Når jeg blir stressa, lei eller frustrert så roper jeg og kjefter på barna

[AnonymBruker]

Og jeg hater det. Jeg prøver hardt å ikke gjøre det.. men ofte eksploderer jeg. Det høres jo sikkert ut som om jeg er helt gal utenfra. Det skjer ikke daglig, tror jeg. Har litt problemer med å se hvordan det oppfattes utenfra. Har noen råd eller kjenner til samme problem? Jeg vil vise barna mine respekt og samarbeid og det gjør jeg IKKE når jeg truer, roper og kjefter. Jeg hater å gjøre det. Føler meg så dårlig etterpå. Jeg prater nesten alltid med dem etterpå og forklarer situasjonen, sier unnskyld og at det ikke er greit av meg å gjøre det. De er veldig gode gutter og gjør jo ingenting galt eller håpløst utenom det «vanlige». De er egentlig veldig greie og samarbeidsvillige, så de fortjener absolutt en mamma som møter utfordringer med dem på en god måte. Alle naboene tenker jo sikkert jeg er gal…

Tenker å dra på sinnemestringskurs. Noen med erfaring, eller andre erfaringer? 

 

 

Anonymkode: 3a0c2...31d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Og jeg hater det. Jeg prøver hardt å ikke gjøre det.. men ofte eksploderer jeg. Det høres jo sikkert ut som om jeg er helt gal utenfra. Det skjer ikke daglig, tror jeg. Har litt problemer med å se hvordan det oppfattes utenfra. Har noen råd eller kjenner til samme problem? Jeg vil vise barna mine respekt og samarbeid og det gjør jeg IKKE når jeg truer, roper og kjefter. Jeg hater å gjøre det. Føler meg så dårlig etterpå. Jeg prater nesten alltid med dem etterpå og forklarer situasjonen, sier unnskyld og at det ikke er greit av meg å gjøre det. De er veldig gode gutter og gjør jo ingenting galt eller håpløst utenom det «vanlige». De er egentlig veldig greie og samarbeidsvillige, så de fortjener absolutt en mamma som møter utfordringer med dem på en god måte. Alle naboene tenker jo sikkert jeg er gal…

Tenker å dra på sinnemestringskurs. Noen med erfaring, eller andre erfaringer? 

 

 

Anonymkode: 3a0c2...31d

TS igjen her. Må bare tilføye at jeg er så sykt misunnelig på de foreldrene som er rolige og kontrollerte rundt barna sine og til og med «kjefter» på en god måte!! Hvordan klarer dere det! Trenger all den veiledning og hjelp jeg kan få😩

Anonymkode: 3a0c2...31d

[AnonymBruker]

Er du alene med barna? Hvor gamle er de? 

Jeg tenker at se aller fleste kan kjefte litt ufortjent på barn i en hektisk hverdag. Hvis jeg blir for sint så sier jeg alltid unnskyld i etterkant, og forklarer at der ikke var meningen eller ok å bli så sint og at jeg er veldig glad I dem. Nå er jeg 100% alene med to ville gutter som begge er i en fase hvor det skal testes mye grenser, og syns det er vanskelig å måtte stå i alle situasjoner på egenhånd uten mulighet til å trekke meg tilbake. Jeg har blitt nødt til å sykemelde meg for å hente meg inn. Har du noen som kanskje kan avlaste deg litt om det blir for mye for deg? 

Nå skal det sies at jeg er en veldig tålmodig person i utgangspunktet,  men kan skjønne lunta blir kort hos mange.

Ellers tenker jeg at sinnemestringskurs er lurt, dersom dette er ett stort problem. Har du eventuelt snakket med helsestasjonen for mulighet til f.eks COS kurs? 

