Irritabel og sint samboer av bagateller?

[AnonymBruker]

Hei! 

Har vært flere ganger frem og tilbake på om jeg skal skrive dette innlegget, men jeg føler jeg trenger råd og blir nesten usikker på hva som er normalt.

Vi har vært samboere i flere år, hun har alltid vært en person som blir irritabel og sint av hver minste ting. Eks hvis hun bare skal fikse håret, vaske huset, ikke finner noe hun leiter etter, hvis hun blir «varm» så er det dårlig stemning med engang. Hun har blitt bedre siden vi møttes, men merker at jeg nesten må «tilrettelegge» for at hun ikke skal ødelegge stemningen fks før vi skal ut å spise og andre ting i hverdagen. Kan også ringe meg å bare skrike til meg i telefonen fordi hun ikke finner riktig vei på en gps…. 😅 For å putte det i perspektiv så er dette DAGLIG, gjerne flere små sinna turer som nevnt over^
Jeg sliter veldig med grensen på hvor lenge jeg kan gi henne sjangse til å forbedre dette. Gått flere år og vi har hatt samtalen flere ganger når jeg syntes hun har vært flink og når det har gått verre. Da med 6mnd-1år mellomrom så det ikke er mas. Er jo ikke noe som endres på en dag.

Jeg som person er helt i andre enden av spekteret, jeg blir ikke sint/irritable av små bagatell ting i mine øyne og klarer ikke heeelt å forstå dette. Mulig jeg er for positiv til alt og ser på det meste som en glede og at ting alltid løser seg til slutt (gjør da handlinger også). Jeg en støttende kjæreste som alltid stiller opp, tar meg tid til å høre på problemer, involverer meg og interesserer meg om alt som foregår hos henne.

Dette påvirker jo min hverdag ekstremt mye, skal så alvorlig lite til før fks en tur er ødelagt for da er hun irritabel for noe bagatell greier.Jeg vil jo at hun skal ha det bra og da blir jeg automatisk dratt ned på hennes humør. 
 

I det siste merker jeg bare at hun nesten får «styre» på og prøver å gi beskjed da jeg er skikkelig fortvilet. Fks når hun ringte å skrek på meg for GPS, så ga jeg beskjed at jeg skal hjelpe hun, men at jeg ikke aksepterer at hun ringer og skriker til meg akkurat som jeg har gjort noe gale når jeg kun skal hjelpe. Fortsatte å skrike til siste slutt også la hun på   Kunne gidd 1000000000 eksempler, men tenker dere forstår tegningen.
 

Dere må gjerne stille spørsmål under om dere lurer på noe da det ikke alltid er lett å få med seg alt i toppen av hodet!  
Håper noen har lignende erfaringer og kan gi råd. Er dette normalt og skal jeg bare akseptere det?

Anonymkode: b66f3...315

[AnonymBruker]

Si ifra at du vurderer forholdet pga oppførselen hennes og at su er lei av å være søppelbøtte. 
Hun bør kanskje få litt hjelp også, virker som hun har unormal lav terskel for å tåle stress.

Anonymkode: 14422...e4a

[AnonymBruker]

Eksen min har kort lunte og blir fort stresset. Også pga at han aldri planlegger og beregner alt for kort tid til ALT! Og når han kommer forsent / ikke blir ferdig i tide, så er det alle andres feil.

Jeg var så lei av skrikingen og kjeftingen og kritisering av meg om han hadde hatt en dårlig dag. Jeg sa fra at jeg ikke aksepterte det. Han mente at det burde jeg, for det var jo ikke meg han var sur på, og da måtte jeg jo tåle kjeftingen. Være støttende når han hadde hatt en dårlig dag. Selv når utbruddene var at jeg fikk høre hvor udugelig jeg var.

Det ble aldri bedre. Det ligger nok i personligheten. Vi er ikke sammen lenger nå. Og det er så deilig å kjøre hjem fra jobb i godt humør og vite hva som møter meg hjemme, og ikke være redd for uutholdelig stemning fordi han har fått tilsnakk på jobb eller det var kø da han skulle hjem. Å kjøre bil med han var et helvete! Han kunne stille meg et spørsmål, og så svarte jeg. Og så misset han en avkjørsel pga at "jeg forstyrret han". Og da var det kjefting og smelling gjerne i 5-10 minutter!

