Ambivalente følelser til planlagt graviditet - noen andre?

[AnonymBruker]

Jeg er gravid og det var planlagt. Jeg føler meg allikevel veldig ambivalent og negativt innstil.

Preglife appen sier det er vanlig å ha mange følelser og være usikker på om man blir en god mor osv.

Men det er ikke det jeg kjenner på. Jeg kjenner på usikkerheten om dette er et liv jeg vil ha. Om jeg orker dille rundt med en unge og aldri få fred, eller om jeg nå har tatt et valg jeg kommer til å angre bittert på. Jeg føler liksom en avsmak for graviditeten og alt som har med barn å gjøre akkurat nå .

Finnes det noen andre som meg der ute?  Kan det gå bra allikevel? 

Anonymkode: 055fe...e04

[AnonymBruker]

Føler jeg har vært innom omtrent alle mulige følelser på et eller annet tidspunkt 😅 Venter nr.2 straks og har innimellom dager der jeg tenker "herregud, hva har jeg gjort, dette er jo ikke et liv jeg ønsker meg". Men så svinger det igjen.

Ja, noen angrer på at de fikk barn. Det er veldig tabu, men det er nok vanligere enn man tror. Men mange angrer ikke. Og en del av oss har gode og dårlige dager. Jeg har flest gode dager

Anonymkode: 019fc...8b5

[AnonymBruker]

Som å lese om meg selv! Graviditeten var planlagt, mannen er støttende og helt fantastisk i rollen som snart-pappa, jeg har lite plager i svangerskapet, og alt er på plass med hus, jobb og ja, alt.

Er i uke 34, og tenker oftere og oftere på om jeg egentlig vil ha barn, og om jeg kanskje bare får denne ungen fordi jeg er/var redd for å gå glipp av å oppleve en graviditet og en fødsel. Tenker som deg på om jeg egentlig gidder å måtte ofre mitt eget liv for å ta vare på en smårolling (og senere kanskje et søsken eller to).

Alle rundt meg er glade på mine/våre vegne, og gratulerer, mens jeg mest går rundt og tenker på at det er bra mannen er oppegående, og at jeg i verste fall kan forlate ham og ungen, og heller flytte alene til Paraguay eller noe sånt. Det er tullete, men det holder meg gående.

Håper det er en vanlig (og forbigående?) følelse, og at jeg blir rammet av akutt morskjærlighet når barnet kommer. Vet ikke hvor du er i løypa, men jeg kan jo prøve å oppdatere om halvannen måned eller to, når barnet er kommet ut😅

Anonymkode: 3ee46...7f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Som å lese om meg selv! Graviditeten var planlagt, mannen er støttende og helt fantastisk i rollen som snart-pappa, jeg har lite plager i svangerskapet, og alt er på plass med hus, jobb og ja, alt.

Er i uke 34, og tenker oftere og oftere på om jeg egentlig vil ha barn, og om jeg kanskje bare får denne ungen fordi jeg er/var redd for å gå glipp av å oppleve en graviditet og en fødsel. Tenker som deg på om jeg egentlig gidder å måtte ofre mitt eget liv for å ta vare på en smårolling (og senere kanskje et søsken eller to).

Alle rundt meg er glade på mine/våre vegne, og gratulerer, mens jeg mest går rundt og tenker på at det er bra mannen er oppegående, og at jeg i verste fall kan forlate ham og ungen, og heller flytte alene til Paraguay eller noe sånt. Det er tullete, men det holder meg gående.

Håper det er en vanlig (og forbigående?) følelse, og at jeg blir rammet av akutt morskjærlighet når barnet kommer. Vet ikke hvor du er i løypa, men jeg kan jo prøve å oppdatere om halvannen måned eller to, når barnet er kommet ut😅

Anonymkode: 3ee46...7f0

Takk for at du deler ❤️ kom gjerne tilbake med en oppdatering. Det er kanskje ikke når man har en nyfødt at man ser så lyst på tilværelsen heller da 😂 , men hadde vært interessant å vite hvordan du følte det når babis er ute!

Far er også støttene og positiv her.

Jeg er ikke så langt på vei, uke 12.

