Ensomhet i langvarig parforhold

[AnonymBruker]

Jeg er gift med en mann jeg har vært sammen med i 15 år, og vi har 3 barn. Hus, god økonomi og "alt på stell", krangler aldri og har regelmessig sex. Alt er egentlig helt topp, og jeg burde egentlig være tilfreds...

Allikevel føler jeg meg ekstremt ensom og misfornøyd med forholdet vårt. Jeg ønsker egentlig å bryte opp (men kommer ikke til å gjøre det av hensyn til barna).

Jeg savner så utrolig masse å føle noe, begjær, lidenskap og forelskelse. Vi snakket om disse tingene i vinter, og vi ønsket begge å arbeide med forholdet. Det var bedre noen måneder, men nå er alt glemt (fra mannen sin side). I mitt stille sinn har jeg i senere tid begynt å lure på om mannen kan være skjult homofil eller at han av en eller annen grunn ikke er tiltrekt av meg. At han kun har "pliktsex" med meg og gir meg klemmer inn i mellom for han føler han "må". Det finnes ingen innlevelse fra hans side når det gjelder sex, kos og intimitet. Han har aldri vært særlig god på dette, men det har igjennom årene blitt gradvis verre. 

Dette gjør meg utrolig nedtrykt, trist, ensom og svekker selvbildet mitt. Jeg er en attraktiv og fin dame, som tar godt vare på meg selv, så det henger ikke sammen med at jeg lar meg forfalle eller noe. Andre menn flørter åpenbart med meg inn i mellom. 

Jeg har så utrolig lyst å skille meg, men føler det er egoistisk ovenfor barna. Videre har jeg vurdert å finne meg en elsker, men synes det er for slemt ovenfor mannen min. Mannen vet jo hvordan jeg føler det, så jeg synes egentlig det er "nytteløst" å prøve å forandre han. Samtidig tærer dette utrolig på meg, så jeg må foreta meg noe før jeg bli deprimert av hele greien. 

Er det noen som har vært i lignende situasjon eller har noen råd? 

Anonymkode: 2ba3f...b4e

[AnonymBruker]

Langvarige parforhold er ekstremt kjedelig. Vi er ikke lagt for å leve så isolert og frivillig innskrenke alle sosiale muligheter ved å legge alle eggene i samme kurv. 
 

Tiltrekning forsvinner med årene. Man har heller ikke lyst å gjøre absolutt alt i livet sammen med samme person dag ut og dag inn. Man trenger nye impulser, bli kjent med nye mennesker, utforske nye mennesker osv. 

 

Langvarige forhold er en stille og sakte sosial død. Det er en grunn til at midtlivskrise er en ting. Man innser hvor jævla kjedelig livet er blitt, og lurer på om er dette alt? Nitriste saker. Men det er mye kjedelig folk der ute som håndterer et  trasig A4-liv ganske bra. 

Anonymkode: bf82c...b26

[AnonymBruker]

Drit i mannen din en stund. Gå ut og skaff deg spennende impulser (ikke rus eller sex). 

Anonymkode: 2887f...e55

[AnonymBruker]

Dette er en ganske vanlig opplevelse i mange lange forhold. Det kan være tider hvor jeg føler meg nedfor på grunn av at min partner hovedsakelig viser omsorgskjærlighet. Selv om vi har kjærlighet og respekt for hverandre, kan det være utfordrende å ikke oppleve romantikk, flørting, fysisk nærhet eller intimitet. Samtidig forstår jeg at om jeg avslutter forholdet, er det en mulighet for at jeg vil ende opp med en ny relasjon som også kan bli skuffende, før eller senere. Dette ser ut til å være en vanlig utfordring for de fleste. Mange som avslutter et forhold og prøver igjen, opplever ofte nye brudd. Det virker som det beste alternativet er å akseptere livet som det er, sette drømmene til side og finne glede andre steder.

Anonymkode: 4a980...819

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Langvarige parforhold er ekstremt kjedelig. Vi er ikke lagt for å leve så isolert og frivillig innskrenke alle sosiale muligheter ved å legge alle eggene i samme kurv. 
 

Tiltrekning forsvinner med årene. Man har heller ikke lyst å gjøre absolutt alt i livet sammen med samme person dag ut og dag inn. Man trenger nye impulser, bli kjent med nye mennesker, utforske nye mennesker osv. 

