Råd til å få han til å føle seg komfortabel med kroppen?

[AnonymBruker]

Å si at kjæresten har hatt et par traumaer ville vært å putte det mildt, tror det er best å gi varsel om du ikke takler å lese om fysisk skade er ikke dette for deg. Jeg har også snakket med han og spurt om det er ok at forteller historien og ber om råd, da han ikke ønsker å føle det han føler.

Tar det enkle først. Han innrømer at det er en vrangforestilling hvor ene delen ikke er logisk, men han har dysmorfobi fra nå han var veldig overvektig. Mens nå er kroppen hans er litt over gjennomsnittlig godt trent etter han stoppet med å trene hver eneste dag, med bare to pause dager i måneden. 

Måten han kom seg dit på var veldig ekstrem, han og noen venner reiste rundt Europa. Før de skulle komme hjem var de i London. Hvor venninen og han ble ranet, han stilte seg imellom ikke for å prøve å stoppe rannet. Han sa han skulle få det han var ute etter han ville bare forsikre seg om at alle gikk fra situasjonen uskaddet. Fyren var ruset på et eller annet, isteden for å ta imot telefonen han holdt for venninen mens hun sto bak han. Begynte han å angripe, i tillegg til masse kutt ble han knivstukket 6 ganger før han klarte å få kniven bort fra fyren. Han kjente adrenalinet i kroppen hans kom bare til å vare så lenge, og han våget ikke å ta noen sjanser på at venninen kom til å bli den neste. Så han kjørte kniven i ene låre, og andre leggen på fyren slik at han skulle få vansker med å løpe etter når han ropte til henne at hun skulle løpe. Han brukte det siste han hadde av energi igjen til å slå pusten ut av han, tok tak i hodet hans og smelte det så hardt han kunne inn i veggen for å få han bevistløs. Venninen hadde sprunget til en pub som var rett i nærheten, når han så at fyren var utslått og hjelp var på vei, kollapset han og var i kritisk tilstand i over 2 dager før han voknet. Han raste ned i vekt siden han ikke kunne spise de første tre ukene, og når han først begynte å spise igjen var det bare i væske form.

Han snudde helt om på livstilen sin etter det med streng diett og enda strengere trening. Uansett hvor mye han forandret seg, føltes det aldri nok for han og det er her dysmorfobien hans kommer inn. Han beholdt noe av de gamle klærne sine som en påminnelse som han kan ta på seg som bevis. Det er tragisk at han ikke klarer å fullstendig se hvor mye arbeid han puttet inn og hvor stor forandring han gikk igjennom. Hjelper heller ikke at han synes arrene på kroppen sin gjør han stygg. Vi begynt ikke å ha sex før ca en måned, seks uker etter vil han helst ha på seg tskjorte eller tank top. Fordi han er redd for at jeg synes han er ekkel å ta på. Jeg tenkte om jeg beviste at jeg ikke brydde meg, var kjærlig med handlig og ord når utforsket kroppen hans, kysset arrene hans. Repiterte hvor forelsket jeg er i han, hvor kjekk/deilig/sexy han er. Hvor heldig jeg føler meg som har funnet en mann som bryr seg like mye om min nytelse og mer.

Hvis jeg øste på med kjærlighet håpet jeg stemmen min kom til å overstyre stemmen i hode hans. Han har sagt flere ganger hvor takknemlig han er for at jeg har kommet inn i livet hans. Vi snakket i går om dette, jeg gikk forsiktig fram fordi jeg vet det er et ømt tema. Prøvde å spørre om han tror jeg lyver når jeg sier hva jeg sier til han. Det betyr mer for han enn han vet å sette ord på, og i øyeblikket når jeg sier det tar han det til seg. Han fikk følelser for meg så tidlig som første date, og gikk med knuter i magen at jeg kom til å avslutte når jeg fikk se kroppen hans. At jeg reagerte slik jeg gjorde første gang jeg så han naken var en stor lettelse. Han prøver å se logisk på at jeg hadde kommet til å slå opp for lenge siden hvis jeg ikke ville ha han. Samtidig er den samme stemmen i hode som sier at han fortsatt er feit, stygg og ubrukelig. At jeg er en for god og snill person til å si at jeg egentlig synes kroppen hans er ekkel. Han hater at en slik tanke kommer, fordi han vet at jeg ikke er en slik overfladisk person.

Han vil ikke at jeg skal stoppe å fortelle hva jeg føler, når han føler seg sett og elsket er de negative tankene dempet, aner bare ikke hvordan han skal bli kvitt dem. Tenkte dermed at jeg kunne komme hit, for å få råd.

Anonymkode: 9d0e0...8a9

[AnonymBruker]

Kanskje vanskelig problem stilling å svare på.

Anonymkode: 9d0e0...8a9

[Gjest diddums]

Høres ut som han bør få profesjonell hjelp med traumer. 

 

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du kunne ha gjort det bedre. Slike arr er ikke stygt, men forteller om liv, hendelser og valg. Fortsett slik du gjør, og anbefal han å bryte sine mentale sperrer med f.eks å ta en samtale med psykolog. 

Anonymkode: fc391...05a