Anonymkode: 055fe...e04

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik hele graviditeten, utrolig slitsomt. Så for meg det værste på alt, jeg kom garantert til å få en slitsom unge som aldri sov, som ikke ville være i vogn eller bæresele slik at jeg kom meg ut på tur med hundene igjen osv osv. var også ganske «sint» over at jeg måtte «ofre» så mye, mens mannen ingenting (selv om han var og er svært grei og støttende). For oss starter det nye livet når man blir gravid på en måte, mens for mennene først når baby er født. Men når babyen var her ble jeg veldig positivt overrasket! Og ingenting av det jeg frykta ble realitet (joda, hn kunne sovet mer..). Men i ettertid er jeg litt trist over at jeg var så psykisk preget i hele graviditeten, tror hormoner kan fucke ganske mye med hodet for noen! For meg ble altså alt mye lettere når baby ble født 💕

Anonymkode: baefa...023

[AnonymBruker]

Jeg kjente det samme som deg, og med koronabarsel ble alt mye verre enn jeg så for meg. Barseltiden og permisjonstiden i ensomhet og isolasjon ødela nesten alt for gleden og tilknytningen, det eneste jeg ville var å rømme. Det har desverre satt seg, selv nå som barnet er større, og det kjennes fremdeles kvelende.

Men, nå som barnet er i barnehage og hverdagen er mer normal og ikke minst ikke like intenst, er det litt lettere, og jeg ser lyset i enden av tunnelen når det gjelder å trives i mammarollen. Heldigvis har jeg mange gode venner med omtrent samme opplevelsen.

Barnet forblir enebarn. Tanken på en ny runde gjør meg kvalm og klaustrofobisk. 

 

Anonymkode: 27405...a5f

[AnonymBruker]

Jeg hadde mye av de samme følelsene da jeg gikk gravid med min første. Jeg ble plutselig usikker, litt redd og greide ikke helt å glede meg over det. Planlagt og ønsket hos oss også. 

Jeg tenker det er helt naturlig å få sånne følelser når det kommer til sånne store avgjørelser og hendelser. At man tenker "er dette noe jeg virkelig vil?". 

Men jeg tror nok at jeg ville hatt samme, ambivalente følelser hvis jeg ikke hadde gått for barn heller. Hadde nok tenkt mye hver dag om jeg ønsket å leve "det samme livet" og ikke få egen familie. 

Jeg er nå gravid igjen og det er heldigvis ikke like skummelt 😊

Anonymkode: 15f1a...2b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg er gravid og det var planlagt. Jeg føler meg allikevel veldig ambivalent og negativt innstil.

Preglife appen sier det er vanlig å ha mange følelser og være usikker på om man blir en god mor osv.

Men det er ikke det jeg kjenner på. Jeg kjenner på usikkerheten om dette er et liv jeg vil ha. Om jeg orker dille rundt med en unge og aldri få fred, eller om jeg nå har tatt et valg jeg kommer til å angre bittert på. Jeg føler liksom en avsmak for graviditeten og alt som har med barn å gjøre akkurat nå .

Finnes det noen andre som meg der ute?  Kan det gå bra allikevel? 

Anonymkode: 055fe...e04

Jeg hadde det på akkurat samme måte som deg. Har alltid levd et veldig aktivt og selvstendig liv, både sammen med partner og alene, og ble rammet av ganske negative tanker om hvordan dette kom til å bli. Angrer annenhver dag, selv om jeg også har en helt fantastisk samboer som stiller opp dag og natt og er utrolig støttende. Jeg fikk barn for bare 12 dager siden, så jeg har ikke den lengste erfaringen med nyfødtlivet, men når ungen ble født var de første dagene bare en eneste tåke (ble tatt med akutt keisersnitt så jeg var litt susete mtp. smerter og smertestillende). Men når vi kom hjem hadde jeg et par tøffe dager hvor jeg følte meg veldig låst til baby og huset, selv om alt lå til rette for at det skulle være noen fine første dager. Baby sover 2-4 timer i slengen, spiser svært godt og er lite plaget av magevondt osv. Jeg har kommet meg raskt og samboer er verdens beste pappa. Skriver ikke dette for å skryte, det er for å poengtere at selv om «alt» tilsynelatende er helt topp med både meg og barn, så kan jeg ha dager hvor jeg angrer, føler meg låst til huset, føler at jeg har mistet meg selv og ikke aner hva jeg holder på med. MEN; morsfølelsen, altså følelsen av at dette lille mennesket betyr mer for meg enn noe annet i hele verden, den er der. Selv om noen dager er tøffe. Så, for å avslutte - det du føler på er helt normalt, hormoner og livsendringer fucker skikkelig med hodet. Og disse følelsene får man nok både i graviditeten og etterpå. Men det fine veier på en merkelig måte opp for det slitsomme, og det blir stort sett veldig, veldig fint! Men jeg føler med deg, og vil bare råde deg til å tillate deg å kjenne på de følelsene, du er ikke en dårlig mor av den grunn. Og snakk med samboeren din om dette, det hjalp meg veldig!