 

Langvarige forhold er en stille og sakte sosial død. Det er en grunn til at midtlivskrise er en ting. Man innser hvor jævla kjedelig livet er blitt, og lurer på om er dette alt? Nitriste saker. Men det er mye kjedelig folk der ute som håndterer et  trasig A4-liv ganske bra. 

Anonymkode: bf82c...b26

Er man virkelig kompatible oppleves det ikke som «et trasig A4-liv, selv etter nærmere 15 år sammen. Vi har en hverdag full av kjærlighet og begjær. Vi er flinke til å ta vare på våre separate sosiale liv samtidig som vi er flinke til å prioritere hverandre. Vi ordner oss barnefri innimellom kun for å ta inn på et hotell i nærheten ene alene for å ha sex og nyte hverandre helt uten hemninger. Vi lever stadig ut nye fantasier og sexen er langt i fra ensporet og kjedelig. Vi forfører hverandre daglig og har sex 5-8 ganger i uka - bra sex. Vi er bestevenner som virkelig elsker hverandres selskap. Vi føler begge at vi har testet det som er å teste som single og vi elsker forholdet vi har, så ingen av oss ser noen grunn til å bryte opp dette kun for å teste noe annet. Mye kan også være på grunn av at vi har en del kinks som det tar tid å bygge opp trygghet og tillit for å gjennomføre. Litt kjipt å gå over til "vaniljesex" med nye når vi sammen praktiserer det vi ser på som tilfredsstillende sex. 

Nå gleder vi oss bare til barna flytter ut og vi kan reise og oppleve verden sammen. Men akkurat nå nyter vi den delen av livet også 😊

Anonymkode: 96f43...011

[Brunello]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Langvarige parforhold er ekstremt kjedelig. Vi er ikke lagt for å leve så isolert og frivillig innskrenke alle sosiale muligheter ved å legge alle eggene i samme kurv. 
 

Tiltrekning forsvinner med årene. Man har heller ikke lyst å gjøre absolutt alt i livet sammen med samme person dag ut og dag inn. Man trenger nye impulser, bli kjent med nye mennesker, utforske nye mennesker osv. 

 

Langvarige forhold er en stille og sakte sosial død. Det er en grunn til at midtlivskrise er en ting. Man innser hvor jævla kjedelig livet er blitt, og lurer på om er dette alt? Nitriste saker. Men det er mye kjedelig folk der ute som håndterer et  trasig A4-liv ganske bra. 

Anonymkode: bf82c...b26

Uenig med deg. Selv om det kan være spennende med ny partner, er det mange fordeler å ha den samme over lang tid også. Eksempelvis blir en trygge seksuelt på hverandre. Oppfølging og gleden av barn og barnebarn blir også større når det er felles barn/barnebarn.

Hvem sier at en bare må være sammen med partneren sin på fritiden? Mange gjør en del sammen med venner partneren ikke er med på. 
 

Tror midtlivskrise skjer oftere for par der barna flytter ut når man selv er forholdsvis ung (førtiåra og begynnelsen av femtiåra.)

Endret 20. august 2023 av Brunello

[Ulla Ullsokk]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Dette er en ganske vanlig opplevelse i mange lange forhold. Det kan være tider hvor jeg føler meg nedfor på grunn av at min partner hovedsakelig viser omsorgskjærlighet. Selv om vi har kjærlighet og respekt for hverandre, kan det være utfordrende å ikke oppleve romantikk, flørting, fysisk nærhet eller intimitet. Samtidig forstår jeg at om jeg avslutter forholdet, er det en mulighet for at jeg vil ende opp med en ny relasjon som også kan bli skuffende, før eller senere. Dette ser ut til å være en vanlig utfordring for de fleste. Mange som avslutter et forhold og prøver igjen, opplever ofte nye brudd. Det virker som det beste alternativet er å akseptere livet som det er, sette drømmene til side og finne glede andre steder.

Anonymkode: 4a980...819

Det er det dummeste jeg har hørt. Fordi det er en mulighet for at et evnt nytt forhold kan ende i brudd, så er det bedre å akseptere et trist liv og slutte å drømme???😳😳😳

Jeg skilte meg, og opplever et nydelig forhold nå. Jeg trenger ikke spenning, jeg vil ha et «kjedelig» liv, men jeg vil ha det med en som elsker meg (og ikke en som bor med meg av gammel vane og som gjør at jeg blir ensom og trist). Da blir ikke livet kjedelig, men vakkert.

Jeg er takknemlig hver dag.

