Å vurdere å gå men bli i forholdet fordi du er glad i personen.

[AnonymBruker]

Er det noen som på et tidspunkt har vurdert å forlate mannen/kona/samboeren på grunn av noe, hva som helst egentlig, men har bestemt seg for å bli fordi du elsker han/henne? Dette på tross av at det du vurderte å forlate han/henne for fortsatt eksisterer i samlivet? Hvordan takler du samlivet etter dette, og kommer du noen gang til å si det til han/henne at du vurderte å gå? Eller har du kanskje allerede sagt det, og isåfall hvordan tok han/hun den informasjonen?

Anonymkode: 33703...03a

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det og ble noen flere år enn jeg burde bitt før jeg til slutt avsluttet. Jeg elsket han men forholdet var ikke sunt. Vanskelig prosess å velge dra likevel. 

Anonymkode: 1446b...3ff

[AnonymBruker]

Jeg synes det er vanskelig. Jeg stoler liksom ikke helt på at han ønsker no å bli. Er redd hver gang det er noe jeg sier i mot. Redd for at han skal si at han vil skilles igjen. Ja jeg vet ikke. Synes det er vanskelig. 

Anonymkode: 1fcb8...571

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg synes det er vanskelig. Jeg stoler liksom ikke helt på at han ønsker no å bli. Er redd hver gang det er noe jeg sier i mot. Redd for at han skal si at han vil skilles igjen. Ja jeg vet ikke. Synes det er vanskelig. 

Anonymkode: 1fcb8...571

Vet du hvorfor han sa det til deg? Jeg synes det er vanskelig å vurdere hvorfor han har sagt dette når han faktisk har valgt å bli. Da har han tatt et valg tenker jeg.

Anonymkode: 33703...03a

[AnonymBruker]

Jeg har en gang vurdert å gå fra mannen min. Det var noe som skjedde som jeg ikke vil utdype, pga. hvor privat og sårbart det e (Jeg kan si at han var ikke utro, selv om det kan virke slik på det jeg skriver) men rett etter det skjedde så følte jeg "ingenting" for han. Jeg visste fortsatt at jeg elsket han, men jeg ble trist og begynte å gråte når han holdt rundt meg. Jeg ville ikke sove i samme seng som han eller nærme han. Gledet meg til han dro på jobb og gruet meg til han kom hjem. Jeg syntes ikke egentlig at han var pen heller når jeg så på han, fordi jeg var så sint og lei meg. 

Jeg tenkte til meg selv at om dette ikke går over så må jeg bare dra fra han. Fordi et slikt "forhold" hadde ikke vært bra for han eller for meg selv om vi elsker hverandre. Heldigvis gikk dette over og vi gikk tilbake til "normalen" etterpå og har hatt det fint sammen siden da. 

Anonymkode: 06274...70f

[AnonymBruker]

Jeg har gått når jeg føler jeg er ferdig. Før det har jeg kommunisert følelser, tanker, håp, fortvilelse osv i lang tid i forveien. For når jeg er ferdig, så er jeg ferdig. Da kan ikke jeg vekke noe mer til live og har gått over til å bli likegyldig. Da er løpet kjørt og mer kan ikke gjøres.

Om jeg vurderte å gå, for så å bli, og jeg bestemte meg for det på et tidlig stadie i "nå-må-noe-gjøres", så er det nok best å ikke si noe, slik at han ikke går rundt med en frykt for at jeg plutselig går lei og han ikke klarer å slappe av.

Om det var på nippet til å gå skeis så visste han det selvfølgelig, for jeg går jo ikke fra noen over natten. Det er en prosess å avslutte et samliv. 

Kjæresten min nå mangler noen egenskaper jeg ikke har vært uten før, og jeg er åpen på at jeg ikke vet hvordan dette blir på sikt for meg. Nå er vi forelsket, man flyter på hormoner og alle de andre gode egenskapene veger opp for denne mangelen. Vi har det veldig gøy sammen bare oss to, og vi tar initiativ til å være bare oss to også. Så gir jeg det en ærlig sjanse og om det ikke går så kommuniserer jeg dette i god tid.

Anonymkode: 5622e...2ae

[AnonymBruker]

Jeg har gått fra en mann jeg elsker, fordi vi er for forskjellige og trenger forskjellige ting, og har forskjellige prioriteringer. Vi gjør hverandre ulykkelige.

Jeg vurderte det i mange år før jeg faktisk gjorde det. Så jeg er ikke helt den rette å spørre da, siden jeg valgte å gå til slutt likevel. Grunnen til at jeg ble i forholdet en del år ekstra var jo fordi jeg elsker ham og ville at vi skulle forsøke å få ting til å fungere. Vi snakket om utfordringene, jeg gav beskjed om at jeg var på nippet til å gå lei på grunn av uenighetene, men vi ble enige om å forsøke videre. Men til slutt ble utfordringene, uenighetene for store, for mange og for gjentagende. Jeg elsker ham fortsatt, savner ham enda. Men vi var for ulike. 

Anonymkode: 4ce67...678

[AnonymBruker]

Hei! Hvis du må gå på nåler og fortrenge dine egne behov, eller godta dårlig oppførsel fra han for at han skal synes du er god nok for han, så er det ikke godt nok for deg.