Anonymkode: 566d3...b11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg hadde det slik hele graviditeten, utrolig slitsomt. Så for meg det værste på alt, jeg kom garantert til å få en slitsom unge som aldri sov, som ikke ville være i vogn eller bæresele slik at jeg kom meg ut på tur med hundene igjen osv osv. var også ganske «sint» over at jeg måtte «ofre» så mye, mens mannen ingenting (selv om han var og er svært grei og støttende). For oss starter det nye livet når man blir gravid på en måte, mens for mennene først når baby er født. Men når babyen var her ble jeg veldig positivt overrasket! Og ingenting av det jeg frykta ble realitet (joda, hn kunne sovet mer..). Men i ettertid er jeg litt trist over at jeg var så psykisk preget i hele graviditeten, tror hormoner kan fucke ganske mye med hodet for noen! For meg ble altså alt mye lettere når baby ble født 💕

Anonymkode: baefa...023

Akkurat samme her! Så for meg styr med våkenetter, gråt, slit og utmattethet osv. Jeg så for meg at livet skulle endre seg til negative og hadde en holdning om at småbarnsfasen er noe man bare overlever, og at vi helt sikkert også skulle klare å overleve den på et vis.

Jeg ble veldig positivt overraska da babyen kom til verden, og jeg ble helt sjokkert over hvordan den bryteren på en måte ble skrudd på. Fra å være usikker på om jeg i det hele tatt ville ha barn, føle meg litt frakoblet i graviditeten til å bare bli helt ekkelt stormforelsket «gråter av kjærlighet»-mamma liksom. Utrolig fascinerende!

Nå er «babyen» snart to år, og livet med barn består av så mange store og små gleder man ikke klarer å se for seg før man selv får barn (neida, vet det dessverre ikke gjelder alle).

Jeg tror det er lettere å se for seg og relatere til det negative man hører om det å få barn, enn det er å relatere til det positive. Jeg klarte i alle fall ikke å finne helt sjarmen med det å «se noe gjennom sitt eget barns øyne», «endeløs, ubetinget kjærlighet», «gleden man føler av å se sitt barn glad», «morsfølelsen» osv., det ble altfor fjernt og ikke relaterbart for meg på en måte? Men jeg klarte jo å relatere til å våkne tidlig, sitte oppe på natten, måtte prioritere noen andre over seg selv, ikke få gjøre det man vil når man vil osv.

Så, følelsene dine er helt normale! Det betyr ikke at du føle det samme når du faktisk møter barnet ditt😊 Barnet I magen og barnet utenfor magen var i alle fall to helt ulike ting for min del!

Anonymkode: 9d8f9...2af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Akkurat samme her! Så for meg styr med våkenetter, gråt, slit og utmattethet osv. Jeg så for meg at livet skulle endre seg til negative og hadde en holdning om at småbarnsfasen er noe man bare overlever, og at vi helt sikkert også skulle klare å overleve den på et vis.

Jeg ble veldig positivt overraska da babyen kom til verden, og jeg ble helt sjokkert over hvordan den bryteren på en måte ble skrudd på. Fra å være usikker på om jeg i det hele tatt ville ha barn, føle meg litt frakoblet i graviditeten til å bare bli helt ekkelt stormforelsket «gråter av kjærlighet»-mamma liksom. Utrolig fascinerende!

Nå er «babyen» snart to år, og livet med barn består av så mange store og små gleder man ikke klarer å se for seg før man selv får barn (neida, vet det dessverre ikke gjelder alle).

Jeg tror det er lettere å se for seg og relatere til det negative man hører om det å få barn, enn det er å relatere til det positive. Jeg klarte i alle fall ikke å finne helt sjarmen med det å «se noe gjennom sitt eget barns øyne», «endeløs, ubetinget kjærlighet», «gleden man føler av å se sitt barn glad», «morsfølelsen» osv., det ble altfor fjernt og ikke relaterbart for meg på en måte? Men jeg klarte jo å relatere til å våkne tidlig, sitte oppe på natten, måtte prioritere noen andre over seg selv, ikke få gjøre det man vil når man vil osv.

Så, følelsene dine er helt normale! Det betyr ikke at du føle det samme når du faktisk møter barnet ditt😊 Barnet I magen og barnet utenfor magen var i alle fall to helt ulike ting for min del!

