Jeg trenger hjelp til å forstå dette forholdet og meg selv 😟 (langt innlegg)

[AnonymBruker]

Selvtilliten min er borte. Den har vært borte en stund. Jeg tror mannen min har vært et stort bidrag til dette, litt og litt. Men jeg er usikker. For jeg har mye bagasje, hatt det vanskelig, har mye humørsvingninger og kan til tider være utfordrende å leve med. Jeg er mye av og på, gjort det mye slutt, men de siste årene har jeg sluttet helt med det. Jeg er ingen engel, men gjør mye for andre. Samtidig har jeg aldri blitt behandlet så godt i livet av andre, så vet ikke hva som er normalt og ikke. 

Gjennom 12 år har dette blitt sagt og gjort av mannen min, av det negative som fortsatt sitter i meg (mye har han sagt unnskyld for, men han vill ikke prate ut om det):

Jeg var en hore (dette har han sluttet helt med). Utdanningen min betyr ikke noe. Jeg hadde for store drømmer og kunne umulig oppnå det ang karriere. Han snakker ikke om livet sitt tidligere, følelser eller tanker, han sier jeg bruker det mot han, noe jeg aldri i mitt liv har gjort, men han gjør det med meg. Eller at han ikke husker. 

Når han blir sint kan han kalle meg kjærring, psykisk syk i en veldig negativ form, slenge med dører, stikke av etc. Før ødela han ting, men det har han sluttet med. 

Han har vært emosjonell utro i 6 måneder og ble sint på meg når jeg fant det ut. Han prioriterte da henne og ville ikke ha meg med på ting. Jeg gikk ned enormt i vekt, spiste lite og trente mye for at han skulle få tilbake interessen. Jeg havnet tilslutt på sykehuset og måtte operere pga ødelagt et organ av det store vektnedgangen. Dette la han ikke merke til og var heller ikke der for meg når jeg hadde enorme smerter. Han gråt når jeg fortalte om det. 

Han prioriterer jobb og andre ting fremfor meg og familien. Jeg har slitet meg ut fysisk og psykisk da jeg har blitt sittende i full jobb og alt ansvar for barn og hjem. 

Han spør meg ikke om ting annet enn hvordan dagen har vært. Sier jeg at jeg har det tøft eller vondt, vet han ikke helt hvordan han skal håndtere dette og blir kosete i stede. Han er flink med nærhet. 

Veldig snill og kosesyk når han vil ha sex.

Jeg drev med noen hobbyer tidligere, men mistet gleden av det. Han var veldig nedlatende til det jeg lagde og gjorde. Og han var alltid flinkere. Sånn er det i dag også. 

Han skal alltid være bedre. Trener jeg, begynner gan å trene og blitt mye sterkere enn meg, mye raskere. Går jeg ned i vekt, har han gått mer ned i vekt. Han kan alt og håner meg hvis jeg sier noe feil. 

Når vi prater sammen offentlig er han mer opptatt av det rundt enn samtalen. Kan ofte avbryte meg for å snakke med andre. 

Veldig sjalu, men jeg har aldri vært utro. Ikke i nærheten engang. Jeg er så trofast man får det. Han hadde masse jentevenninner i starten som jeg også ble kjent med, noe jeg bare synes var hyggelig. Men jeg fikk ikke ha guttevenner. 

Når jeg sleit på jobb sa han at jeg bare måtte holde ut. At det var meg det var noe feil med og at det ble bedre. Realiteten var at det var flere som ble sykemeldt og sluttet. Jeg gikk på en smell og ikke klart å komme meg tilbake i arbeid enda av flere årsaker. Små kommentarer som "noen må jo jobbe, ja sånn blir man når man går for lenge hjemme" etc sårer. Jeg føler jeg har ofret mye for han. Jeg har nå gått flere år i terapi. Jeg har spurt om han kan gjøre det samme, men han avslutter etter noen timer eller sier han ikke har tid. 

Når vi er sammen med andre kan han være veldig nedlatende mot meg. Familien min er ganske dysfunksjonelle og skal alltid hakke på meg. Han slenger seg da på. Jeg blir da nedlatende mot han, men jobber nå for å slutte med det. 

