Kutte kontakt eller ikke?

[AnonymBruker]

Heisann. Jeg er 25 år og har hatt et dårlig forhold til pappa så lenge jeg kan huske. Mamma gikk fra pappa da jeg var 1 1/2 år gammel. Noe som er bra, for de er vidt forskjellige folk. Etter det var jeg hos pappa annenhver helg mens mamma hadde hovedomsorg. Helgene hos pappa besto av en tur til et lokalt svømmebasseng og kjefting. I begynnelsen kjeftet han mest på min eldre halvsøster, men på et tidspunkt så snudde han seg mot meg istedet. 

Pappa er en person med kort lunte. Hvis jeg brukte kniv og gaffel feil ved middagsbordet ble jeg nærmest kjelt ut. Han liker å diskutere, men han er så høylytt at man kan lett feilta det som kjefting og sinne. 

Han er veldig opptatt av at familien ser bra ut for alle andre. Sånn spill for galleriet typ.

Han er aldri fornøyd med noe jeg gjør. Jeg har aldri hørt han si at han er stolt av meg. Han har heller aldri vist det på noen som helst måte.

Hver gang han hadde ny kjæreste så kjøpte han alt jeg ville ha. Da gjorde han alt han kunne for at den nye kjæresten skulle se hvor god far han var. 

Jeg snakket med min søster om dette for rundt 2/3 år siden og da informerte hun meg mer om det som skjedde da jeg var veldig liten. Vi ble på et tidspunkt utsatt for omsorgssvikt av pappa. Og det gjorde veldig vondt. Å vite at han ikke brydde seg om meg når jeg var så liten at jeg ikke hadde begynt å snakke skikkelig enda, gjorde ekstremt vondt. Spesielt når grunnen til at meg og min søster snakket om dette var fordi pappa hadde gått ifra min stemor (mor til vår yngre halvbror) som hadde vært tryggheten jeg hadde hos pappa. Grunnen var at han hadde vært utro mot henne og valgte den nye damen, istedet for konen gjennom 10 år. Å få vite alt dette på så å si samme tid var helt grusomt. 

For 2 år siden bestemte jeg meg for å flytte ut. Da ga pappa meg tilbud om å leie hans utleiebolig. Dette takket jeg ja til, tenkte at dette var det snilleste han hadde gjort for meg og flyttet ned i kjellerleiligheten hans. 1 1/2 år inn så kom jeg hjem fra jobb til at det luktet kloakk i leiligheten. Jeg åpnet baderomsdøren, skrudde på lyset og så at hele gulvet var fullt av vann og drit. Jeg begynte å få panikk, for min første tanke var at pappa kom til å gi meg skylden for dette. For hvis noe går galt, er det alltid min feil. Jeg gråt, hadde problemer med å puste og ringte mamma. Hun sa jo at jeg måtte si ifra til pappa og at hvis han ble sur så fikk han bare bli det. Jeg gikk opp til pappa sin inngang og da stod han utenfor og jobbet. Jeg sa hva som hadde hendt og han begynte med en gang å kjefte å smelle og si ja hva er det du har holdt på med, hele huset er tett og det er din feil. Så sa han at han og nye damen hadde hennes sønn på besøk, så da kunne ikke pappa hjelpe meg. Så han sendte meg ned i leiligheten med to rør for å prøve å stake dusj sluken. Dette hold jeg på med i 5++ timer  uten noe hjelp. Til slutt så ga jeg opp og gikk inn i stuen, der var lukten svakest. I 1 tiden på natten så kom det en spylebil og fikk orden på det. Jeg kunne høre samtalen mellom pappa og arbeideren. Pappa spurte hva som kunne være grunnen til at dette skjedde og arbeideren sa mangel på vedlikehold av rørene i huset. Så ikke min feil altså. 

Nå har jeg flyttet ut i en ny leilighet og jeg vurderer å kutte kontakten helt, med han og nye damen. Skal jeg gjøre det? Eller er jeg bare overfølsom? Er jeg slem hvis jeg kutter kontakt? Selv etter alt dette, og mer som jeg ikke skriver om her, så er jeg jo fortsatt glad i pappa og vil ikke såre ham, selv om han har såret meg gang på gang. 

Anonymkode: 161ee...ee2

[AnonymBruker]

Dette høres ikke noe greit ut. Jeg har vært gjennom noe lignende, jeg er også oppvokst med en far som bare kjeftet. Vi har hatt et elendig forhold hele livet. Men, når jeg ble rundt 30 år kjeftet pappa på meg foran barnet mitt. Da var jeg endelig klar til å si ifra om at dette ikke er greit. Jeg sa at hvis han fortsatte sånn så ville jeg ikke ha noe mer med han å gjøre. Etter denne episoden har han tatt seg sammen, og vi har begynt å få et godt forhold. Har du prøvd å snakke med pappaen din? Fortalt han at hvis ikke han skjerper seg så kommer du til å kutte kontakt? 
 

Anonymkode: f95d7...066

[Raven.Writingdesk]

Du er 25 år sier du. Du nevner også en del eldre halvsøsken, så jeg gjetter at din far er ett sted mellom 50-60 år? Hva slags oppvekst hadde din far? Vet du noe om den? Jeg spør fordi din far er også ett produkt av sin generasjon og sin barndom. Jeg svarte senest i går i en tråd opprettet av en mor som er bekymret selv fordi hun sa hun kjeftet og ropte til barna sine. Så utfordringene din far har vedrørende å fremstå sint/kjefte, er nok dessverre ikke unikt, det er bare det at man ikke snakker om det. Jeg tror nok at mye av det du beskriver kunne vært mine foreldre også..

Jeg lurer på: har du noen gode minner av ham? Har du noen hyggelige episoder? Har du noe du liker å gjøre sammen med ham?
 

Til slutt: Jeg er enig med AB over her at det kan lønne seg å snakke med ham på en ikke angripende måte. Da kan du ta opp at du opplever ham som streng, og du merker at det gjør deg engstelig og noen ganger redd. Du ønsker at sinne og kjeftingen må reduseres.