Jeg jobber som sykepleier på en avd jeg har vært mye innlagt på

[AnonymBruker]

Jeg har en kronisk sykdom. Jeg har gjennom hele barndommen og ungdomstiden vært mye innlagt på en barneavdeling, over lange perioder. Sykepleierne der var helt fantastiske og jeg fikk så mye god omsorg. Jeg var «jenta deres». 
 

Nå er jeg sykepleier selv og fikk sommerjobb på denne avdelingen. De fantastiske sykepleierne er nå helt annerledes mot meg, jeg er på en måte en «helt vanlig sommervikar». Jeg vet at jeg ikke skal la det gå innpå meg, men jeg føler nesten at all omsorgen jeg fikk den gangen var «falsk». Jeg angrer helt oppriktig på at jeg tok denne jobben, samtidig som jeg liker godt å jobbe med barn… 

 

Bør jeg bare slutte og heller søke jobb et annet sted? Har fått tilbud om vikariat frem til jul, men har enda ikke svart..

Anonymkode: be1f5...82b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har en kronisk sykdom. Jeg har gjennom hele barndommen og ungdomstiden vært mye innlagt på en barneavdeling, over lange perioder. Sykepleierne der var helt fantastiske og jeg fikk så mye god omsorg. Jeg var «jenta deres». 
 

Nå er jeg sykepleier selv og fikk sommerjobb på denne avdelingen. De fantastiske sykepleierne er nå helt annerledes mot meg, jeg er på en måte en «helt vanlig sommervikar». Jeg vet at jeg ikke skal la det gå innpå meg, men jeg føler nesten at all omsorgen jeg fikk den gangen var «falsk». Jeg angrer helt oppriktig på at jeg tok denne jobben, samtidig som jeg liker godt å jobbe med barn… 

 

Bør jeg bare slutte og heller søke jobb et annet sted? Har fått tilbud om vikariat frem til jul, men har enda ikke svart..

Anonymkode: be1f5...82b

Hva mener du de er annerledes mot deg? Du er jo en kollega nå?

Anonymkode: 4c5a0...9b3

[AnonymBruker]

Man behandler ikke pasienter og kollegaer likt. Man er kjærlighet mot barn, ikke voksne ansatte. 

Anonymkode: 9ad7d...dff

[AnonymBruker]

Oi, jeg skjønner hvorfor du føler som du gjør, men etniske det hiktigste nå å bli respektert som kollega, og ikke bli betraktet som voksen pasient?

Anonymkode: 094ed...d0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva mener du de er annerledes mot deg? Du er jo en kollega nå?

Anonymkode: 4c5a0...9b3

Før så hadde vi lange samtaler om løst og fast, nå snakker de knapt med meg annet enn det som har med jobb å gjøre

Anonymkode: be1f5...82b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Man behandler ikke pasienter og kollegaer likt. Man er kjærlighet mot barn, ikke voksne ansatte. 

Anonymkode: 9ad7d...dff

Jeg var innlagt frem til jeg var 18, så det er ikke lenge siden jeg byttet over til voksenavdeling.. 

Anonymkode: be1f5...82b

[AnonymBruker]

Så flott at de hadde tid til gode og lange samtaler med deg som barn, og at du har hatt en fin opplevelse som pasient! Og egentlig en god ting at ikke de har like lange og gode samtaler med deg nå, som voksen vikar, for de burde prioritere å jobbe;) Det kan jo hende dere kommer mer inn på andre ting når du har vært der en stund. Det tar tid å bli kjent med kollegene sine på privaten, ikke alle er så interessert i det heller.

Anonymkode: 4d1c6...105

[AnonymBruker]

All omsorg fra sykepleiere er "falsk" i den betydning at det er en del av jobben deres.

Anonymkode: 4af09...4df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Før så hadde vi lange samtaler om løst og fast, nå snakker de knapt med meg annet enn det som har med jobb å gjøre

Anonymkode: be1f5...82b

Hva gjør du for å være mer enn kollegial mot dem da?

Anonymkode: 4c5a0...9b3

[Daria]

Hvis du ikke klarer helt å skille mellom din gamle identitet som pasient og din nye rolle som ansatt på denne avdelingen, bør du kanskje for din egen del søke deg et annet sted hvor du slipper å forholde deg til denne sammenblandingen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

All omsorg fra sykepleiere er "falsk" i den betydning at det er en del av jobben deres.

Anonymkode: 4af09...4df

Kanskje det er dette som er litt vondt å innse… ts

Anonymkode: be1f5...82b

[AnonymBruker]

Daria skrev (Akkurat nå):

Hvis du ikke klarer helt å skille mellom din gamle identitet som pasient og din nye rolle som ansatt på denne avdelingen, bør du kanskje for din egen del søke deg et annet sted hvor du slipper å forholde deg til denne sammenblandingen.

