Redd for den dagen vi ikke lenger er sammen, men ønsker ikke fremtidsplaner

[AnonymBruker]

Har en helgepartner som (uplanlagt) utvikler seg i retningen av å være et par. Vi har vært helgepartnere i 2 år. 

Hva vi er enige om:

-Treffes når vi har tid og lyst. 

-Holder på så lenge det er gøy.

-Ikke ment å være langvarig, ingen av oss er klar for forhold med mine-dine barn og A4 hverdag sammen.

-Vi kan date andre, og trenger ikke fortelle den andre om dette, siden vi ikke er et par, men vi skal informere om vi har sex med andre likevel, fordi det handler om egen helse og sikkerhet. 

-vi treffer ikke hverandres venner eller familie

Hva som har skjedd: 

- vi snakker mer og mer sammen på telefon mange ganger i uka utenom treffene. Samtalene varer ofte i timesvis. 

- vi har latt barna treffes og det som skulle være et engangstilfelle pga et planlagt arrangement, har sklidd ut til at barna treffes relativt ofte hvor vi finner på ting sammen. 

- jeg har blitt snikintrodusert (tilfeldig introdusert) for hans vennekrets. Sånn tilfeldigvis kjøre innom å hente en kompis når vi er på biltur. Eller tilfeldigvis treffe en hel vennegjeng ute på byn. 

-han har ufrivillig truffet mine foreldre og søsken, pga lån av en båt som vi trengte litt teknisk hjelp med. Derav har også han snakket en del på telefonen med min far(da selvfølgelig båt-relatert prat) 

Nå føler jeg at vi ikke lenger er helgepartnere uten en fremtid sammen. Jeg føler at dette har utviklet seg til at vi er og oppfører oss som kjærester. Og det var jo sette jeg definitivt ikke ønsket. Jeg stortrives som alenemamma, og ser ikke for meg å starte på nytt famimieliv med  ine-dine. Je ønsker jo ikke at vi skal bli "one big happy family" og begynner å få skikkelig kalde føtter! Dette gjør at jeg ofte tenker på at jeg vil bryte opp, og a slutte. Si at leken var god men nå er det over. På samme tid så har vi det så utrolig fint sammen, og selv om jeg ikke føler meg forelsket i han, så er jeg blitt utrolig glad i han og gruer meg til den dagen vi ikke lenger er "sammen". 

Burde jeg bare si at nok er nok, og rive av plasteret nå, før det utvikler seg, og stålsette meg for sorg og savn, eller burde jeg fortsette dette "spillet" ? Hva ville du gjort? 

Anonymkode: f1733...6b9

[AnonymBruker]

Om du kommer til å kjenne på sorg og savn om du avslutter det, vil du da si det er bare spill? 

Og hva med å være særboere, er det nødvendig å flytte sammen eller endre noe?

Anonymkode: cefd2...f1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Har en helgepartner som (uplanlagt) utvikler seg i retningen av å være et par. Vi har vært helgepartnere i 2 år. 

Hva vi er enige om:

-Treffes når vi har tid og lyst. 

-Holder på så lenge det er gøy.

-Ikke ment å være langvarig, ingen av oss er klar for forhold med mine-dine barn og A4 hverdag sammen.

-Vi kan date andre, og trenger ikke fortelle den andre om dette, siden vi ikke er et par, men vi skal informere om vi har sex med andre likevel, fordi det handler om egen helse og sikkerhet. 

-vi treffer ikke hverandres venner eller familie

Hva som har skjedd: 

- vi snakker mer og mer sammen på telefon mange ganger i uka utenom treffene. Samtalene varer ofte i timesvis. 

- vi har latt barna treffes og det som skulle være et engangstilfelle pga et planlagt arrangement, har sklidd ut til at barna treffes relativt ofte hvor vi finner på ting sammen. 

- jeg har blitt snikintrodusert (tilfeldig introdusert) for hans vennekrets. Sånn tilfeldigvis kjøre innom å hente en kompis når vi er på biltur. Eller tilfeldigvis treffe en hel vennegjeng ute på byn. 