Han forsvarer meg aldri foran andre, selv når de tråkker på meg eller kaller meg noe stygt. Jeg er som en løvemamma ovenfor han og sier tydelig ifra hvis noen går over streken. Sånn har jeg alltid vært med de jeg har nær. De kommer først. Men han er mer opptatt av å bli likt av andre.

Etter han var emosjonell utro har jeg vært litt skeptisk til når han plutselig blir mye borte. Jeg har da spurt de få gangene jeg har hatt mistanke om noe, om han er utro eller funnet seg noen andre. Da blir han veldig sint. Og han er mye sint. Gleder jeg meg til noe, er han sint og indirekte aggressiv som å kjøre veldig fort/aggresivt med bilen, være hardhendt når han gjør noe ect. 

Jeg har blitt voldtatt store deler av oppveksten min. Derfor er jeg litt var og blir fort trigget når han kommer bakfra å gir meg en kos eller stopper meg i en døråpning for å kose. Men han blir irritert hvis jeg reagerer å trekker meg unna. Selv om han har blitt veldig tydelig forklart av en terapeut hvorfor jeg reagerer sånn. 

Jeg har følt at endelig har jeg funnet en partner som holder ut med meg. Som godtar at jeg er som jeg er. Han sier at han har vært svært tålmodig med meg og jeg har tenkt det samme. Men når jeg ser tilbake på ting føler jeg at jeg har satt livet mitt på vent og ødelagt meg selv for at han skal ha frihet og gjøre det han selv ønsker. Mens jeg har ofret meg. Pga mye hendelser har jeg nå irreversible fysiske sykdommer også. Kroppen min har forfalt og jeg gråter ofte når jeg ser meg selv i speilet. 

Han har også brukt enorme mengder med penger som jeg ikke aner hva er på.  Han blir utrolig sint når jeg spør han om hva det har blitt brukt på. Jeg går med hullete og slitte klær. Ikke hatt råd til frisør, så håret mitt er ubehagelig langt og slitt. Vi har felles økonomi. 

På den andre siden så har han blitt veldig mye bedre på mange områder. Hjelper mer til. Støtter meg mer når jeg har det vondt. Prøver å gjøre endringer. 

Vi har gått i parterapi. Det hjalp noe. Men han løy og bortforklare mye. Heldigvis var terapeuten såpass oppegående å gjennomskuet mye. Men han ville aldri gå i dybden på noe. Han har også mye bagasje, men vil ikke innrømme at dette gir han mye vansker. Så vi forstår hverandre på et plan som på en måte er usagt. Jeg ser han har det vondt. Jeg ser at han ønsker å bli bedre. Jeg vil så gjerne være en god partner samtidig som jeg tar vare på meg selv. Men føler jeg virkelig mislykkes. 💔 

 

 

Anonymkode: 814d4...03c

[AnonymBruker]

Jeg vil også si at han ikke klarer å si hvorfor han elsker meg. Han kan ikke komme på noe. Ikke når vi gikk i parterapi eller når vi skulle gifte oss og presten spurte. Han sier bare at han elsker meg. Det gjør litt vondt. 

Ts

Anonymkode: 814d4...03c

[AnonymBruker]

Det jeg leser er at du lever i et alvorlig psykisk voldelig forhold, Ts!

Det viktigste du kan gjøre for deg selv nå, det tror jeg er å kontakte nærmeste Krisesenter og be om samtale der.

For det du beskriver er vold, alvorlig psykisk vold!

Du trenger ikke bo på Krisesenter, men du trenger noen som kan støtte deg nå, slik at du kan komme deg ut av dette forholdet! For i dette forholdet blir du helt ødelagt!

Om han mener å være så voldelig eller ikke, det spiller ingen rolle. Dere har vært i parterapi, hvor han valgte å ikke være ærlig - med andre ord, han vet at det han gjør ikke er greit, men vil likevel ikke endre seg. Han skylder på deg for at han er voldelig mot deg. Dette MÅ du ut av!

https://www.krisesenter.com/finn-ditt-krisesenter/

Ring i dag.

