Hun elsker meg ikke lenger

[Gjest TristMann]

For en måned siden sa min kone at hun ikke elsket meg lenger.Hun orket ikke mer og ville gjerne flytte ut. Vi har vært gift i snart 7 år og har 2 felles barn.

Uttalelsen kom som et sjokk på meg da det på 4 mnd. har endret seg fra elske til ikke elske. Hun har tydeligvis tenkt gjennom situasjonen nøye uten å underrette meg om noen ting, verken sagt noe eller ymtet frampå om noe. Jeg ser vel i lys av spesielle hendelser at kanskje jeg skulle forstått noe tidligere , men sitter her idag uten å kunne gjøre noenting da hun har flyttet ut. Vi har blitt enig om deling av barn , men har vel like mye svar som tidligere.

Nå har det seg slik at jeg er utrolig glad i kona mi, og vil ikke at det skal ende på denne måten. Dette føles hverken rettferdig ovenfor meg eller ungene.

Jeg vil gjerne at dette skal fungere og vil gjøre nærmest alt for at vi skal få ekteskapet opp å gå igjen.

Mitt spørmål er da : Hvordan skal jeg gå frem. Skal jeg gi henne tid , være pågående , være likegyldig ovenfor henne eller smile når jeg treffer henne.

hjelpe henne eller la det være i forskjellige situasjoner.

Eller skal jeg prøve å glemme henne og heller konsentrere meg fullt og helt om mine barn ( noe jeg vil gjøre uansett).

Hvilket utgangspunkt er best , jeg spør dere damer. Trenger litt råd her. Har det utrolig tungt om dagen. er redd for å si et feil ord til henne. Vil ikke støte henne videre fra meg.

Hilsen TristMann

[Gjest Gjest]

Du kan ikke tvinge noen til å elske deg så jeg tror du kommer lengst med å være hyggelig, selvstendig og slipp henne fullstendig fri.

Om du er heldig så kan det være at hun kommer på andre tanker, men jeg hadde ikke regnet med det.

ingen lett situasjon, men du får henne aldri tilbake om du blir "offeret".

[marta]

Vanskelig å gi gode råd uten å ha vert inn i hodet til konen din, men la henne vertfall ikke vere i tvil om hvor hun har deg og at du tar henne tilbake om hun sulle ville det senere. Kan godt hende at hun etter en tid alene finner ut at hun holder på å gjøre noe dumt.

Men som sagt; Jeg har ikke vert inn i hodet hennes så jeg vet ikke hva hun tenker.

Ikke ver for pågående vertfall. Gi henne rom til å finne ut av ting. Jeg tror det er et godt råd

Lykke til. Håper det går bra med deg og barna.

[Nelle]

Det er et ordtak som sier noe sånt som dette:

"Hvis du elsker en fugl, la den fly. Hvis den kommer tilbake til deg er den din, hvis den ikke kommer tilbake er den ikke din, og den vil heller aldri bli det"

Jeg tror det er veldig mye sant i dette ordtaket. Men det er jo ikke dermed sagt at du skal gå gjennom livet ditt uten fugler selvom den ikke skulle komme tilbake til deg -strekk ut hånden, og du vil oppdage at ny fugl vil lande hos nettopp deg. Kanskje denne fuglen tilogmed er bedre for deg enn den første? Kanskje den tilogmed har vakrere farger og uttrykker enda mer kjærlighet til deg når den synger for deg?

Ikke gjør deg selv til et offer. Det er du ikke. En eventuell følelse av å være et offer i situasjonen er uansett bare en illusjon, og ingen sannhet. Selvsagt føles det leit å være i en slik situasjon -kvinnen du trodde elsket deg har sagt at hun ønsker å forlate deg, og dere har to barn sammen. Sannsynligvis eier dere en bolig sammen, og har etablert en felles hverdag. Det er skummelt å bryte ut av slike trygge "bekvemmelighetssoner".

Tving henne ikke til å elske deg, men respekter hennes valg selvom det sårer deg langt inn i hjertet. Tenk så stort om deg selv at du klarer å vise henne et tilsvarende storsinn. Man kan aldri oppleve ekte kjærlighet sammen med et annet menneske om man tvinger frem følelser i seg selv eller andre. Fokuser heller på deg selv, og hva du ønsker deg i livet ditt. Du er ikke avhengig av henne for å få det godt. Vi er skapt som enkeltindivider, for å dele livet i fellesskap med hverandre. Vi er ikke avhengige av enkeltpersoner for å bli lykkelige.

