Stor omsorgssvikt av mor

[Bruker_sm]

Hei. Jeg ønsker å fortelle om oppveksten min, og hva dere tenker rundt det. For jeg ønsker å kutte kontakt med mamma. Det er for tøft for meg å være rundt henne til tider. 

Vi ble født mens mor og far var alkoholikere. I 4 år bodde vi med far og mor hvor de kranglet masse. Faren vår hadde en kompis som mamma etterhvert møtte bak hans rygg når hun fulgte oss til barnehage/skole. Hun var utro, gjorde det slutt med far og gikk inn i forhold med "kompisen" til faren vår. 

Han viste seg etterhvert å være en ganske slem fyr. Jeg har fortrengt mange minner. Men vi har flyttet fra Vestlandet til innlandet og over 20 ganger har vi flyttet på hvert området til sammen. Byttet skoler og alt som er. 

Han mishandlet oss psykisk og fysisk. Når jeg var lita, så vekket hun oss midt på natta og dro oss langt ut på jordet. Og der forlot hun oss, i pyjamas og sa ingenting. Jeg fikk ikke svar før voksen alder at politiet kom for stefaren vår og han hadde våpen og drevet med narkotika. Og mamma ville ikke at vi skulle bli tatt ifra henne. 

Han var i fengsel, og det mamma gjør er å dra oss med dit for å besøke han istedenfor å flytte fra han. 

Det var ikke før etter 10 år hvor stefar var utro at mamma forlot han. I tillegg drev han med masse narkotika i alle år. Men det hun gjør da, er å tvinge oss barna til å enten flytte til vår biologiske far - som hun i alle år hadde snakket stygt om og aldri latt oss bli kjent med. Eller så måtte vi bli splittet og bo i fosterhjem. 

Hun selv flytta 8 timer unna for å skaffe hjelp på et senter. Jeg var 14 år på det tidspunktet. Vi flytta til faren vår som drakk alkohol hver kveld og vi hørte ikke noe fra mor på 1 år. Ikke prøvde hun å skaffe hjelp. I tillegg blir hun sammen med en tidligere narkoman som hun møtte på senteret. 

Hun flytta først tilbake til oss etter 7 år når det var slutt med han fyren. Hun har aldri snakket om dette til oss, selve oppveksten og blir sur eller sint hvis jeg tar opp noe. 

Jeg har store problemer med ptsd, nære relasjoner. Men nå syns jeg det er vanskelig å skulle ha kontakt med henne foe hun har aldri innrømmet feil og skylder alltid på andre. Tar veldig lite ansvar. Jeg er idag 32 år. 

[AnonymBruker]

Trenger du støtte i å kutte ut din mor, skal du få min og sikkert mange andres. Du har hatt en oppvekst hvor du ble forsømt, og du har full rett til å føle som du gjør. Håper du henne ut av livet ditt og får hjelp til å takle oppveksten. 

Anonymkode: 6938d...972

[M.H85]

Full forståelse for at du vil kutte ut din mor. Jeg tenker den reisen kan bli mye bedre for deg, da har du kuttet ut en veldig negativ energi i livet ditt som konstant minner deg om traumer og skader hun har påført deg. Kanskje er det nettopp det som vil gjøre deg bedre, og få den avstanden og kutte henne helt ut.

Hun fortjener ikke kontakt med deg synes jeg. En fortapt barndom hun har påført deg, og som hun stadig ikke vil erkjenne er ikke noe du trenger i ditt liv.

Din mor er emosjonellt umoden og syk,du kan akseptere det ,men trenger ikke ha det i livet ditt. 🌺

[AnonymBruker]

Du har ikke ansvar for oppveksten din, men du har ansvar for hva du gjør nå som voksen i forhold til konsekvensene av denne oppveksten. Du skriver at du er diagnistisert med ptsd så jeg går ut fra at du har fått utredning og behandling, har en lege og hele den pakka med psykolog osv på plass og at det du egentlig trenger er å høre at det er greit å sette sluttstrek for din relasjon til din mor? 

Ingen skal bli i en relasjon som gjør dem vondt, det er vesentlig for ethvert menneske uavhengig av om de er psykisk sterke eller har redusert kapasitet pga onstendigheter at de våger segge seg selv og sitt beste først foran dårlige relasjoner, så jeg vil så absolutt støtte deg i valget ditt om å ta vare på deg selv først og fremst! 