Jeg vil anbefale deg å leve et liv uten et sånt menneske. For som du sikkert har merket, så ødelegger det livet ditt. Du gruer deg, og du får dårlig humør også.

Anonymkode: 69446...acf

[AnonymBruker]

UPS jeg er som kjæresten din😅. Men bor alene da så klikke mest for meg selv😂. 

Anonymkode: ddf85...6ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

UPS jeg er som kjæresten din😅. Men bor alene da så klikke mest for meg selv😂. 

Anonymkode: ddf85...6ec

Ups jeg og kan jeg bli med i klubben?

Anonymkode: c2f9b...34d

[AnonymBruker]

Livet er for kort til et forhold som du beskriver. Jeg hadde ikke holdt ut en sånn mann. Jeg liker å spille hverandre god, en viss balanse mellom å gi å ta.

Hvorfor er/ble du sammen med henne?

Anonymkode: 33a2b...2ef

[Hjelpsom]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Hei! 

Har vært flere ganger frem og tilbake på om jeg skal skrive dette innlegget, men jeg føler jeg trenger råd og blir nesten usikker på hva som er normalt.

Vi har vært samboere i flere år, hun har alltid vært en person som blir irritabel og sint av hver minste ting. Eks hvis hun bare skal fikse håret, vaske huset, ikke finner noe hun leiter etter, hvis hun blir «varm» så er det dårlig stemning med engang. Hun har blitt bedre siden vi møttes, men merker at jeg nesten må «tilrettelegge» for at hun ikke skal ødelegge stemningen fks før vi skal ut å spise og andre ting i hverdagen. Kan også ringe meg å bare skrike til meg i telefonen fordi hun ikke finner riktig vei på en gps…. 😅 For å putte det i perspektiv så er dette DAGLIG, gjerne flere små sinna turer som nevnt over^
Jeg sliter veldig med grensen på hvor lenge jeg kan gi henne sjangse til å forbedre dette. Gått flere år og vi har hatt samtalen flere ganger når jeg syntes hun har vært flink og når det har gått verre. Da med 6mnd-1år mellomrom så det ikke er mas. Er jo ikke noe som endres på en dag.

Jeg som person er helt i andre enden av spekteret, jeg blir ikke sint/irritable av små bagatell ting i mine øyne og klarer ikke heeelt å forstå dette. Mulig jeg er for positiv til alt og ser på det meste som en glede og at ting alltid løser seg til slutt (gjør da handlinger også). Jeg en støttende kjæreste som alltid stiller opp, tar meg tid til å høre på problemer, involverer meg og interesserer meg om alt som foregår hos henne.

Dette påvirker jo min hverdag ekstremt mye, skal så alvorlig lite til før fks en tur er ødelagt for da er hun irritabel for noe bagatell greier.Jeg vil jo at hun skal ha det bra og da blir jeg automatisk dratt ned på hennes humør. 
 

I det siste merker jeg bare at hun nesten får «styre» på og prøver å gi beskjed da jeg er skikkelig fortvilet. Fks når hun ringte å skrek på meg for GPS, så ga jeg beskjed at jeg skal hjelpe hun, men at jeg ikke aksepterer at hun ringer og skriker til meg akkurat som jeg har gjort noe gale når jeg kun skal hjelpe. Fortsatte å skrike til siste slutt også la hun på   Kunne gidd 1000000000 eksempler, men tenker dere forstår tegningen.
 

Dere må gjerne stille spørsmål under om dere lurer på noe da det ikke alltid er lett å få med seg alt i toppen av hodet!  
Håper noen har lignende erfaringer og kan gi råd. Er dette normalt og skal jeg bare akseptere det?

Anonymkode: b66f3...315

Jeg kjenner meg igjen i masse du skriver her. Jeg var på mange måter henne. En god løsning kan være sinnemestringskurs. For meg har det vært fantastisk og jeg ser helt annerledes på ting og har fått kontroll over følelsene. Hun vil da lære seg å kjenne seg selv og fortstå hvilken påvirkning dette har for de rundt seg. Hun er nok ikke klar over det, men pga av måten det påvirker deg, så går det under psykisk vold. Det kan være vondt for henne å høre, for jeg er sikker på at hun ikke på noen måte har hatt et ønske om å gjøre det mot deg.
Du skal ikke akseptere det, sett ned foten og si hun må melde seg på sinnemestringskurs ellers så må du forlate forholdet. Det må du, for det vil bryte deg ned over tid å være i et slikt forhold. Du må da sette hardt mot hardt. Du trenger ikke å nevne psykisk vold i det hele tatt, før man kommer inn på kurset så vil de gjerne prate med partner også i en felles samtale og da forteller de henne at det går under psykisk vold - det er det beste for om du sier det, så er jeg sikker på at det blir veldig uhyggelig stemning i heimen - uten at det er noen garanti da.

