Noen som har funnet tilbake til hverandre igjen?

[Gjest alene igjen?]

Etter 5 år sammen og inngåelse av ekteskap har mannen i huset nå flyttet for noen uker siden. Vi har to barn sammen og alt skjedde utrolig raskt. Fra ene dagen til den andre kom han på at han ikke elsket meg. Jeg hadde ingen anelse om at han ikke hadde det bra her for å si det slik, det har heller ingen andre skjønt.

Vi har hatt det trøblete i det siste på andre fronter, men dette har nå endret seg og alle problemene var løst.

Jeg elsker ham fortsatt, men har jo nå fått ting litt på avstand. Selv om han har såret både meg og barna ønsker jeg ham tilbake. Men ikke inn i hus med det første.

De gangene vi snakker sammen veksler ham mellom å være veldig glad i meg og hate meg :S Skjønner ganske lite av hele mannen om dagen, han er ikke til å kjenne igjen i forhold til hvem jeg har kjent i mange år. Og det er ikke til det bedre for å si det slik, mange andre også reagerer på oppførselen hans om dagen. Og det er synd.

Hvordan gå frem for å få ham til å skjønne hva han går glipp av? Foreløpig snakker jeg kun om praktiske saker når jeg snakker med ham, og det merker jeg irriterer ham. Han tror nok at jeg helst vil ned på mine knær og be ham komme tilbake. Men dit akter jeg ikke å gå, jeg må finne en annen løsning.

[Gjest Gjest]

Har han kanskje funnet en annen, at det er dette han "plages" av?

Nå vet ikke jeg hva som har skjedd mellom dere, siden du sier det har vært litt trøblete. Men slik du forteller virker det som det må være noe som har skjedd mellom dere, eller noe som har skjedd med han.

Uansett, etter mitt syn (av det lille du forklarer) er det han som må ned på knærna(hvis ikke det er noe du har gjort da). Jeg ville ikke tatt han tilbake før HAN kunne kommet der.

Det som lettest vil gjøre han oppmerksom på hva han går glipp av tror jeg, er at du og ungene fortsetter å leve slik dere har pleid å gjøre, bare UTEN HAN. Vis han at det går greit, og at dere alltids kan klare dere uten han. Da vil han skjønne at DU klarer deg og stopper ikke opp fordi om han forlot deg, og at han vil bli nødt å gjøre noe selv hvis han ikke skal miste deg

[Gjest Gjest_Kaja_*]

Ei god venninne av meg ble bedratt av sin mann etter åtte års samliv. Han hadde funnet en annen, og alt var veldig masete og trøblete ei tid. . Så fattet hun plutselig mot, kjøpte en annen leilighet, som var HENNES, ordnet med banken, trygdekontoret etc. og flyttet ut med barna i rasende fart. Så fortsatte hun sitt liv med jobb, bhg. og venner. Sår inni og beintøff utenpå..

Vi kan vel si han mildt sagt ble overrasket, fikk helt sjokk, tiltross for at han lenge hadde gnålt om at det var dette han ville og hadde vært helt fraværende..

Etter kort tid var forelskelsen i nydama ødelagt, og han kom krypende.. Han måtte krype lenge, men de giftet seg sist sommer og har det nå bedre enn noen gang. Virkelig! Jeg kjenner ham ikke igjen, står på og gjør alt mulig søtt for henne, gjør masse i huset og tar henne stadig med på weekendturer. Hun har fått en helt ny mann, og han sier han har det godt han også, og det vises da også på dem!

Man kan selvsagt lure på hvordan det er, om hun virkelig alltid greier å ikke tenke på det at han var utro, og det finnes selvfølgelig masse muligheter for at hun kunne reist og dermed mistet ham for godt.. Men for dem ordnet det seg ihvertfall, han fikk seg en vekker.

Hva som er best for deg vet vel ingen, men jeg synes jo alltid at foreldre med barn skylder seg selv og barna å gjøre det de kan for å holde sammen. Mitt beste råd til deg; IKKE MAS! Det hjelper ikke, han blir bare irritert, og kommunikasjonen stanser helt opp..

Lykke til! Stor klem til deg

[Gjest alene igjen?]

Takk for svar begge to. Jeg gjør nettopp som dere sier, er sårbar innvendig men beintøff utenpå. Det er jo også fordi jeg ikke vil vise barna hvor vondt jeg egentlig har det nå.

Det er ingen annen i bildet. Såpass vet jeg. Nå om dagen isolerer han seg helt og tar ikke kontakt med noen, verken kamerater eller særlig familie. Han jobber og sover.

Med trøblete mente jeg at vi har hatt diverse problemer som har vært til dels alvorlige. Vi har begge slitt med sykdom, han psykisk og jeg fysisk og i tillegg gikk økonomien relativt skeis. Jeg er nå heldigvis frisk igjen og det samme kan vi si om økonomien (foreløpig). Og så klart har dette tært noe på forholdet, men vi hadde helt til siste slutt en utrolig god tone. Han viste sin kjærlighet til meg senest dagen før han stakk og det samme gjorde jeg, på forskjellige måter.

Det virker, når jeg snakker med ham, som om han er fullstendig forvirret over hva han har gjort. Selv om han sier han har det bra, så er det ting som virkelig tyder på det motsatte. Han orker ikke forholde seg til virkeligheten han har skapt ved å flytte. Vil ikke snakke om å hente sakene sine, vil ikke til mekling, trekker seg unna barna og er generelt lite innstilt på å ta sin del av ansvaret for situasjonen vi er i.

