Midt i livet, overgangsalder, klaustrofobisk følelse

[AnonymBruker]

Jeg er en dame på 51 år, så godt inne i overgangsalderen.  Mye plager med det, som hjertebank, hjernetåke, angst, nedstemthet osv. 

Men en ting som plager meg mye, er en klaustrofobisk følelse. Vanskelig å forklare, men det innebærer blant annet at jeg føler meg fanget i livet, det er tungt å puste og jeg får en enorm flukt-trang. Jeg bor i byggefelt og kan bli enormt urolig av å se naboene, eller å tenke på at jeg har naboer rundt meg på alle kanter. Jeg kan også få pustebesvær ved å tenke på at det stilles forventninger til meg (verv, sosialt o.l.). 

Det eneste stedet jeg slapper av er på hytta, men jeg kan jo ikke være der hele tiden. Skulle gjerne bodd for meg selv langt inni skogen. Jeg kan få denne klaustrofobiske følelsen i blaff på hytta også, men så kommer jeg på at "her er jeg fri, her er jeg trygg, her kan jeg puste". 

Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Felles skjebne osv..   😊

Anonymkode: 4389f...f39

[AnonymBruker]

Jeg tenker at denne burde ligget på kropp og helse. 

Ja, jeg kjenner meg igjen, men jeg bor i verdens minste rekkehus og har naboer 5 cm fra stuevinduet mitt, så kan ikke skylde på overgangsalder for akkurat det. 

Jeg bruker imidlertid mye tid på å tenke på alt som er for sent og som jeg aldri kommer til å få oppleve, alt jeg har valgt feil og alt jeg burde ha gjort. I tillegg tenker jeg mye på døden, alt er snart slutt og jeg har ikke startet å leve, bare løpt rundt og forsøkt å oppfylle andres krav og forventninger mens jeg selv ble mindre og mindre. Nå vet jeg ikke hva som er igjen, jeg vet ikke hva jeg vil, hvem jeg er eller poenget med noe som helst. 

Anonymkode: 41235...b4c

[AnonymBruker]

Nå skjønner jeg hvorfor jeg plutselig har blitt redd for å kjøre heis. Er redd for at den skal stoppe og jeg ikke får puste. Har ikke hatt det sånn før. Er 49 år og dette er eneste tegn på overgangsalder så langt 

Anonymkode: b23db...120

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg tenker at denne burde ligget på kropp og helse. 

Ja, jeg kjenner meg igjen, men jeg bor i verdens minste rekkehus og har naboer 5 cm fra stuevinduet mitt, så kan ikke skylde på overgangsalder for akkurat det. 

Jeg bruker imidlertid mye tid på å tenke på alt som er for sent og som jeg aldri kommer til å få oppleve, alt jeg har valgt feil og alt jeg burde ha gjort. I tillegg tenker jeg mye på døden, alt er snart slutt og jeg har ikke startet å leve, bare løpt rundt og forsøkt å oppfylle andres krav og forventninger mens jeg selv ble mindre og mindre. Nå vet jeg ikke hva som er igjen, jeg vet ikke hva jeg vil, hvem jeg er eller poenget med noe som helst. 

Anonymkode: 41235...b4c

Det burde den sikkert gjort, jeg er ikke så god på dette, så det var litt tilfeldig hvor den havnet 🙈 Er det mulig å flytte innlegg? 

Jeg bruker også mye tid på grubling over ting som er forbi og som aldri kommer tilbake, kjenner meg godt igjen i det du skriver.

Jeg spekulerer mye på hvem jeg egentlig er, hvordan jeg egentlig vil leve osv. Det er jo så "in" å være tro mot seg selv og lytte til sin indre stemme, men jeg aner jo ikke hvem jeg er 🤷‍♀️ Og jeg vet at jeg har det best hvis jeg bor landlig og fredelig, men det har jeg ikke økonomi til. 

På en måte godt å høre at vi er flere, takk for at du tok deg tid til å svare 💕

Anonymkode: 4389f...f39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er en dame på 51 år, så godt inne i overgangsalderen.  Mye plager med det, som hjertebank, hjernetåke, angst, nedstemthet osv. 

Men en ting som plager meg mye, er en klaustrofobisk følelse. Vanskelig å forklare, men det innebærer blant annet at jeg føler meg fanget i livet, det er tungt å puste og jeg får en enorm flukt-trang. Jeg bor i byggefelt og kan bli enormt urolig av å se naboene, eller å tenke på at jeg har naboer rundt meg på alle kanter. Jeg kan også få pustebesvær ved å tenke på at det stilles forventninger til meg (verv, sosialt o.l.). 

Det eneste stedet jeg slapper av er på hytta, men jeg kan jo ikke være der hele tiden. Skulle gjerne bodd for meg selv langt inni skogen. Jeg kan få denne klaustrofobiske følelsen i blaff på hytta også, men så kommer jeg på at "her er jeg fri, her er jeg trygg, her kan jeg puste". 

Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Felles skjebne osv..   😊

Anonymkode: 4389f...f39

Får du medisinsk bistand for overgangsalderen? Dette er ikke 1730. Du trenger ikke pine deg gjennom noe bare fordi det «er naturlig». Å dø av influensa er også helt naturlig. Vi velger det likevel bort i vår tid, heldigvis.