[AnonymBruker]

Hjelpsom skrev (19 timer siden):

Jeg kjenner meg igjen i masse du skriver her. Jeg var på mange måter henne. En god løsning kan være sinnemestringskurs. For meg har det vært fantastisk og jeg ser helt annerledes på ting og har fått kontroll over følelsene. Hun vil da lære seg å kjenne seg selv og fortstå hvilken påvirkning dette har for de rundt seg. Hun er nok ikke klar over det, men pga av måten det påvirker deg, så går det under psykisk vold. Det kan være vondt for henne å høre, for jeg er sikker på at hun ikke på noen måte har hatt et ønske om å gjøre det mot deg.
Du skal ikke akseptere det, sett ned foten og si hun må melde seg på sinnemestringskurs ellers så må du forlate forholdet. Det må du, for det vil bryte deg ned over tid å være i et slikt forhold. Du må da sette hardt mot hardt. Du trenger ikke å nevne psykisk vold i det hele tatt, før man kommer inn på kurset så vil de gjerne prate med partner også i en felles samtale og da forteller de henne at det går under psykisk vold - det er det beste for om du sier det, så er jeg sikker på at det blir veldig uhyggelig stemning i heimen - uten at det er noen garanti da.

Tusen takk for dette innlegget. 
 

Jeg er i et forhold hvor det er mannen som blir sint og sur. Generelt er han negativ. Aldri har han sovet godt, treningen gikk sånn passe, arbeidsdagen var travel. Enten er det for lite eller for mye. Når helgen kommer er det enten bra eller dårlig.  Jeg har det ikke bra og har lenge kjent på angst og uro. 
 

Tror du et sinnemestringskurs kan hjelpe for å se litt lysere på livet og lære hvordan eget humør og negative verbale utspill (angrep og generell negativitet) kan påvirke familien? 
 

 

Anonymkode: 05266...141

[AnonymBruker]

Skjønner at det blir mye. Kanskje hormonene hennes er helt på krøll, hvert fall om hun går på noe prevensjon.

Men anbefaler at dere setter dere ned sammen og snakk ut om det. Kanskje det er best å bo fra hverandre/ikke være med hverandre på en stund?

Anonymkode: 4db17...1c8

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen fra yngre år. Det der med at jeg ringte eksen min og ropte på han fordi jeg var stressa. I dag tenker jeg; Helt koko, og uten kontroll. Og dessuten veldig egoistisk. 

Jeg kan enda bli sint, men veldig sjelden for småting eller bagateller. Det er store store ting, og det skjer hvert tredje år nå. 

Jeg gikk aldri på noe sinnemestringskurs. Men det ble jo slutt mellom oss- meg og eksen, og for min del så måtte jeg tenke gjennom ting. Jeg kunne enda rope litt for meg selv, men det nytter jo ikke å rope når ingen andre hører. Det gikk vel opp for meg at dette var galskap-oppførsel, og at det var slemt. 

Det handler om stress og dårlig stressmesting tror jeg. Det handler også om at hun ikke har noen metoder å regulere seg på og bare eksploderer, og det er en del egoisme i det. Hun er stressa og du skal liksom føle på det stresset hun føler på, og dermed lar hun det gå ut over deg. Det er nok ikke planlagt ondskap, men det er jo ikke snilt. Jeg tenker at du gjør lurt i å sette foten ned, og si at den type oppførsel må hun legge fra seg, eller så får hun reise videre og skrike og rope for seg selv. For det hører ikke hjemme noe sted. Du må være bestemt der, slik at hun får nok respekt for deg til at hun forstår at du ikke godtar dette fra henne. Jeg tror nok sinnemestringskurs hadde vært en god ting. Du kan også selge det inn med at hun vil jo ikke reagere slik selv, og at det nok helt sikkert er veldig utmattende for henne også. Du blir sint og lei deg, og hun har sikkert dårlig samvittighet, og det fungerer jo ikke. Det vil heller ikke fungere med noen andre. Så det lureste hun gjør er å søke hjelp for problemet. Hun kan jo ikke reagere slik om hun blir mor feks. Det ville jo skadet barna. 

