Uinteressant som samtalepartner fordi jeg ikke er etablert

[AnonymBruker]

Jeg er en 31 år gammel kvinne. Bor i en storby, har master, fast jobb i staten. Er middels engasjert i jobben, det vil si, kan godt fortelle hva jeg jobber med, men kan ikke prate lidenskapelig om det i evigheter. Mest opptatt av å trives med kollegene og at det er godt miljø, fremfor å «klatre». Er singel (dater innimellom men holder det privat med mindre det blir seriøst) og bor i en toroms i et halvveis sentralt strøk. Er ofte sosial, har mange hobbyer, engasjerer meg i frivillig arbeid og holder meg oppdatert på det som står i avisene. 
 

Men, når jeg er rundt på sosiale ting, særlig med folk jeg kjenner sånn halvgodt, ofte gjennom jobb, opplever jeg at jeg er en totalt uinteressant samtalepartner for de rundt meg. De spør om jeg «fortsatt trives i den samme jobben», «fortsatt trives i den samme leiligheten» og om jeg «fortsatt er singel». Når jeg har svart ja på de tre spørsmålene snur de seg til noen andre, mer etablerte, og fortsetter samtalen. Det virker som om det ikke er spennende å snakke med meg når jeg ikke pusser opp, har samboer, er gravid osv. Flere som kjenner på det samme? De aller fleste er også forferdelig opptatt av å prate om meg selv, så de vil helst snakke med noen som er i samme situasjon for å kunne prate mest mulig om seg selv. Er jeg nødt å skaffe meg en mann for å være en interessant samtalepartner? 

Anonymkode: 4e10d...890

[AnonymBruker]

Hvordan bidrar du til å opprettholde samtalen? Viser du interesse i dem og deres interesser? Leter du aktivt etter noe dere har til felles? De fleste ønsker å snakke om noe de kan relatere seg til.

Anonymkode: fa2f2...d18

[AnonymBruker]

Jeg opplever at mine single venner ikke klarer å relatere seg til mitt liv lenger, så da er det vanskeligere å ha samtaler om det som betyr noe for meg.  Jeg måtte nok blitt singel for å være interessant for mine single venner. Det går begge veier.

Anonymkode: a2199...ace

[AnonymBruker]

Lytter, stiller oppfølgingspørsmål, men opplever at en del kan bli litt irritert om jeg ikke har førstehåndserfaring med det de prater om. Et eksempel er en kollega som skrøt av at hun og mannen skulle feire bryllupsdag på en av byens michelinresturanter. Jeg har aldri vært der så jeg sa «ååå så spennende, hvilken type man har de der?» og da virket hun irritert og så «årh, det vet jeg ikke nøyaktig, men den har jo fått stjerner!» så snudde hun seg til noen av lederne på jobb (som satt på motsatt side av meg) og sa «ja men mannen min og jeg er sånn vi, vi elsker å dra på plasser som har fått stjerner».

 

Jeg opplever at jeg prøver å vise interesse, men jeg har jo såklart ikke førstehåndserfaring med hverken amming eller totalrenovering av villa, så noen (sikkert dumme) spørsmål vil det jo bli.

Anonymkode: 4e10d...890

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg opplever at mine single venner ikke klarer å relatere seg til mitt liv lenger, så da er det vanskeligere å ha samtaler om det som betyr noe for meg.  Jeg måtte nok blitt singel for å være interessant for mine single venner. Det går begge veier.

Anonymkode: a2199...ace

Ts her. Hmm, jeg kjenner meg ikke helt igjen. Noen av mine nærmeste venninner er småbarnsmødre og står av ulike grunner utenfor arbeidslivet at the moment og jeg synes det er superspennende å høre om baking og morsomme historier fra barnemunn. En av de gøyeste historiene jeg har hørt i år er en venninne som skulle arrangere barnevelsignelse og så gikk cateringfirma konkurs rett før og hun havnet i diskusjon med svigermor. Lo høyt! 

Anonymkode: 4e10d...890

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg opplever at mine single venner ikke klarer å relatere seg til mitt liv lenger, så da er det vanskeligere å ha samtaler om det som betyr noe for meg.  Jeg måtte nok blitt singel for å være interessant for mine single venner. Det går begge veier.

Anonymkode: a2199...ace

Hmm, er dine single venner av typen som kun vil prate om dating og ONS? Jeg prater aldri om sånt med mindre det er med de aller nærmeste venninner men da er det en annen sak.