Anonymkode: 9d8f9...2af

Åh, helt enig! Spesielt ang dette med hva man klarer å relatere seg til og ikke. Følte meg selv som en raring fordi jeg aldri hadde hørt noen si at de hadde det slik, for meg virket det som alle bare eeeelsket å være gravid og gledet seg til barnet ble født. Heldigvis hadde jeg en veldig god og flink jordmor som fulgte meg i svangerskapet og hørte på alle mine bekymringer. Hun uttrykte dog en gang at alt det jeg følte på nå var det folk som regel oppdaget etter barnet var født, og ikke under graviditeten. Og at jeg bare kunne bli positivt overrasket uansett, da jeg allerede var så negativt innstilt på alle områder 🫣 og hun fikk rett! 

Anonymkode: baefa...023

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg tror det er lettere å se for seg og relatere til det negative man hører om det å få barn, enn det er å relatere til det positive.

Interessant perspektiv, ikke tenkt på det sånn før. Håper det gjelder for meg og

Anonymkode: 055fe...e04

[AnonymBruker]

Her var det også planlagt, og ikke bare planlagt, men nøye gjennomtenkt over flere år. Vi ville være helt sikre, og hatt samtaler om forventninger osv. Så blir man gravid og så får msn kalde føtter. Jeg byttet mellom at jeg gledet meg til å skape min egen familie, se baby og alt det fine, og «hva f har vi gjort!!»

så kommer baby, livet snus opp ned på noen sekunder, du elsker det og hater det. Du setter så pris på livet dere nå har sammen som en familie, fantastiske øyeblikk, men neste sekund angrer man på alt og gråter over at «dette er nå livet for alltid». Tror det er ganske normalt å få litt ulike tanker når man «committer» til noe som er for resten av livet. Mange får kalde føtter av å gifte seg, men der har man iallefall muligheten til å skille seg om man skulle hate tilværelsen eller angre seg. Barnet har du alltid, så det er naturlig at hodet trenger å prosessere endringene. Det er ikke unormalt å sørge over sitt tidligere liv.

Anonymkode: 54970...db3

[AnonymBruker]

Så fint tråd å lese for ei nygravid med kalde føtter. Det er liksom det at selv om vi har planlagt og snakket om det i flere år og når du endelig står med en positiv test i hånda så får man helt angst og tenker oi shit nå kommer livet til å bli helt anderledes.. Kommer jeg til å angre? Kommer jeg til å savne å ha friheten vi hadde, til å reise slik vi gjorde og ikke på bamseklubb hoteller. Kan jeg ikke velge å bygge karrieren min før barn blir større.. hva annet er det jeg kan gå glipp av? Jeg vet ikke enda. Men godt å se at det ordner seg for de fleste.

Anonymkode: 29603...f94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Så fint tråd å lese for ei nygravid med kalde føtter. Det er liksom det at selv om vi har planlagt og snakket om det i flere år og når du endelig står med en positiv test i hånda så får man helt angst og tenker oi shit nå kommer livet til å bli helt anderledes.. Kommer jeg til å angre? Kommer jeg til å savne å ha friheten vi hadde, til å reise slik vi gjorde og ikke på bamseklubb hoteller. Kan jeg ikke velge å bygge karrieren min før barn blir større.. hva annet er det jeg kan gå glipp av? Jeg vet ikke enda. Men godt å se at det ordner seg for de fleste.

Anonymkode: 29603...f94

Jeg føler akkurat det samme! Her var det nøye planlagt og høyt ønsket. Jeg trodde faktisk det skulle ta litt lenger tid fra vi sluttet på prevensjon, men det satt på første forsøk og ble derfor litt sjokk også. Jeg har gledet meg til å bli mamma fra jeg var liten, men det har vært så «fjernt» på en måte. Og nå er det litt sånn: «shit, nå skal det faktisk skje», også kjenner man på litt redsel og kalde føtter. Vanskelige følelser å sette fingeren på. Glad for å høre at flere er i litt samme situasjon🩷

Anonymkode: 87ab4...243

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2023 den 22.31):

Jeg er gravid og det var planlagt. Jeg føler meg allikevel veldig ambivalent og negativt innstil.

Preglife appen sier det er vanlig å ha mange følelser og være usikker på om man blir en god mor osv.

Men det er ikke det jeg kjenner på. Jeg kjenner på usikkerheten om dette er et liv jeg vil ha. Om jeg orker dille rundt med en unge og aldri få fred, eller om jeg nå har tatt et valg jeg kommer til å angre bittert på. Jeg føler liksom en avsmak for graviditeten og alt som har med barn å gjøre akkurat nå .

