Forskjell i antall minner - er det greit?

[AnonymBruker]

Jeg har et søsken som er 2 år eldre. Vi er nå 19 og 21 og flytter ut. Mamma og pappa ga oss derfor minnene fra da vi var små. Eldste fikk album fra hvert av de første leveårene, med masse bilder, historier, milepæler mm. Skikkelig koselig! Jeg fikk et album som var halvveis utfylt, med noen spredte bilder og litt som var skrevet.

Jeg skjønner at tiden sikkert ble hektisk for de med to små barn og ikke hadde tid til å lage så mye album og sånn. Men hvorfor gi det til oss når det er så ulikt? Synes det er så sårt at de synes det er greit at jeg får så «lite» i forhold.

Kan jeg si noe eller virker jeg bare vanskelig da?

Anonymkode: 41457...21a

[AnonymBruker]

Hvis problemet er at du ikke vil ha albumet, så si nei takk. De kan jo ikke begynne å fylle et album med noe de ikke har. Ellers er dette helt vanlig, nr 3 har ikke en gang album.

Anonymkode: adf73...bf0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg har et søsken som er 2 år eldre. Vi er nå 19 og 21 og flytter ut. Mamma og pappa ga oss derfor minnene fra da vi var små. Eldste fikk album fra hvert av de første leveårene, med masse bilder, historier, milepæler mm. Skikkelig koselig! Jeg fikk et album som var halvveis utfylt, med noen spredte bilder og litt som var skrevet.

Jeg skjønner at tiden sikkert ble hektisk for de med to små barn og ikke hadde tid til å lage så mye album og sånn. Men hvorfor gi det til oss når det er så ulikt? Synes det er så sårt at de synes det er greit at jeg får så «lite» i forhold.

Kan jeg si noe eller virker jeg bare vanskelig da?

Anonymkode: 41457...21a

Hva skal de gjøre da? De kan ikke gå tilbake å ta flere bilder. Mine foreldre har bedre album med meg enn med min søster. Jeg er eldst. En skjønner jo at de ikke fikk tid. Dessuten er det noe med førstefødte

Anonymkode: deb0c...1c8

[AnonymBruker]

Jeg har 3 barn, med første lagde vi en skikkelig proff bildebok med bilder og tekst fra første leveår, jeg hadde permisjon i 10 måneder og mer enn nok tid. Vi snakket om å gjøre det til en årlig ting, altså årsbok med bilder fra hvert år, men det ble ikke noe av. 

Med nummer 2 ble det "rart" å lage minnebok fra det første året uten å nevne storesøster, og dessuten hadde jeg hendene fulle med to små barn, kortere permisjon og ny lederstilling på jobb, så det gikk litt i glemmeboka.

Når da nummer 3 ble født alvorlig syk så fristet det lite med "mine milepæler" når vi ikke engang visste om hen kom til å overleve, så jeg har ikke skrevet et ord i minneboka men har en diger stabel papirer fra sykehuset og en pappeske full med andre minner derfra. 

 

Yngste er barnehagebarn enda, så jeg ser for meg at jeg fremdeles skal få tid til å fylle ut bøkene ferdig en dag...

Men det har ingenting med at eldste er favoritten å gjøre, bare at tiden rett og slett ikke har strukket til. 

Anonymkode: 96ef2...269

[Iridium]

Spør deg seg hva du vil få ut av å ta det opp? Dette er ikke noe foreldrene dine kan endre på i ettertid og det vil mest sannsynlig bare skape dårlig stemning og gi foreldrene dine dårlig samvittighet.

Som de andre skriver, var det nok litt mer stas og tid med den første og du er nok like mye elsket selv om du ikke har like mange minner i boken din en ditt søsken.

[AnonymBruker]

Hehe kjenner til det. Min søster sitt album er av henne, hun har også en sånn "mine første skritt, min første hårlokk, blablabla"-bok. Mitt album er riktignok fylt med bilder, men det er stort sett bilder av henne i fokus, men at jeg er ett eller annet sted i bakgrunnen. 

Nå skal det sies at jeg tar ikke akkurat dét så tungt. Jeg syns uansett at sånne "min første ditt og datt" er ganske teit. Det jeg godt kunne vært foruten, var en oppvekst hvor jeg ble fortalt hvor vrang og vanskelig person jeg er, mens søsteren min ble fortalt at hun var så snill og grei. Hadde jo iiiiingenting med at hun plaget meg for å få meg til å gråte, som da ble oppfattet for å være vrang av mine foreldre...