Anonymkode: 01aef...363

[AnonymBruker]

Jeg var mye mer eksplosiv før og kunne ofte få sinneutbrudd og bli rasende, dog før jeg fikk barn. Det man må lære seg er mestringsstrategier for å klare å holde hodet kaldt og ikke være så reaktiv. Ta et skritt tilbake, vær nyskjerrig på hvorfor du blir så trigget og tenk deg om før du agerer. Jeg måtte gå i terapi for å lære meg metoder for å håndtere følelsene mine bedre, i bunn og grunn handler det om at man ikke har lært seg å regulere følelsene sine. Anbefaler deg på det sterkeste å oppsøke hjelp til dette. Selv vokste jeg opp med en far som var eksplosiv og det gjorde meg ofte redd og stresset. 

Anonymkode: 6a2ff...d24

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg var mye mer eksplosiv før og kunne ofte få sinneutbrudd og bli rasende, dog før jeg fikk barn. Det man må lære seg er mestringsstrategier for å klare å holde hodet kaldt og ikke være så reaktiv. Ta et skritt tilbake, vær nyskjerrig på hvorfor du blir så trigget og tenk deg om før du agerer. Jeg måtte gå i terapi for å lære meg metoder for å håndtere følelsene mine bedre, i bunn og grunn handler det om at man ikke har lært seg å regulere følelsene sine. Anbefaler deg på det sterkeste å oppsøke hjelp til dette. Selv vokste jeg opp med en far som var eksplosiv og det gjorde meg ofte redd og stresset. 

Anonymkode: 6a2ff...d24

Dette! 🙏🏻

Akkurat samme opplevelse. Nå er jeg rolig og respektfull uansett hvor sint jeg er, eller hvor såret. Og det gir også langt bedre resultat i forhold også! 

Anonymkode: 49ad5...b0b

[Fionas]

Sett grenser. Barna kan leke på rommet sitt når du trenger litt tid 

[AnonymBruker]

Begynn å bli mer bevisst på hva du tenker og føler i hver situasjon, spesielt når du er på vei inn i en situasjon du vet er stressende for deg og kan trigge en eksplosjon. "Hva tenker jeg nå? Hva føler jeg akkurat nå? Hvordan føles kroppen ut?" Om du blir mer bevisst på hva du tenker og føler, kan du stoppe opp og trekke deg unna før du når det punktet hvor det koker over.

En pusteteknikk jeg nylig lærte, har gjort underverker for meg. Pusteteknikken imiterer hikste-gråten til barn. Barn vil, når de gråter, hikste inn luft to ganger før de puster ut, og grunnen til det er fordi kroppen prøver å roe seg ned. Regulering. 

Pusteteknikken er veldig enkel: pust inn gjennom nesen to ganger (en langsom, også en kjapp innpust for å virkelig fylle opp lungene), også puster du sakte ut gjennom munnen. Gjør dette flere ganger på rad, og du vil kjenne at kroppen og hjernen roer seg ned, og du vil føle et behov for å gjespe.

Bruk denne pusteteknikken når du vet at du er på vei inn i en stressende situasjon, når du er i en stressende situasjon eller når du har trukket deg unna en stressende situasjon. Det hjelper

Anonymkode: c3d2d...f1c

[AnonymBruker]

Jeg er den første som svarte her, kom på en ting til. Du skriver at du skulle ønske du var like tålmodig som andre foreldre du ser ute, husk at dette er hvordan de reagerer offentlig. 

Når hodet mitt går i kok hjemme, pleier jeg å tenke hvordan jeg ville reagert om det er folk rundt oss. Det hjelper overraskende bra, da håndterer jeg ofte situasjoner mye met pedagogisk 😂

Anonymkode: 01aef...363

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Og jeg hater det. Jeg prøver hardt å ikke gjøre det.. men ofte eksploderer jeg. Det høres jo sikkert ut som om jeg er helt gal utenfra. Det skjer ikke daglig, tror jeg. Har litt problemer med å se hvordan det oppfattes utenfra. Har noen råd eller kjenner til samme problem? Jeg vil vise barna mine respekt og samarbeid og det gjør jeg IKKE når jeg truer, roper og kjefter. Jeg hater å gjøre det. Føler meg så dårlig etterpå. Jeg prater nesten alltid med dem etterpå og forklarer situasjonen, sier unnskyld og at det ikke er greit av meg å gjøre det. De er veldig gode gutter og gjør jo ingenting galt eller håpløst utenom det «vanlige». De er egentlig veldig greie og samarbeidsvillige, så de fortjener absolutt en mamma som møter utfordringer med dem på en god måte. Alle naboene tenker jo sikkert jeg er gal…

Tenker å dra på sinnemestringskurs. Noen med erfaring, eller andre erfaringer? 

