Ungt parforhold

[AnonymousBruker]

Dette høres sikkert veldig klisjé ut, så hvis du bare er her for å gjøre narr kan du skippe denne. Men jeg er altså 19 år og står i et vanskelig parforhold med et vanskelig valg fremfor meg.

Har kjent typen, en fantastisk fyr veldig lenge, men det var ikke før på vg3 vi ble sammen sammen, altså for knapt et år siden. Siden da har vi vært veldig raske med ting, fordi forelskelsen tok over og man glemte tid og sted, ja da voksne folk, vi har hørt dere. Men nå står jeg/vi her da med felles bolig og studieplass på samme universitet og er på vippepunktet. Vi har kranglet mye, men også hatt det veldig fint. Jeg kan kalle han «drømmemannen», men problemet er sinnet hans som tar over. Han skader meg ikke, men er verbalt veldig voldsom og sårende. Han kan bli ildsint på meg, der han står og kjefter og skriker meg ned. Og etterpå angrer han som bare den, og forstår at han gjorde noe veldig galt. Likevel skjer det om igjen og om igjen, hans måte å si ting i fra på, er altså å bli sint.

Så hører man bare den siden, er kanskje svaret ganske innlysende. Men det som hindrer meg i å gå fra han, er hvilken omsorg, forståelse og tålmodighet han har. Alle mine holdninger om rett og slett alt, passer veldig fint sammen med hans. Vi er enige om ting som er utenfor oss og det som skjer rundt oss, og er sånn sett veldig like på mange områder. Han respekterer meg for den jeg er, lytter til meg og er der for meg. Vi har det som regel veldig fint sammen. Det eneste er altså de gangene vi blir uenige, og sinnet hans tar overhånd.

Jeg skal ikke ramse opp hele historien, fordi da blir det raskt en hel bibel. Men valgene mine er altså å enten (1) flytte hjem igjen og gå fra han, si i fra meg studieplassen som jeg uansett ikke ser som svært avgjørende og begynne på nytt, eller (2) bli og gi han en ny sjanse, fordi han har skjønt at han må gjøre noe for å beholde forholdet. Han sier at han vil ha meg, leve med meg, ha en fremtid med meg og alt sammen. Ryker forholdet så ryker alt for han også…

Jeg vet det høres veldig ungdommelig ut, og kanskje vanlig, men jeg skal si dere det at det er helt jævlig. Det er vondt, og vi har følelser og sinn selv om vi er unge. Takk på forhånd.

 

[AnonymBruker]

Hvilke konkrete ting skal han gjøre for at det ikke skjer igjen? Har han bare sagt at han skal endre seg?

Hvor ofte skjer det? Kvier du deg til å ta ting opp med han/si meningen din?

Er det bagateller eller store saker?

Anonymkode: 0235f...2a9

[AnonymBruker]

AnonymousBruker skrev (1 minutt siden):

Dette høres sikkert veldig klisjé ut, så hvis du bare er her for å gjøre narr kan du skippe denne. Men jeg er altså 19 år og står i et vanskelig parforhold med et vanskelig valg fremfor meg.

Har kjent typen, en fantastisk fyr veldig lenge, men det var ikke før på vg3 vi ble sammen sammen, altså for knapt et år siden. Siden da har vi vært veldig raske med ting, fordi forelskelsen tok over og man glemte tid og sted, ja da voksne folk, vi har hørt dere. Men nå står jeg/vi her da med felles bolig og studieplass på samme universitet og er på vippepunktet. Vi har kranglet mye, men også hatt det veldig fint. Jeg kan kalle han «drømmemannen», men problemet er sinnet hans som tar over. Han skader meg ikke, men er verbalt veldig voldsom og sårende. Han kan bli ildsint på meg, der han står og kjefter og skriker meg ned. Og etterpå angrer han som bare den, og forstår at han gjorde noe veldig galt. Likevel skjer det om igjen og om igjen, hans måte å si ting i fra på, er altså å bli sint.

Så hører man bare den siden, er kanskje svaret ganske innlysende. Men det som hindrer meg i å gå fra han, er hvilken omsorg, forståelse og tålmodighet han har. Alle mine holdninger om rett og slett alt, passer veldig fint sammen med hans. Vi er enige om ting som er utenfor oss og det som skjer rundt oss, og er sånn sett veldig like på mange områder. Han respekterer meg for den jeg er, lytter til meg og er der for meg. Vi har det som regel veldig fint sammen. Det eneste er altså de gangene vi blir uenige, og sinnet hans tar overhånd.