Det er mulig dette ikke er noe trøst for deg, fordi du sannsynligvis har alle dine tanker og følelser i henne nå. Forsøk å løsrive deg litt fra fokuseringen rundt henne, og fokuser på deg selv. Hvordan ønsker du at livet ditt skal være? Hvilke typer mennesker ønsker du å tilbringe livet ditt sammen med, og på hvilke måte? forsøk å tenke generelt, uten å fokusere på navngitte personer (henne).

Tro meg, jeg vet hvor jævlig det er å ha kjærlighetssorg. Hun har det etter all sannsynlighet veldig vondt selv -nettopp fordi det er så vondt å såre noen man er glad i (jeg tror nesten de gangene jeg selv har hatt det verst i forbindelse med samlivsbrudd er de gangene jeg har vært den som har ytret ønske om å avslutte forholdet). Vis at du respekterer henne, men glem ikke å respektere deg selv.

Dette var noen raske tanker fra meg -jeg vet ikke om det var til noen hjelp, men jeg håper du klarer å se at envher krise fordrer endringer. Og endringer er alltid positive, hvis man bare tør å bevege seg inn i dem og utnytte dem. Selvom det kan se aldri så svart ut akkurat nå. Jeg håper også du klarer å fokusere på at den vanskelige situasjonen med barnefordeling etc. vil løse seg av seg selv, fremfor å synke ned i destruktive tanker om at situasjonen vil knekke deg. For det vil den nemlig ikke gjøre -med mindre du tillater den å gjøre det.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Ikke ver for pågående vertfall. Gi henne rom til å finne ut av ting. Jeg tror det er et godt råd

Lykke til. Håper det går bra med deg og barna.

←

Er en slik kone selv, og det marta skriver her er veldig viktig!!

Ellers kan jeg gi deg desse tipsene:

Som marta også skriver, la henne vite hvor hun har deg, MEN samtidig ikke la henne tro at hun har deg der for ALLTID.

Ikke vær stakkarslig og spill på medlidenheten/samvittigheten hennes. Du vil kanskje oppnå at hun synes synd på deg, og hun vil kanskje ha vondt av deg. Men du opnnår neppe kjærlighet fra henne til å starte på nytt. Du kan også risikere at hun slutter å se på deg som den mannen hun trenger, men heller som et problem som hun har vondt av.

Vær blid, grei og real i all kontakt med henne.

Vis henne dine beste sider, og gjerne noen nye som vil overraske henne positivt. Vet du om noen dårlige sider ved deg selv som har irritert henne, jobb med desse og overrask henne positivt. (Men unngå at desse virker veldig påfallende..)

Utseende er alltid viktig. Man kan alltids strammes mere opp, kanskje også finne nye og bedre stiler. Dette vil hun nok helt sikkert legge merke til.(Men ikke ta helt av da... )

Ikke forsøk å gjøre henne sjalu for å få henne tilbake. Mange har prøvd på det før, men for noen damer blir dette for dumt. Du kan risikere at hun blir helt sikker på at hun gjorde det rette da hun forlot deg. Dessuten kan det ødelegge de følelsene hun evt. måtte ha igjen for deg.

Vel, dette var noen. Ønsker deg lykke til.

(Skulle forresten ønsket min eks ville anstrengt seg og gjort noen forandringer for å få meg tilbake, da ville jeg løpt tilbake til han..)

[Gjest Gjest]

Har du spurt henne om det er noe spesielt hun har savnet eller som har plaget henne over lengre tid i forholdet? Dersom det er det så kan du spørre om hun vil prøve å se om følelsene kan komme tilbake dersom dere jobber med problemene deres. Kansje er det for sent uansett, men det kan være verdt et forsøk. Jeg tror ikke gresset alltid er grønnere på den andre siden.

[Gjest tristmann2]

Hei tristmann. det er bare en ting som slår meg!!! hun har vel ikke funnet seg en nyen? når jeg leser det du har skrevet så var det som jeg skulle ha skrevet dette selv, kom hjem å fortalte at hun ikke er glag i deg mere! sånn var det for meg også, damer (skal ikke ta alle å en hver) men dem likker ikke utrygge ting, og at hun har flyttet så har hun funnet noen andre hun kan føle trygghet for.

nei det er bare en ting å gjør, ha et godt forhold med henne om barna, så sier du til deg selv " er ikke jeg værd å få høre hva det er som plager henne så er ikke hun værd en dritt" du skal se at det er den eneste måten du kan komme deg vidre på. er der selv, og etter at jeg ga opp, da hun forstod det har hun blitt helt rabiat, jeg vet med sikkerhet at vis jeg hadde sagt til henne "flytt inn igjen" så har hun det.....MEN hun er ikke værd ordene engang, hun kan bare leve livet sitt sånn hun tror det skal. for en ting er jeg SIKKER på er at hun forstod det ganske fort at DET IKKE var noe grønnere på den andre siden, og det resulterer med at hun ikke vil at jeg skal komme meg vidre heller. men jeg gjør det takk å pris, hun tror ikke det da.....