Og i tillegg - bestill time til fastlegen din, vis gjerne legen det du skriver her, og forklar at du må ut av dette forholdet, ikke har familie som støtter deg, så du trenger hjelp.

Du må velge deg selv og ditt eget liv nå, Ts, for hvis ikke blir du fullstendig ødelagt av denne mannen. Ingen som virkelig elsker en annen behandler den de elsker slik du er blitt behandlet i årevis! Han er alvorlig manipulerende og psykisk voldelig! Og du blir fysisk og psykisk syk av å være i forholdet.

Sikre deg slik at han nå ikke kan få tilgang på dine kontoer. Sikre dine egne verdier. Han holder på med noe du ikke vet om når han bruker store summer han nekter å fortelle deg hva han bruker på, mens du ikke en gang har nok penger til nødvendige klær o.l. Men hva han bruker pengene på er uviktige nå. Det eneste viktige nå er at du starter prosessen med å sikre deg selv og komme deg ut av forholdet!

Snakk med Krisesenteret og legen din, og planlegg hvordan du skal komme deg ut av forholdet, for slike menn som ham kan bli farlige ved et brudd, fordi de føler de mister kontroll.

Ring Krisesenteret i dag, og bestill deg en legetime!

En styrkende klem til deg - tro på deg selv! ❤️

 

Anonymkode: b0625...691

[AnonymBruker]

Han der har nok en personlighets forstyrrelse, eller noe. Ekstremt destruktiv mot deg og selvopptatt ihvertfall. Virker som han måler seg opp mot deg og mener at du må være ubetydelig og liten for at han skal kjenne seg bra. Litt typisk narsissist tror jeg.

Anonymkode: 89af5...67a

[AnonymBruker]

denne mannen er jo en tyran mot deg, har dere barn?

Anonymkode: 18cec...bbc

[AnonymBruker]

Stygg mann! 

Anonymkode: 06071...5d8

[AnonymBruker]

Dette var trist lesing. Håper du finner styrke til å gå fra ham og finner hjelp til å se din egen verdi. Ikke gå mer i parterapi, det hjelper ikke med slike menn. 

Anonymkode: c6340...980

[AnonymBruker]

Du er sammen med en narsissist. Forlat han.

Anonymkode: 5c308...6cb

[AnonymBruker]

Takk til dere som tok dere tid til å lese og svare ❤️

Jeg kan forlate han og han hadde respektert det, jeg har ingen redsel for at han vil gjøre meg noe fysisk eller være slem ved et brudd. Han hadde knekt sammen og skylt på seg selv.

Han er ikke narsissist, det er jeg 100% sikker på, men at han har en pf er godt mulig. Han sliter ihvertfall. 

Ts

Anonymkode: 814d4...03c

[AnonymBruker]

Takk til dere som tok dere tid til å lese og svare ❤️

Jeg kan forlate han og han hadde respektert det, jeg har ingen redsel for at han vil gjøre meg noe fysisk eller være slem ved et brudd. Han hadde knekt sammen og skylt på seg selv.

Han er ikke narsissist, det er jeg 100% sikker på, men at han har en pf er godt mulig. Han sliter ihvertfall. 

Ts

Anonymkode: 814d4...03c

[Gjest Refreng]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Selvtilliten min er borte. Den har vært borte en stund. Jeg tror mannen min har vært et stort bidrag til dette, litt og litt. Men jeg er usikker. For jeg har mye bagasje, hatt det vanskelig, har mye humørsvingninger og kan til tider være utfordrende å leve med. Jeg er mye av og på, gjort det mye slutt, men de siste årene har jeg sluttet helt med det. Jeg er ingen engel, men gjør mye for andre. Samtidig har jeg aldri blitt behandlet så godt i livet av andre, så vet ikke hva som er normalt og ikke. 

Gjennom 12 år har dette blitt sagt og gjort av mannen min, av det negative som fortsatt sitter i meg (mye har han sagt unnskyld for, men han vill ikke prate ut om det):

Jeg var en hore (dette har han sluttet helt med).