Jeg skal ikke ramse opp hele historien, fordi da blir det raskt en hel bibel. Men valgene mine er altså å enten (1) flytte hjem igjen og gå fra han, si i fra meg studieplassen som jeg uansett ikke ser som svært avgjørende og begynne på nytt, eller (2) bli og gi han en ny sjanse, fordi han har skjønt at han må gjøre noe for å beholde forholdet. Han sier at han vil ha meg, leve med meg, ha en fremtid med meg og alt sammen. Ryker forholdet så ryker alt for han også…

Jeg vet det høres veldig ungdommelig ut, og kanskje vanlig, men jeg skal si dere det at det er helt jævlig. Det er vondt, og vi har følelser og sinn selv om vi er unge. Takk på forhånd.

 

Så i grunn er det reaksjonsmønsteret hans ved uenigheter som er problemet, at han blir sint? For at dere skal fungere både sammen, men også individuelt hver for dere i den krevende tida dere har foran dere, og potensielt sett i liv i fremtiden så er dette noe han må ta tak. For reaksjonen hans er ikke rettet mot deg, dette er noe programmert fra en eller fra andre relasjoner hvor det er den eneste måten han trolig har følt seg hørt på. Han har en kjempefordel, han har en partner i deg som er reflektert og forstår mye, og som kan være en uvurderlig lagspiller. Men du kan ikke agere terapeut. Han trenger hjelp utenfra til å bearbeide hva som enn har bidratt til at han har lært seg å reagere slik. 

Anonymkode: 2aecd...7a0

[AnonymousBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvilke konkrete ting skal han gjøre for at det ikke skjer igjen? Har han bare sagt at han skal endre seg?

Vi har på sett og vis blitt enige om at han skal få hjelp, profesjonell hjelp. I tillegg skal han åpne seg mer for foreldrene, men hvorvidt det skjer, tviler jeg på. Ja, han har foreløpig bare sagt det, men også fordi siste ordentlige krangel var i går, da gikk det oop for han helt tydelig. 

Hvor ofte skjer det? Kvier du deg til å ta ting opp med han/si meningen din?

Skjer 2-3 ganger i uken, men problemet er nettopp det at stemningen er alt for anspent. Jeg blir redd han, og må nøye tenke over hva jeg kan og ikke kan si. For å forhindre at han blir sint, men likevel blir han sint.

Er det bagateller eller store saker? 
Alt, det kan være at jeg gjorde en del om på kjøkkenet, til at jeg tviler sterkt på forholdet og er mye redd. 
Takk for respons.

Anonymkode: 0235f...2a9

 

[AnonymousBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så i grunn er det reaksjonsmønsteret hans ved uenigheter som er problemet, at han blir sint? For at dere skal fungere både sammen, men også individuelt hver for dere i den krevende tida dere har foran dere, og potensielt sett i liv i fremtiden så er dette noe han må ta tak. For reaksjonen hans er ikke rettet mot deg, dette er noe programmert fra en eller fra andre relasjoner hvor det er den eneste måten han trolig har følt seg hørt på. Han har en kjempefordel, han har en partner i deg som er reflektert og forstår mye, og som kan være en uvurderlig lagspiller. Men du kan ikke agere terapeut. Han trenger hjelp utenfra til å bearbeide hva som enn har bidratt til at han har lært seg å reagere slik. 

Anonymkode: 2aecd...7a0

Ja, han blir raskt sint av alt fra små hverdagsting til de større tingene. Han har sinnet sitt fra barndommen og et turbulent forhold med faren, så jeg vet akkurat hvor det kommer fra. Moren hans er ikke så mye bedre heller, skilte foreldre altså. I tillegg står det i svært sterk kontrast til min barndom, med «drømmescenaroiet»; gifte foreldre som aldri krangler og fungerer sammen. Hvis jeg kan si det på den måten uten å såre eller bevisst påpeke noen. 
Det at jeg ikke kan være terapeuten hans er helt riktig, og det jeg selv også har funnet ut. Jeg kan ikke være alt for han, sånn som jeg er nå. Jeg bare vet ikke hvor mye mer jeg klarer. Takk for svar.

[Lorieen]

Du går. Dette kommer bare til å bli verre. Han er ødelagt og du kan ikke fikse ham.

[AnonymBruker]

Er han villig til å gå i terapi? Hvis han er det, er det håp. Hvis ikke, er det antakelig klokt å gå.

Anonymkode: dcb2e...20c

[AnonymBruker]

AnonymousBruker skrev (17 minutter siden):

 

Ok, ut i fra hva du svarer her, vil jeg råde deg til å gå, og det totalt uavhengig im du er 19 eller 30.

