KPTSD, erfaringer

[AnonymBruker]

Jeg er interessert i å høre fra andre med denne diagnosen. Spesielt de som har denne etter å ha vokst opp i utrygge hjem. 
 

Jeg sliter stadig mer med angst og nedstemthet, og ser jo at jeg også krysser av samtidige kriterier for diagnosen, men ikke mareritt, bare søvnvansker. Tidligere trodd det kunne være ADHD pga konsentrasjonproblemer og vansker med å starte på oppgaver, men vonde minner fra en utrygg oppvekst med juling, kjefting og lite oppfølging smeller i hodet konstant for tiden. Det blir bare verre og verre, og jeg isolerer meg mer og mer. Så redd i sosiale situasjoner. Ting ble enda verre etter en stygg episode med foreldrene mine i fjor hvor alt ble kastet opp igjen, og føler minner dukker opp i hodet og lammer meg helt.
 

Er det noen med KPTSD med lignende erfaringer? Føler at min historie ikke er ille nok til i kvalifisere for en diagnose, men nå er livet så vanskelig.

Anonymkode: 10451...e7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er interessert i å høre fra andre med denne diagnosen. Spesielt de som har denne etter å ha vokst opp i utrygge hjem. 
 

Jeg sliter stadig mer med angst og nedstemthet, og ser jo at jeg også krysser av samtidige kriterier for diagnosen, men ikke mareritt, bare søvnvansker. Tidligere trodd det kunne være ADHD pga konsentrasjonproblemer og vansker med å starte på oppgaver, men vonde minner fra en utrygg oppvekst med juling, kjefting og lite oppfølging smeller i hodet konstant for tiden. Det blir bare verre og verre, og jeg isolerer meg mer og mer. Så redd i sosiale situasjoner. Ting ble enda verre etter en stygg episode med foreldrene mine i fjor hvor alt ble kastet opp igjen, og føler minner dukker opp i hodet og lammer meg helt.
 

Er det noen med KPTSD med lignende erfaringer? Føler at min historie ikke er ille nok til i kvalifisere for en diagnose, men nå er livet så vanskelig.

Anonymkode: 10451...e7e

Hvilke kriterier er det du mener at du oppfyller? Og husk at traumatiske opplevelser også kan gi diagnosen ptsd. Det er ikke nødvendigvis k -ptsd selv om det traumatiske skjedde i barndom.

Anonymkode: 9d6b1...892

[AnonymBruker]

Hei ts❤️

Jeg har i voksen alder fått diagnosen k PTSD, sammen med panikk angst og uspesifisert spiseforstyrrelse. 

Alt henger sammen med barndom og traumer. Jeg har nå vært 3 år i behandling i denne omgangen. Jeg er mye redd og isolerer meg veldig i perioder. Jeg kan kjenne brå bølger av suicidalitet når jeg snakker med familie medlemmer på telefon som trigger meg veldig. 

Generelt trigger alle relasjoner meg men særlig de som er litt brå og oppfarende i personlighet. 

I perioder går det veldig bra med meg før så å bli overveldet. Jeg har dette med bilder og videoer i hodet eller voldsomme grafiske mareritt. Har forstått på andre at jeg både roper i søvne og på det verste har jeg løpt avgårde i søvne. 

Men det finnes nok mange ulike nivå. I terapi har det stadig dukket opp nye lag av ubearbeidede hendelser og fortrengte traumer. 

Hjernen er fascinerende jeg har gått i ulike typer terapi til og fra. Fra 11 års alder til nå 36 og fortsatt dukker det opp nye ting. 

Var mye vold, psykisk, fysisk og seksuelt. Men også mye overlatt til meg selv med ansvar for mindre søsken. Mye utrygghet. 

Vanskelig forklare mine triggere til folk for vanskelig forstå dem selv. 

Jeg har likevel sett utenfra klart meg greit fullført to utdannelser og folk har nok trodd jeg har klart meg bra. Brukt mye krefter på å maskere(ubevisst) som har bidratt til å gjøre meg ekstremt sliten og med store smeller i blant hvor jeg ikke har skjønt hbirfab jeg skal holde ut neste dag. 

