Hvordan ville det vært for deg å få høre at den du elsker ikke klarer elske deg fullt og helt grunnet barna du har?

[AnonymBruker]

Om en du var glad i og ønsket deg et forhold med, sa til deg noe a la dette: 

"Jeg klarer ikke elske deg fullt ut, for jeg demper ned mine følelser grunnet barna dine, hele pakken, jeg vet nemlig ikke om jeg klarer ta i mot alt sammen...."   

Hvordan hadde du reagert? Og hvis vedkommende innrømmer at hadde du ikke hatt barn, så hadde han/hun vært hodestups forelsket i deg? Det legges lokk på følelsene fordi han/hun ikke klarer involvere seg 100%.....Hva hadde du sagt og gjort, hvis du visste ( iallefall frem til da) at dette var et menneske du ønsket av hele ditt hjerte å dele livet med....? Hadde du blitt såret? Sint? Prøvd overtale eller snakke om det? Gitt slipp? Sparket vedkommende dit peppern gror....?Fortell.....

Anonymkode: 45ad0...60f

[AnonymBruker]

Da hadde jeg latt hen gå, og jobbet meg gjennom kjærlighetssorgen. Barna først ❤️

Anonymkode: aa561...c0d

[AnonymBruker]

Ca det samme som jeg har følt når jeg leser på datingsider at menn ikke ønsker kvinner  som ønsker seg barn, vil jeg tro. Skuffelse kombinert med å trekke på skuldrene. Det er ikke akkurat noe å gjøre noe med. 

Anonymkode: 66a02...778

[AnonymBruker]

Er du i den situasjonen selv, Ts?

Anonymkode: 44163...56d

[minister-mio]

Gitt slipp

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Om en du var glad i og ønsket deg et forhold med, sa til deg noe a la dette: 

"Jeg klarer ikke elske deg fullt ut, for jeg demper ned mine følelser grunnet barna dine, hele pakken, jeg vet nemlig ikke om jeg klarer ta i mot alt sammen...."   

Hvordan hadde du reagert? Og hvis vedkommende innrømmer at hadde du ikke hatt barn, så hadde han/hun vært hodestups forelsket i deg? Det legges lokk på følelsene fordi han/hun ikke klarer involvere seg 100%.....Hva hadde du sagt og gjort, hvis du visste ( iallefall frem til da) at dette var et menneske du ønsket av hele ditt hjerte å dele livet med....? Hadde du blitt såret? Sint? Prøvd overtale eller snakke om det? Gitt slipp? Sparket vedkommende dit peppern gror....?Fortell.....

Anonymkode: 45ad0...60f

da hadde jeg latt personen gå. Barna kommer alltid først

[AnonymBruker]

Det hadde jeg hatt forståelse for. 
 

Jeg dater en mann med voksne barn. Mine er nokså små fortsatt. Jeg har ingen planer om at han skal bli stefar. Vi kan gjerne være særboere frem til mine barn er voksne. Jeg har aldri vært overbegeistret for andres barn, og forstår hvis han ikke vil involvere seg. Men dette har vi ikke snakket om ennå. 

Anonymkode: 383c4...9ff

[AnonymBruker]

Det hadde jeg sett på som en unnskyldning og forstått at han ikke elsker meg. Hvis du leser ditt eget HI så skjønner du det selv. 
Hodestups forelsket enten er man eller så er man det ikke, det er ikke noe man «kunne vært».

Uansett, dette er ikke kjærlighet. Farvel.

Anonymkode: 6bad7...f49

[Spearmint]

AnonymBruker skrev (På 13.8.2023 den 23.03):

Da hadde jeg latt hen gå, og jobbet meg gjennom kjærlighetssorgen. Barna først ❤️

Anonymkode: aa561...c0d

Enig i dette. Alltid barna først ❤️ 

Hadde avsluttet, slikket sårene, og gått videre.

Endret 15. august 2023 av Spearmint
Skrivefeil

[Eloise12345]

Jeg ville ha gitt slipp

Endret 13. august 2023 av Eloise12345

[AnonymBruker]

Det eneste som er værre enn egne barn er å måtte forholde seg til noen andre sine, nei takk.

Anonymkode: a7aa1...c86

[AnonymBruker]

Jeg hadde foreslått å være særboere og ikke legge noe press på at han skal ha en relasjon til barna.

