Endre negative mønstre etter oppvekst

[AnonymBruker]

Hei, 

jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget egentlig, men håper kanskje på noen innspill. 
 

jeg har vokst opp i en «vellykket» familie, sett fra utsiden. Har ikke manglet noe av materielle ting, men med årene har jeg innsett at jeg nok har mangler genuin omsorg og anerkjennelse fra egne foreldre. Vokste opp i et miljø der jeg opplevde at kjærlighet var betinget av å være pen, slank og ikke for mye. Min mor kunne baksnakke min søster til meg da jeg var liten, feks ved å uttrykke at hun var vanskelig, hadde «dårlige» trekk osv. min søster var krevende som barn, men jeg tror dette, blant flere ting, gjorde at jeg følte jeg måtte være perfekt. Vokste opp med en søster. Videre var det mye fokus på andres vekt og ble hyppig kommentert om folk var lubne/tykke. Det ledet til noen veldig krevende år i slutten av tenårene med spiseforstyrrelser og depresjon. Mine foreldre ga meg da mye støtte og økonomisk hjelp til psykolog etc, som gjør at jeg føler at jeg ikke kan klage på hvordan jeg har hatt det. Vi har også hatt en god relasjon i senere år med tett kontakt, men jeg har hatt vanskelig perioder og har følt mye på at jeg må følge de opp og gjøre opp for at jeg har vært vanskelig/hatt problemer tidligere. Mine foreldre sier jeg ikke skal føle på dette, men lever likevel med det på skuldrene. Dessverre har det også vært hendelser der jeg har overhørt de baksnakke meg (de har ikke visst at jeg har hørt det, det har vært en gang på hytta og en gang de glemte å legge på i telefon). Dette har forsterket min følelse av å ikke være elsket.

nå, i senere år kjenner jeg på tanker som at jeg ikke er verdt å elske, at familie er romantisert og tidvis litt sinne ovenfor foreldrene mine. 
 

er det noen som kjenner seg igjen i slike ting? Er det normalt (både oppveksten og følelsene)? Har jeg vært altfor over følsom mtp hendelsene i oppveksten? Hvis noen har like erfaringer, hvordan ivareta en god relasjon til foreldre og gå videre? 
 

 

Anonymkode: 76317...b9d

[Gjest theTitanic]

Det er normalt å føle, og vi føler forskjellige ting, uten at noe av det er galt. Du må prøve å gi slipp, og prøve å sette deg i dine foreldres situasjon dengang du var liten. Hvordan var det å være dem? Hva pågikk i hodene deres og hvorfor handlet de som de gjorde? Det kan være lettere å gi slipp om du forstår hva de tenkte.

Feks er mye dårlig gjort i velmenethetens navn, noe som antagelig er tilfelle for dine foreldre. 

Som en klok mann sa: veien til Helvete er brolagt med gode hensikter. 

[ESFP]

Følelsesmessig forsømmelse, som du har opplevd, kan være minst like skadelig som fysisk mishandling. Det som kan skje er at du får vrangforestillinger, feks at du har ansvar for gjøre opp for at du har hatt det vanskelig tidligere. Du har dårlig samvittighet for at du ikke har vært perfekt. Du har dårlig samvittighet for at de har hjulpet deg da du hadde en tung tid. Skyldfølelse og skam er typisk etter en slik oppvekst.

Har foreldrene dine dårlig samvittighet? Kan du snakke med dem om hvordan du har det og hva du føler uten at det ender opp med at du påtar deg all skyld? Tar de noe ansvar? 

Du har ikke vært alt for følsom mtp hendelser tidligere. Det høres mer ut som at du har forsøkt å undertrykke følelsene dine. Sinne overfor foreldrene dine er helt naturlig i en slik situasjon. Den beste medisinen er å sørge den omsorgen og anerkjennelsen du ikke fikk som barn. Det er flere faser i sorg og sinne er en av dem. 

[fru Alving]

Det kan godt hende foreldrene dine har gjort mye dumt, og sagt mye uheldige ting. Det er ikke bra å kommentere andres vekt, men dessverre gjøres det og enda mer synd at det fikk sånne følger for deg. 

Tror du må forsøke og se fremover, foreldrene dine gjorde nok sitt beste. Mener du oppriktig talt at de ikke er glade i deg, egentlig høres det ikke sånn ut ifra det du skriver. Det er jo sånn i en familie at man snakker om hverandre, jeg og mannen min snakker jo om barna våre og deler frustrasjoner uten at jeg mener det er å baksnakke dem. 

Kanskje kan det hjelpe deg og se det som utrykk for den tidens idealer, vi har jo et annet syn på barn i dag, kanskje dine foreldre har vokst opp i en tid hvor oppdragelsen var totalt anderledes også.

Mine foreldre kunne si ting som "ti stille når voksne snakker sammen" ingen ville finne på å si sånn til et barn i dag. Det var et utrykk for deres oppdragelse og ikke noe jeg tar personlig i dag.

Endret 18. august 2023 av fru Alving

[AnonymBruker]

Ts her, 

 

tusen takk for kloke og gode svar. Dette tar jeg med meg videre! 

Anonymkode: 76317...b9d