Anonymkode: 87b9c...5e5

[Bruker_sm]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

 

 

 

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Trenger du støtte i å kutte ut din mor, skal du få min og sikkert mange andres. Du har hatt en oppvekst hvor du ble forsømt, og du har full rett til å føle som du gjør. Håper du henne ut av livet ditt og får hjelp til å takle oppveksten. 

Anonymkode: 6938d...972

Tusen takk for støtten. Det føles så forferdelig tungt å ta den avgjørelsen å kutte kontakt. Men å ikke føle seg alene om at det er riktig valg, styrker meg mer til å klare det. Ikke alle valg er like lett å ta. 

[AnonymBruker]

Sender deg en klem, ingen skal måtte vokse opp på det viset ❤️ Hvor mange søsken er dere? Har dere god kontakt? 

Anonymkode: c828e...66d

[got2go]

Blod er ikke alltid tykkere enn vann. 

Kutt kontakten og samle deg på beina uten at hun skal forpeste livet ditt mer enn hva hun allerede gjør.

[AnonymBruker]

Bruker_sm skrev (4 timer siden):

 

Tusen takk for støtten. Det føles så forferdelig tungt å ta den avgjørelsen å kutte kontakt. Men å ikke føle seg alene om at det er riktig valg, styrker meg mer til å klare det. Ikke alle valg er like lett å ta. 

Trist å lese hva du har vært gjennom.

Jeg har kuttet kontakten med faren min og alle søsken på den siden. Det ga meg en indre ro, og jeg kuttet dem ut på mye svakere grunnlag enn det du har vært gjennom. 

Det jeg vil med dette svaret er å si at det å kutte ut personer som ikke bidrar positivt i livet ditt, det er kanskje vanskelig akkurat når du tar avgjørelsen, men det føles veldig godt etterpå 🩷

Klem 🥰

Anonymkode: adad1...331

[AnonymBruker]

4 hours ago, Bruker_sm said:

 

Tusen takk for støtten. Det føles så forferdelig tungt å ta den avgjørelsen å kutte kontakt. Men å ikke føle seg alene om at det er riktig valg, styrker meg mer til å klare det. Ikke alle valg er like lett å ta. 

Jeg kuttet kontakt med moren min, og det var utrolig befriende!  Du klarer det.
 Nå er jeg eldre, moren min er død, og jeg er fremdeles glad for at jeg slapp å ha kontakt med henne, ingen anger. 

Anonymkode: 7a1b8...9f2

[AnonymBruker]

Bruker_sm skrev (6 timer siden):

Hei. Jeg ønsker å fortelle om oppveksten min, og hva dere tenker rundt det. For jeg ønsker å kutte kontakt med mamma. Det er for tøft for meg å være rundt henne til tider. 

Vi ble født mens mor og far var alkoholikere. I 4 år bodde vi med far og mor hvor de kranglet masse. Faren vår hadde en kompis som mamma etterhvert møtte bak hans rygg når hun fulgte oss til barnehage/skole. Hun var utro, gjorde det slutt med far og gikk inn i forhold med "kompisen" til faren vår. 

Han viste seg etterhvert å være en ganske slem fyr. Jeg har fortrengt mange minner. Men vi har flyttet fra Vestlandet til innlandet og over 20 ganger har vi flyttet på hvert området til sammen. Byttet skoler og alt som er. 

Han mishandlet oss psykisk og fysisk. Når jeg var lita, så vekket hun oss midt på natta og dro oss langt ut på jordet. Og der forlot hun oss, i pyjamas og sa ingenting. Jeg fikk ikke svar før voksen alder at politiet kom for stefaren vår og han hadde våpen og drevet med narkotika. Og mamma ville ikke at vi skulle bli tatt ifra henne. 

Han var i fengsel, og det mamma gjør er å dra oss med dit for å besøke han istedenfor å flytte fra han. 

Det var ikke før etter 10 år hvor stefar var utro at mamma forlot han. I tillegg drev han med masse narkotika i alle år. Men det hun gjør da, er å tvinge oss barna til å enten flytte til vår biologiske far - som hun i alle år hadde snakket stygt om og aldri latt oss bli kjent med. Eller så måtte vi bli splittet og bo i fosterhjem. 

Hun selv flytta 8 timer unna for å skaffe hjelp på et senter. Jeg var 14 år på det tidspunktet. Vi flytta til faren vår som drakk alkohol hver kveld og vi hørte ikke noe fra mor på 1 år. Ikke prøvde hun å skaffe hjelp. I tillegg blir hun sammen med en tidligere narkoman som hun møtte på senteret. 

