Psykisk syk partner. Når fant du ut at du ikke orket lenger?

[AnonymBruker]

Har en mann som har Borderline pf. Vi har også barn sammen. Nå er han blitt innlagt.

Er jo veldig glad i ham, men vet ikke lenger om jeg orker å leve i denne karusellen av avlyste planer, ustabilt humør, sinne, etc. Har jo merket at dette går utover min egen helse.

Noen andre med liknende erfaring som vil fortelle? Når fant du ut at det var nok?

Jeg lurer på om jeg er i en situasjon der jeg må snart finne ut av hva jeg vil gjøre videre...

 

Anonymkode: f2ae5...98c

[AnonymBruker]

Her løste det seg ved at han motsatte seg alle forsøk på å få ham i terapi. Han ble rasende fordi jeg blandet meg. Så slo han opp og virket som han hatet meg. Så tvang jeg ham i terapi. Så virket han som han ble betatt av meg igjen. Men så hatet han meg. Så ble vi skilt. 

Anonymkode: 20644...558

[AnonymBruker]

Tror jeg ga opp etter 8 år, klarte å gå etter 13 år. Beste jeg har gjort for meg selv. Han er på samme sted som han var når jeg gikk. Mao var det beste for begge parter 

Anonymkode: 9bce1...f6b

[Andro]

Etter noen få måneder. Mye løgn, avlyste planer og en lei tendens til å konstruere krangler uten grunnlag. Bare å avslutte. Ikke forenlig med det å ta vare på barn i alle fall, og ikke sunt ellers heller.

[AnonymBruker]

Det er så tungt, der du er nå. 
Med oss var det brudd flere ganger- før jeg tilslutt klarte å dra. Men vi hadde ikke felles barn, usikker på hvordan jeg hadde taklet det da. For det var skikkelig vanskelig. å dra - mest pga dårlig samvittighet. For hva vet jeg ikke hel, for han klarte seg jo fint før jeg kom inn i bildet... Men var vel tanken på det en trodde det skulle bli- og håpet om at det skulle bli bedre. 
Dette var depresjon da, så tungt og lite energi..... 
Men tror bare du må komme til det punktet der du klarer å ta steget og gå. Når du vet at det ikke er dette livet du vil leve- uansett hvor redd du er for å bli alene og hvor dårlig samvittighet du har. 

Anonymkode: e4429...780

[AnonymBruker]

Hun var ikke interessert i å få behandling, kun å synes synd på seg selv. Så bestemte jeg meg for å bare gi blaffen og leve mitt eget liv. Vi er gift på papiret men lever separate liv.

Anonymkode: 7af6f...aa5

[LillaGorilla<3]

Har dere barn? Isåfall er din viktigste jobb i dette å ta vare på og skjerme dem. Så deg selv.

[AnonymBruker]

Borderline er like ulikt som med andre diagnoser,hører at din mann er hardt rammet og syk.

Ville nok skilt meg jeg og tatt barna med og fokusert kun på dem. 

Anonymkode: 7426b...d58

[AnonymBruker]

Hvis du opplever at han ikke er villig til å gå fremover. Og kronisk lar det gå utover deg. 

Da er det lov å si at så lenge han lar dette gå utover deg , så må du føytte ut, slik at han kan ha fokus på seg og taimot hjelp. 

Kan nok være lurt å gjøre før han blir værre,  for et brudd vil da også nunne bli værre 

Anonymkode: c3a4e...5fe

[AnonymBruker]

Jeg står i samme situasjon og føler med deg. Det er skikkelig tungt dette her. Men jeg har fått nok nå. Har gått mange runder med meg selv, men har funnet ut at jeg ikke vil at barna mine skal måtte stå i denne karusellen lenger. I det store og det hele er det de det går mest utover. Så tenk på barna dine - er det denne normalen du ønsker for de? 

Anonymkode: 5c84d...c44

[AnonymBruker]

Hvis du er usikker på om du orker mer, hva tenker du barna er..? ❤️ 

 

Jeg har vært der du er. Og har brukt flere år på å gå. For jeg trues, skremmes og overtales tilbake, og får dårlig samvittighet. Nå har jeg selv varslet barnevernet og bedt de hente barna hvis jeg noensinne går tilbake, for de skal ikke utsettes for dette mer. Han er ustabil, og sinnet hans går utover både meg og barna. Ikke minst går det utover barna via at jeg føler en skikkelig kognitiv dissonans (google det), som gjør meg mindre tålmodig og ikke helt meg selv. 

 

Ps. Det han driver med er psykisk vold. Spiller ingen rolle om han er syk. Du er utsatt for vold. 

Anonymkode: 2423b...01d

[AnonymBruker]

On 8/20/2023 at 11:45 AM, AnonymBruker said:

Hun var ikke interessert i å få behandling, kun å synes synd på seg selv. Så bestemte jeg meg for å bare gi blaffen og leve mitt eget liv. Vi er gift på papiret men lever separate liv.

