Spiseforstyrrelse å ny partner

[AnonymBruker]

Jeg begynte å jobbe med meg selv et halv år før jeg møtte min nåværende samboer. 
Jeg har slitt med spiseforstyrrelse i mange år å behandling hjalp aldri, så jeg begynte å se på livet mitt å på hva jeg burde gjøre. 

Fant fort ut at jeg ikke trivdes i jobb eller hadde det bra med de vennene jeg hadde, så jeg begynte å studere å fikk meg nye venner gjennom det, samt kuttet kontakten med en del familie .

Jeg ble sakte men sikkert bedre å vil si jeg var ganske fin når jeg møtte samboeren, men han vet ikke noe om dette, jeg merker at jeg stenger meg inne når ting blir vanskelig, så jeg lærer meg nå å takle vanskelige følelser på nytt, jeg får ikke noe behandling av psykolog. 
Burde jeg fortelle han om dette, slik at han forstår hvorfor jeg av og til «detter bort». ? Jeg jobber bein hardt med meg selv hver dag å det hadde vært godt med noe støtte innimellom. 
 

beklager skrivefeil. 

Anonymkode: 1cd78...220

[AnonymBruker]

Ja vær åpen og fortell 🙂 best for dere begge 

Anonymkode: 2cbf1...560

[AnonymBruker]

Fortell, og begynn hos psykolog, slik at han ikke blir "psykologen" din. Det ødelegger så mange forhold.

Anonymkode: 2f049...c61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Fortell, og begynn hos psykolog, slik at han ikke blir "psykologen" din. Det ødelegger så mange forhold.

Anonymkode: 2f049...c61

Ville aldri brukt han som psykolog, jeg er ikke åpen med noen ang min psyke, slike ting takler jeg selv. Grunnen til at jeg ville fortelle det var slik at han viste det, å da forsto men jeg har ingen interesse av å sitte å snakke med han eller noen andre om dette. 
Jeg lever et veldig vanlig A4 liv med full jobb å det som måtte høre med, så det er ikke slik at jeg sliter så mye med ting at jeg hadde hadd behov for psykolog.

Anonymkode: 1cd78...220

[AnonymBruker]

Hvis du har en spiseforstyrrelse som du påstår, så lever du ikke et vanlig a4-liv. Da lever du et slitsomt liv som syk og bruker mye tid på sykdommen og å maskere den for omverden. 

Anonymkode: 2cbf1...560

[AnonymBruker]

Flott at du har selvinnsikt og gap funnet ut hva som trigger problemene dine.

Finn en psykolog og prøv å bruk kjæresten minst mulig når det gjelder dette, men av og til kommer jo ting ut til andre og det tåler han nok.

Anonymkode: 5f601...c2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvis du har en spiseforstyrrelse som du påstår, så lever du ikke et vanlig a4-liv. Da lever du et slitsomt liv som syk og bruker mye tid på sykdommen og å maskere den for omverden. 

Anonymkode: 2cbf1...560

Hvis du leste det jeg skrev så sliter jeg ikke med maten mer,  jeg spiser hva jeg vil å når jeg vil, jeg bryr meg ikke om vekten eller maten. 
For meg var det bare en måte å ha kontroll i livet der livet ikke var bra.
De tankene jeg hadde før er der ikke lengre. 

Det som jeg synes har vært vanskelig er følelsene jeg får når jeg gjør noe feil, det er det jeg jobber med nå, å tåle at jeg trenger ikke å være perfekt for å være bra nok. 
Det er 3 år siden jeg bestemte meg for at spiseforstyrrelsen ikke skulle bestemme noe over mitt liv mer. 

Anonymkode: 1cd78...220

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Flott at du har selvinnsikt og gap funnet ut hva som trigger problemene dine.

Finn en psykolog og prøv å bruk kjæresten minst mulig når det gjelder dette, men av og til kommer jo ting ut til andre og det tåler han nok.

Anonymkode: 5f601...c2d

Jeg jobber med meg selv fra jeg står opp til jeg legger meg, å bruker aldri kjæresten på den måten, men han har uttrykt ønske om at jeg er  mer åpen mot han, han sier det er vanskelig å lese meg, å at han får ikke ta en del i hverdagen min på godt  å vondt, han mener jeg må ha dårlige dager som alle andre å det har jeg men det er ikke noe jeg viser for noen. 
Har jeg en dårlig dag så får jeg ikke gjort noe med det å da fokuserer jeg mer på andre ting, jeg er ikke en som orker å gå så inn på slikt, men jeg må jo innrømme at av og til hadde det vært godt å bare fått en god klem eller noen trøstende ord når man har en drit dag.  Psykolog er ikke min greie rett og slett. 
 

Anonymkode: 1cd78...220

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg begynte å jobbe med meg selv et halv år før jeg møtte min nåværende samboer. 
Jeg har slitt med spiseforstyrrelse i mange år å behandling hjalp aldri, så jeg begynte å se på livet mitt å på hva jeg burde gjøre. 

Fant fort ut at jeg ikke trivdes i jobb eller hadde det bra med de vennene jeg hadde, så jeg begynte å studere å fikk meg nye venner gjennom det, samt kuttet kontakten med en del familie .

Jeg ble sakte men sikkert bedre å vil si jeg var ganske fin når jeg møtte samboeren, men han vet ikke noe om dette, jeg merker at jeg stenger meg inne når ting blir vanskelig, så jeg lærer meg nå å takle vanskelige følelser på nytt, jeg får ikke noe behandling av psykolog. 
Burde jeg fortelle han om dette, slik at han forstår hvorfor jeg av og til «detter bort». ? Jeg jobber bein hardt med meg selv hver dag å det hadde vært godt med noe støtte innimellom. 
 

beklager skrivefeil. 

Anonymkode: 1cd78...220

Ja, du burde fortelle det, for er dette ett problem for deg, så vil han merke det. 

Selv sliter jeg med depresjon i blant, som kan merkes med at jeg trekker meg litt unna, og var åpen om det fort, selv om det fort kunne skremt henne, og tror hun ville blitt veldig skuffet om dette var noe jeg sa etter 1år, når det er vesentlig informasjon 

Anonymkode: 1fc99...272

[AnonymBruker]

Ikke fortell, han kommer til å bruke det mot deg i fremtiden.

Anonymkode: e5f36...834

[AnonymBruker]

Ja, i et forhold er det viktig å dele følelser. Jeg synes du burde snakke med kjæresten din om hvorfor du trekker deg tilbake. Han prøver bare å forstå deg bedre ved at du åpner deg litt mer opp for ham. Fortell hvilke følelser du sliter med og hvorfor du reagerer som du gjør. La han forstå dette ikke handler om han, men deg. Du trenger ikke fortelle alle detaljer omkring spiseforstyrrelsen. Han trenger bare vite hva du tenker på når du reagerer som du gjør. 

Anonymkode: eb585...45d