Er det sånn at kjærligheten ikke er ment for alle?

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke kjærligheten er ment for meg. Jeg har slitt hele livet med å finne kjærligheten, har prøvd og feilet hver gang. Det ender bare i smerte gang på gang, også underveis i datingen og evt i de få, korte forholdene jeg har vært i. Jeg er veldig følsom og sensitiv, og kjenner mye på vonde følelser kombinert med de gode følelsene i relasjoner som oppstår. Men det er alltid mer vondt enn godt, på ulike måter. Og alle romantiske relasjoner tar slutt. Etter mange år som singel, turte jeg å prøve meg litt igjen, da det oppstod følelser for en mann som viste interesse. Men disse ukene vi såvidt har datet litt, har vært både gode og vonde. Det har bygget seg opp litt med gode følelser, men nå sitter jeg her med veldig vonde følelser igjen, uten en konkret årsak, annet enn at jeg har på følelsen av at det føles vanskelig for oss begge. Jeg vet ikke, syns bare dette er skikkelig vanskelig, på den ene siden har jeg jo lyst å tørre å ta risikoen hvis det kan føre til noe bra, men på den andre siden vil jeg helst krype inn igjen i skallet mitt hvor jeg kan beskytte meg mot disse vonde, usikre følelsene som stadig oppstår. Noen som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 1d23c...7b8

[AnonymBruker]

Du er selvfølgelig ikke alene om å oppleve dette, det er bare ikke så mange som gidder å svare i tråden din hittil. Håper virkelig du får mange svar. Jeg skal aldri gi opp kjærligheten og det å få ny kjæreste. Har vært igjennom et brudd.

Anonymkode: 08788...855

[exictence]

Jeg kjenner meg igjen i vonde og usikre følelser. Men selv om det er mer vondt, bare det er litt godt, så tenker jeg at det har vært og er verdt det.

De gode følelsene må nytes til det fulle, og det vonde må jeg da tenke at de går over.

Ha, ha, jeg tenker faktisk på Jan Eggum sangen som synger: Et kort sekund var det vidunderlig å leve.......et kort sekund, det var verdt bryet.

Men det er ikke alltid like lett å tenke det.

Tror det er viktig å ta en sjanse på kjærligheten, møte den med et positivt åpent sinn. Først og fremst væte ærlig med dine kjærlige gode følelser til ham. Da tror jeg på at kjærligheten er der.

 

 

Endret 21. august 2023 av exictence

[Vera]

Har du vært i et etablert forhold? Altså et hvor alt er på plass - hvor man har valgt å satse på hverandre, og slipper usikkerheten rundt hva den andre parten egentlig føler? 

Jeg liker heller ikke dating, og tiden før det blir et etablert forhold..altfor mye usikkerhet til at jeg klarer å føle trygghet og ro. 
Når jeg er i et etablert forhold derimot kjenner jeg bare på gode følelser (selvsagt får man også vonde følelser når det er uenigheter osv). 

[AnonymBruker]

Kjærlighet er jo bare et abstrakt begrep, det er jo ikke noe som er "ment" for noen. 

Anonymkode: 9d977...bde

[AnonymBruker]

Å leve sammen som par er jo en oppkonstruert samlivsform med stort utgangspunkt i religion. Vi er jo flere og flere som innser at å leve med et og samme menneske ikke er et genuint ønske, men mer en forventning. Slike som oss kan komme til å skade dere som fortsatt tror på mann og kone-idealet.

Anonymkode: 37ca4...b71

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Å leve sammen som par er jo en oppkonstruert samlivsform med stort utgangspunkt i religion. Vi er jo flere og flere som innser at å leve med et og samme menneske ikke er et genuint ønske, men mer en forventning. Slike som oss kan komme til å skade dere som fortsatt tror på mann og kone-idealet.

Anonymkode: 37ca4...b71

Det som er skadelig er de som ikke klarer å forstå eller akseptere at noen velger å leve annerledes enn dem selv.

Anonymkode: 9d977...bde

[Flintis]

Jeg tenker at kan en elske noen så mangler det jo bare å bli elsket igjen....

Da har en jo ulykkelig kjærlighet og det er vondt.