[AnonymBruker]

Jeg levde med samme mann i 21 år. De to siste årene var ensomme og kalde, og jeg ba ham flytte.
Det er den vondeste beslutningen jeg har tatt, men den var helt klart riktig.

Anonymkode: 30678...c82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er man virkelig kompatible oppleves det ikke som «et trasig A4-liv, selv etter nærmere 15 år sammen. Vi har en hverdag full av kjærlighet og begjær. Vi er flinke til å ta vare på våre separate sosiale liv samtidig som vi er flinke til å prioritere hverandre. Vi ordner oss barnefri innimellom kun for å ta inn på et hotell i nærheten ene alene for å ha sex og nyte hverandre helt uten hemninger. Vi lever stadig ut nye fantasier og sexen er langt i fra ensporet og kjedelig. Vi forfører hverandre daglig og har sex 5-8 ganger i uka - bra sex. Vi er bestevenner som virkelig elsker hverandres selskap. Vi føler begge at vi har testet det som er å teste som single og vi elsker forholdet vi har, så ingen av oss ser noen grunn til å bryte opp dette kun for å teste noe annet. Mye kan også være på grunn av at vi har en del kinks som det tar tid å bygge opp trygghet og tillit for å gjennomføre. Litt kjipt å gå over til "vaniljesex" med nye når vi sammen praktiserer det vi ser på som tilfredsstillende sex. 

Nå gleder vi oss bare til barna flytter ut og vi kan reise og oppleve verden sammen. Men akkurat nå nyter vi den delen av livet også 😊

Anonymkode: 96f43...011

Du er utrolig heldig som har det slik, det er akkurat slik jeg skulle ønske vi hadde det, men vi får det ikke til. Jeg tror egentlig ikke mannen min er særlig tiltrekt av meg, det virker ikke slik hvertfall. Jeg opplever at han ser på meg som en samarbeidspartner som han fungerer bra sammen med og er glad i, men ikke noe mer enn det. 

Men det virker heller ikke som han er tiltrekt av andre damer, det virker som han rett og slett synes kvinner ikke er interessant. Før meg var det ingen kjærester eller damer. Han har aldri på våre 15 år som vi har vært sammen sett på porno eller bilder av andre damer (hvertfall ikke meg bekjent). Han snakker aldri med kvinner på fest, viser rett og slett null interesse for andre kvinner. Før tenkte jeg han var verdens mest trofaste mann, men jeg vet sannelig ikke lenger hva jeg skal tro. 

Han liker godt å snakke med andre menn på fest, man ser liksom på øyene og interessen hans at han får en helt annen glød. Jeg mistenker mer og mer at han kan være homofil eller kanskje biseksuell. At han lengter etter noe helt annet enn hva jeg kan tilby han. Eller kanskje han bare er lei av meg og tar meg for gitt. 

TS

Anonymkode: 2ba3f...b4e

[AnonymBruker]

Fikk en gang et veldig godt råd fra en da voksen dame som hadde hatt sin del av forhold, både korte og lange. Du kan like gjerne bli hos en mann som å ha mange. De samme problemene oppstår i alle forhold. Man er lykkelig og forelsket, før virkeligheten treffer og ting er hverdag. Pleier forholdet du har, men ikke la mannen din være alt for deg. Vær selvstendig, sosial og lær nye ting. Vær lykkelig som deg selv og du vil ha det bedre med partner.

Anonymkode: 1e669...c3a

[Brunello]

Ulla Ullsokk skrev (7 minutter siden):

Det er det dummeste jeg har hørt. Fordi det er en mulighet for at et evnt nytt forhold kan ende i brudd, så er det bedre å akseptere et trist liv og slutte å drømme???😳😳😳

Jeg skilte meg, og opplever et nydelig forhold nå. Jeg trenger ikke spenning, jeg vil ha et «kjedelig» liv, men jeg vil ha det med en som elsker meg (og ikke en som bor med meg av gammel vane og som gjør at jeg blir ensom og trist). Da blir ikke livet kjedelig, men vakkert.

Jeg er takknemlig hver dag.

Alle forhold er jo bra i begynnelsen.

Jeg er ganske sikker på at vi som ikke er skilt (etter lange forhold) har ulik personlighet enn de som er skilt. Dersom vi ser bort fra forhold der vold er involvert, er de som skiller seg langt mer rastløse enn de som ikke skiller seg. Ta min vennegjeng som eksempel. Ser man på lange forhold, er vi omtrent som snittet med rett under 50% brudd. Men de bruddene er det 2 av 8 som står for.