 

 

Anonymkode: 3a0c2...31d

Du høres helt normal ut. 

Anonymkode: 6c875...2f8

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og jeg hater det. Jeg prøver hardt å ikke gjøre det.. men ofte eksploderer jeg. Det høres jo sikkert ut som om jeg er helt gal utenfra. Det skjer ikke daglig, tror jeg. Har litt problemer med å se hvordan det oppfattes utenfra. Har noen råd eller kjenner til samme problem? Jeg vil vise barna mine respekt og samarbeid og det gjør jeg IKKE når jeg truer, roper og kjefter. Jeg hater å gjøre det. Føler meg så dårlig etterpå. Jeg prater nesten alltid med dem etterpå og forklarer situasjonen, sier unnskyld og at det ikke er greit av meg å gjøre det. De er veldig gode gutter og gjør jo ingenting galt eller håpløst utenom det «vanlige». De er egentlig veldig greie og samarbeidsvillige, så de fortjener absolutt en mamma som møter utfordringer med dem på en god måte. Alle naboene tenker jo sikkert jeg er gal…

Tenker å dra på sinnemestringskurs. Noen med erfaring, eller andre erfaringer? 

 

 

Anonymkode: 3a0c2...31d

Hva slags oppvekst hadde du selv, TS? Hvordan var dine foreldre? Jeg anbefaler denne psykologen på YouTube som forenkler veldig hvordan hjernen fungerer, på en slik måte at man forstår. Han beskriver hjernen som tredelt: tenkehjernen, følelseshjernen og reptilhjernen. Når vi opplever balanse og harmoni (vi er i toleransevinduet vårt) - kan vi bruke tenkehjernen. Vi kan bruke følelseshjernen men uten å «koble ut» tenkehjernen. Dermed kan vi kjenne på følelser men regulere dem med tenkehjernen. Blir vi stresset og presset bruker vi tenkehjernen mindre og hjernen belager seg mer på overlevelsesmodus, reptilhjernen og følelseshjernen. Voksne som har hatt utfordringer med å bygge seg til å bli emosjonelt robuste vil lettere bli vippet ut av toleransevinduet og dermed lettere ty til følelses- og reptilhjernen. 
For at barn skal utvikle en god måte å regulere sine følelser på er de avhengig av voksne som selv er regulerte og dermed kan samregulere med dem. Med andre ord så risikerer du å skade dine barn via å ha hyppige sinne- og frustrasjonsutbrudd som er uforutsigbare for dem. Jeg personlig tror ikke barn tar alvorlig skade av å se at mamma og pappa også kan bli sint og lei seg innimellom, men det er viktig at de forstår kontekst (ikke at det er helt plutselig et sinneutbrudd for en liten ting) - og viktig å reparere etter «skaden» har skjedd: Be om unnskyldning, ro ned situasjon og forklar at du jobber med deg selv og vet at dette er galt. Du vet at du må jobbe med deg selv. 
 

TS: se disse to korte videoene. De er virkelig å anbefale! 

og denne:

  

[AnonymBruker]

Altså jeg er så positivt overrasket og takknemlig for alle de hjelpsomme svarene! Tusen tusen takk!!

TS

Anonymkode: 3a0c2...31d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er du alene med barna? Hvor gamle er de? 