Anonymkode: 814d4...03c

Jeg tror ikke noen av oss trenger lese lenger enn hittil. Mannen din er en bølle. De fleste blir aldri kalt hore av kjæresten sin, selv om de har vært sammen med noen i 30 år og mer. Å kalle den man skal være glad i for noe grusomt er empatiløst- det er råtten oppførsel.

Finn deg et nytt sted og bo og lev et liv med mennesker som vet å verdsette deg

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Takk til dere som tok dere tid til å lese og svare ❤️

Jeg kan forlate han og han hadde respektert det, jeg har ingen redsel for at han vil gjøre meg noe fysisk eller være slem ved et brudd. Han hadde knekt sammen og skylt på seg selv.

Han er ikke narsissist, det er jeg 100% sikker på, men at han har en pf er godt mulig. Han sliter ihvertfall. 

Ts

Anonymkode: 814d4...03c

Så hvorfor forlater du ikke denne alvorlig psykisk voldelige mannen?

Hvorfor synes du at du og ditt liv betyr så lite at han får lov å fortsette å ødelegge deg?

Det er nok nå, Ts - du må ut av dette alvorlig psykisk voldelige forholdet!

Nå!

Anonymkode: b0625...691

[AnonymBruker]

Nei! Herregud, stakkars deg❤️

han der er ikke bra for deg. Ta det vanskelige valget å kom deg unna, han der virker ikke frisk.. kom deg unna!!! Og lykke til ❤️ vær sterk, du klarer dette. 

Anonymkode: b7e7e...145

[AnonymBruker]

Jeg er enig med alle over her. Samboeren din høres helt forferdelig ut. Hvis du velger å gå fra ham, så håper jeg du tar kontakt med krisesenter, fvk og/eller fastlege som kan støtte deg.

Ut fra det jeg leser så tar du allerede hovedansvar for barn og hjem, så den biten vet du at du klarer.

Er du sykemeldt eller arbeidsledig? Håper du enten kommer deg tilbake på jobb, eller at du bruker litt tid på å se deg om etter andre jobber. Ikke si opp jobben din før du har fått ny.

Høres ut som at familien din ikke er snill heller. Kan du flytte til et annet sted? Ny start og nytt liv? 
 

Anonymkode: 34445...055

[Gjest Hoia]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Selvtilliten min er borte. Den har vært borte en stund. Jeg tror mannen min har vært et stort bidrag til dette, litt og litt. Men jeg er usikker. For jeg har mye bagasje, hatt det vanskelig, har mye humørsvingninger og kan til tider være utfordrende å leve med. Jeg er mye av og på, gjort det mye slutt, men de siste årene har jeg sluttet helt med det. Jeg er ingen engel, men gjør mye for andre. Samtidig har jeg aldri blitt behandlet så godt i livet av andre, så vet ikke hva som er normalt og ikke. 

Gjennom 12 år har dette blitt sagt og gjort av mannen min, av det negative som fortsatt sitter i meg (mye har han sagt unnskyld for, men han vill ikke prate ut om det):

Jeg var en hore (dette har han sluttet helt med). Utdanningen min betyr ikke noe. Jeg hadde for store drømmer og kunne umulig oppnå det ang karriere. Han snakker ikke om livet sitt tidligere, følelser eller tanker, han sier jeg bruker det mot han, noe jeg aldri i mitt liv har gjort, men han gjør det med meg. Eller at han ikke husker. 

Når han blir sint kan han kalle meg kjærring, psykisk syk i en veldig negativ form, slenge med dører, stikke av etc. Før ødela han ting, men det har han sluttet med. 

Han har vært emosjonell utro i 6 måneder og ble sint på meg når jeg fant det ut. Han prioriterte da henne og ville ikke ha meg med på ting. Jeg gikk ned enormt i vekt, spiste lite og trente mye for at han skulle få tilbake interessen. Jeg havnet tilslutt på sykehuset og måtte operere pga ødelagt et organ av det store vektnedgangen. Dette la han ikke merke til og var heller ikke der for meg når jeg hadde enorme smerter. Han gråt når jeg fortalte om det. 