Mitt aller beste råd er egentlig gå i terapi prøv å forklar ting så konkret som i overhodet mulig til fastlegen, psykolog osv. Jeg har ofte tenkt at folk forstår men så forstår de ikke i det hele tatt 😔

Ellers så har det hjulpet å holde på med planter, lese, strikke, yoga. Alt som bidrar til å holde meg rolig og til en viss grad er noe jeg kan oppsluke meg i. Trening har også hjulpet men jeg har i perioder blitt avhengig. Har en avhengighets hjerne som fort bikker over. Må ha kontroll hele tiden. Spinning og kickboksing feks elsket jeg for ble en sunn måte å få adrenalin på en kun gjennom redsel. Men samtidig ble jeg avhengig. Yoga derimot gir meg litt av det men trigger samtidig ikke avhengigheten. 

Anonymkode: 02c87...315

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Hvilke kriterier er det du mener at du oppfyller? Og husk at traumatiske opplevelser også kan gi diagnosen ptsd. Det er ikke nødvendigvis k -ptsd selv om det traumatiske skjedde i barndom.

Anonymkode: 9d6b1...892

Jeg har kun googlet litt rundt for å se symptomer/kriterier for diagnosen, og må understreke at jeg vet viktigheten av å oppsøke hjelp fra profesjonelle. Men jeg har aldri fått hjelp når jeg har forsøkt, så det føles nyttig å peile meg inn på hva det kan være jeg trenger hjelp med. Ikke minst om det er noe poeng i å starte kampen med å få hjelp. Fordi jeg mest sannsynlig må ta det privat i så fall. 
 

Kriteriene jeg fant var flashbacks, mareritt, unngåelsesadferd, skvettenhet, vansker med følelsesregulering, relasjonelle vansker og negativt selvbilde var noe av det jeg fant. Og jeg kjenner meg som sagt igjen i alt unntatt marerittene. Men jeg har ADHD-symptomer i bøtter og spann også, og alltid hatt det. Men dette med å bli så fanget i dårlige minner passer ikke inn i dette. 
 

Og jeg kjenner meg igjen i alt inntatt mareritt. Men jeg har ikke en så voldsom historie egentlig, men jeg følte meg kjemperedd og utrygg store deler av barndommen på både skolen og hjemme. Jeg fikk bare juling av og til, og det var ikke noe som helst i gata av seksuelle overgrep. Men det var mye latterliggjøring,  kritikk, triangulering av søsken og andre forelderen og avvisning. I tillegg ble jeg ikke passet på godt nok som småbarn, slik at det skjedde mange stygge ulykker som å bli rygget på av en bil osv. Utad var vi en harmonisk familie tror jeg. Dette var også på 80-tallet, så ikke SÅÅÅ unormalt etter datidens standard, og ikke ille nok til å bli såpass trumatisert føler jeg? Søsken sliter jo ikke, selv de ble fulgt opp i mye større grad enn meg.

 

Grunnen til at jeg tenker KPTSD er fordi dette var gjentagende gjennom hele oppveksten, og ikke en enkelthendelse slik som klassisk ptsd. Men igjen, usikker på om det var ille nok det jeg opplevde.

Anonymkode: 10451...e7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Hei ts❤️

Jeg har i voksen alder fått diagnosen k PTSD, sammen med panikk angst og uspesifisert spiseforstyrrelse. 

Alt henger sammen med barndom og traumer. Jeg har nå vært 3 år i behandling i denne omgangen. Jeg er mye redd og isolerer meg veldig i perioder. Jeg kan kjenne brå bølger av suicidalitet når jeg snakker med familie medlemmer på telefon som trigger meg veldig. 

Generelt trigger alle relasjoner meg men særlig de som er litt brå og oppfarende i personlighet. 