Anonymkode: 4e10d...890

[AnonymBruker]

Svarer du kun:"Ja." og overlater til den andre å prøve å finne noe å prate om? Det virker sånn i innlegget ditt siden de du prater med rekker stille tre spørsmål før de så går videre. Eller prøver du å starte samtaler om flere ulike temaer, men de avbryter deg med å spørre om disse tingene?

Anonymkode: e3631...761

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Men, når jeg er rundt på sosiale ting, særlig med folk jeg kjenner sånn halvgodt, ofte gjennom jobb, opplever jeg at jeg er en totalt uinteressant samtalepartner for de rundt meg. De spør om jeg «fortsatt trives i den samme jobben», «fortsatt trives i den samme leiligheten» og om jeg «fortsatt er singel». Når jeg har svart ja på de tre spørsmålene snur de seg til noen andre, mer etablerte, og fortsetter samtalen. Det virker som om det ikke er spennende å snakke med meg når jeg ikke…

Jeg opplever at jeg møter nye mennesker i ulike sosiale sammenhenger. Når de spør hva jeg jobber med og svarer «IT» så er det ganske mange som bare snur på hælen og ignorerer meg. Akkurat som om IT er en slags paria-kaste som man ikke rører med en ildtang.

Jeg opplever selv at jeg er normalt sosial og kan gjerne snakke litt overfladisk om jobben til en snekker eller meteorolog eller sekretær.

Så kanskje noen leter etter «knagger» man er interessert i, og så går videre hvis man ikke finner det?

 

Anonymkode: e89c1...8d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Lytter, stiller oppfølgingspørsmål, men opplever at en del kan bli litt irritert om jeg ikke har førstehåndserfaring med det de prater om. Et eksempel er en kollega som skrøt av at hun og mannen skulle feire bryllupsdag på en av byens michelinresturanter. Jeg har aldri vært der så jeg sa «ååå så spennende, hvilken type man har de der?» og da virket hun irritert og så «årh, det vet jeg ikke nøyaktig, men den har jo fått stjerner!» så snudde hun seg til noen av lederne på jobb (som satt på motsatt side av meg) og sa «ja men mannen min og jeg er sånn vi, vi elsker å dra på plasser som har fått stjerner».

 

Jeg opplever at jeg prøver å vise interesse, men jeg har jo såklart ikke førstehåndserfaring med hverken amming eller totalrenovering av villa, så noen (sikkert dumme) spørsmål vil det jo bli.

Anonymkode: 4e10d...890

Folk har jo forskjellig personligheter. Noen kan like å snakke om mer konkrete ting som type mat. Andre kan foretrekke å snakke om hva de gleder seg til f.eks. i den restauranten. Kanskje dere bare ikke har samme kommunikasjonstype.

Anonymkode: fa2f2...d18

[AnonymBruker]

Dette kjenner jeg meg igjen i, dvs. den delen med sosialt samvær med folk som har barn. Hvorfor mister de fleste kvinner samfunnsinteressen/-engasjementet når de får barn? Det kan virke som de fleste mister evnen til å snakke om annet enn barna sine og familielivet. Ev. kan de komme med noe tomhjernet kjendissladder.

De fleste menn er mye "flinkere" til å fortsette å være den de er, de evner å kunne føre samtaler om andre ting enn barna sine.

 

Anonymkode: efc5b...fc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg opplever at jeg møter nye mennesker i ulike sosiale sammenhenger. Når de spør hva jeg jobber med og svarer «IT» så er det ganske mange som bare snur på hælen og ignorerer meg. Akkurat som om IT er en slags paria-kaste som man ikke rører med en ildtang.

Jeg opplever selv at jeg er normalt sosial og kan gjerne snakke litt overfladisk om jobben til en snekker eller meteorolog eller sekretær.

Så kanskje noen leter etter «knagger» man er interessert i, og så går videre hvis man ikke finner det?

 

Anonymkode: e89c1...8d7

Hvis du svarer «IT» så kort og ikke bygger litt videre så er det ikke sikkert de vet hvordan de heller skal bygge videre på samtalen. Kanskje du kan si kort hva du liker ved IT eller hvordan du valgte det feltet og relatere deg til dem ved spørre hva de jobber med og hva de liker ved yrket sitt. Kanskje prøve å få dem til å fortelle om seg og sitt. Folk liker å snakke om egne interesser. Folk liker oftest folk som viser interesse for dem.