Dette er ikke er sunt, trygt og fint forhold.

Anonymkode: 0235f...2a9

[Kuleku]

Det du beskriver er verbal vold, og veldig skadelig for deg. For barn er det direkte ødeleggende. 

[AnonymBruker]

Du har to valg: 

1 Han tar problemene sine på alvor. Slutter å love ting han ikke kan holde, melder seg på sinnemestringskurs eller går til pskykolog. Han vil aldri klare å snu dette mønstret alene. Og tro meg: problemet vil eskalere voldsomt om dere skulle få barn i fremtiden. 
 

2. Det finnes mange fisk i vannet. Du gjør det slutt. 
 

Jeg ville valgt nr 2. De færreste mennesker klarer å endre seg så mye som typen din må. 
 

PS: Bruk prevensjon! Denne mannen ønsker du ikke som far til dine barn. 

Anonymkode: 07ce0...ff6

[AnonymBruker]

Skaff deg egen hybel, si at dere må ha en pause og at ting har gått for fort og at han må aktivt søke hjelp og beviselig bli bedre før dere eventuelt forsøker igjen, som kjærester, ikke samboere. Eller dropp det siste, bare gjør det slutt. Studiet kan du vel begynne på? Du beskriver ham som fantastisk, drømmemannen, lyttende, omsorgsfull og respektfull, og så tror du ikke dere kan gå på samme universitet hvis det blir slutt? Hvorfor ikke? 
Hans sinne og deres krangler er en grunn til å gjøre det slutt, men også rett og slett deres (din) unge alder, 19 er altfor, altfor ungt å være samboer og etablere seg spør du meg, du tror du må bo sammen for å være kjærester, og flytte hjem hvis det blir slutt? Framtidsplanene/studiene dine er basert på han. 
Du trenger litt tid alene, rett og slett. 

Anonymkode: ce3c9...912

[AnonymBruker]

Det kan være mentalt skadelig å utsettes for verbal vold over tid. Det er også viktig at du skaper ditt liv og finner ut hvem du er (her skjer vanligvis mye i alderen 19-21 år).

Hvor mye tåler du? Hvor stor skade tar du? Hvor mye er du villig til å vente/ ofre? Sånn det er i dag kan det ikke fortsette, men kanskje du er villig til å vente på han mens han går i terapi og bearbeider barndommen?

Velg det som er riktig for deg. Uansett pass på god prevensjon.

Anonymkode: 6cd69...bc4

[AnonymBruker]

Hvis du tenker at dette er en du vil satse på og han tenker det samme om deg, så kan kanskje parterapi være en god idé? Der kan dere få hjelp til å håndtere problemet ved hjelp av en nøytral tredjepart. 

Anonymkode: 08343...10f

[AnonymBruker]

AnonymousBruker skrev (8 timer siden):

Ja, han blir raskt sint av alt fra små hverdagsting til de større tingene. Han har sinnet sitt fra barndommen og et turbulent forhold med faren, så jeg vet akkurat hvor det kommer fra. Moren hans er ikke så mye bedre heller, skilte foreldre altså. I tillegg står det i svært sterk kontrast til min barndom, med «drømmescenaroiet»; gifte foreldre som aldri krangler og fungerer sammen. Hvis jeg kan si det på den måten uten å såre eller bevisst påpeke noen. 
Det at jeg ikke kan være terapeuten hans er helt riktig, og det jeg selv også har funnet ut. Jeg kan ikke være alt for han, sånn som jeg er nå. Jeg bare vet ikke hvor mye mer jeg klarer. Takk for svar.

Jeg deler mange av bekymringene andre gir uttrykk for i tråden, men jeg ser også resten du skriver, og da lurer jeg på hvor stor belastning også et brudd vil være for dere begge individuelt. Og ja, nøytral beskrivelse av oppvekstforhold er det uproblematisk å presentere ☺️ 

Flere snakker om at du burde gå, til syvende og sist er det bare du som har det hele bildet å basere seg avgjørelsen på. Du er trolig noe av det beste som har skjedd han i et hittil ungt liv med den oppveksten han har hatt, men mønstre man har vokst opp med kan være ufattelig tunge å bryte enn hvor mye man vil. Og det å søke hjelp sitter også ufattelig langt inne. Men mange kommuner har lavterskeltilbud for mental helsehjelp som er gratis og ikke krever henvisning fra lege. Det er også mulig det finnes tilbud på studiestedet deres òg. 