I perioder går det veldig bra med meg før så å bli overveldet. Jeg har dette med bilder og videoer i hodet eller voldsomme grafiske mareritt. Har forstått på andre at jeg både roper i søvne og på det verste har jeg løpt avgårde i søvne. 

Men det finnes nok mange ulike nivå. I terapi har det stadig dukket opp nye lag av ubearbeidede hendelser og fortrengte traumer. 

Hjernen er fascinerende jeg har gått i ulike typer terapi til og fra. Fra 11 års alder til nå 36 og fortsatt dukker det opp nye ting. 

Var mye vold, psykisk, fysisk og seksuelt. Men også mye overlatt til meg selv med ansvar for mindre søsken. Mye utrygghet. 

Vanskelig forklare mine triggere til folk for vanskelig forstå dem selv. 

Jeg har likevel sett utenfra klart meg greit fullført to utdannelser og folk har nok trodd jeg har klart meg bra. Brukt mye krefter på å maskere(ubevisst) som har bidratt til å gjøre meg ekstremt sliten og med store smeller i blant hvor jeg ikke har skjønt hbirfab jeg skal holde ut neste dag. 

Mitt aller beste råd er egentlig gå i terapi prøv å forklar ting så konkret som i overhodet mulig til fastlegen, psykolog osv. Jeg har ofte tenkt at folk forstår men så forstår de ikke i det hele tatt 😔

Ellers så har det hjulpet å holde på med planter, lese, strikke, yoga. Alt som bidrar til å holde meg rolig og til en viss grad er noe jeg kan oppsluke meg i. Trening har også hjulpet men jeg har i perioder blitt avhengig. Har en avhengighets hjerne som fort bikker over. Må ha kontroll hele tiden. Spinning og kickboksing feks elsket jeg for ble en sunn måte å få adrenalin på en kun gjennom redsel. Men samtidig ble jeg avhengig. Yoga derimot gir meg litt av det men trigger samtidig ikke avhengigheten. 

Anonymkode: 02c87...315

Tusen takk for at du delte din historie❤️ Så lei for at du har gått igjennom dette.

Takk for gode råd til å komme meg igjennom!

Min historie er jo ikke slik som din når det kommer til alvorlighet. Og jeg tror ikke jeg har hatt like sterke reaksjoner heller. Overhodet ikke med mareritt og drømmer. Men føler at dette tar større og større plass samme hvor mye jeg jobber med meg selv, og jeg har fått sosial angst, flere kroppslige plager og kroniske smerter. 

Anonymkode: 10451...e7e

[Skriblerinna]

Det er ganske vanlig for traumatiserte å ikke tro at opplevelsene man har hatt er så ille. Man bagatelliserer det fordi noen andre har det verre. KPTSD handler jo mye om det relasjonelle. Dine omsorgspersoner som skulle passa på deg, passa ikke på deg, fulgte deg ikke opp, sa og gjorde ting som viste deg at du ikke er verdt kjærlighet og omsorg (jeg mener at du er det altså, jeg mener bare at det er signalene du fikk). barn trenger mye kjærlighet, tid, trygghet, godhet og hjelp fra foreldrene sine. Man utvikler seg skjevt om man ikke får det, f eks i retning av den spesielle opphopningen av symptomer som vi kaller KPTSD. Jeg tror du kan ha det. Men selvfølgelig må du utredes av profesjonelle. 
 

Det er en del overlapp med symptomer på KPTSD og ADHD. Dvs, symptomer på ADHD kan godt være del av KPTSD. Men det visste du kanskje. 
 

Håper du får hjelp! Jeg vet hvor vanskelig det kan være å ha det sånn ❤️

[AnonymBruker]

Man trenger ikke å ha hatt de drøyeste erfaringene for å diagnoseres med ptsd, det er ikke alvorlighetsgraden i traumene som avgjør men plagene personen har fått som resultat.

De fleste med traumelidelser ser ikke selv alvorlighetsgraden i traumene heller. Det var tross alt en form for normaltilstand for den som levde i det selv om det sett utenfra ikke ville blitt regna som normalt.