Løsningen på det er jo å kaste seg ut i det og bli avvist tidlig før det blir vondt. Samtidig kan det jo bli bra og gjensidig kjærlighet kan oppleves.

Vanskelig er det, men en av livets opplevelser.

 

Endret 21. august 2023 av Flintis

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det som er skadelig er de som ikke klarer å forstå eller akseptere at noen velger å leve annerledes enn dem selv.

Anonymkode: 9d977...bde

Det er veldig vrient. Jeg har uten å mene det såret mange fordi jeg har inngått forhold for så å bare å si at dette vil jeg ikke. Jeg har da lurt meg til å tro at ”å finne en å dele livet med” er noe vi alle ønsker, men det er det ikke. I dag kjenner jeg meg selv og vet at parliv er det siste jeg ønsker meg her i verden, så da klarer jeg å unngå de som ønsker en fast partner.

Så har vi den romantiske gjengen av befolkningen som tror at vi bare har feilet eller at vi kan ”fikses” eller overbevises. Denne gjengen utvikler ofte stor sorg over å ikke finne partner. Vi er rett og slett ved et veiskille der partene ikke forstår hverandre, eller aksepterer at folk er annerledes.

 

TS, jeg har såret noen menn. Ikke fordi det har vært noe galt med dem, men fordi jeg ikke ønsker en partner på heltid. Det er veldig synd om slike som meg ikke blir trodd på det og folk i stedet begynner å tenke dårlig om seg selv. 

Anonymkode: 37ca4...b71

[exictence]

Flintis skrev (5 minutter siden):

Jeg tenker at kan en elske noen så mangler det jo bare å bli elsket igjen....

Da har en jo ulykkelig kjærlighet og det er vondt.

Løsningen på det er jo å kaste seg ut i drt og bli avvist tidlig før det blir vondt. Samtidig kan det jo bli bra og gjensidig kjærlighet kan oppleves.

Vanskelig er det, men en av livets opplevelser.

 

Tenker jeg og.

 

Fantastisk å elske

Bedre å våge å elske og  risikere å tape

enn aldri å elske

[Intervence]

Kjenner meg igjen, TS. Har personlig gitt det opp helt.

Det blir for vondt å prøve igjen føler jeg at det ikke er verdt det med tanke på at jeg har failet det gang-på-gang tidligere. Selv om jeg nå får flere blikk og oppmerksomhet der hvor jeg bor nå så tar jeg ikke lengre initiativet til det.  

[AnonymBruker]

Hvem er det som mener?

Anonymkode: 05c07...a51

[AnonymBruker]

5 hours ago, Intervence said:

Kjenner meg igjen, TS. Har personlig gitt det opp helt.

Det blir for vondt å prøve igjen føler jeg at det ikke er verdt det med tanke på at jeg har failet det gang-på-gang tidligere. Selv om jeg nå får flere blikk og oppmerksomhet der hvor jeg bor nå så tar jeg ikke lengre initiativet til det.  

Samme her. Har endelig akseptert etter årevis med prøving, åpent hjerte og håp om at det ikke er for meg og barnedrøm en ble dermed knust. Tror man bare kan bli såret så og så mange ganger før det ikke går lenger, jeg har til og med sluttet å utvikle følelser og interesse for menn, mot min vilje. Og det til tross for at jeg er høysensitiv, så føler jeg meg død på innsiden når menn ber meg ut, og unngår de og situasjonen nærmest litt panisk. 

Anonymkode: 7cf59...9a3

[AnonymBruker]

Glemte å svare på spørsmålet. Jeg tror ikke det handler om hvem det er ment for, men at andre har mer flaks og gode kort utdelt i livet. Det går på så mange faktorer, som alt fra å ha en sosial jobb og nok fritid til utvikling av selvverd og selvtillit i oppveksten. En med utrygg barndom kan fortsette ut livet å finne menn som gjør de nettopp utrygge. Osv

Anonymkode: 7cf59...9a3

[Sommer91]

Jeg trives som singel og har en sosial jobb. Jeg tror noen er ment for å leve alene. Folk er forskjellige. Akkurat som folk har forskjellige yrker. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Sommer91 said:

Jeg trives som singel og har en sosial jobb. Jeg tror noen er ment for å leve alene. Folk er forskjellige. Akkurat som folk har forskjellige yrker. 