Han prioriterer jobb og andre ting fremfor meg og familien. Jeg har slitet meg ut fysisk og psykisk da jeg har blitt sittende i full jobb og alt ansvar for barn og hjem. 

Han spør meg ikke om ting annet enn hvordan dagen har vært. Sier jeg at jeg har det tøft eller vondt, vet han ikke helt hvordan han skal håndtere dette og blir kosete i stede. Han er flink med nærhet. 

Veldig snill og kosesyk når han vil ha sex.

Jeg drev med noen hobbyer tidligere, men mistet gleden av det. Han var veldig nedlatende til det jeg lagde og gjorde. Og han var alltid flinkere. Sånn er det i dag også. 

Han skal alltid være bedre. Trener jeg, begynner gan å trene og blitt mye sterkere enn meg, mye raskere. Går jeg ned i vekt, har han gått mer ned i vekt. Han kan alt og håner meg hvis jeg sier noe feil. 

Når vi prater sammen offentlig er han mer opptatt av det rundt enn samtalen. Kan ofte avbryte meg for å snakke med andre. 

Veldig sjalu, men jeg har aldri vært utro. Ikke i nærheten engang. Jeg er så trofast man får det. Han hadde masse jentevenninner i starten som jeg også ble kjent med, noe jeg bare synes var hyggelig. Men jeg fikk ikke ha guttevenner. 

Når jeg sleit på jobb sa han at jeg bare måtte holde ut. At det var meg det var noe feil med og at det ble bedre. Realiteten var at det var flere som ble sykemeldt og sluttet. Jeg gikk på en smell og ikke klart å komme meg tilbake i arbeid enda av flere årsaker. Små kommentarer som "noen må jo jobbe, ja sånn blir man når man går for lenge hjemme" etc sårer. Jeg føler jeg har ofret mye for han. Jeg har nå gått flere år i terapi. Jeg har spurt om han kan gjøre det samme, men han avslutter etter noen timer eller sier han ikke har tid. 

Når vi er sammen med andre kan han være veldig nedlatende mot meg. Familien min er ganske dysfunksjonelle og skal alltid hakke på meg. Han slenger seg da på. Jeg blir da nedlatende mot han, men jobber nå for å slutte med det. 

Han forsvarer meg aldri foran andre, selv når de tråkker på meg eller kaller meg noe stygt. Jeg er som en løvemamma ovenfor han og sier tydelig ifra hvis noen går over streken. Sånn har jeg alltid vært med de jeg har nær. De kommer først. Men han er mer opptatt av å bli likt av andre.

Etter han var emosjonell utro har jeg vært litt skeptisk til når han plutselig blir mye borte. Jeg har da spurt de få gangene jeg har hatt mistanke om noe, om han er utro eller funnet seg noen andre. Da blir han veldig sint. Og han er mye sint. Gleder jeg meg til noe, er han sint og indirekte aggressiv som å kjøre veldig fort/aggresivt med bilen, være hardhendt når han gjør noe ect. 

Jeg har blitt voldtatt store deler av oppveksten min. Derfor er jeg litt var og blir fort trigget når han kommer bakfra å gir meg en kos eller stopper meg i en døråpning for å kose. Men han blir irritert hvis jeg reagerer å trekker meg unna. Selv om han har blitt veldig tydelig forklart av en terapeut hvorfor jeg reagerer sånn. 

Jeg har følt at endelig har jeg funnet en partner som holder ut med meg. Som godtar at jeg er som jeg er. Han sier at han har vært svært tålmodig med meg og jeg har tenkt det samme. Men når jeg ser tilbake på ting føler jeg at jeg har satt livet mitt på vent og ødelagt meg selv for at han skal ha frihet og gjøre det han selv ønsker. Mens jeg har ofret meg. Pga mye hendelser har jeg nå irreversible fysiske sykdommer også. Kroppen min har forfalt og jeg gråter ofte når jeg ser meg selv i speilet. 