Anonymkode: 629b9...c82

[AnonymBruker]

Skriblerinna skrev (6 minutter siden):

Det er ganske vanlig for traumatiserte å ikke tro at opplevelsene man har hatt er så ille. Man bagatelliserer det fordi noen andre har det verre. KPTSD handler jo mye om det relasjonelle. Dine omsorgspersoner som skulle passa på deg, passa ikke på deg, fulgte deg ikke opp, sa og gjorde ting som viste deg at du ikke er verdt kjærlighet og omsorg (jeg mener at du er det altså, jeg mener bare at det er signalene du fikk). barn trenger mye kjærlighet, tid, trygghet, godhet og hjelp fra foreldrene sine. Man utvikler seg skjevt om man ikke får det, f eks i retning av den spesielle opphopningen av symptomer som vi kaller KPTSD. Jeg tror du kan ha det. Men selvfølgelig må du utredes av profesjonelle. 
 

Det er en del overlapp med symptomer på KPTSD og ADHD. Dvs, symptomer på ADHD kan godt være del av KPTSD. Men det visste du kanskje. 
 

Håper du får hjelp! Jeg vet hvor vanskelig det kan være å ha det sånn ❤️

Takk❤️I dag var en dårlig dag, så det å lese disse anerkjennende ordene fikk meg til å gråte. 
 

Ja, jeg har lest at det er flere felles symptomer på ADHD og CPTSD. Enkelte forskere mener at Adhd også er en traumereaksjon, så det gir mening.  

Anonymkode: 10451...e7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har kun googlet litt rundt for å se symptomer/kriterier for diagnosen, og må understreke at jeg vet viktigheten av å oppsøke hjelp fra profesjonelle. Men jeg har aldri fått hjelp når jeg har forsøkt, så det føles nyttig å peile meg inn på hva det kan være jeg trenger hjelp med. Ikke minst om det er noe poeng i å starte kampen med å få hjelp. Fordi jeg mest sannsynlig må ta det privat i så fall. 
 

Kriteriene jeg fant var flashbacks, mareritt, unngåelsesadferd, skvettenhet, vansker med følelsesregulering, relasjonelle vansker og negativt selvbilde var noe av det jeg fant. Og jeg kjenner meg som sagt igjen i alt unntatt marerittene. Men jeg har ADHD-symptomer i bøtter og spann også, og alltid hatt det. Men dette med å bli så fanget i dårlige minner passer ikke inn i dette. 
 

Og jeg kjenner meg igjen i alt inntatt mareritt. Men jeg har ikke en så voldsom historie egentlig, men jeg følte meg kjemperedd og utrygg store deler av barndommen på både skolen og hjemme. Jeg fikk bare juling av og til, og det var ikke noe som helst i gata av seksuelle overgrep. Men det var mye latterliggjøring,  kritikk, triangulering av søsken og andre forelderen og avvisning. I tillegg ble jeg ikke passet på godt nok som småbarn, slik at det skjedde mange stygge ulykker som å bli rygget på av en bil osv. Utad var vi en harmonisk familie tror jeg. Dette var også på 80-tallet, så ikke SÅÅÅ unormalt etter datidens standard, og ikke ille nok til å bli såpass trumatisert føler jeg? Søsken sliter jo ikke, selv de ble fulgt opp i mye større grad enn meg.

 

Grunnen til at jeg tenker KPTSD er fordi dette var gjentagende gjennom hele oppveksten, og ikke en enkelthendelse slik som klassisk ptsd. Men igjen, usikker på om det var ille nok det jeg opplevde.

Anonymkode: 10451...e7e

Man kan få «kun» ptsd selvom man har opplevd flere ting,men jeg sier ikke at du har det ene eller det andre. Som du selv sier er dette noe de profesjonelle må ta stilling til.

Anonymkode: 9d6b1...892

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Man kan få «kun» ptsd selvom man har opplevd flere ting,men jeg sier ikke at du har det ene eller det andre. Som du selv sier er dette noe de profesjonelle må ta stilling til.