Hun flytta først tilbake til oss etter 7 år når det var slutt med han fyren. Hun har aldri snakket om dette til oss, selve oppveksten og blir sur eller sint hvis jeg tar opp noe. 

Jeg har store problemer med ptsd, nære relasjoner. Men nå syns jeg det er vanskelig å skulle ha kontakt med henne foe hun har aldri innrømmet feil og skylder alltid på andre. Tar veldig lite ansvar. Jeg er idag 32 år. 

Her burde barnevernet vært involvert. Kanskje du bør høre med advokat angående erstatning for ødelagt barndom? 
Det vil helt sikkert være godt for deg å distansere deg fra din mor for en periode, få hjelp og bistand til å være en god ressurs for deg selv og ditt liv❤️

Anonymkode: bdd94...3ca

[Eneri]

Jeg tenker du helt uten å gruble kan kutte kontakten med henne. HUN har jo tydeligvis totalt kuttet ut sine barn og det morsansvaret hun hadde da dere trengte å bli ivaretatt. Du trenger ikke ha dårlig samvittighet for å kutte henne ut. 

Dersom du som voksen hadde møtt ei mor som tok selvkritikk, var rusfri nå og gjorde en stor innsats for å reparere relasjonen, ville jeg nok ikke vært like bastant i mitt "råd". Dette ville vært begrunnet i at du kanskje hadde hatt noe positivt igjen for den kontakten, ikke fordi din mor hadde fortjent din tilgivelse. 

Men det høres ikke ut som mora di er et pluss for deg i det hele tatt. Hun innser eller innrømmer ikke eget grove svik. 

 

[Fighter83]

Bruker_sm skrev (6 timer siden):

Hei. Jeg ønsker å fortelle om oppveksten min, og hva dere tenker rundt det. For jeg ønsker å kutte kontakt med mamma. Det er for tøft for meg å være rundt henne til tider. 

Vi ble født mens mor og far var alkoholikere. I 4 år bodde vi med far og mor hvor de kranglet masse. Faren vår hadde en kompis som mamma etterhvert møtte bak hans rygg når hun fulgte oss til barnehage/skole. Hun var utro, gjorde det slutt med far og gikk inn i forhold med "kompisen" til faren vår. 

Han viste seg etterhvert å være en ganske slem fyr. Jeg har fortrengt mange minner. Men vi har flyttet fra Vestlandet til innlandet og over 20 ganger har vi flyttet på hvert området til sammen. Byttet skoler og alt som er. 

Han mishandlet oss psykisk og fysisk. Når jeg var lita, så vekket hun oss midt på natta og dro oss langt ut på jordet. Og der forlot hun oss, i pyjamas og sa ingenting. Jeg fikk ikke svar før voksen alder at politiet kom for stefaren vår og han hadde våpen og drevet med narkotika. Og mamma ville ikke at vi skulle bli tatt ifra henne. 

Han var i fengsel, og det mamma gjør er å dra oss med dit for å besøke han istedenfor å flytte fra han. 

Det var ikke før etter 10 år hvor stefar var utro at mamma forlot han. I tillegg drev han med masse narkotika i alle år. Men det hun gjør da, er å tvinge oss barna til å enten flytte til vår biologiske far - som hun i alle år hadde snakket stygt om og aldri latt oss bli kjent med. Eller så måtte vi bli splittet og bo i fosterhjem. 

Hun selv flytta 8 timer unna for å skaffe hjelp på et senter. Jeg var 14 år på det tidspunktet. Vi flytta til faren vår som drakk alkohol hver kveld og vi hørte ikke noe fra mor på 1 år. Ikke prøvde hun å skaffe hjelp. I tillegg blir hun sammen med en tidligere narkoman som hun møtte på senteret. 

Hun flytta først tilbake til oss etter 7 år når det var slutt med han fyren. Hun har aldri snakket om dette til oss, selve oppveksten og blir sur eller sint hvis jeg tar opp noe. 

Jeg har store problemer med ptsd, nære relasjoner. Men nå syns jeg det er vanskelig å skulle ha kontakt med henne foe hun har aldri innrømmet feil og skylder alltid på andre. Tar veldig lite ansvar. Jeg er idag 32 år. 

Både jeg og flere søsken har kuttet ut faren vår fordi han er en psykopat. Han var ikke spesielt god på å ivareta familiærerelasjoner kan man si. Jeg var vel den første til å kutte han ut og ikke ønsket å bruke energi på han, etterhvert kom flere av søsknene mine etter. Han er direkte skadelig for selvbildet og når man jobber konstant med seg selv og tillit til andre så må man nesten prioritere og beskytte seg selv og sine barn igjen(om man får dette).