Jeg tenker at se aller fleste kan kjefte litt ufortjent på barn i en hektisk hverdag. Hvis jeg blir for sint så sier jeg alltid unnskyld i etterkant, og forklarer at der ikke var meningen eller ok å bli så sint og at jeg er veldig glad I dem. Nå er jeg 100% alene med to ville gutter som begge er i en fase hvor det skal testes mye grenser, og syns det er vanskelig å måtte stå i alle situasjoner på egenhånd uten mulighet til å trekke meg tilbake. Jeg har blitt nødt til å sykemelde meg for å hente meg inn. Har du noen som kanskje kan avlaste deg litt om det blir for mye for deg? 

Nå skal det sies at jeg er en veldig tålmodig person i utgangspunktet,  men kan skjønne lunta blir kort hos mange.

Ellers tenker jeg at sinnemestringskurs er lurt, dersom dette er ett stort problem. Har du eventuelt snakket med helsestasjonen for mulighet til f.eks COS kurs? 

Anonymkode: 01aef...363

TS her. Tusen takk for hjelpsomt svar. Sa senest idag til mannen min at det siste jeg noen gang hadde taklet var å bli alenemamma... Men ja, du sier noe - mannen har jobbet natt denne uka, så får nok litt ekstra kort lunte mtp det. Skal prøve å komme meg på sinnemestringskurs. Hater følelsen av å bli skuffa over meg selv etter å ikke ha klart å kontrollere sinnet mitt som jeg ønsker.. 😕

Anonymkode: 3a0c2...31d

[AnonymBruker]

Ser du har fått mange gode svar, men tenkte jeg skulle legge inn et lite tips selv. Prøv å noter ned hvor du er i syklusen. Jeg feks vet at jeg er en tikkende bombe en ukes tid før mens. Med det mener jeg at det skal lite til før tålmodigheten min er slutt, og jeg koker over. I den perioden er jeg flinkere til å ta vare på meg selv, og ikke minst gi mere faen. 

Og du ; Det er helt normalt, og barna får ikke varige men. Følelser er sunt. 

Anonymkode: afa70...383

[AnonymBruker]

Full Ugle skrev (7 timer siden):

Hva slags oppvekst hadde du selv, TS? Hvordan var dine foreldre? Jeg anbefaler denne psykologen på YouTube som forenkler veldig hvordan hjernen fungerer, på en slik måte at man forstår. Han beskriver hjernen som tredelt: tenkehjernen, følelseshjernen og reptilhjernen. Når vi opplever balanse og harmoni (vi er i toleransevinduet vårt) - kan vi bruke tenkehjernen. Vi kan bruke følelseshjernen men uten å «koble ut» tenkehjernen. Dermed kan vi kjenne på følelser men regulere dem med tenkehjernen. Blir vi stresset og presset bruker vi tenkehjernen mindre og hjernen belager seg mer på overlevelsesmodus, reptilhjernen og følelseshjernen. Voksne som har hatt utfordringer med å bygge seg til å bli emosjonelt robuste vil lettere bli vippet ut av toleransevinduet og dermed lettere ty til følelses- og reptilhjernen. 
For at barn skal utvikle en god måte å regulere sine følelser på er de avhengig av voksne som selv er regulerte og dermed kan samregulere med dem. Med andre ord så risikerer du å skade dine barn via å ha hyppige sinne- og frustrasjonsutbrudd som er uforutsigbare for dem. Jeg personlig tror ikke barn tar alvorlig skade av å se at mamma og pappa også kan bli sint og lei seg innimellom, men det er viktig at de forstår kontekst (ikke at det er helt plutselig et sinneutbrudd for en liten ting) - og viktig å reparere etter «skaden» har skjedd: Be om unnskyldning, ro ned situasjon og forklar at du jobber med deg selv og vet at dette er galt. Du vet at du må jobbe med deg selv. 
 

TS: se disse to korte videoene. De er virkelig å anbefale! 

og denne:

  

Personlig får jeg ingen Verdens ting ut av å se/høre hvordan sinne påvirker barn. Jeg KAN dette, jeg VET dette. Hadde det vært slik at vi kunne regulere oss basert på kunnskapen vi har, hadde verden vært et helt annet sted. 