Det skal sies at min far var lik i sine yngre år, jeg var slik som ung, og jeg har en datter som reagerer på samme måte. Jeg er bekymret for henne, og du kunne faktisk vært kjæresten slik du beskriver dette. Men jeg lurer på om det er noe biologisk? Eller kanskje det er tillært. Men jeg hadde fått kontroll før jeg fikk barn, og jeg har jo tre barn, og kun ett av dem har dette temperamentet og måten å reagere. 

 

Anonymkode: 755d4...89e

[Hjelpsom]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Tusen takk for dette innlegget. 
 

Jeg er i et forhold hvor det er mannen som blir sint og sur. Generelt er han negativ. Aldri har han sovet godt, treningen gikk sånn passe, arbeidsdagen var travel. Enten er det for lite eller for mye. Når helgen kommer er det enten bra eller dårlig.  Jeg har det ikke bra og har lenge kjent på angst og uro. 
 

Tror du et sinnemestringskurs kan hjelpe for å se litt lysere på livet og lære hvordan eget humør og negative verbale utspill (angrep og generell negativitet) kan påvirke familien? 

Ja, definitivt. Han forstår mest sansynlig ikke i hvor stor grad dette påvirker de rundt han. Jeg var generelt negativ, sov dårlig, bli frustrert, irritert og sinna om jeg ikke mestret ting og kunne komme med verbale utspill i tide og utide og det påvirket min tidligere partner i mye større grad en jeg kunne forestille meg. Jeg innså det ikke selv og det er det som blir problemet i et forhold.
Det er jo et forsøk verdt og kan ikke skade. Men som jeg sa tidligere i tråden, det er stor sansynlighet for at han kan avfeie eller bli negativ hvis dette kurset nevnes. Så om du skal ta det opp med han, så legg en strategi, får frem at dette må gjennomføres dersom du skal ha noe håp om å fortsette å bli. Det kommer til å være en tung pille for han å svelge, men om du legger opp en god strategi så går det sikkert. I mitt tilfelle så ble det liksom bare nevnt når jeg allerede var i negativt humør, og da reagerte jeg med sinne og frustrasjon og avfeide. Jeg innså ikke hvor ille jeg var blitt og hvor mye det påvirket familien før hun pakket og dro og jeg mistet henne for evig.  

[Hjelpsom]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg kjenner meg igjen fra yngre år. Det der med at jeg ringte eksen min og ropte på han fordi jeg var stressa. I dag tenker jeg; Helt koko, og uten kontroll. Og dessuten veldig egoistisk. 

Jeg kan enda bli sint, men veldig sjelden for småting eller bagateller. Det er store store ting, og det skjer hvert tredje år nå. 

Jeg gikk aldri på noe sinnemestringskurs. Men det ble jo slutt mellom oss- meg og eksen, og for min del så måtte jeg tenke gjennom ting. Jeg kunne enda rope litt for meg selv, men det nytter jo ikke å rope når ingen andre hører. Det gikk vel opp for meg at dette var galskap-oppførsel, og at det var slemt. 

Det handler om stress og dårlig stressmesting tror jeg. Det handler også om at hun ikke har noen metoder å regulere seg på og bare eksploderer, og det er en del egoisme i det. Hun er stressa og du skal liksom føle på det stresset hun føler på, og dermed lar hun det gå ut over deg. Det er nok ikke planlagt ondskap, men det er jo ikke snilt. Jeg tenker at du gjør lurt i å sette foten ned, og si at den type oppførsel må hun legge fra seg, eller så får hun reise videre og skrike og rope for seg selv. For det hører ikke hjemme noe sted. Du må være bestemt der, slik at hun får nok respekt for deg til at hun forstår at du ikke godtar dette fra henne. Jeg tror nok sinnemestringskurs hadde vært en god ting. Du kan også selge det inn med at hun vil jo ikke reagere slik selv, og at det nok helt sikkert er veldig utmattende for henne også. Du blir sint og lei deg, og hun har sikkert dårlig samvittighet, og det fungerer jo ikke. Det vil heller ikke fungere med noen andre. Så det lureste hun gjør er å søke hjelp for problemet. Hun kan jo ikke reagere slik om hun blir mor feks. Det ville jo skadet barna. 