Heier på deg og andre som jobber med å si nei eller utelukke familiære relasjoner som oftest er en naturlig del av ens liv. Viktigste er å ha det godt med seg selv og de rundt seg selv 💓

[AnonymBruker]

Hva vil gi deg mest sjelefred?

Det finnes ingen perfekt løsning her. Så du må velge den beste av det du har. Jeg vil tro din mor gjør mindre godt enn vondt for din sjelefred. Men du må kjenne på hvordan du føler det.

Og du - det er greit at du prioriterer din velferd over hennes. Du har først og fremst ansvar for DEG.

Anonymkode: bab4e...cd9

[AnonymBruker]

Jeg har valgt å beholde sporadisk kontakt, og  forsøke å beholde det lille som fungerer. Selv om personen ikke kan ha en "vanlig" foreldre/besteforeldrerolle.  Nå som jeg er voksen ser jeg at personen ikke hadde forutsetninger for å fungere som omsorgsperson, de har sine begrensninger og kunne ikke bedre. 

Anonymkode: 091f6...50e

[AnonymBruker]

Du kunne ikke velge henne som mor, men nå kan du velge henne vekk. 

Tror du kan få det bedre uten den negative dritten der som en evig påminnelse om hvordan det var. 

Lykke til videre, det blir bedre 💚🍀

Anonymkode: e8d6b...0ac

[AnonymBruker]

Bruker_sm skrev (11 timer siden):

Hei. Jeg ønsker å fortelle om oppveksten min, og hva dere tenker rundt det. For jeg ønsker å kutte kontakt med mamma. Det er for tøft for meg å være rundt henne til tider. 

Vi ble født mens mor og far var alkoholikere. I 4 år bodde vi med far og mor hvor de kranglet masse. Faren vår hadde en kompis som mamma etterhvert møtte bak hans rygg når hun fulgte oss til barnehage/skole. Hun var utro, gjorde det slutt med far og gikk inn i forhold med "kompisen" til faren vår. 

Han viste seg etterhvert å være en ganske slem fyr. Jeg har fortrengt mange minner. Men vi har flyttet fra Vestlandet til innlandet og over 20 ganger har vi flyttet på hvert området til sammen. Byttet skoler og alt som er. 

Han mishandlet oss psykisk og fysisk. Når jeg var lita, så vekket hun oss midt på natta og dro oss langt ut på jordet. Og der forlot hun oss, i pyjamas og sa ingenting. Jeg fikk ikke svar før voksen alder at politiet kom for stefaren vår og han hadde våpen og drevet med narkotika. Og mamma ville ikke at vi skulle bli tatt ifra henne. 

Han var i fengsel, og det mamma gjør er å dra oss med dit for å besøke han istedenfor å flytte fra han. 

Det var ikke før etter 10 år hvor stefar var utro at mamma forlot han. I tillegg drev han med masse narkotika i alle år. Men det hun gjør da, er å tvinge oss barna til å enten flytte til vår biologiske far - som hun i alle år hadde snakket stygt om og aldri latt oss bli kjent med. Eller så måtte vi bli splittet og bo i fosterhjem. 

Hun selv flytta 8 timer unna for å skaffe hjelp på et senter. Jeg var 14 år på det tidspunktet. Vi flytta til faren vår som drakk alkohol hver kveld og vi hørte ikke noe fra mor på 1 år. Ikke prøvde hun å skaffe hjelp. I tillegg blir hun sammen med en tidligere narkoman som hun møtte på senteret. 

Hun flytta først tilbake til oss etter 7 år når det var slutt med han fyren. Hun har aldri snakket om dette til oss, selve oppveksten og blir sur eller sint hvis jeg tar opp noe. 

Jeg har store problemer med ptsd, nære relasjoner. Men nå syns jeg det er vanskelig å skulle ha kontakt med henne foe hun har aldri innrømmet feil og skylder alltid på andre. Tar veldig lite ansvar. Jeg er idag 32 år. 

Du gjør rett i å kutte ut om du føler for det og at hun gjør deg værre.

Når du gjør det. Så kan du også tenke at det ikke behøver  bety 100% og for alltid.  Men frem til du evnt klarer å ha litt kontakt. Om du i det hele tatt klarer det moen gang.