Han har også brukt enorme mengder med penger som jeg ikke aner hva er på.  Han blir utrolig sint når jeg spør han om hva det har blitt brukt på. Jeg går med hullete og slitte klær. Ikke hatt råd til frisør, så håret mitt er ubehagelig langt og slitt. Vi har felles økonomi. 

På den andre siden så har han blitt veldig mye bedre på mange områder. Hjelper mer til. Støtter meg mer når jeg har det vondt. Prøver å gjøre endringer. 

Vi har gått i parterapi. Det hjalp noe. Men han løy og bortforklare mye. Heldigvis var terapeuten såpass oppegående å gjennomskuet mye. Men han ville aldri gå i dybden på noe. Han har også mye bagasje, men vil ikke innrømme at dette gir han mye vansker. Så vi forstår hverandre på et plan som på en måte er usagt. Jeg ser han har det vondt. Jeg ser at han ønsker å bli bedre. Jeg vil så gjerne være en god partner samtidig som jeg tar vare på meg selv. Men føler jeg virkelig mislykkes. 💔 

 

 

Anonymkode: 814d4...03c

Det virker som om du lander i dette, og også dveler ved å være i det, som om du trenger å ha det vanskelig, og også leter etter flere knagger å henge misnøyen på. Hvis du har det slik at du føler du er utsatt for vold, er du ansvarlig for å komme deg ut av det, også med tanke på barna dine.

Lykke til. Nå er det ut av KG for godt! Min tid som hobbypsykolog er over!

[AnonymBruker]

Eksen min hakket på meg og mente at jeg var heldig at han holdt ut med meg. Jeg trodde på han. Andre så ikke hvordan han var hjemme, og fortalte meg hvor heldig jeg var.

Men forholdene før det, så var vi gjensidig heldige som hadde hverandre. Likeverdighet.

Da det ble slutt fikk jeg det mye bedre. Jeg ble kvitt det største problemet mitt; han! Og mageproblemene og søvnproblemene forsvant også! Jeg fikk igjen troen på at jeg fortjener en mann som er snill og respekterer meg!

Anonymkode: 41b07...eec

[AnonymBruker]

Hoia skrev (5 timer siden):

Det virker som om du lander i dette, og også dveler ved å være i det, som om du trenger å ha det vanskelig, og også leter etter flere knagger å henge misnøyen på. Hvis du har det slik at du føler du er utsatt for vold, er du ansvarlig for å komme deg ut av det, også med tanke på barna dine.

Lykke til. Nå er det ut av KG for godt! Min tid som hobbypsykolog er over!

Ja, godt mulig det er noe der. Jeg vet jeg har slitet mye med det at jeg nærmest skaper dritt rundt meg. At jeg kan være ganske selvdestruktiv og ofte skylder på andre. Det er noe jeg har blitt bedre på og jobber hardt for å endre helt. 

Jeg føler ikke at jeg er utsatt for vold, at jeg er fanget og føler at det ikke er så ille som mange skriver her 🤔. Men jeg ser jo at enkelte ting og hendelser ikke er bra. Jeg sier ifra. Vi krangler lite. Han gir meg rom når jeg trenger det. Og jeg er på ingen måte en engel selv, jeg er flink til å lete etter feil, hakke etc, men vi har også klart å bli bedre på hver vår måte og sammen med forståelse, samtaler og tid. Men enkelte ting synes jeg virkelig ikke er greit. Og jeg mener at han må gå i inviduell behandling. Både for seg selv og for oss. Jeg ser han har det vondt. 

Jeg har gitt han en viss tid nå. Hvis ikke ting blir bedre, altså at han tar tak i sine problemer og virkelig jobber med det, så er det slutt. Det vet han, han er enig og han respekterer det. Så får vi se hva han gjør. Jeg kommer ikke til å pushe noe, men være der. 