Samtidig som han hevder han er ferdig med meg for godt, så sier han i samme setning at han vil prøve igjen om noen få uker. Han vil fortsette i samtaler hos familierådgivningskontoret, men ikke ta mekling. Han ville flytte ut, men tar ikke med seg verken klær eller personlige eiendeler. Han har ikke omadressert post eller sendt flyttemelding.

Så jeg er like forvirret som han virker. Kanskje ikke så rart. Men livet fortsetter i sin vante gang det, og jeg har hverdagen sammen med barna.

[Gjest Gjest]

Synes det er et godt tegn at han vil fortsette samtalene hos familieterapaut. Det kan bare komme godt ut av det! Ta en dag av gangen, du! Det er lett å si og vanskelig å følge opp, men det er enklest når man klarer det.

[Gjest alene igjen?]

Vel nå har han forandret mening nok en gang. Nå er alt sammen min skyld. Han vil ikke ta noe ansvar for barna . Han har visst planene klare for sitt nye liv. Nå skal han jobbe og tjene opp masse penger. Så skal han ha barna 2 netter annen hver helg, that's it. Kanskje litt mer om han får tid

Jeg innser nå at jeg har vært gift med en person jeg ikke kjenner i det hele tatt. Han er helt forskjellig fra hva jeg trodde. Jeg hadde aldri trodd han ville gi opp ekteskapet så lett som han har gjort. Enten er han psyk eller så er det slik han virkelig er, jeg håper for hans del det første.

Nå får jeg konsentrere meg om barna og glede meg over at jeg er så heldig at jeg får treffe dem hver dag Livet går videre og en dag finner jeg kanskje kjærligheten igjen også.

[Gjest Gjest]

Jeg innser nå at jeg har vært gift med en person jeg ikke kjenner i det hele tatt. Han er helt forskjellig fra hva jeg trodde. Jeg hadde aldri trodd han ville gi opp ekteskapet så lett som han har gjort. Enten er han psyk eller så er det slik han virkelig er, jeg håper for hans del det første.

Jeg kan si deg at det er ikke bare menn som er sånn, jeg selv var gift med allertiders jente, men nå er hun helt forvirret etter min mening. for å si det kort så var det hun som ville alt dette, men det gikk ikke lang tid før jeg fikk skylden. og du prater om at han vil ha og ikke ha barna. det kan jeg også si noe om mi vil ha dem, men når hun har dem så er det galt det også. alt er galt etter hunnes mening, jeg har prøvd snart et år å komme henne tildags, men det klarer jeg ikke. så jeg begynte for en tid siden å ikke "komme henne tildags" så har jeg fått det lettere med meg selv. det du skriver at han er psyk, alle sier det om henne jeg var gift med og det forstår seg ikke på henne (ingen jeg har snakket med) bla annet advokaten henne begynner å "stusse" på henne.

jeg har den oppfatningen at hun prøver å være "tøff" på utsiden men jeg ser at hun ikke har det bra. så det er bare for deg å "forte "deg med å bli ferdig med han så kan du få deg et liv men deg og barna, barna trenger dem. å jeg kan si at det kommer mere fra hannes side som du værken vil eller kan forklare (ikke han en gang) vis du hadde fått spurt han.

Lykke til og ta vare på deg selv og barna dine, så skal du se at kjærligheten kommer til deg en dag.

[Gjest alene igjen?]

Takk for klemmen gjest, det trengte jeg nå

Har tenkt mer nå og kommet til at jeg bare må komme meg videre. Kjærligheten kommer nok til meg på nytt en dag, men først og fremst skal jeg få til en god hverdag for barna. De skal ikke måtte oppleve at jeg også blir ustabil og ikke til å stole på.

Det er utrolig hvordan folk endrer seg når de gjør et tøft valg. Det du sier med tøff utenpå stemmer nok. Når han prater med meg er det bare drittslenging, men han har selv innrømmet at han gråter på natta Jaja, det er hans tap om han finner ut en dag at han tok feil valg. Nå er døra stengt her, det er måte på hva man kan utsette seg selv og barna for.

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke sikker, men han er kanskje sterkt deprimert? Det er mulig han gikk fra deg pga. sine psykiske problemer for å "skåne" deg og barna... Folk med psykiske problemer kan finne på å kutte bånd for å ikke "være i veien for andre"....

Hvis dette er sannheten er det ikke så rart at han er forvirret nå. Menn som er deprimerte har litt andre symptomer enn kvinner som regel har. De er oppfarende, sover mye, sitter mye og spiller pc-spill, og er tause...

Hvis jeg var deg ville jeg spurt han, men du vil sannsynligvis få høre at han ikke er deprimert og aldri har vært det...

Hvordan var han ang. sine psykiske problemer? Åpnet han seg for deg eller var det nok å nevne det i forbifarten og gå til legen/psykologen?

Jeg vet ikke hva jeg ville gjort i din situasjon. Hvis du elsker han og vil ha han tilbake så ville jeg vært ærlig, men gjort han klar over at jeg ikke hadde ventet på han i all evighet.

Jeg skjønner at du er forvirret pga. hans oppførsel nå. Det virker ikke som han vet hva han vil selv, men siden du nevnte at han har hatt eller har psykiske problemer, ville jeg prøvd å snakke med han. Det er sikkert vanskelig å leve med en som er psykisk syk, men er han deprimert f.eks. så er det jo hjelp å få...

Håper det ordner seg for dere begge. Det høres ikke ut som det er lett for noen av dere nå...