Jeg hadde en mann som ville slå opp med meg. Han var misfornøyd om jeg ikke godtok alt han gjorde og ikke gjorde. Jeg hadde 100% av husarbeide, matlaging (unntatt annenhver lørdag) og oppfølging av barn (han la de 3 ganger i uken om han ikke hadde andre planer. Han tålte ikke at jeg sa fra om dette. Jeg var heller ikke slank nok eller kåt nok. Noe som er vanskelig når jeg er utsultet på både søvn og kjærlighet! At han ville forlate meg, gjorde at jeg klistret et smil om munnen og godtok alt og spredde beina annen hver dag. I 10 år. Da forlot han meg for ei som passet til kriteriene. Det var da jeg skjønte hvor jævlig jeg hadde hatt det når jeg endelig kunne være meg selv og slippe å slave for han. Etter det har jeg funnet ut at hvis jeg må gi avkall på meg selv for å være god nok for meg, så passer vi ikke sammen. Og jeg går ikke inn i et forhold som hushjelp!

Anonymkode: a5acd...058

[AnonymBruker]

Rettelse

*god nok for HAN

Anonymkode: a5acd...058

[AnonymBruker]

Jeg forlot mannen jeg elsker høyere enn himmelen pga tillit. Eller manglende sådan. Elsker han fortsatt med hele meg💔

Anonymkode: 988c2...497

[AnonymBruker]

Jeg vurderte lenge å gå pga han var så sjalu. Altså jeg lurte på om det ville bli bedre eller verre for om det var det samme eller verre ville jeg ikke orket det selv om jeg likte ham godt. Det ble bedre. Han blir stadig mindre sjalu. Så jeg antar at han stoler på meg nå.

Etter noen år vurderte jeg å gå pga x som ikke var utroskap (la oss si at det handlet om forsentkomming for 100.gang. Det var ikke akkurat det, men noe tilsvarende etter at jeg hadde sagt utallige ganger hvor viktig x var for meg). Da kjente jeg at alle følelser for ham øyeblikkelig forsvant og jeg ble iskald. Kjente at jeg hadde null motivasjon til et forhold til ham- og forsåvidt forhold med noen overhodet. Vi hadde oppvaskmøte og han sa mye ulikt, at han testet meg fordi han følte så mye, at han ikke var forelsket, at han ikke visste hva han ville bla bla. Jeg sa at jeg ga f i hva han følte men han fikk for helvete ikke oppføre seg sånn hvis han skulle være rundt meg! Jeg sa aldri rett ut at jeg ville gå men jeg så at han skjønte at det var veldig nære på. Jeg hadde bestemt meg at om han ikke tok et krafttak så gadd jeg ikke mer. Hadde sagt det til folk og alt. 

Og da ble han plutselig helt annerledes med meg. Så kjærlig og fin, og begynte å gjøre mer det jeg ville. Og jeg har også vært annerledes med ham i etterkant, jeg tilpasser meg mindre enn før og gir ham mindre slack på dette punktet. Det fungerer mye bedre for oss begge. Selv om det er sårt for meg at han ikke snudde ting før jeg nesten slo opp med ham, så føler jeg vi fikk et mye mer ekte forhold etter det. Jeg sier mye mer bare rett ut om alt mulig. Det får han bare tåle - og det gjør han. Til og med sexlivet vårt ble bedre. Selv om det er fint å være høflig trengte nok forholdet vårt at jeg prater mer rett fra levra - og at han øvde seg på å tilpasse seg.

Anonymkode: 938e9...d61

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp forlatt mannen min gjennom 10 år. Elsker hverandre fortsatt, og vi har forsøkt å få det til i flere år. Dessverre er vi for ulike, og får ikke frem det beste i hverandre. 
Den ene eller begge måtte ha endret drastisk på personligheten dersom vi skulle fungert sammen.. det er veldig trist, men tror det er for det beste, selv om det ikke føles slik nå.

Anonymkode: 77574...dbd

[Hjelpsom]

Jeg var i tankeboksen 2 ganger siste 2 årene, men valgte bli pga av av kjærligheten til henne. Det endte med at hun forlot meg. I ettertid så ser jeg jo at hadde jeg valgt å ikke bli de 2 gangene så hadde nok hele bruddet vært mye lettere for meg. Det å bli forlatt etter å ha gått et par sånne runder med seg selv og kommet fram til at man ville bli pga følelsene man har for den andre og håpet om at alt skulle bli bra gjorde ting så uendelig mye vondere.
Skal ikke gi noen råd for alle forhold og mennesker er jo forskjellige, men hadde jeg vist hvordan det endte, så tror jeg at jeg bare hadde brutt i stedet for å bli. Om det er lurt å fortelle partneren at man har vært inne på tanken vet jeg ikke, for det kan slå begge veier. Gjøre forholdet dårlig, eller det kan gjøre det mye bedre. Er mange faktorer som spiller inn tenker jeg.

[AnonymBruker]

Litt sånn her også.

Vært samboere i 13 år - halvstore barn.

Han er en flink handyman og en flott far  for barna  og en kjekkas.

Men: Han er umoden, oppfarende, kan ikke regulere følelsene  sine ( reagere alltid veldig barnslig   roper/ kjefter skylder på alle andre eller begynner å sippe å syns synd på seg selv) .  Han har selvinnsikt  og jobber med seg selv . Blitt  mye bedre. Men kjenner meg helt død innvendig og oppgitt  og lei når jeg vet at et nytt " tantrum" vil komme.

Så lenge solen skinner og ingen uforutsette ting skjer så er han verdens beste.  

Føler meg slem som " venter/håper" på neste raserianfall så jeg kan ha en unnskyldning å dra. 

Anonymkode: e4e42...a27