Anonymkode: 9d6b1...892

Ja, takk for info! Det visste jeg ikke!

Anonymkode: 10451...e7e

[Skriblerinna]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Takk❤️I dag var en dårlig dag, så det å lese disse anerkjennende ordene fikk meg til å gråte. 
 

Ja, jeg har lest at det er flere felles symptomer på ADHD og CPTSD. Enkelte forskere mener at Adhd også er en traumereaksjon, så det gir mening.  

Anonymkode: 10451...e7e

Din reaksjon tenker jeg tyder på at det er sant. Du fikk ikke den omsorgen du trengte fra dine foreldre, og siden vi er avhengige av dem, så skaper det så store sår. Vi blir så veldig utrygge. Det er ikke rart du sliter i etterkant. 
 

Det er tøft å se dette i øynene, virkelig se hvordan det var. Det tror jeg også er en grunn til at vi så ofte bagatelliserer det. Rett og slett som en beskyttelse. 
 

Det at det kommer opp så sterkt for deg nå, er heller ikke noe rart. Tenk så mange år med dårlige hjemmeforhold og ulike situasjoner som utspilte seg der som du ikke kunne håndtere følelsen av. Alt dette holder du nede hele tiden og det krever enormt med krefter. Vi klarer det en stund, så mange kan ta utdanning, stifte familie og alt mulig og fungere helt greit, for så å nå et punkt hvor det ikke går lenger. Alle de følelsene og minnene vil opp så du skal se på dem, kjenne dem og anerkjenne dem. Det er veldig smertefullt og et veldig kraftig trykk. 
 

Det er mulig å komme gjennom det og ut på andre siden. Først og fremst så bør du prøve å få hjelp. Men det er mye du kan gjøre selv også. Ett råd er å begynne med å gi deg selv den omsorgen du ikke fikk. Vær skikkelig snill og raus med deg selv, sånn som en kjærlig forelder ville vært. Ofte behandler vi oss selv like dårlig som vi har blitt behandla. Vi tror vi ikke har noen verdi, og derfor tar vi ikke vare på oss selv. Men om du kan være god mot deg selv, vil du sakte men sikkert bekrefte for deg selv at du er verdifull og verdt å ta vare på. 
 

Et annet tips er å lese Gabor Maté. 

[AnonymBruker]

Skriblerinna skrev (14 minutter siden):

Din reaksjon tenker jeg tyder på at det er sant. Du fikk ikke den omsorgen du trengte fra dine foreldre, og siden vi er avhengige av dem, så skaper det så store sår. Vi blir så veldig utrygge. Det er ikke rart du sliter i etterkant. 
 

Det er tøft å se dette i øynene, virkelig se hvordan det var. Det tror jeg også er en grunn til at vi så ofte bagatelliserer det. Rett og slett som en beskyttelse. 
 

Det at det kommer opp så sterkt for deg nå, er heller ikke noe rart. Tenk så mange år med dårlige hjemmeforhold og ulike situasjoner som utspilte seg der som du ikke kunne håndtere følelsen av. Alt dette holder du nede hele tiden og det krever enormt med krefter. Vi klarer det en stund, så mange kan ta utdanning, stifte familie og alt mulig og fungere helt greit, for så å nå et punkt hvor det ikke går lenger. Alle de følelsene og minnene vil opp så du skal se på dem, kjenne dem og anerkjenne dem. Det er veldig smertefullt og et veldig kraftig trykk. 
 

Det er mulig å komme gjennom det og ut på andre siden. Først og fremst så bør du prøve å få hjelp. Men det er mye du kan gjøre selv også. Ett råd er å begynne med å gi deg selv den omsorgen du ikke fikk. Vær skikkelig snill og raus med deg selv, sånn som en kjærlig forelder ville vært. Ofte behandler vi oss selv like dårlig som vi har blitt behandla. Vi tror vi ikke har noen verdi, og derfor tar vi ikke vare på oss selv. Men om du kan være god mot deg selv, vil du sakte men sikkert bekrefte for deg selv at du er verdifull og verdt å ta vare på. 
 