Anonymkode: 8c2e3...4b6

[AnonymBruker]

Bra du innser at du må endre deg. Det er første skritt. Det er ikke bra å true, rope og kjefte daglig, og kan være svært skadelig på sikt. Én ting er hvis det skjer en gang i skuddåret, hvis ungene har gjort noe grovt, men når det skjer så ofte som du sier, og til og med når ikke barna har gjort noe galt, men du har en dårlig dag, så snakker vi om psykisk mishandling. Den unnskyldningen du kommer med til barna er nok ikke verdt så mye, når du gjør samme feil igjen og igjen. Hva lærer det barna? Det at du lurer på hva naboene tenker, sier litt om hvor høyt du egentlig roper til dem. Hva med samboer? Godtar han at du behandler barna slik? Jeg anbefaler deg å ta kontakt med helsestasjon. Vær ærlig. Du trenger nok hjelp med å regulerer følelsene dine. Det er ikke gjort på en dag. Ellers kan du jo google hvor skadelig det du driver med kan være for barna dine.

Anonymkode: 9a5f6...676

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Du høres helt normal ut. 

Anonymkode: 6c875...2f8

Det er normalt ja - men det betyr ikke at det er sunt. Man må ikke dømme seg selv, men man må ta aktive grep for å forbedre disse sidene av seg selv. Det er ikke bra å vokse opp i slikt og forebygging kan unngå svært mange videreførte problemer. 

Anonymkode: 49ad5...b0b

[Gjest Middelmådig]

Du må nok jobbe med å regulere deg selv, bevisst. Særlig når du er stresset men ikke er med ungene. Legg merke til hva du gjør og trenger for å roe deg og snakk veiledende til deg selv. Finn strategier du kan bruke når du er med ungene dine. 
 

Og, ikke minst, ikke vær for hard med deg selv, gi deg selv forståelse og kjærlighet. Husk at sannsynligvis kjefter du fordi det er det du har lært at man gjør. Altså, ble du kjeftet på når du var liten. Gi den lille jenta inni deg litt kjærlighet og forståelse innimellom 😊

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det samme. Reagerte med å eksplodere. Jeg kom til et punkt da barna var små at jeg følte at slik kan det ikke være. Jeg lovte meg selv å aldri gjøre det igjen. Når du eksploderer på ungene dine, så føles det godt. Det høres fælt ut, men du gjør det jo fordi du blåser ut steam, og du gjør det på dine barn. Du gjør det ikke i butikken, på jobb, med fremmede. Da behersker du deg. Hjemme bak lukkede dører tillater du deg å eksplodere....

Da jeg innså det om meg selv, så skjemtes jeg så mye over min egen egoisme. Hos meg var det vanlig hos mine foreldre at de reagerte slik, og dermed vare det liksom noe jeg hadde vokst opp med. Samtidig hadde jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle gjøre det mot mine barn. Jeg måtte rett og slett ha et oppgjør med meg selv og hvem jeg ville være. 

Nå sier ungene at selv om jeg ikke eksploderte/kjeftet, så kunne de alltid se irritasjonen min i øynene. Jeg kan tydeligvis i følge mine barn og mann ha verdens skumleste blikk- så det kommer ut på et vis. 

Men det å se ungene dine, se hvordan de reagerer, gjør deg til lags, der du ustabilt og egoistisk (eksploderer du kun hjemme- så er det faktisk det) blåser ut av deg. ... Jeg ble rett og slett kvalm av meg selv. 

Det blir lettere og lettere når du jobber med deg selv. Jeg blir aldri sint på ungene lenger. DVS, de er ungdommer nå. Jeg blir oppgitt og bekymret osv...men jeg blir aldri sint lenger. Det hender 2 ganger i året at jeg blir skikkelig sint på mannen da...men klarer å ikke eksplodere da og. Men det var det lynblikket mitt da...

