Forholdet snart over?

[AnonymBruker]

Hei 

Jeg møtte en mann i høst. Vi har hatt det kjempefint sammen. 
Han bor 2 1/2 times kjøring unna meg. Jeg er alenemor og sønnen min er til faren sin annenhver helg. Jeg jobber i tillegg turnus. Så har barnefri på mine arbeidshelger. 
 

Bruker all av min ledige tid når sønnen min er med far eller besteforeldrene sine , med kjæresten min. 
Han har ikke barn og fri hver helg. Så vi bytter på når vi besøker hverandre. 
 

Vi har snakket om framtids utsikter. Vi ønsker de samme tingene. 
Men jeg har satt et krav. Jeg kommer ikke til å flytte. Fordi jeg ikke ønsker å rive opp i tryggheten sønnen min har. Vi bor nærme min familie og hans fars familie. Faren bor 10 minutter gange unna. Sønnen min har venner og skole han trives på. 
 

Kjæresten min vil ikke selge huset sitt og liker plassen han bor på. Han sier han er usikker på om han ønsker å flytte til meg. Han ble glad da jeg sa jeg skulle tenke på det, men jeg føler jeg bare sa det for å please han. 
Tok meg en ny prat med han og sa jeg ikke kom til å flytte til han. Det hadde bare vært egoistisk av meg. 
Han sier at det blir flere år før han kan flytte for han sitter med et stort oppussings objekt og kan ikke selge det slik som det står nå. 
 

Jeg liker han veldig godt, men nå sier han at vi må ta en prat til helgen. Sexen har dabbet av også. Han ringer mindre og tar lite kontakt. 
Jeg tror han kommer til å slå opp med meg. 

Jeg er i begynnelsen av 30 årene. Jeg er lei av å møte menn som ikke kan gi meg 100%. Barnet mitt kommer alltid først. 
 

Hva bør jeg gjøre? 

Anonymkode: 96feb...df6

[powerpuffen]

Du tenker helt rett. Det er klart at en alenemor med et barn ikke skal ofre hele barnets liv for å flytte til kjæresten. Jeg skjønner at han ikke kan selge et oppussingsobjekt - men det er smålig av han å forvente at du da skal flytte til han. Den som faktisk pr nå ikke har andre enn seg selv å ta hensyn til, er den som kan strekke seg lengst. 

Du fortjener bedre!  

Endret 14. august 2023 av Lacuna

[AnonymBruker]

Det er en tøff situasjon.  Veldig leit at dette kommer nå. 

Jeg er mor selv, alene i 10 år, og har nå fått kjæreste (man er vel fortsatt alenemor da? 😇). Vi har begge barn og har snakket om dette med bosituasjon så tidlig som mulig da vi fortsatt bare datet. Vi begge ser etter en samboer, men vi kan ikke flytte sammen pga barna hører til ulik skolekrets og noen må bytte skole ved flytting. 

Vi vil være sammen, og vil se hvordan dette går. Vi må nok akseptere å ikke kunne flytte sammen på 3-4 år.

Poenget mitt er, vi elsker hverandre og kan ikke stille ultimatum til hverandre om vi vil være sammen. Vi må gjøre så godt vi kan med situasjonen vi har. 

Kanskje kjæresten din kan bo hos deg 2 uker, så 2 uker hjemme for å jobbe på huset?

At han ibdet hele tatt synes det er rett og rimlig at barnet ditt skal endre bosituasjon hadde kanskje vært en dealbreaker for meg. Da skjønner han seg ikke på barns behov og prioriteringer. Og da hadde det blitt vanskelig å ha han som steforelder også.

Anonymkode: 5f8b3...cac

[AnonymBruker]

Lacuna skrev (2 minutter siden):

Du tenker helt rett. Det er klart at en alenemor med et barn ikke skal ofre hele barnets liv for å flytte til kjæresten. Jeg skjønner at han ikke kan selge et oppussingsobjekt - men det er smålig av han å forvente at du da skal flytte til han. 