Ta ekstra vare på barna dine i denne situvasjonen det trenger dem....for det er jo dem som har det værst.

[Nelle]

" er ikke jeg værd å få høre hva det er som plager henne så er ikke hun værd en dritt" du skal se at det er den eneste måten du kan komme deg vidre på.

Etter min mening er vel kanskje ikke dette den klokeste holdningen man kan ha...

Endret 19. januar 2006 av Nelle

[lille__lulu]

Sant at man kan jo ikke tvinge noen til å elske det..trist men sant..

Noe jeg synes er litt kjipt er at folk ikke forteller om sin tvil i et forhold, før de har bestemt seg for å avslutte det. Mye verre å bli dumpa hvis man ikke hadde noen anelse om at noe var galt/eller at den andre føler som den gjør!!..

Bedre å være litt forberedt på at det kanskje blir slutt, enn å få det sjokket slengt mot seg...

[Gjest Gjest]

Mitt spørmål er da :  Hvordan skal jeg gå frem. Skal jeg gi henne tid , være pågående , være likegyldig ovenfor henne eller smile når jeg treffer henne.

hjelpe henne eller la det være i forskjellige situasjoner.

Eller skal jeg prøve å glemme henne og heller konsentrere meg fullt og helt om mine barn ( noe jeg vil gjøre uansett).

Hilsen TristMann

←

Du spør damer, men her får du et tips, fra mann til mann.

Du lurer på hvordan du skal oppføre deg ovenfor henne. Mitt syn på det er at du kommer best ut med å oppføre deg slik som du føler deg. Men her er problemet kanskje litt det at du føler så mye forskjellig og at følelsene tildels er motstridende? Du forteller jo ikke så mye detaljer omkring hva som skjedde, hva du merket osv, men noe sier meg at det er en cocktail med litt blandede emosjoner inne i bildet her.

Du er ikke garantert å vinne henne tilbake UANSETT hvordan du måtte te deg nå. Det er mulig at du kan bedre sjansene dine ved å bevisst velge en spesiell væremåte som viser deg fra en positiv side, men jeg tror sjansene for dette er dårlige. Du var sammen med henne i 7 år! Derfor sier jeg: finn ut av hva du føler. Som nummer 2: finn ut av i hvilken grad du kan få utløp for disse følelsene, og hva det rent praktisk har å si for dere som splittet familie.

AKKURAT nå hadde du trengt en god samtalepartner. Det er dette langt flere NORMALE mennesker burde oppsøke en god psykolog for å snakke om!

Jeg ønsker deg lykke til. Håper det ordner seg på en måte som gjør at du ikke har en vond følelse lenge i ettertid.

[Gjest Gjest]

En til i samme båt, her. Har hørt at julen / januar er høysesong for å gå fra hverandre, men det hjelper jo liksom ikke, da....

Jeg har bestemt meg for å gjøre det beste ut av det både for barnas skyld og for min egen del. Jeg synes at mannen min og jeg alltid har hatt et veldig godt vennskap og det skal jeg klare å holde på. De få ukene han har bodd borte har vi klart å samarbeide veldig godt nettopp på grunn av at vi holder vennskapet ved like.

Jeg har fortalt ham i et brev akkurat hvor fælt jeg synes dette er og at jeg gjerne vil ha ham tilbake. Bedt ham fortsette å tenke over hva han vil selv om han nå "endelig" er fri. Da fikk han vite akkurat hva jeg mente uten at jeg sitter og gråter og hyler og ser "patetisk" ut. Hadde ikke klart å få det frem på riktig måte da, tror jeg.

Skulle han endre mening til slutt er det best om man har et hyggelig forhold å gå tilbake inn i. Tenk over hva du sier til dine venner og dine barn. Ikke si noe som vil kunne slå tilbake på deg hvis hun skulle ombestemme seg. Mange går visst tilbake, selv om jeg nesten ikke tør håpe.

Til slutt har jeg akkurat bestilt meg time hos psykolog. Hvis min smerte ikke skal gå utover forholdet til eksen og ikke gå utoverbarna og jeg ikke skal prate for mye dritt til venninner så trenger jeg noen å snakke med.