Anonymkode: 11c8a...7fd

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Hehe kjenner til det. Min søster sitt album er av henne, hun har også en sånn "mine første skritt, min første hårlokk, blablabla"-bok. Mitt album er riktignok fylt med bilder, men det er stort sett bilder av henne i fokus, men at jeg er ett eller annet sted i bakgrunnen. 

Nå skal det sies at jeg tar ikke akkurat dét så tungt. Jeg syns uansett at sånne "min første ditt og datt" er ganske teit. Det jeg godt kunne vært foruten, var en oppvekst hvor jeg ble fortalt hvor vrang og vanskelig person jeg er, mens søsteren min ble fortalt at hun var så snill og grei. Hadde jo iiiiingenting med at hun plaget meg for å få meg til å gråte, som da ble oppfattet for å være vrang av mine foreldre...

Anonymkode: 11c8a...7fd

Det hører med til historien at det viste seg at jeg ikke var så dum likevel. Nå i voksen alder har foreldrene mine oppdaget hvor vanskelig søsteren min er og sliter verre. De og jeg har aldri noen problemer. Men skaden er jo skjedd. Så alt i alt tenker jeg at det minne-greiene ikke er store saken hvis du har hatt en grei oppvekst i familien din. Minnene sitter jo i hodet ❤️

Anonymkode: 11c8a...7fd

[AnonymBruker]

Jeg og mine søsken fikk helt like bøker med Mitt første år eller noe sånn. Mitt eldste søsken hadde en helt utfylt bok med ting skrevet i marger og på ekstra notatsider. Mellomste hadde utfylt alle standard-tingene på alle sidene (feks info om fødsel, dato for første skritt osv). Jeg som minst hadde kun første side med info om fødsel utfylt. De var jo ikke mindre glad i meg, men de hadde mye mindre tid til sånne ting. Jeg skjønner det godt nå som jeg er forelder selv. Det er viktigere at de hadde tid til å være med meg og søskene mine enn å fylle ut en bok. 🤷

Anonymkode: 86ae3...dd2

[Gjest Middelmådig]

Høhø, jeg er yngst av fire (på 6 år) så gjett hvordan min minnebok ser ut 😅

[AnonymBruker]

Jeg hadde alt skrevet ned på mobilen med første barnet, siden jeg så og si aldri hadde energi til å ordne noe bok, men det skulle bli en gang! Kom halvveis med boka, så ble mobilen ødelagt og jeg mistet alt.. Selv om jeg har notert ned litt med andre barnet også, føler jeg ikke for å lage bok. Redd det skal bli sårt for største da jeg ikke har noe særlig å gi til barnet.. Har heldigvis bilder, og minner vi kan snakke om. ❤️

Anonymkode: 3183f...f20

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det kan føles sårt altså, men det er jo desverre ikke så mye de får gjort med det nå. Og som du ser av tråden er det helt vanlig. Jeg tror du vil få et annet perspektiv på det hvis du får barn selv seinere. Så kanskje la det ligge litt heller enn å gjøre noe basert på første impulsen din?

Ligger det noe mer bak? Med forskjellsbehandling osv? Eller er det kun boken? 

Anonymkode: 86ae3...dd2

[AnonymBruker]

Forstår at det er sårt. Kan du ikke bare snakke med moren/faren din og høre om de kan hjelpe deg å få fylt ut resten?

Jeg ville gått for en mild og snill strategi hvor fokuset er på deg og ikke at din søsters bok var mer/bedre fylt ut. Ta et lite intervju med de og mimre litt. Ikke sikkert de kommer alt med én gang, men når du får de i prat så løsner nok litt etter litt. Kanskje kommer de på ting etter hvert, så da får du sitte parat med boken. Bilder kan de vel alltids klare å fiske frem?

Datoene for tannfrembrudd tror jeg ikke de vil huske da😅

Hilsen tobarns-mor med to halvferdige minnebøker…

Anonymkode: 1260e...012

[Arkana]

Jeg skjønner at det er sårt og jeg vet at mannens yngre bror (yngste av tre) synes det er sårt at det er klart færre bilder av ham enn av brødrene, men sånn er det bare. Man har mer tid med bare ett barn enn med to. Det er heller ikke så mye foreldrene dine kan gjøre nå. Du er voksen og de kan ikke gjenskape minner fra barndommen så hva tenker du at du vil oppnå ved å kommentere det? Tror du bare må akseptere at tiden bare ikke strakk til og at det ikke betyr at de er mindre glad i deg av den grunn. Du vil nok også skjønne det bedre når du selv får barn en gang.