Anonymkode: 7af6f...aa5

Blir du dømt av familie og venner, som kanskje ikke vet hvor ille du har hatt det, og tenker at det er du som er den vrange som kjører på med ditt? 

Bor dere i samme hus fortsatt? 

Anonymkode: ca158...278

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

. Ikke minst går det utover barna via at jeg føler en skikkelig kognitiv dissonans (google det), som gjør meg mindre tålmodig og ikke helt meg selv. 

Anonymkode: 2423b...01d

 Vet hva kognitiv dissonans er, men kan du forklare hva det er som ikke harmonerer?

F.eks. om han er ille men ikke innser det selv/du må late som ingenting? 

Anonymkode: ca158...278

[ruffen29]

Har sett nok av hva det har gjort med folk som har prøvd det der. Spesielt trist er det når det blir unger i bildet og de dermed blir låst med den personen. Er spesielt ei jeg vet om som jeg ikke fatter holder ut de konstante sammenbruddene pluss at det er hun som må ta seg av alt fordi den andre personen velter seg i selvmedlidenhet og anfall. Det var flere av oss som prøvde å advare mot det men hun valgte å ikke høre etter og gikk inn 100% og ville etablere seg med vedkommende. Og nå vet jeg hun angrer men velger å kjempe for forholdet for barnet sin skyld. Jeg tviler på det er noe særlig sunt for et barn å vokse opp i et så ustabilt hjem men det blir vel plukket opp av skole og barnevern senere.

[AnonymBruker]

TS her. Tusen takk for så mange støttende innlegg og fine innspill ❤️

Jeg lurer på om det er kognitiv dissonans jeg har? På den ene siden vil jeg bare reise av sted og skape meg et nytt liv. Her om dagen følte jeg på skikkelig ro og fant en slags indre fred med meg selv (han har vært borte i noen dager, da han er innlagt...). Så dagen etterpå føler jeg meg litt usikker igjen. Fordi man tenker: Hva om han kan forandre seg? Han er jo også en kjærlig og flink far, og har mange gode sider som person (HVIS man ser borte fra når det er sinne og utbrudd. Disse tingene går alltid utover meg, ikke utover barnet, men dessverre så har nok barnet fått med seg noe av det). Og det er IKKE akseptabelt. Jeg tenker at om barnet EN gang til blir rammet av det, så må jeg gå...

Uff, forferdelig å ta innover seg og tenke på at ja, dette er (til tider) et ustabilt hjem... Hadde aldri drømt om at det skulle bli realiteten når vi først ble sammen og skapte familie sammen..

Anonymkode: f2ae5...98c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis du er usikker på om du orker mer, hva tenker du barna er..? ❤️ 

 

Jeg har vært der du er. Og har brukt flere år på å gå. For jeg trues, skremmes og overtales tilbake, og får dårlig samvittighet. Nå har jeg selv varslet barnevernet og bedt de hente barna hvis jeg noensinne går tilbake, for de skal ikke utsettes for dette mer. Han er ustabil, og sinnet hans går utover både meg og barna. Ikke minst går det utover barna via at jeg føler en skikkelig kognitiv dissonans (google det), som gjør meg mindre tålmodig og ikke helt meg selv. 

 

Ps. Det han driver med er psykisk vold. Spiller ingen rolle om han er syk. Du er utsatt for vold. 

Anonymkode: 2423b...01d

Takk for innlegget ditt ❤️ SÅ sterk du er!! Lurt av deg å selv varsle og gjøre det på den måten, for da kan du ikke gå tilbake. (Vet hvor lett det er å bli svak når man også er glad i disse menneskene....) Det er beundringsverdig

Ja. Jeg føler jo selv at jeg er blitt utsatt for psykisk vold?  Kan nevne noen eksempler som har skjedd her i hjemmet, så kanskje dere kan si litt hva dere tenker om dette?

-Til tider høylytt og husbråk. Et par ganger har møbler blitt slengt i veggen, etc.
-Til stadighet har vi måttet avlyse planer. Enten fordi han er skikkelig sinna/deprimert, eller fordi jeg er så lei meg/sliten/søvnløs at jeg ikke orker å dra. Slik har jeg aldri vært før, så kjenner ikke meg selv helt igjen.
-Han kan være ekstremt giftig og slem i kommentarene.
-Ikke særlig empatisk når det gjelder mine "svake sider", og kan finne på å bruke noe jeg har betrodd ham, mot meg en annen gang. 
-Kan slå over til et giftig humør helt uten forvarsel, ut av det blå.
-Mye selvmedlidenhet og selvopptatthet. Og han virker å tolke andre  i verste mening, spesielt partneren (ekstremt var for kritikk, da blir han sint).
-Når det har vært krangling hjemme, har det hendt at han reiser av gårde og overnatter borte. I stedet for å ordne opp. Dette er jo i seg selv ustabilt..?
-Han har også gjort det slutt mange ganger, men angrer senere.