Anonymkode: 00544...e63

[AnonymBruker]

Nå kaster jeg inn en brannfakkel her, men hvorfor har du fått flere barn når du sikkert merket etter første barnet at du ble fort irritert?

Du trenger sinnemestringskurs og foreldrekurs, for å fungere som mor uten å ta ut frustrasjon på barna når de ikke gjør noe galt.

Det er ikke fysisk eller psykisk sykdom som gir deg dette dårlige humøret, og du er heller ikke alene om omsorgen så du har ingen unnskyldning.

Her må du ta tak i deg selv så du ikke skader barna mer enn hva du har gjort.

Anonymkode: ded87...521

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Begynn å bli mer bevisst på hva du tenker og føler i hver situasjon, spesielt når du er på vei inn i en situasjon du vet er stressende for deg og kan trigge en eksplosjon. "Hva tenker jeg nå? Hva føler jeg akkurat nå? Hvordan føles kroppen ut?" Om du blir mer bevisst på hva du tenker og føler, kan du stoppe opp og trekke deg unna før du når det punktet hvor det koker over.

En pusteteknikk jeg nylig lærte, har gjort underverker for meg. Pusteteknikken imiterer hikste-gråten til barn. Barn vil, når de gråter, hikste inn luft to ganger før de puster ut, og grunnen til det er fordi kroppen prøver å roe seg ned. Regulering. 

Pusteteknikken er veldig enkel: pust inn gjennom nesen to ganger (en langsom, også en kjapp innpust for å virkelig fylle opp lungene), også puster du sakte ut gjennom munnen. Gjør dette flere ganger på rad, og du vil kjenne at kroppen og hjernen roer seg ned, og du vil føle et behov for å gjespe.

Bruk denne pusteteknikken når du vet at du er på vei inn i en stressende situasjon, når du er i en stressende situasjon eller når du har trukket deg unna en stressende situasjon. Det hjelper

Anonymkode: c3d2d...f1c

Interessant. Har du noe video eller lignende slik at man kan se hvordan det gjøres?

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Nå sier ungene at selv om jeg ikke eksploderte/kjeftet, så kunne de alltid se irritasjonen min i øynene. Jeg kan tydeligvis i følge mine barn og mann ha verdens skumleste blikk- så det kommer ut på et vis. 

Anonymkode: 00544...e63

Sinne er jo en normal følelse på lik linje som glede. Den er primitiv og vi har den av en grunn, sinne har en funksjon. At de kan se at du er irritert må vel være lov? Problemet er man mister kontrollen og ikke klarer å regulere sinnet sitt. 
 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Personlig får jeg ingen Verdens ting ut av å se/høre hvordan sinne påvirker barn. Jeg KAN dette, jeg VET dette. Hadde det vært slik at vi kunne regulere oss basert på kunnskapen vi har, hadde verden vært et helt annet sted. 

Anonymkode: 8c2e3...4b6

Det er flott at du kan og vet det, det er dog andre som ikke gjør det. For mange hjelper det å forstå mekanismene i seg selv, altså at det er ikke noe «feil» med deg fordi du reagerer på en bestemt måte, det er slik vi som mennesker er skrudd sammen, også handler det om hvor mye kunnskap vi har om oss selv slik at vi kan forstå oss selv og dermed vite nøyaktig hva vi må jobbe med.

Fordi: nå er det faktisk sånn at vi kan «regulere oss basert på kunnskapen vi har» det krever dog at man gjør en innsats : 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg måtte gå i terapi for å lære meg metoder for å håndtere følelsene mine bedre, i bunn og grunn handler det om at man ikke har lært seg å regulere følelsene sine. Anbefaler deg på det sterkeste å oppsøke hjelp til dette. Selv vokste jeg opp med en far som var eksplosiv og det gjorde meg ofte redd og stresset. 

Anonymkode: 6a2ff...d24

Jeg tror mange som er «eksplosive» har vokst opp med denne type oppdragelse selv.