-han har ufrivillig truffet mine foreldre og søsken, pga lån av en båt som vi trengte litt teknisk hjelp med. Derav har også han snakket en del på telefonen med min far(da selvfølgelig båt-relatert prat) 

Nå føler jeg at vi ikke lenger er helgepartnere uten en fremtid sammen. Jeg føler at dette har utviklet seg til at vi er og oppfører oss som kjærester. Og det var jo sette jeg definitivt ikke ønsket. Jeg stortrives som alenemamma, og ser ikke for meg å starte på nytt famimieliv med  ine-dine. Je ønsker jo ikke at vi skal bli "one big happy family" og begynner å få skikkelig kalde føtter! Dette gjør at jeg ofte tenker på at jeg vil bryte opp, og a slutte. Si at leken var god men nå er det over. På samme tid så har vi det så utrolig fint sammen, og selv om jeg ikke føler meg forelsket i han, så er jeg blitt utrolig glad i han og gruer meg til den dagen vi ikke lenger er "sammen". 

Burde jeg bare si at nok er nok, og rive av plasteret nå, før det utvikler seg, og stålsette meg for sorg og savn, eller burde jeg fortsette dette "spillet" ? Hva ville du gjort? 

Anonymkode: f1733...6b9

Holder med brukeren over. Fortsett som særboere. Altså ver kjærester, bare ikke bo sammen og ha de samme forpliktelsene (familietilstelninger osv). Om det passer for dere, kan dere vel kjøre åpent forhold også, selv om det blir fort komplisert. Da må bør det ihvertfall kreves kondom eller testing etter hyrdestundene.

Anonymkode: 693e6...34f

[AnonymBruker]

Kan dere ikke være særboere da? Hvor gamle er barna?

Anonymkode: e83d8...f88

[Pippi Lotta]

Hvorfor kan dere ikke bare være serboer? Er det sånn at dere dater mye utenom? Jeg tenker du enten må slå opp eller bli kjærester som ikke bor sammen. Åpent forhold er det ikke lurt å inkludere barna i, sånn du jo har gjort. Tenk så forvirra de blir om de plutselig ser mammas kjæreste kyse noen andre. Men du trenger jo ikke bo sammen eller være «en stor lykkelig familie» med han bare fordi dere er kjærester. Du er jo heldig som har funnet en mann som tilsynelatende også ønsker et selvstendig liv. 

[AnonymBruker]

Pippi Lotta skrev (2 timer siden):

Hvorfor kan dere ikke bare være serboer? Er det sånn at dere dater mye utenom? Jeg tenker du enten må slå opp eller bli kjærester som ikke bor sammen. Åpent forhold er det ikke lurt å inkludere barna i, sånn du jo har gjort. Tenk så forvirra de blir om de plutselig ser mammas kjæreste kyse noen andre. Men du trenger jo ikke bo sammen eller være «en stor lykkelig familie» med han bare fordi dere er kjærester. Du er jo heldig som har funnet en mann som tilsynelatende også ønsker et selvstendig liv. 

Ja særboere er jo et alternativ. Vi oppfører oss ikke som kjærester forran barna da, for å presisere litt. Ingen fysisk kontakt, ingen blikk eller flørting. De tror vi bare er kompiser. 

Problemet er vel det at jeg får angst av tanken på at man skal være sammen "for evig". Og når man blir kjærester, så er jo liksom det første steget på tanken til at dette skal vare. Og det skremmer meg. Men så blir man jo da glad i den man er med over tid. 

Det er ikke angsten for å ikke være med andre (vi har faktisk ikke datet noen andre på to år, selv om vi har gitt hverandre tillatelse til det), men angsten for forpliktelsen og alt det medfører når man blir avhengig (på godt og vondt) av en annen person og gå inn i en relativt kjedelig A4 liv med hverdagsstress og diskusjoner av middagsplanlegging og sokkeparing. 

Men vi har det helt fantastisk sammen den tiden vi tilbringer sammen, og prater sammen når vi ikke "henger" sammen. Litt sånn kjæresteforhold når man er 16 og fortsatt  bor hver for seg, og fortsatt prioriterer egne treningstider og venner, men får tid til en kjæreste i tillegg, føles det som (vi nærmer oss 40 begge to). 

Ts

Anonymkode: f1733...6b9

[AnonymBruker]

Kanskje søke terapi slik at du kan komme over den forpliktelsesangsten du har?

Anonymkode: 49322...045