Når det gjelder å åpne seg til foreldrene som du skriver i #4 så ville jeg ikke pushet på det i første omgang, om de er en årsak til problemene bør han nok heller få litt fotfeste og finne mer trygghet og sin egen retning før han åpner seg og potensielt ikke får forståelse eller møter motstand og ansvarsfraskrivelse. Det kan gjøre vondt verre.

Anonymkode: 2aecd...7a0

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere som har hatt svært god hjelp av "alternativ til vold"

Anonymkode: 73693...099

[Enmanelskeråhate]

Sinnemestringskurs burde du kreve, gidder han ikke det så flytt

Synes det høres ut som mye bra her også så skjønner det er vanskelig, menn roer seg gjerne litt med årene også så er jo håp;)

[AnonymousBruker]

Tusen takk for respons alle sammen. Veldig ulike svar, men fordi situasjonen er mye mer enn det jeg uttrykker i innlegget, må jeg med tungt hjerte gå i fra han. Jeg greier ikke dette mer, han får ingen nye sjanser fordi han har fått veldig mange nå. Og det er som sagt mye mye mer av historien. 
 

TS

[AnonymBruker]

AnonymousBruker skrev (13 timer siden):

Ja, han blir raskt sint av alt fra små hverdagsting til de større tingene. Han har sinnet sitt fra barndommen og et turbulent forhold med faren, så jeg vet akkurat hvor det kommer fra. Moren hans er ikke så mye bedre heller, skilte foreldre altså. I tillegg står det i svært sterk kontrast til min barndom, med «drømmescenaroiet»; gifte foreldre som aldri krangler og fungerer sammen. Hvis jeg kan si det på den måten uten å såre eller bevisst påpeke noen. 
Det at jeg ikke kan være terapeuten hans er helt riktig, og det jeg selv også har funnet ut. Jeg kan ikke være alt for han, sånn som jeg er nå. Jeg bare vet ikke hvor mye mer jeg klarer. Takk for svar.

Det er ikke bra at samboeren din er slik! 
først tenkte jeg du overdrev, og st det du kom fra «drømmescenario». Det gjør jeg også, og det har heller gjort meg konfliktsky. Fordi jeg ikke er vant til konflikter, uenigheter og diskusjoner i positiv forstand heller.

 

Men når du skriver at dette er flere ganger i uka og over alt fra små bagateller må du jo komme deg unna! Hva sier familie og venner til dette? 

Anonymkode: 94303...8dd

[Ulla Ullsokk]

AnonymousBruker skrev (14 minutter siden):

Tusen takk for respons alle sammen. Veldig ulike svar, men fordi situasjonen er mye mer enn det jeg uttrykker i innlegget, må jeg med tungt hjerte gå i fra han. Jeg greier ikke dette mer, han får ingen nye sjanser fordi han har fått veldig mange nå. Og det er som sagt mye mye mer av historien. 
 

TS

Veldig godt å lese! Jeg kan love deg at dette påvirker deg enda mer enn du tror. Hvis det på noe som helst tidspunkt skal bli dere to, så må han bruke noen år på å jobbe med egne greier. Du kan ikke være der, dette må han gjøre selv. Det er ødeleggende og veldig usunt for deg, uansett hvor fint dere har det innimellom.

Gå videre og ta dette som livserfaring, noe som gjør at du neste gang kan få et sunt og oppbyggende forhold. 
Ta vare på deg selv, ikke utsett deg for dette!❤️

[AnonymBruker]

AnonymousBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for respons alle sammen. Veldig ulike svar, men fordi situasjonen er mye mer enn det jeg uttrykker i innlegget, må jeg med tungt hjerte gå i fra han. Jeg greier ikke dette mer, han får ingen nye sjanser fordi han har fått veldig mange nå. Og det er som sagt mye mye mer av historien. 
 

TS

Innlegg i diskusjoner er alltid bare brøkdeler, så det er klart det er mye du ikke hadde fått fortalt om du så hadde skrevet flere sider. Siden dere har flyttet for studier så antar jeg det er et sted dere ikke kjenner spesielt godt hverken du eller han, så når du går - og ja, dette er ikke ditt ansvar - men kanskje skaff til veie noen telefonnummer til kommunal helsehjelp eller på studiestedet. Om han ikke har annet nettverk på stedet så kan være enda viktigere for han med noen å snakke med i en vanskelig fase i livet. Samme for din del òg, for så vidt, enten du velger å fortsette på studiet eller flytte hjem så kan det være greit å samtale litt om det du har opplevd for å rekalibrere litt og vende fokus.

Anonymkode: 2aecd...7a0