[Ulla Ullsokk]

Brunello skrev (5 minutter siden):

Alle forhold er jo bra i begynnelsen.

Jeg er ganske sikker på at vi som ikke er skilt (etter lange forhold) har ulik personlighet enn de som er skilt. Dersom vi ser bort fra forhold der vold er involvert, er de som skiller seg langt mer rastløse enn de som ikke skiller seg. Ta min vennegjeng som eksempel. Ser man på lange forhold, er vi omtrent som snittet med rett under 50% brudd. Men de bruddene er det 2 av 8 som står for.

Nja, jeg er jo helt sikker på at mange av de som IKKE skiller seg rett og slett er feigere/reddere av forskjellige grunner. Jeg er ikke spesielt rastløs, men jeg vil ikke se tilbake på et langt liv der jeg aldri satte egne ønsker ut i livet, men bare eksisterte i det livet som ble forventet og som krevde minst mot.

Da snakker jeg ikke om folk som er lykkelige sammen, men alle de andre. De som ender opp som gretne. Typisk bitre damer på 50+ som lar det gå utover unge jenter i serviceyrker. Og gretne duskakkekommeherogkommeher-gubber.

Hilsen snart 50, og som også har vært ung i serviceyrker.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg levde med samme mann i 21 år. De to siste årene var ensomme og kalde, og jeg ba ham flytte.
Det er den vondeste beslutningen jeg har tatt, men den var helt klart riktig.

Anonymkode: 30678...c82

Har dere barn sammen? Hvor gamle var de eventuelt når dere gikk fra hverandre. 

Jeg har egentlig mest lyst å gå fra han, men jeg føler det er så dårlig gjort ovenfor barna. For vi krangler ikke og er stort sett enig.

Men samtidig så har jeg det utrolig vondt som følger av det dårlige samlivet vårt. Jeg blir så utrolig skuffet gang på gang. I går kveld for eksempel la jeg meg inntil han på brystkassa hans for å kose og prate, men da snudde han seg bare halveis bort og trykket på telefonen. Fikk ikke engang med seg hva jeg sa til han. Jeg har uttalige eksempler på slike situasjoner. Det virker som han har null interesse for meg ☹️

TS

Anonymkode: 2ba3f...b4e

[AnonymBruker]

Brunello skrev (41 minutter siden):

Jeg er ganske sikker på at vi som ikke er skilt (etter lange forhold) har ulik personlighet enn de som er skilt. Dersom vi ser bort fra forhold der vold er involvert, er de som skiller seg langt mer rastløse enn de som ikke skiller seg....

De som skiller seg? Det er ikke sånn at det alltid er en samstemt avgjørelse. Det holder at én i forholdet vil ut. 

Anonymkode: 2887f...e55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er utrolig heldig som har det slik, det er akkurat slik jeg skulle ønske vi hadde det, men vi får det ikke til. Jeg tror egentlig ikke mannen min er særlig tiltrekt av meg, det virker ikke slik hvertfall. Jeg opplever at han ser på meg som en samarbeidspartner som han fungerer bra sammen med og er glad i, men ikke noe mer enn det. 

Men det virker heller ikke som han er tiltrekt av andre damer, det virker som han rett og slett synes kvinner ikke er interessant. Før meg var det ingen kjærester eller damer. Han har aldri på våre 15 år som vi har vært sammen sett på porno eller bilder av andre damer (hvertfall ikke meg bekjent). Han snakker aldri med kvinner på fest, viser rett og slett null interesse for andre kvinner. Før tenkte jeg han var verdens mest trofaste mann, men jeg vet sannelig ikke lenger hva jeg skal tro. 

Han liker godt å snakke med andre menn på fest, man ser liksom på øyene og interessen hans at han får en helt annen glød. Jeg mistenker mer og mer at han kan være homofil eller kanskje biseksuell. At han lengter etter noe helt annet enn hva jeg kan tilby han. Eller kanskje han bare er lei av meg og tar meg for gitt. 

TS

Anonymkode: 2ba3f...b4e

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har dere barn sammen? Hvor gamle var de eventuelt når dere gikk fra hverandre. 

Jeg har egentlig mest lyst å gå fra han, men jeg føler det er så dårlig gjort ovenfor barna. For vi krangler ikke og er stort sett enig.