[Gjest Gjest]

Hvis du ønsker henne tilbake skal du ialle fall hoppe over innlegget til Trist mann2, makan til patetisk og selvmedlidende sprøyt! også skal du huske på at du er far til hennes barn og at det derfor er muligheter for at hun har en motivasjon for at ting skal ordne seg. At du opplever at bruddet kom som lyn fra klar himmel, sier meg litt om årsaken til bruddet faktisk. De færreste gjør noe så drastisk som en ren impulshandling, og er du ærlig med deg selv, er jeg ganske sikker på at du kan se tilbake og finne både direkte og indirekte signaler om at noe ikke var som det skulle mellom dere. Er man i et godt og velfungerende samliv der begge parter føler seg sett, verdsatt, ivaretatt og respektert, hvor det også er god kommunikasjon mellom partene, er det veldig uvanlig at den ene bare pluttselig forlater den andre.

Noen nevner at hun sikkert har en ny mann på gang, og det er godt mulig hun er av typen som må ha den slags motivasjon for å kunne klare å bryte ut, men har forholdet et godt fundament som nevnt før, skal det som regel mer enn en heftig forelskelse til for at en kone og mor skal ødelegge familien. Jeg tror i allefall ikke en eventuelt ny er den egentlige grunnen til at man velger å gå, men at de kan være en pressfaktor. Siden noen her generaliserer i fht kvinners behov for trygghet, viser forskning at menn er de som hyppigst trenger en ny for å forlate et dårlig forhold, mens årsakene til at kvinner forlater statistisk sett bunner i ting som at hun føler seg som en lite verdsatt husjelp, mangel på sammenfallende interesser, mental ensomhet i forholdet, osv.

Syns du skulle sette deg ned og tenke igjennom forholdet deres de siste årene. Hvem har gjort hva, hvem har hatt ansvar for hvilke oppgaver? Hvor ofte har du gitt henne ros og oppmuntring? Hvor ofte har du gitt henne komplimanger og vist oppriktig interesse for hennes interesser? Hva tror du hun får ut av å fortsette et samliv med deg? Hvordan har du møtt henne når hun har hatt behov for å snakke om følelser, samlivet deres og annet?

Hvis du virkelig ønsker henne tilbake, er mitt råd til deg å være hyggelig og grei. Interesser deg for henne og det hun har å si. Inviter henne til å fortelle hvordan hun har opplevd samlivet deres, begynn å SE henne (uten at du blir kontrollerende og sykelig opptatt av henne, selvfølgelig). Istedenfor å mase om at du savner henne, kan det være vel så godt for henne å høre at du nå ser og verdsetter alt hun har utrettet i samlivet og at du har reflektert over, og skjønner - noen av grunnene til at hun muligens ikke har hatt det bra sammen med deg. Vær real og grei i forhold til samvær og barn og vis at du er en hyggelig fyr som har tenkt over ting. Og for guds skyld ikke pes henne om hennes privatliv på en måte som kan oppfattes kontrollerende eller sjalu. Jeg tror heller ikke du bør være for tilgjengelig. Hun trenger ikke være 100 prosent sikker på at du vil ta henne i mot med åpne armer om hun angrer, og jeg tror det er lurt for deg å leve ditt liv uten å være for servil når hun trenger hjelp. Men sett grensene dine på en hyggelig og grei måte. Vis henne at du er en bra mann som har noe å tilby henne samtidig som du ikke er en logrende hund.

Det var mine råd skrevet ut i fra et perspektiv som er motsatt fra ditt, men kanskje litt i nærheten av din x kone's perspektiv. Det er vanskelig å gi generelle råd siden alle forhold er forskjellige, men noen ting er allmenngyldige og det å føle seg verdsatt, sett og hørt er noe de fleste damer har som premiss på et godt forhold.

Lykke til!

[Gjest !BettyBoob!]

[Gjest Tristmann2]

En til i samme båt, her.    Har hørt at julen / januar er høysesong for å gå fra hverandre, men det hjelper jo liksom ikke, da....

Jeg har bestemt meg for å gjøre det beste ut av det både for barnas skyld og for min egen del. Jeg synes at mannen min og jeg alltid har hatt et veldig godt vennskap og det skal jeg klare å holde på. De få ukene han har bodd borte har vi klart å samarbeide veldig godt nettopp på grunn av at vi holder vennskapet ved like.

Jeg har fortalt ham i et brev akkurat hvor fælt jeg synes dette er og at jeg gjerne vil ha ham tilbake. Bedt ham fortsette å tenke over hva han vil selv om han nå "endelig" er fri. Da fikk han vite akkurat hva jeg mente uten at jeg sitter og gråter og hyler og ser "patetisk" ut. Hadde ikke klart å få det frem på riktig måte da, tror jeg.