(Når jeg skriver dette, skjønner jeg ikke helt at jeg har godtatt dette her....)

Dette er vanskelig å takle og det har hendt at jeg har tenkt "Er det min feil at han er sånn? Er jeg så vanskelig å være sammen med"? Og jeg har sikkert også gjort mye feil i forholdet, men klarer heller ikke å vise mine beste sider når jeg lever under et sånt press..

Anonymkode: f2ae5...98c

[AnonymBruker]

Hei TS,

Jeg kjenner til emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) fra å ha arbeidet i psykiatrien og i barnevernet. Det er en ekstremt slitsom sykdom å ha, og det er ekstremt slitsomt å være pårørende. Heldigvis "brenner" sykdommen litt opp i løpet av livet, symptomene er gjerne sterket i tennårene og tidlig tyve årene, og roer seg utover 40- årene.  Det har det siste årene kommet behandlingsmetoder som DBT og MBT som har hatt god effekt. Jeg vet om flere som er blitt mte bedre og mer stabile. Noen har mistet så mange trekk at diagnosen er frafallt.

Det er kun du som kan vite når nok er nok for deg. Så lenge det ikke er omsorgssvikt ovenfor barna dine, da må du gå eller eventuelt overlate omsorgen for barna til noen andre. Det er lett å si løp, men når man har barn, økonomi, en historie sammen så er det ikke alltid lett å gå. Dessuten må jo du og barna forholde deg til han uansett. Dersom jeg hadde vært i din situvasjon så hadde jeg nok gått. Men om jeg skulle blitt, så hadde det krevd at han hadde sykdommsinnsikt/ erkjente diagnosen, at han gikk i og var motivert for handling og at han tok imot den behandlingen som behandler anbefate for han. Helst DBT/ MBT. Når det var gjennomført hadde jeg krevd at han tok sinnemestring om han fortsatt var sint, og parterapi. Det blir mye fokus på meg meg meg, jeg er offeret hos de med bordeline. Men du er også et menneske, og dine behov er også viktige. Er det plass til dine behov i dette forholdet? Gir det å være sammen med han deg noe eller er det mest negativt? Hva slags far er han for barna deres, og hva slags forbilder er dere for barna deres? Dersom det var venninnen din sin mann, hva hadde du rådet henne til?

Anonymkode: 824d5...f26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kan nevne noen eksempler som har skjedd her i hjemmet, så kanskje dere kan si litt hva dere tenker om dette?

-Til tider høylytt og husbråk. Et par ganger har møbler blitt slengt i veggen, etc. - HELT UAKSEPTABELT
-Til stadighet har vi måttet avlyse planer. Enten fordi han er skikkelig sinna/deprimert, eller fordi jeg er så lei meg/sliten/søvnløs at jeg ikke orker å dra. Slik har jeg aldri vært før, så kjenner ikke meg selv helt igjen. - VIRKER KREVENDE MEN VET IKKE HVILKE PLANER DET VAR
-Han kan være ekstremt giftig og slem i kommentarene. VANSKELIG 
-Ikke særlig empatisk når det gjelder mine "svake sider", og kan finne på å bruke noe jeg har betrodd ham, mot meg en annen gang. HELT UTELUKKET
-Kan slå over til et giftig humør helt uten forvarsel, ut av det blå. VANSKELIG 
-Mye selvmedlidenhet og selvopptatthet. Og han virker å tolke andre  i verste mening, spesielt partneren (ekstremt var for kritikk, da blir han sint). VANSKELIG 
-Når det har vært krangling hjemme, har det hendt at han reiser av gårde og overnatter borte. I stedet for å ordne opp. Dette er jo i seg selv ustabilt..? - SPØRS. KAN VÆRE SUNT MED AVSTAND. 
-Han har også gjort det slutt mange ganger, men angrer senere. - HELT UAKSEPTABELT. ENTEN ER VI SAMMEN ELLER IKKE. 

Anonymkode: f2ae5...98c

 

Anonymkode: 20644...558

[AnonymBruker]

Høres mer ut som psykisk vold enn noe annet. Jeg er kronisk syk selv, det er ikke min skyld at jeg er syk men det er i aller høyeste grad mitt ansvar å få behandling og gjøre alt jeg kan for å bli så frisk som mulig. Min familie og andre skal ikke lide mer enn absolutt nødvendig.

Jeg hadde gått, uten tvil.

Anonymkode: ee69e...a4c

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke dere som holdt ut og prøvde i årevis, hvordan klarte dere? Hvordan går det med dere nå?

Jeg møtte en og vi var sammen i 8 mnd, han ble så forandret at jeg frøs og fikk liksom ikke gjort noe. Daglig ustabilt humør, kjefting og krangling og hatefull oppførsel. Føler det tok meg et år å bli normal igjen. Skjønner ikke feks etter 10 år, hvor sliten man må være

Anonymkode: 6903e...6f0