Så det er mitt første tips: lege. Håndter plager på rasjonelt vis, ikke tradisjonelt vis.

Når det kommer til de psykiske plagene kan det mer høres ut som at du har noen «ting» her i livet som du forsøker unngå. Å enten begynne pakke dem ut selv eller søke hjelp til prosessen fremstår konstruktivt. Du har halve livet igjen, å velge å resignere til tanken «det er for sent» i så ung alder er noe du kan få veldig mange tiår til å angre på. 

Anonymkode: 8f9ff...e8b

[AnonymBruker]

Jeg føler meg akkurat som deg ts selv om jeg er litt yngre. Var alene 2 uker på hytta i sommer bare omgitt av natur ingen naboer. Litt tyngre tilværelse fysisk pga mye tungt fysisk arbeid som må gjøres men gud så deilig psykisk! 

Når jeg kom hjem var jeg glad en dag over moderne luksus som vanlig do, dusj, oppvask maskin osv men så knall jeg helt. Livet mitt her er tungt psykisk og lett fysisk. Bor i blokk med naboer overalt. 

Vurderer flytte på hytta når sønnen flytter hjemmefra.  Vanskelig være i sånn limbo mellom begge livene på en måte. 

I sommer fikk jeg vell litt empty nest noia og første år sønnen nekta dra på sommerferie. Fikk plutselig akutt panikk over at jeg mister han 😳

Den biten går bedre nå da❤️

Anonymkode: 9a379...706

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Får du medisinsk bistand for overgangsalderen? Dette er ikke 1730. Du trenger ikke pine deg gjennom noe bare fordi det «er naturlig». Å dø av influensa er også helt naturlig. Vi velger det likevel bort i vår tid, heldigvis.

Så det er mitt første tips: lege. Håndter plager på rasjonelt vis, ikke tradisjonelt vis.

Når det kommer til de psykiske plagene kan det mer høres ut som at du har noen «ting» her i livet som du forsøker unngå. Å enten begynne pakke dem ut selv eller søke hjelp til prosessen fremstår konstruktivt. Du har halve livet igjen, å velge å resignere til tanken «det er for sent» i så ung alder er noe du kan få veldig mange tiår til å angre på. 

Anonymkode: 8f9ff...e8b

Jeg har en super gynekolog som følger meg opp og jeg går på hormonterapi. Så jeg lever ikke i 1730 😉

Jeg har sikkert ting her i livet, som plager meg. Og de har vel en tendens til å dukke opp når ungene flytter ut, man får mer tid til seg selv og hormonene kjører berg- og dalbane. Så jeg jobber med det også, både med terapi, trening, natur og yoga.   Så jeg føler ikke at jeg har resignert. Men av og til hjelper det å få høre at man ikke er alene om å ha det sånn. 

Anonymkode: 4389f...f39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg føler meg akkurat som deg ts selv om jeg er litt yngre. Var alene 2 uker på hytta i sommer bare omgitt av natur ingen naboer. Litt tyngre tilværelse fysisk pga mye tungt fysisk arbeid som må gjøres men gud så deilig psykisk! 

Når jeg kom hjem var jeg glad en dag over moderne luksus som vanlig do, dusj, oppvask maskin osv men så knall jeg helt. Livet mitt her er tungt psykisk og lett fysisk. Bor i blokk med naboer overalt. 

Vurderer flytte på hytta når sønnen flytter hjemmefra.  Vanskelig være i sånn limbo mellom begge livene på en måte. 

I sommer fikk jeg vell litt empty nest noia og første år sønnen nekta dra på sommerferie. Fikk plutselig akutt panikk over at jeg mister han 😳

Den biten går bedre nå da❤️

Anonymkode: 9a379...706

Overgangsalderen starter ofte tidlig i 40-årene, så det er ikke umulig at det er den du også kjenner på, selv om du er yngre enn meg. Er jo i grunnen ikke så nøye hva som er årsaken heller, vi føler det uansett likt. 

Og du beskriver det så godt, med at livet er enkelt fysisk, men ikke psykisk. Jeg tror ikke det er tilfeldig at dess eldre vi blir dess mer frister et enkelt liv, og plutselig er TV-programmer som "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" høyt på favorittlista  😁

Når mine unger flyttet ut, var det godt, men så fikk jeg plutselig panikk for at det var for "alltid". Ikke fordi jeg savner å ha ungdommer boende hjemme, men det er mer den følelsen av at jeg aldri kommer til å oppleve at de er små igjen, noe er forbi, noe jeg savner. Så jeg skjønner godt hvordan du føler det i forhold til å ha en gutt som ikke vil være med på ferie, det betyr at en æra er forbi 💕

Anonymkode: 4389f...f39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nå skjønner jeg hvorfor jeg plutselig har blitt redd for å kjøre heis. Er redd for at den skal stoppe og jeg ikke får puste. Har ikke hatt det sånn før. Er 49 år og dette er eneste tegn på overgangsalder så langt 

Anonymkode: b23db...120

Har hørt flere som fikk plutselig heis- eller tunellfobi i overgangsalderen ja, det er ikke umulig.

Anonymkode: 4389f...f39