikke så hvor skadelig og vondt det var for deg å bli behandlet sånn.  

At noen av barna til stemor doper seg vil nok si at det er psykiske lidelser innad familien, og det kan være at stemor sliter så mye selv med det psykiske at hun ikke greide å se deg på en kjærlig måte når du var liten. Det er allikevel ikke ok at du ble utsatt for det, men noe sånt hadde kanskje forklart hvorfor det ble som det ble.

Det er bra det gikk så bra med deg, men det er så klart vondt at noen av de andre barna har det dårlig. Det er nok vondt for din stemor.

Hadde jeg vært deg så tror jeg at jeg hadde enten prøvd å gjøre det JEG kan for at folk har det bra.. ( jeg er gammel da ) eller leve livet mitt og gi slipp på det, og kanskje snakke det over med en psykolog og få det ut av "systemet" 

Endret 23. august 2023 av lillevill

[lillevill]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Her traff du spikeren på hodet. 

jeg vet det. ❤️

[AnonymBruker]

Har opplevd å bli forskjellsbehandlet fra stesøsken og det var dritsårt. Her var det far som skaffet seg bonusbarn, men hans bitterhet for min mor gikk kraftig utover meg - spesielt siden jeg personlighetsmessig likner mer på mamma. Eldste bonusdattera var kjempepen og gjorde alt riktig, selv om det var hun som snek seg ut, festet og smugrøyka, jeg ble alltid målt opp mot henne og jeg kom til kort. Den dag i dag kan jeg irritere meg grønn over at jeg ble beskyldt for ditten og datten - at jeg angivelig hadde ruset meg etter en kveldstur med en venninne, jeg som til den dag i dag aldri har rørt dop. Men jo, de var overbevist om at jeg ruset meg så da ble det sånn (jeg var blank i øynene, nemlig). Needless to say er ikke jeg og min far close i dag. Det ble slutt mellom han og stemor og all kontakt med henne og bonusbarn ble brutt. 

Jeg har og en smule bitterhet i meg som deg ts, men prøv å legg det fra deg som jeg prøver å gjøre. Tenker sjeldent på dem heldigvis, og bortsett fra at jeg kjenner et stikk nå når jeg skriver dette, er det heldigvis ikke noe som preger meg i hverdagen - jeg har brukt mange år på å bygge opp selvtilliten min og er stolt av det ☺️

Anonymkode: b148d...16d

[lillevill]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det som er synd i dette er at relasjonen mellom oss søsken er gått tapt. Det vil være en sorg jeg bærer med meg videre. 

Om det er mest vondt, så hadde jeg prøvd å fikse dette.  Når dere blir 40-50 begynner de voksne å bli gamle og dere forstår enda mer om hva slags prosesser, stress, og problemer som de har i livet. Da faller man litt på plass, modnes og det blir lettere å ordne opp i ting. Jeg hadde bare prøvd å forstå hvordan de har hatt det i oppveksten ( kan være de har hatt det tøft, siden dop er inne i bildet for en av dem)  

Når et lite barn blir "den stygge andungen" i familien så er det gjort av voksne som sliter ekstremt. Så kan det ha noe med at det var et behov den voksne hadde for å "føle seg bedre" enn en annen. Når man opplever sånt i en familie så har det ofte med at noen sliter med et urealistisk selvbilde, og at de trenger noen å hakke på for å opprett holde ideen om at "vi er bedre". Det er ikke greit, veldig dårlig gjort altså. Men noen sliter i livet.