Angst for dagen jeg ikke lenger er her

[AnonymBruker]

Skal prøve å sette ord på det jeg har gått å kjent lenge på. Håper på å kanskje få et litt nytt perspektiv, eller erfaringer fra andre. Dette er veldig tungt, så vær så snill la være å komme med nedlatende svar.

Elsker livet som mamma, og barna mine er virkelig alt for meg (det gjelder vel de aller fleste med barn). Jeg sliter derimot med mye angst og sorg fordi jeg tenker ofte på hvor fort det går til de blir store og flytter ut, som er en stor sorg i seg selv å tenke på nå. Videre tenker jeg mye på at plutselig er jeg gammel og etterhvert borte. Er så ille at jeg får opp bilder av at jeg ligger for døden med barna mine rundt meg. Det gjør så utrolig vondt, og jeg prøver og prøver å slutte å tenke på det, og leve i nuet. Likevel kommer disse vonde tankene titt og ofte og spiser meg helt opp. Vil bare ha livet jeg har nå, for alltid. Tanken på å ikke ha barna mine rundt meg er så fæl. Setter i gang mye uro både mtp hvordan livet ser ut når vi blir gamle men også mer eksistensielt, hva skjer etter døden typ.
 

Ser at dette ble fryktelig rotete. Er det noen med erfaringer eller oppløftende ord hadde jeg satt inderlig stor pris på det!

Anonymkode: 910f4...eba

[Gjest Mordina]

Du har tvangstanker. De aller fleste har slike tanker men hos noen forringer de livskvaliteten. Særlig hos de som allerede har en angstproblematikk. Har du det? 

Jeg tenker at det kan være lurt å snakke med fastlegen. Du bekymrer deg jo syk. 

Det kan hjelpe å skrive takknemlighetsdagbok. Du kan jo gjøre det mens du venter på legetime. 

[AnonymBruker]

Jeg sender deg en god klem. Det er ikke godt for deg å ha dette fryktelige tankespinnet. Så innmari trist og sårt det må være. Hva hvis din beste venninne hadde hatt det sånn som du beskriver og sagt det til deg. Hva ville du sagt til henne? ❤️ 

Ingenting varer evig, ei heller de vonde tankene. Jeg ønsker deg alt godt i livet. Forsøk å gjøre hver dag så fin som mulig, lev minutt for minutt hvis det er vanskelig å se langt fremover. 

Anonymkode: 43685...6db

[Ebbeliten]

Det er sånn det blir når man begynner å bli voksen og man ser at barna vokser og gror fortere enn man liksom var forberedt på. 

Spesielt om man i tillegg opplever at en man er glad i dør. Feks en besteforeldre eller en forelder. Da ser man jo hvor skjørt og kort livet faktisk er. 

Min eldste er 22. Jeg var 22 da han ble født. Jeg forstår det bare ikke.. Han var 12 for kort tid siden. I fjor mistet jeg min mormor på 88 år. Hun var 45 da jeg ble født. Jeg blir 44 nå. Det skremmer meg... Svosj, så er det over. 🙈