Anonymkode: fa2f2...d18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette kjenner jeg meg igjen i, dvs. den delen med sosialt samvær med folk som har barn. Hvorfor mister de fleste kvinner samfunnsinteressen/-engasjementet når de får barn? Det kan virke som de fleste mister evnen til å snakke om annet enn barna sine og familielivet. Ev. kan de komme med noe tomhjernet kjendissladder.

De fleste menn er mye "flinkere" til å fortsette å være den de er, de evner å kunne føre samtaler om andre ting enn barna sine.

 

Anonymkode: efc5b...fc0

Man er vel mest engasjert i det man er oppi daglig. For småbarnsforeldre er det kanskje jobben og barna og lite annet. For 20-somethings er det kanskje konserter og oppussing. For 50-åringer er det kanskje ymse sykdommer eller ihuga trening?

Anonymkode: e89c1...8d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvis du svarer «IT» så kort og ikke bygger litt videre så er det ikke sikkert de vet hvordan de heller skal bygge videre på samtalen. Kanskje du kan si kort hva du liker ved IT eller hvordan du valgte det feltet og relatere deg til dem ved spørre hva de jobber med og hva de liker ved yrket sitt. Kanskje prøve å få dem til å fortelle om seg og sitt. Folk liker å snakke om egne interesser. Folk liker oftest folk som viser interesse for dem.

Anonymkode: fa2f2...d18

Hvis jeg spør deg hva du jobber med og du svarer «sykepleier» så er det naturlig for meg å spørre hvor du jobber, innenfor hvilket felt.

Hvis du spør meg om hva jeg jobber med og jeg svaret «IT», «data», «teknologi» så tenker jeg at det er naturlig å spørre hvilket firma, og hvilken type oppgaver jeg driver med.

Ingenting av dette et obligatorisk, men jeg synes det er greit å «plassere» folk ut fra jobb og familiesituasjon. Noen ganger kan jeg lære noe av folk som driver med noe jeg ikke har peiling på, men vanligvis er det utveksling av trivia og uskyldige drøyheter.

Anonymkode: e89c1...8d7

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette kjenner jeg meg igjen i, dvs. den delen med sosialt samvær med folk som har barn. Hvorfor mister de fleste kvinner samfunnsinteressen/-engasjementet når de får barn? Det kan virke som de fleste mister evnen til å snakke om annet enn barna sine og familielivet. Ev. kan de komme med noe tomhjernet kjendissladder.

De fleste menn er mye "flinkere" til å fortsette å være den de er, de evner å kunne føre samtaler om andre ting enn barna sine.

 

Anonymkode: efc5b...fc0

Mitt inntrykk er at kvinner ikke liker at andre tar oppmerksomheten med å fortelle om eventyr de selv ikke kan leve opp til. Så hvis noen har vært på en spennende reise så kan resten av venninnegjengen dreie samtalen inn på å handle om en krangel med svigermor. Virker som en del damer ikke tåler at andre får skinne og være i fokus.

Anonymkode: 4e10d...890

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Man er vel mest engasjert i det man er oppi daglig. For småbarnsforeldre er det kanskje jobben og barna og lite annet. For 20-somethings er det kanskje konserter og oppussing. For 50-åringer er det kanskje ymse sykdommer eller ihuga trening?

Anonymkode: e89c1...8d7

Er det for mye å forvente at voksne folk registrere hva som rører seg i samfunnet? Menn klarer det jo tydeligvis? Og hvis de klarer å få med seg kjendissladder, burde de jo få med seg andre mer interessante ting også ...

Anonymkode: efc5b...fc0

[Norja]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg opplever at jeg møter nye mennesker i ulike sosiale sammenhenger. Når de spør hva jeg jobber med og svarer «IT» så er det ganske mange som bare snur på hælen og ignorerer meg. Akkurat som om IT er en slags paria-kaste som man ikke rører med en ildtang.

Jeg opplever selv at jeg er normalt sosial og kan gjerne snakke litt overfladisk om jobben til en snekker eller meteorolog eller sekretær.

Så kanskje noen leter etter «knagger» man er interessert i, og så går videre hvis man ikke finner det?

 

Anonymkode: e89c1...8d7

Hvis du faktisk bare svarer "IT", så gir du jo egentlig ingenting. "IT" er alt fra å hjelpe overbetalte ledere med å konvertere filer fra PPT til PDF til avansert programmering. Så du kan jo begynne med å legge til noe rundt de to bokstavene "IT". "Jeg jobber med IT i Finansdepartementet. Vi holder til i Akersgata. Har du vært der i det siste? Med all byggingen som foregår om dagen, så vet jeg aldri hvilken vei jeg skal ta for å komme meg inn døren".