Hvis man ønsker å være alene er det jo annerledes enn hvis man er ufrivillig singel 

Anonymkode: 7cf59...9a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er veldig vrient. Jeg har uten å mene det såret mange fordi jeg har inngått forhold for så å bare å si at dette vil jeg ikke. Jeg har da lurt meg til å tro at ”å finne en å dele livet med” er noe vi alle ønsker, men det er det ikke. I dag kjenner jeg meg selv og vet at parliv er det siste jeg ønsker meg her i verden, så da klarer jeg å unngå de som ønsker en fast partner.

Så har vi den romantiske gjengen av befolkningen som tror at vi bare har feilet eller at vi kan ”fikses” eller overbevises. Denne gjengen utvikler ofte stor sorg over å ikke finne partner. Vi er rett og slett ved et veiskille der partene ikke forstår hverandre, eller aksepterer at folk er annerledes.

 

TS, jeg har såret noen menn. Ikke fordi det har vært noe galt med dem, men fordi jeg ikke ønsker en partner på heltid. Det er veldig synd om slike som meg ikke blir trodd på det og folk i stedet begynner å tenke dårlig om seg selv. 

Anonymkode: 37ca4...b71

Det var interessant/fint å lese. Det er jo helt sikkert flere som tenker sånn, også ubevisst. Men; utelukker du fullstendig at du kan møte noen som fascinerer deg så mye at du kan bli forelsket, ønsker å tilbringe hver dag, bli sjalu etc? 

Anonymkode: cb2c4...676

[AnonymBruker]

Kjærlighet er ikke noe man kan finne i et annet menneske. Jo mer desperat man prøver å finne det i en annen, desto mindre sjanse er det for å finne det. Kjærlighet finner man i seg selv og så deler man den med andre.

Det brutale ved livet er at de som elsker seg selv, dvs aksepterer seg selv, har det enklest med å finne en partner. De som innerst inne ikke tror at de fortjener en god partner, finner ikke en god partner eller finner en dårlig. Det er også slik at de som fikk minst kjærlighet som barn, elsker seg selv minst. 

Det høres ut som at du kan ha nytte av terapi for å finne kjærlighet til deg selv igjen slik at du ikke ubevisst saboterer alle potensielle forhold. Hvis du ikke har råd til terapi finnes det ekstremt mye hjelp å få på YouTube eller i bøker. Et konkrer tips er å se Andrew Hubermann sin youtubevideo "The science of love". 

Anonymkode: d0f70...5e2

[AnonymBruker]

Man skal ikke leve livet sitt basert på hva andre mener man skal.

Hva er egentlig kjærlighet og forhold? Jeg lever i et forhold som har vart i 25 år og nok ikke kommer til å ende med det første. Det er opp og nedturer, det er kompromisser, det er respekt, det er jobb, det er glede og det handler om å finne dynamikk.

Vi er to individer som lever i en god dynamikk ( som oftest ), men det kommer ikke gratis og om det skulle bli slutt på oss så kommer jeg til å forbli alene. 

I begynnelsen av vårt forhold kjente jeg på en del vonde følelser, men de bunnet jo egentlig ut i min egen usikkerhet. Når man da i tillegg finner noen som har mentale problemer så kunne det jo fort ha gått den veien høna sparker.

Tror det viktigste for deg vil være å finne svar på hvorfor de vonde tankene og følelsene oppstår og eventuelt jobbe med dette. Er man usikker på seg selv og ikke er glad i seg selv så er det ikke lett å tillate andre å bli glad i en heller. Da er veien lett til å ubevisst ødelegge ting som potensielt er bra for en.

Anonymkode: 062db...ab1

[Citpensacola]

Dette handler nok i stor grad om flaks.

Personlig gidder jeg rett og slett ikke mer. Jeg gidder ikke kompromisser og jeg trives i eget selskap. Skulle jeg tilfeldigvis møte en person som jeg virkelig kommer overens med så får vi se, men det er nok ikke sannsynlig og jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det heller. Bedre å leve alene enn i noe halvveis.