Men samtidig så har jeg det utrolig vondt som følger av det dårlige samlivet vårt. Jeg blir så utrolig skuffet gang på gang. I går kveld for eksempel la jeg meg inntil han på brystkassa hans for å kose og prate, men da snudde han seg bare halveis bort og trykket på telefonen. Fikk ikke engang med seg hva jeg sa til han. Jeg har uttalige eksempler på slike situasjoner. Det virker som han har null interesse for meg ☹️

TS

Anonymkode: 2ba3f...b4e

Har du snakket med ham? Altså, virkelig satt deg ned og delt det du deler her? Tenker du må si det rett ut at hvis ikke dere endrer på dynamikken i forholdet så kjenner du behov for å dra da du trenger nærhet, omsorg og oppmerksomhet. Det er ikke urimelige krav å stille i et forhold. 

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

De som skiller seg? Det er ikke sånn at det alltid er en samstemt avgjørelse. Det holder at én i forholdet vil ut. 

Anonymkode: 2887f...e55

Vedkommende skriver jo at av 4 par hvor 2 par skiller seg var det 2 som ønsket skilsmisse. Ergo at det kun var den ene parten som ville ut. 

Anonymkode: 96f43...011

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg blir så utrolig skuffet gang på gang. I går kveld for eksempel la jeg meg inntil han på brystkassa hans for å kose og prate, men da snudde han seg bare halveis bort og trykket på telefonen. Fikk ikke engang med seg hva jeg sa til han. Jeg har uttalige eksempler på slike situasjoner. Det virker som han har null interesse for meg ☹️

 

 

 

Folk som oppfører seg som de ikke bryr seg om deg; de bryr seg faktisk ikke om deg.
Du skal tro på folk som ignorerer dine følelser og behov: De gir blanke.

Jeg forlot en mann som endret personlighet, og ble veldig innesluttet og avvisende. Det er 12 år siden.
Jeg har ikke klart å stole på et annet menneske igjen. Ikke så mye at jeg ville sluppet inn en samboer.

Anonymkode: 30678...c82

[AnonymBruker]

Huffdå. Kanskje like greit å skille seg etter de beskrivelsene. Finn en mann som gir deg det du fortjener og som ser deg. Kan love deg at han fins. 

Anonymkode: 2a6b9...be3

[Ulla Ullsokk]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Har dere barn sammen? Hvor gamle var de eventuelt når dere gikk fra hverandre. 

Jeg har egentlig mest lyst å gå fra han, men jeg føler det er så dårlig gjort ovenfor barna. For vi krangler ikke og er stort sett enig.

Men samtidig så har jeg det utrolig vondt som følger av det dårlige samlivet vårt. Jeg blir så utrolig skuffet gang på gang. I går kveld for eksempel la jeg meg inntil han på brystkassa hans for å kose og prate, men da snudde han seg bare halveis bort og trykket på telefonen. Fikk ikke engang med seg hva jeg sa til han. Jeg har uttalige eksempler på slike situasjoner. Det virker som han har null interesse for meg ☹️

TS

Anonymkode: 2ba3f...b4e

Jeg følte på det samme. Likevel ble mannen veldig lei seg og sørget lenge.

Jeg klarer ikke forstå det. Hvis han var så glad i meg, hvorfor ga han meg følelsen av at jeg var mer til bry enn glede? 
Vi snakket skikkelig om det, men til slutt resignerte jeg og det tror jeg han tok som et tegn på at alt var bra🙄

Jeg forstår det fortsatt ikke, håper vi kan ta en ny prat om mange år. 
Uansett er jeg glad det gikk som det gikk og jeg er sammen med en som jeg passer mye bedre sammen med.

Men jeg angrer ingenting, vi hadde noen fine år og han var super å få barn med, kommer alltid til å være der for han hvis han trenger det, er evig glad i han, selv om jeg ikke vil leve med han.

 

[AnonymBruker]

Jeg har det helt likt, ts. Ensom i parforholdet. Vi har ingenting å snakke om lenger, og jeg må ta en avgjørelse på å bli eller gå snart før dette spiser meg opp. Jeg vil leve, jeg føle kjærlighet og begjær igjen, ikke bare eksistere for alle andre.

Anonymkode: c15df...24b

[AnonymBruker]

For mennesker med normal psyke er det selvfølgelig umulig å opprettholde lyst og begjær i forhold til samme person over mange år. De som påstår at de «klarer» det er enten løgnere eller svakt mentalt utrustet. Lojalitet, omsorg og vennskap er naturligvis noe helt annet, og det er jo dette - sammen hensyn til barn, økonomi og praktiske forhold - som er limet i langvarige forhold. 

Anonymkode: 2f2ab...533