For eksempel.

Legger til:

 

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvis jeg spør deg hva du jobber med og du svarer «sykepleier» så er det naturlig for meg å spørre hvor du jobber, innenfor hvilket felt.

Hvis du spør meg om hva jeg jobber med og jeg svaret «IT», «data», «teknologi» så tenker jeg at det er naturlig å spørre hvilket firma, og hvilken type oppgaver jeg driver med.

Ingenting av dette et obligatorisk, men jeg synes det er greit å «plassere» folk ut fra jobb og familiesituasjon. Noen ganger kan jeg lære noe av folk som driver med noe jeg ikke har peiling på, men vanligvis er det utveksling av trivia og uskyldige drøyheter.

Anonymkode: e89c1...8d7

Hvis du bare svarer "IT", "data", eller "teknologi", uten å gi fra deg noe mer, så regner jeg med at du enten er uinteressert i å snakke med meg, eller uinteressert i å snakke om jobben din. Gir du meg flere korte svar på rad, så antar jeg at det er det første. 

Endret 22. august 2023 av Norja

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvis jeg spør deg hva du jobber med og du svarer «sykepleier» så er det naturlig for meg å spørre hvor du jobber, innenfor hvilket felt.

Hvis du spør meg om hva jeg jobber med og jeg svaret «IT», «data», «teknologi» så tenker jeg at det er naturlig å spørre hvilket firma, og hvilken type oppgaver jeg driver med.

Ingenting av dette et obligatorisk, men jeg synes det er greit å «plassere» folk ut fra jobb og familiesituasjon. Noen ganger kan jeg lære noe av folk som driver med noe jeg ikke har peiling på, men vanligvis er det utveksling av trivia og uskyldige drøyheter.

Anonymkode: e89c1...8d7

For all del, hva enn du trives best å spørre om er opp til deg. Fellesnevneren i det jeg foreslo og du foreslår her er uansett å vise interesse for personen man snakker med.

Anonymkode: fa2f2...d18

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Man er vel mest engasjert i det man er oppi daglig. For småbarnsforeldre er det kanskje jobben og barna og lite annet. For 20-somethings er det kanskje konserter og oppussing. For 50-åringer er det kanskje ymse sykdommer eller ihuga trening?

Anonymkode: e89c1...8d7

Hvis alle er sånn blir det jo forferdelig vanskelig for de som er kronisk syk/ufør/ufrivillig barnløs eller lider en eller annen skjebne som gjør at de ikke har den vanlige «fasadepakken». De vil jo aldri bli noen sin foretrukne samtalepartner…

Anonymkode: 4e10d...890

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg opplever at jeg møter nye mennesker i ulike sosiale sammenhenger. Når de spør hva jeg jobber med og svarer «IT» så er det ganske mange som bare snur på hælen og ignorerer meg. Akkurat som om IT er en slags paria-kaste som man ikke rører med en ildtang.

Jeg opplever selv at jeg er normalt sosial og kan gjerne snakke litt overfladisk om jobben til en snekker eller meteorolog eller sekretær.

Så kanskje noen leter etter «knagger» man er interessert i, og så går videre hvis man ikke finner det?

 

Anonymkode: e89c1...8d7

Jeg jobber også med IT, men har ikke samme erfaring som deg. Jeg svarer alltid med å forklare litt hva jobben min går ut på, og så snakker vi litt om det, før jeg så spør hva de selv jobber med og så prater vi litt om det før vi går videre til andre tema.

Anonymkode: e3631...761

[Huldra-78]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Hvis alle er sånn blir det jo forferdelig vanskelig for de som er kronisk syk/ufør/ufrivillig barnløs eller lider en eller annen skjebne som gjør at de ikke har den vanlige «fasadepakken». De vil jo aldri bli noen sin foretrukne samtalepartner…

Anonymkode: 4e10d...890

Vel, jeg er ufør, singel og ingen barn.
Jeg har en venninne som jeg er sammen med ca en gang i uka. Vi snakker om alt mulig, jeg er litt klagemur for henne når hun trenger å få ut frustrasjon.

Men utover det... Jeg snakker med folk, jeg er ikke redd for å ta kontakt, men de mister interessen rimelig kjapt når man kommer til jobb og status på forhold/familie.
Menn kan noen ganger være interesert i å snakke med meg, men noen ganger er det baktanker ved det. (de ser etter elskerinne eller en FF) 

Så ja, man blir litt på utsiden av de som har etablert seg.