Har kuttet ut bpde en far og en søster, som begge bedrev psykisk mishandling på meg. Først i perioder. Men nå er det for alltid.  Det blir intet annet enn værre og grovere. Så jeg er ikke villig til å gi flere sjanser. Og det er fordi jeg føler 0 trygghet og 0 følse av å kunne stole på vedkommende.  Og påfører meg alltid noen dager stressa og ikke meg selv etter hvert møte. Og den personen vil jeg ikke være, eller kaste bort tid på. Når det finnes såå mye mer fantastiske ting å berike livet med

Anonymkode: 62b00...10a

[AnonymBruker]

Jeg synes at du bør fortelle henne det at du ikke er komfortabel med fortiden og at hun må respektere det at det er du som styrer løpet mellom dere fra nå av. Hun av alle burde forstå at også du vil sette deg selv i forsetet.

Vil du ikke ha noe kontakt så er det ok! Vil du ha litt kontakt så er det også ok, bare pass på at du er den som bestemmer over deg selv. Vil du ha mye kontakt så er det også ok men igjen så er det viktig at det er du som styrer skuta. 

Anonymkode: 4755b...e11

[AnonymBruker]

Jeg tror du trenger å ta ett oppgjør med henne, og fortelle henne en del ting og få en slags closure. Så kan du kutte henne ut. 

Anonymkode: ca4d2...bbc

[AnonymBruker]

Bruker_sm skrev (22 timer siden):

Hei. Jeg ønsker å fortelle om oppveksten min, og hva dere tenker rundt det. For jeg ønsker å kutte kontakt med mamma. Det er for tøft for meg å være rundt henne til tider. 

Vi ble født mens mor og far var alkoholikere. I 4 år bodde vi med far og mor hvor de kranglet masse. Faren vår hadde en kompis som mamma etterhvert møtte bak hans rygg når hun fulgte oss til barnehage/skole. Hun var utro, gjorde det slutt med far og gikk inn i forhold med "kompisen" til faren vår. 

Han viste seg etterhvert å være en ganske slem fyr. Jeg har fortrengt mange minner. Men vi har flyttet fra Vestlandet til innlandet og over 20 ganger har vi flyttet på hvert området til sammen. Byttet skoler og alt som er. 

Han mishandlet oss psykisk og fysisk. Når jeg var lita, så vekket hun oss midt på natta og dro oss langt ut på jordet. Og der forlot hun oss, i pyjamas og sa ingenting. Jeg fikk ikke svar før voksen alder at politiet kom for stefaren vår og han hadde våpen og drevet med narkotika. Og mamma ville ikke at vi skulle bli tatt ifra henne. 

Han var i fengsel, og det mamma gjør er å dra oss med dit for å besøke han istedenfor å flytte fra han. 

Det var ikke før etter 10 år hvor stefar var utro at mamma forlot han. I tillegg drev han med masse narkotika i alle år. Men det hun gjør da, er å tvinge oss barna til å enten flytte til vår biologiske far - som hun i alle år hadde snakket stygt om og aldri latt oss bli kjent med. Eller så måtte vi bli splittet og bo i fosterhjem. 

Hun selv flytta 8 timer unna for å skaffe hjelp på et senter. Jeg var 14 år på det tidspunktet. Vi flytta til faren vår som drakk alkohol hver kveld og vi hørte ikke noe fra mor på 1 år. Ikke prøvde hun å skaffe hjelp. I tillegg blir hun sammen med en tidligere narkoman som hun møtte på senteret. 

Hun flytta først tilbake til oss etter 7 år når det var slutt med han fyren. Hun har aldri snakket om dette til oss, selve oppveksten og blir sur eller sint hvis jeg tar opp noe. 

Jeg har store problemer med ptsd, nære relasjoner. Men nå syns jeg det er vanskelig å skulle ha kontakt med henne foe hun har aldri innrømmet feil og skylder alltid på andre. Tar veldig lite ansvar. Jeg er idag 32 år. 

Helt ærlig bør du kutte din mor! Hun ser tydligvis ikke at hun er problemet og alt hun har utsatt deg for og ødelagt deg! Min mor trigger meg veldig mye og (grov omsorgsvikt), og det er ikke lett å kutte ut. Men det krever så mye av meg hele tiden i beredskap, innser ikke sine feil, eller alt vondt som har vært. Det er bare HUN det er synd på, stakkars.. Hun har ikke  gjort noe gale.. 

Det er tungt å leve med en sånn person over seg hele tiden. Kuttet min far og aldri har jeg hatt det bedre enn det. No ryker mor, jeg orker bare ikke mer! Snakk med legen/psykolog , få hjelp. Dette klarer du!

Anonymkode: 234c9...d05