Det skal sies at min far var lik i sine yngre år, jeg var slik som ung, og jeg har en datter som reagerer på samme måte. Jeg er bekymret for henne, og du kunne faktisk vært kjæresten slik du beskriver dette. Men jeg lurer på om det er noe biologisk? Eller kanskje det er tillært. Men jeg hadde fått kontroll før jeg fikk barn, og jeg har jo tre barn, og kun ett av dem har dette temperamentet og måten å reagere. 

 

Anonymkode: 755d4...89e

Mye bra her.
På kurset får man mange gode verktøy som hjelper en til å gjøre snujobben. Å endre tankemønster og reaksjonsmønster er ikke lett, det er mange år med automatiserte prosesser som skal endres på og det er psykisk utmattende i starten. Man må ofte også gå mange tunge runder med seg selv og det blir mye selvklandring når man innser hvor negativt dette har påvirket de rundt seg og spesielt i dem man var/er aller gladest i.
Skal nevne at det ofte går i familier og da at det er tillært. Barn kopierer sine foreldre på godt og vondt. Og selvfølgelig er jo genetisk temperemang en faktor.

[AnonymBruker]

Overrasket over hvor mange som kjenner seg igjen i kjæresten i HI… 

Dette vil jeg påstå er høyst unormalt og da jeg selv har levd med en slik kjæreste kan jeg bare si en ting; 

det er ikke verdt det!!! 

Det ble slutt rett og slett fordi jeg etterhvert gikk på nåler hele tiden. Sånn kan man og bør man ikke leve! 
lykke til TS! Det er vanskelig med brudd, men du får det mye bedre uten det hespetreet der! 

Anonymkode: 2a1de...26b

[AprilLudgate]

Oj!

Dette er jo ille da, og ikke normalt.

Opplever du det som syklusbasert? Bruker hun hormonprevensjon?

 

[AnonymBruker]

Hjelpsom skrev (34 minutter siden):

Ja, definitivt. Han forstår mest sansynlig ikke i hvor stor grad dette påvirker de rundt han. Jeg var generelt negativ, sov dårlig, bli frustrert, irritert og sinna om jeg ikke mestret ting og kunne komme med verbale utspill i tide og utide og det påvirket min tidligere partner i mye større grad en jeg kunne forestille meg. Jeg innså det ikke selv og det er det som blir problemet i et forhold.
Det er jo et forsøk verdt og kan ikke skade. Men som jeg sa tidligere i tråden, det er stor sansynlighet for at han kan avfeie eller bli negativ hvis dette kurset nevnes. Så om du skal ta det opp med han, så legg en strategi, får frem at dette må gjennomføres dersom du skal ha noe håp om å fortsette å bli. Det kommer til å være en tung pille for han å svelge, men om du legger opp en god strategi så går det sikkert. I mitt tilfelle så ble det liksom bare nevnt når jeg allerede var i negativt humør, og da reagerte jeg med sinne og frustrasjon og avfeide. Jeg innså ikke hvor ille jeg var blitt og hvor mye det påvirket familien før hun pakket og dro og jeg mistet henne for evig.  

Tusen takk Hjelpsom 😊

Anonymkode: 05266...141

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tusen takk Hjelpsom 😊

Anonymkode: 05266...141

Håper det har det bra nå og funnet/finner kjærligheten på ny (om det er noe du ønsker da). 

Anonymkode: 05266...141

[Hjelpsom]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Håper det har det bra nå og funnet/finner kjærligheten på ny (om det er noe du ønsker da). 

Anonymkode: 05266...141

På mange måter har jeg det mye bedre med meg selv. Det er godt å slippe å gå rundt, småsint, bitter, frustrert, negativ osv hele tiden. 
Håper jo på å finne kjærligheten på ny, og jeg er jo nå mange erfaringer rikere og forhåpentligvis så klarer jeg å unngå å havne tilbake til gamle synder med ny partner. 

 

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Tusen takk Hjelpsom 😊

Ikke noe å takke for, deler gjerne av det jeg har lært på grunn av mine feil.