Ts her

ja, tror kanskje du har rett 

 

jeg synes bare at det ble så stor kontrast til

hvordan de var med meg før og nå

Anonymkode: be1f5...82b

[Daria]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ts her

ja, tror kanskje du har rett 

 

jeg synes bare at det ble så stor kontrast til

hvordan de var med meg før og nå

Anonymkode: be1f5...82b

Men da var du en barnepasient, nå er du voksen kollega - selvfølgelig er de annerledes mot deg nå. Noe annet hadde vært respektløst mot deg som ansatt.

[FrkSolsikke]

Du kan jo ikke behandlet noe annerledes enn andre kollegaer, det stilles samme krav og forventninger til deg som de andre.  Du er voksen, og i jobb, og er ikke en pasient. 

[AnonymBruker]

Vi gjør det som må til for å hjelpe pasienter og innstiller oss etter behov. Du kan ikke ha forstått yrket ditt.

Anonymkode: 30708...f71

[AnonymBruker]

Da har du lært noe mange burde skjønt for lenge siden, nemlig at det er forskjell på profesjonell omsorg og den man er utenom. Jeg er alltid høflig og hyggelig med pasientene mine, gjør det jeg vet er rett for at de skal få god behandling, sier de tingene jeg vet roer noen som er nervøs eller tar brodden av en vanskelig situasjon. Men det betyr ikke at jeg er like smørblid, sympatisk og tålmodig med kollegene mine (eller alle hjemme for den del), det er faktisk stor forskjell på hvordan man oppfører seg mot folk i ulike roller. Og ikke minst er man bare menneske, også som sykepleier. De var ikke falsk mot deg da du var innlagt, de hadde en annen rolle. For øvrig syns jeg stort sett alltid det er en dårlig ide når folk vil jobbe der de har vært mye innlagt, nettopp fordi de sliter med rolleforståelse og ofte også tror de automatisk gjør en god jobb fordi de har vært pasient der selv. Realiteten er at mange sliter med å skille mellom pasientopplevelser og ansattoppførsel. Men du er bare sommervikar, og etter denne perioden er over kan du søke jobb andre steder og gjøre deg erfaringer der. 

Anonymkode: 68485...04e

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg har en kronisk sykdom. Jeg har gjennom hele barndommen og ungdomstiden vært mye innlagt på en barneavdeling, over lange perioder. Sykepleierne der var helt fantastiske og jeg fikk så mye god omsorg. Jeg var «jenta deres». 
 

Nå er jeg sykepleier selv og fikk sommerjobb på denne avdelingen. De fantastiske sykepleierne er nå helt annerledes mot meg, jeg er på en måte en «helt vanlig sommervikar». Jeg vet at jeg ikke skal la det gå innpå meg, men jeg føler nesten at all omsorgen jeg fikk den gangen var «falsk». Jeg angrer helt oppriktig på at jeg tok denne jobben, samtidig som jeg liker godt å jobbe med barn… 

 

Bør jeg bare slutte og heller søke jobb et annet sted? Har fått tilbud om vikariat frem til jul, men har enda ikke svart..

Anonymkode: be1f5...82b

Ja, får nå håpe de er annerledes nå, som de er en kollega . Å du er en voksen . Hadde vel nesten vært verre hvis de behandlet deg som et sykt barn nå? 

[AnonymBruker]

Må legge til at dette er grunnen til at folk forelsker i leger, sykepleiere og psykologer. De skjønner ikke at omsorgen er profesjonell.

Anonymkode: 30708...f71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Kanskje det er dette som er litt vondt å innse… ts

Anonymkode: be1f5...82b

Man kan ikke late dsom man gir god omsorg. De som ikke klarer det, klarer det ikke uansett yrke. Møtt både gode og dårlige sykepleiere . Su har tydeligvis møtt gode og den gode omsorgen de gir er ektefølt.

 

 

Anonymkode: 9ad7d...dff

[os Maxilla]

Skjønner ikke helt hva du forventet av dem? Det er kanskje ikke helt enkelt for dem heller, selv ville jeg ha ønsket at det ikke var noe tema. Man behandler jo ikke pasienter og kollegaer likt. Jeg kan være så hyggelig som bare det mot en pasient, men møter jeg personen på gata må jeg late som jeg aldri har sett mennesket før, med mindre de hilser først. Føler meg skikkelig overlegen når det skjer, men det er nå en del av taushetsplikten.

Og omsorgen, tja, den er jo til en viss grad falsk. Jeg gjør det jeg skal og yter det jeg kan av service, men jeg er ikke personlig investert. Jeg går ikke rundt og bekymrer meg for enhver pasients tilstand slik jeg ville gjort om det var min mann som lå der. Da hadde jeg ikke overlevd i to dager her.