Anonymkode: 533e0...99a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Om en du var glad i og ønsket deg et forhold med, sa til deg noe a la dette: 

"Jeg klarer ikke elske deg fullt ut, for jeg demper ned mine følelser grunnet barna dine, hele pakken, jeg vet nemlig ikke om jeg klarer ta i mot alt sammen...."   

Hvordan hadde du reagert? Og hvis vedkommende innrømmer at hadde du ikke hatt barn, så hadde han/hun vært hodestups forelsket i deg? Det legges lokk på følelsene fordi han/hun ikke klarer involvere seg 100%.....Hva hadde du sagt og gjort, hvis du visste ( iallefall frem til da) at dette var et menneske du ønsket av hele ditt hjerte å dele livet med....? Hadde du blitt såret? Sint? Prøvd overtale eller snakke om det? Gitt slipp? Sparket vedkommende dit peppern gror....?Fortell.....

Anonymkode: 45ad0...60f

Vært i liknende situasjon, men han sa ikke at han var mindre glad i meg, men at han ikke taklet sønnen min sine sinneutbrudd. Han hadde en periode der han kunne lage litt drama på butikker når han ikke fikk viljen sin. Jeg sa at da fikk han bare gå , fordi sønnen min kom først og om han ikke taklet sønnen min, fikk han bare gå.

Men han gikk jo selvsagt ikke og vi fortsatte å være sammen. Til jeg en dag uansett dro fra han av andre grunner.

Anonymkode: 79427...920

[AnonymBruker]

Det er jo en ærlig sak. 

Tror jeg hadde gitt slipp. Du bør i all fall ikke gå inn i det og late som det er greit han ikke ønsker noen relasjon til barna, dersom du innerst inne ønsker og håper at han en dag vil ombestemme seg og ville det.

Du må også sette barna først, vi har jo alle hørt om nok av "onde" steforeldre. De som kommer litt mellom far/mor og barn, blir furt når du prioriterer dem, har lav tålmodighet med barna osv. Ikke la en mann komme mellom deg og barna.

Anonymkode: 14211...4b0

[AnonymBruker]

Latt personen gå. Min mann elsker meg, og han elsker barnet mitt like mye som vårt fellesbarn (sier han hvertfall, og han gjør aldri forskjell på de.) 

Anonymkode: 612a3...833

[AnonymBruker]

Han sier jo at han ikke elsker deg, så hva er det å lure på?

Anonymkode: 6bad7...f49

[Engel]

Jeg hadde tenkt at dette er feil partner for meg, og avsluttet forholdet. Å være sammen med en person som ikke kunne akseptere barna mine hadde vært fullstendig uaktuelt. Jeg hadde nok mistet følelsene fort for en person som i det heletatt uttaler noe sånt.

[AnonymBruker]

Jeg hadde blitt veldig lei meg og sagt "det er ok at du føler det slik, men det kan ikke jeg leve med. Takk for det vi hadde sammen. " og gått, selv om det gjorde vondt.

Jeg kan ikke leve med noen og stole på noen som føler og sier det slik, men jeg hadde takket for ærligheten så jeg ikke levde i en illusjon.

Anonymkode: bdf68...3d2

[Gjest Refreng]

Jeg hadde tenkt han var feig som ikke tok valget om å bryte eller gå all in.

Hvordan skal det hjelpe å si noe sånt til meg? Jeg kan ikke få barna til å forsvinne. Skal jeg overtale han om å satse? Hvordan skulle det være riktig at jeg skal skrive ned liste over positive ting og argumentere for hvorfor han burde velge meg? Hva er hensikten?

 

[AnonymBruker]

Refreng skrev (9 minutter siden):

Jeg hadde tenkt han var feig som ikke tok valget om å bryte eller gå all in.

Hvordan skal det hjelpe å si noe sånt til meg? Jeg kan ikke få barna til å forsvinne. Skal jeg overtale han om å satse? Hvordan skulle det være riktig at jeg skal skrive ned liste over positive ting og argumentere for hvorfor han burde velge meg? Hva er hensikten?

 

Feig fordi han ikke vil ha noe med barna å gjøre? Jaja.. En ærlig sak tenker nå jeg. 

Anonymkode: 2b60c...173