Du fortjener bedre!  

Ja sant. Jeg forklarte han at jeg ikke hadde dårlig tid og at jeg taklet fint avstands forholdet vi har. 
At å flytte sammen må være litt på barnets premisser også. Han må bli bedre kjent med kjæresten min. Tror ikke det blir så populært om jeg velger å flytte. Sønnen min kan ikke flytte fulltid til faren sin heller da far sliter med helsa og kan kun ha gutten annenhver helg. 
 

Ting kan ta tid, men at jeg kunne godt hjelpe han på veien. Men tror ikke han har den tålmodigheten og utholdenheten som meg. 
 

Jeg tror han velger å kaste inn håndkleet nå. Jeg mener det er feil av han. 
 

ts

Anonymkode: 96feb...df6

[AnonymBruker]

Du er lei av menn som ikke kan gi deg 100%, men barnet ditt kommer først. Vel, selvsagt skal barnet ditt komme først, men ikke krev 100% hvis du ikke kan gi 100%. Så er det selvsagt krevende å bli steforelder, spesielt hvis man ikke har egne fra før. Barnet blir en del av pakka uansett og man må derfor være forberedt på det, noe veldig mange ikke er.

Utover det så høres det ut som slutten nærmer seg ja. God kveld!

Anonymkode: df357...61b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er en tøff situasjon.  Veldig leit at dette kommer nå. 

Jeg er mor selv, alene i 10 år, og har nå fått kjæreste (man er vel fortsatt alenemor da? 😇). Vi har begge barn og har snakket om dette med bosituasjon så tidlig som mulig da vi fortsatt bare datet. Vi begge ser etter en samboer, men vi kan ikke flytte sammen pga barna hører til ulik skolekrets og noen må bytte skole ved flytting. 

Vi vil være sammen, og vil se hvordan dette går. Vi må nok akseptere å ikke kunne flytte sammen på 3-4 år.

Poenget mitt er, vi elsker hverandre og kan ikke stille ultimatum til hverandre om vi vil være sammen. Vi må gjøre så godt vi kan med situasjonen vi har. 

Kanskje kjæresten din kan bo hos deg 2 uker, så 2 uker hjemme for å jobbe på huset?

At han ibdet hele tatt synes det er rett og rimlig at barnet ditt skal endre bosituasjon hadde kanskje vært en dealbreaker for meg. Da skjønner han seg ikke på barns behov og prioriteringer. Og da hadde det blitt vanskelig å ha han som steforelder også.

Anonymkode: 5f8b3...cac

Han jobber der han bor og blir vanskelig for han å pendle 2 1/2 time. 
 

Han er veldig flink med sønnen min og han liker han veldig godt. 
Han sa ikke rett ut at han ville at jeg og gutten skulle flytte til han. Men virket som at det var en håpløs situasjon for han. Men jeg sa at jeg ikke hadde trivdes å bo der han bor. Jeg har all nettverk her jeg bor. Han har noe familie i byen jeg bor i. Så han kjenner noen iallfall. 
 

Jeg ba han tenke seg godt om. At alle problemer har en løsning. 
 

ts

Anonymkode: 96feb...df6

[AnonymBruker]

Ikke tenk på å flytte til han. Du skal prioritere barnet ditt, og la han bo nærme slekt, venner og faren sin.

Om dere ikke overlever avstandsforhold, så er det kanskje ikke meant to be. Kjedelig å flytte til hans sted, og så blir det slutt.

Anonymkode: 9e87b...064

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke tenk på å flytte til han. Du skal prioritere barnet ditt, og la han bo nærme slekt, venner og faren sin.

Om dere ikke overlever avstandsforhold, så er det kanskje ikke meant to be. Kjedelig å flytte til hans sted, og så blir det slutt.

Anonymkode: 9e87b...064

Ja det jeg er redd for. For da er det 100% garantert at vi flytter tilbake. Noe slikt ønsker jeg ikke for sønnen min. 
 

ts

Anonymkode: 96feb...df6