Ingen av oss har blitt behandlet bra av andre. Så vi er nok begge to veldig farget av dette, men vet hvordan vi ønsker å ha det, bli behandlet og behandle hverandre. Vi har begge en stor vegg rundt oss som vi jobber med å få ned. Det var helt klart værst i starten av forholdet, etter forelskelsen hadde lagt seg. Og mye av dette sitter fortsatt i meg. Dette må vi snakke ut om for at jeg skal klare å legge det bak meg. Men pga vi har ganske like erfaringer og følelser har vi også en felles forståelse og aksept for hverandre jeg føler få har. Det er sterkt. 

Hadde han motstridet alt jeg sa og var uenig, samt ikke ønsket å få ting bedre og gjort endringer, hadde jeg gått for lengst. Jeg vet at han ønsker meg godt, men at hans og mine problemer ofte har stått i veien og ødelagt mye for oss. Samtidig har vi lært ufattelig mye av hverandre. Alt er ikke negativt. 

Samtidig ønsker jeg å bygge opp min selvtillit og selvrespekt. 

Man trenger hobbypsykologer 😃 ikke gi deg 🥰 og jeg setter pris på alle svar og alle som har tatt seg tid til å lese. 🙏

Ts 

Anonymkode: 814d4...03c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Eksen min hakket på meg og mente at jeg var heldig at han holdt ut med meg. Jeg trodde på han. Andre så ikke hvordan han var hjemme, og fortalte meg hvor heldig jeg var.

Men forholdene før det, så var vi gjensidig heldige som hadde hverandre. Likeverdighet.

Da det ble slutt fikk jeg det mye bedre. Jeg ble kvitt det største problemet mitt; han! Og mageproblemene og søvnproblemene forsvant også! Jeg fikk igjen troen på at jeg fortjener en mann som er snill og respekterer meg!

Anonymkode: 41b07...eec

Så bra du kom deg ut av det ❤️

Det er ikke helt sånn her. Men jeg har vært i forhold med en som var sånn. Det varte heldigvis ikke lenge. Han var psykisk og fysisk voldelig. 

Jeg synes det er litt vanskelig å forklare helt hvordan det er. Ja, enkelte ting er ille og ikke akseptabelt. Men han er ikke fremmed for det heller hvis du skjønner? Når jeg tidligere har kommunisert noe jeg synes er galt, har jeg gått rett i forsvar. Da gjør han det samme. Men setter jeg meg ned rolig å snakker om det, går det bra. Han har endret på mye. Det har jeg også. 

Men det er så mye som sitter i meg. Mye han har sagt og gjort som sårer og vi ikke har fått snakket ordentlig igjennom. Da har jeg ikke klart å komme meg videre. 

Ts

Anonymkode: 814d4...03c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er enig med alle over her. Samboeren din høres helt forferdelig ut. Hvis du velger å gå fra ham, så håper jeg du tar kontakt med krisesenter, fvk og/eller fastlege som kan støtte deg.

Ut fra det jeg leser så tar du allerede hovedansvar for barn og hjem, så den biten vet du at du klarer.

Er du sykemeldt eller arbeidsledig? Håper du enten kommer deg tilbake på jobb, eller at du bruker litt tid på å se deg om etter andre jobber. Ikke si opp jobben din før du har fått ny.

Høres ut som at familien din ikke er snill heller. Kan du flytte til et annet sted? Ny start og nytt liv? 
 

Anonymkode: 34445...055

Jeg trenger ikke hjelp til å komme ut av det. Jeg har gitt han nå en viss tid. Hvis jeg bestemmer meg for å gå ut av forholdet, så klarer jeg det. Han holder meg ikke tilbake og jeg vet jeg klarer meg selv. 

Jeg går på aap. 

Familien min er ikke snille nei, særskilt mamma er veldig slem mot meg. Vi har flyttet vekk fra de, men har litt kontakt, mest pga barna, og jeg har emosjonell avstand fra de. Så det går greit og funnet en grei balanse. Men jeg trenger at mannen min støtter meg når vi er sammen med de. 

Han har blitt flinkere med å bidra hjemme. Han er helt fantastisk med minstemann og hadde det blitt slutt så hadde han fått hovedansvaret for minstemann. 

Ts 

Anonymkode: 814d4...03c