Finnes det noen andre som meg der ute?  Kan det gå bra allikevel? 

Anonymkode: 055fe...e04

Ja, jeg er veldig ambivalent. Jeg er gått inn i uke 7 nå, og er ekstremt usikker på om dette er faktisk noe jeg vil, selv om dette var halvveis planlagt. Har ikke vært sammen med barnefar så lenge, og jeg begynner å tvile på forholdet vårt om jeg ønsker å ha et barn med han. Derfor har jeg vurdert abort flere ganger... Noen får kalle det umodent og dårlig gjort, jeg kaller det å lytte til magefølelsen min... jeg føler meg råtten og blir deprimert på hele greia, men tror det er helst på grunn av barnefar som har blitt ekstremt klengete etter jeg ble gravid. Har han helt opp i halsen. 

Anonymkode: fbdbd...206

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg føler akkurat det samme! Her var det nøye planlagt og høyt ønsket. Jeg trodde faktisk det skulle ta litt lenger tid fra vi sluttet på prevensjon, men det satt på første forsøk og ble derfor litt sjokk også. Jeg har gledet meg til å bli mamma fra jeg var liten, men det har vært så «fjernt» på en måte. Og nå er det litt sånn: «shit, nå skal det faktisk skje», også kjenner man på litt redsel og kalde føtter. Vanskelige følelser å sette fingeren på. Glad for å høre at flere er i litt samme situasjon🩷

Anonymkode: 87ab4...243

Samme her! Satt på første forsøk, og jeg som trodde jeg skulle ha litt tid til å forberede meg og få oppleve den der hvor du står med testen i hånda og håper på en ting mens du venter og at første blir kanskje negativ og da får jeg kjenne - er det skuffelse? da var det det jeg ville.. Men første test var positiv og vi var ikke annet enn småsjoķkerte og trodde ikke helt på det begge to.. men nå er det slik det ble kan ikke si annet enn at vi var veldig helldige 💛

Anonymkode: 29603...f94

[Sovushka]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, jeg er veldig ambivalent. Jeg er gått inn i uke 7 nå, og er ekstremt usikker på om dette er faktisk noe jeg vil, selv om dette var halvveis planlagt. Har ikke vært sammen med barnefar så lenge, og jeg begynner å tvile på forholdet vårt om jeg ønsker å ha et barn med han. Derfor har jeg vurdert abort flere ganger... Noen får kalle det umodent og dårlig gjort, jeg kaller det å lytte til magefølelsen min... jeg føler meg råtten og blir deprimert på hele greia, men tror det er helst på grunn av barnefar som har blitt ekstremt klengete etter jeg ble gravid. Har han helt opp i halsen. 

Anonymkode: fbdbd...206

Skyter kanskje i blinde her men hvis han begynte å irritere deg etter at du ble gravid kan det være hormonene som prater? Det er i alle fall ikke uvanlig å opplleve at følelsene svinger veldig. Håper du har noen å prate meg og drøfte det med. 

[Gjest EmKay]

Hadde det på samme måte med førstemann, og kjenner tidvis på det igjen nå som jeg er gravid med nummer to.

Tror det er helt normalt, det er jo en stor omveltning, og for meg som var veldig spontan, sosial og med et høyt karrierefokus, ble jeg redd for at jeg kom til å miste meg selv litt i mammarollen og bli helt "hønemor" (Ikke at det er noe galt i det, men jeg ønsket ikke det for meg selv). 
Men, det har jeg ikke gjort heldigvis. Jeg er fortsatt alle disse tingene, men må planlegge liiiitt bedre, akseptere at småen er med på mine spontane innfall, og tilpasse jobbsituasjonen som best jeg kan sammen med mannen. Håper alt dette lar seg gjøre med to barn også  

For min del synes jeg forøvrig også at nyfødt-tiden var helt fantastisk, og var ekstremt heldig (i mine øyne) med en sovebaby som ikke gråt før hun var nærmere 4 mnd. Det gjorde at jeg fikk hentet meg godt inn og fikk en veldig smooth overgang til mammalivet.

[*blueberry*]

Jeg er nok litt ambivalent, men ikke på den måten at jeg tviler på om jeg vil selv om det er skummelt at livet blir helt annerledes. Mer på den måten at det føles helt uvirkelig, og jeg kan liksom fortsatt ikke se for meg hvordan det blir. Hver gang jeg ser lille på ultralyd føles det bare som om jeg ser på tv av en hvilken som helst baby. Håper det blir litt mer ekte når jeg kjenner liv.