Et annet tips er å lese Gabor Maté. 

Takk igjen for så kloke ord!❤️Du tar det veldig på kornet. Det har fungert sånn passe en stund som du beskriver, men merker dette tar større og større plass. Jeg er også i en fase som forelder akkurat nå hvor jeg ser så tydelig alt barna mine får av støtte og trygghet som jeg ikke fikk. I tillegg har mine forsøk på grensesetting med foreldre fått ting der til å eskalere. De har ikke blitt mildere med årene. 
 

Jeg elsker Gabor Maté, han er en uendelig klok mann. Er helt i starten på The Myth of Normal. 
 

Jeg vet ikke om du har personlig erfaring med dette, men har du noen tanker om hva slags terapiform som fungerer best på KPTSD? 

Anonymkode: 10451...e7e

[Skriblerinna]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk igjen for så kloke ord!❤️Du tar det veldig på kornet. Det har fungert sånn passe en stund som du beskriver, men merker dette tar større og større plass. Jeg er også i en fase som forelder akkurat nå hvor jeg ser så tydelig alt barna mine får av støtte og trygghet som jeg ikke fikk. I tillegg har mine forsøk på grensesetting med foreldre fått ting der til å eskalere. De har ikke blitt mildere med årene. 
 

Jeg elsker Gabor Maté, han er en uendelig klok mann. Er helt i starten på The Myth of Normal. 
 

Jeg vet ikke om du har personlig erfaring med dette, men har du noen tanker om hva slags terapiform som fungerer best på KPTSD? 

Anonymkode: 10451...e7e

Jeg har personlig erfaring ja, og jeg tror at det må flere ting til for å fungere bedre. Og jeg tror det er ulike ting til ulike tider, og den eneste som vet best hva du trenger til enhver tid er du. Men da må du få kontakt med deg selv. Kjenne etter. Det er jo noe vi sliter med å gjøre.
 

For min del har jeg vært en voldsom reise de siste årene der jeg virkelig har bearbeida saker. Da har det handla om å faktisk kjenne på absolutt alt og i den prosessen har jeg brukt alle ressurser jeg kan. Det man vet at funker er en kombinasjon av kroppslige tilnærminger og mer tradisjonell snakketerapi. Lære seg å roe nervesystemet. Selv gjør jeg bare yoga nå, men har vært lenge i gruppeterapi og individualterapi med to ulike psykiatere i ulike perioder. Jeg har gått til en dyktig rosenterapeut og en jungianer. Alt har vært bra på forskjellige måter. 

Jeg vet ikke om svaret mitt er til hjelp. Jeg tror man får finne sin egen vei:) 

[AnonymBruker]

Skriblerinna skrev (8 timer siden):

Jeg har personlig erfaring ja, og jeg tror at det må flere ting til for å fungere bedre. Og jeg tror det er ulike ting til ulike tider, og den eneste som vet best hva du trenger til enhver tid er du. Men da må du få kontakt med deg selv. Kjenne etter. Det er jo noe vi sliter med å gjøre.
 

For min del har jeg vært en voldsom reise de siste årene der jeg virkelig har bearbeida saker. Da har det handla om å faktisk kjenne på absolutt alt og i den prosessen har jeg brukt alle ressurser jeg kan. Det man vet at funker er en kombinasjon av kroppslige tilnærminger og mer tradisjonell snakketerapi. Lære seg å roe nervesystemet. Selv gjør jeg bare yoga nå, men har vært lenge i gruppeterapi og individualterapi med to ulike psykiatere i ulike perioder. Jeg har gått til en dyktig rosenterapeut og en jungianer. Alt har vært bra på forskjellige måter. 

Jeg vet ikke om svaret mitt er til hjelp. Jeg tror man får finne sin egen vei:) 

Takk, det er faktisk veldig til hjelp!🙏

Anonymkode: 10451...e7e