Skulle han endre mening til slutt er det best om man har et hyggelig forhold å gå tilbake inn i. Tenk over hva du sier til dine venner og dine barn. Ikke si noe som vil kunne slå tilbake på deg hvis hun skulle ombestemme seg. Mange går visst tilbake, selv om jeg nesten ikke tør håpe.

Til slutt har jeg akkurat bestilt meg time hos psykolog. Hvis min smerte ikke skal gå utover forholdet til eksen og ikke gå utoverbarna og jeg ikke skal prate for mye dritt til venninner så trenger jeg noen å snakke med.

←

min mening er at han bør drite oppi henne og komme seg vidre. finne ut at det går ann å leve UTEN hu som har såret han.

Innlegget er redigert

Veslejenta - moderator

Endret 21. januar 2006 av Veslejenta

[Gjest tristmann 3]

Hei hei tristmann 1 og 2, jeg er i akkurat samme situasjon. Heldigvis har vi ikke noen barn sammen, men det er fortsatt ikke noe morro. Damer har en tendens til å gjøre dette, statestikken sier at 90% av menn i forhold som blir slutt fra kvinnes side aner ikke hvorfor, det går ofte på at de ikke vet hva de føler. Jeg tror det samme som tristmann 2, de tror gresset er grønnere på den andre siden, men når de kommer de finner de kanskje ut at den ikke er det og vil tilbake (dette gjelder jo også menn). Vær kald som juling, si til deg selv at hun er helt tett og ikke værd din tid. Ikke hjelp henne, ta ansvar for barna, men hun kan seile sin egen sjø. Når hun finner ut at hun har drite seg ut. Så låser du døra og sier at toget er reist og stasjonen er nedlagt.

[Gjest Tristmann 4]

Enig med Tristmann 2 og 3.

Glem dama, og "move on". Selv om det gjør aldri så vondt.

Det finnes tusenvis av andre jenter der ute som det er vert å satse på.

[Gjest WildRider]

Uff, her var det mange triste menn! Håper det går bra med dere etterhvert

[Gjest Tristmann 6]

Har noen sett hvor det ble av Tristmann 5 ?????

[Gjest fru hubro]

Hva skjer?

[Gjest SOS014]

Hei!

Jeg trenger et råd både fra menn og fra damer. Vi har vært sammen i over 8 år og har fått oss to nydelige barn. De er 4 og snart 7. Vi kjøpte oss enebolig for to år siden med tanke på å slå rot og bygge fremtiden vår. For en mnd siden kom bomben, hun sa hun hadde tenkt lenge på oss to, og om det var oss. Hun var usikker på om hun har nok følelser for meg, og om det var nok til å fortsette sammen. Altså, elsker hun meg? Det visste hun ikke. Hun har med andre ord ikke klarhet i om hun elsker meg nok til å fortsette. Vi er verdens beste venner, krangler ikke, hverdagen fungerer og kabalen går opp. Hun har en travel jobb, og jeg gjør mye hjemme, tar unger og lar henne få drive på med jobben sin. Ja, hun står for mesteparten av inntekten og vi hadde aldri vært her hvis det ikke hadde vært for hennes økonomiske muskler (hus, bil, ferier osv.). Jeg har savn i forholdet både på samlivet og ellers, men jeg er villig til å ofre mye før vi skal gå ifrahverandre. Vi har pratet mye om hvilke konsekvenser et brudd kan få, og er vel enige om mye her. Hun tror at det vil gå helt utmerket og vi er villige til å samarbeide om unger, og andre praktiske ting. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre, jeg ønsker ikke å bryte opp, eller avslutte dette. Jeg vil fortsette, men siden det er henne som på en måte sitter med beslutningen og er usikker blir dette ganske tøft og belastende for meg. Hun har de siste dager sagt at vi har vært sammen i 8 år og nesten ikke vært fra hverandre, dette har hun brent seg på før, og har gått i samme fella noen ganger før. Dette er mitt første skikkelige forhold, så jeg har mange ganger følt at det er slik vi skulle ha vårt forhold. Hovedspørsmålet mitt er, hun er usikker, vet ikke om hun har nok følelser for meg til å fortsette, vet ikke om hun elsker meg nok, eller elsker meg i det hele tatt. Gode råd mottas med takk. Å trekke inn en tredjeperson for henne er uaktuelt, hun tror ikke på sånne ting. Det gjør jeg. Jeg har vært hos en samlivsrådgiver/terapeaut og pratet, la saken frem uten å si noe mer enn hva det var som vi slet med. Hun sier som Bjørn Eidsvåg, at det kan bli "bål av gamle glør". Men da må begge ville det. Hilsen Rogalending.