Min far bryr seg svært lite om at han skal bli morfar

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt et nært forhold til min far, men han har sjeldent besøkt meg. Vår kontakt er hovedsakelig på tlf eller hvis jeg reiser til ham. 

Føler at jeg har glorifisert (unnskyldt ham) fra jeg har vært liten og føler nå at han egentlig er ganske egoistisk. Han har aldri kommet på et eneste foreldremøte, skoleavslutning, ei heller i konfirmasjon selv om han betalte halve selskapet. 

Jeg kan prate med ham om slt og har alltid satt pris på hans emosjonelle støtte. 

Jeg er gravid med mitt første barn og har termin om 5 uker. Jeg har hatt mange spontanaborter i forkant, så barnet er veldig etterlengtet. 

Min far har ikke en eneste gang spurt om vi trenger noe, trenger hjelp til noe. Jeg synes det er trist. Virker heller ikke som om at han har planlagt å komme på besøk når baby kommer heller. 

Jeg tok opp alt jeg følte og tenkte til ham for flere måneder siden, fordi jeg tenkte mye over egen oppvekst og lurte på hvordan det kom til å bli når baby kommer og fordi han hver måned har bedt om å låne penger som jeg var lei av. (Han betaler alltid tilbake, men føler meg som et kredittkort som må låne han 4000-7000 hver bidige måned) 

Jeg er bare så skuffet. . 

Anonymkode: 72c18...e94

[Gjest ti10]

Skjønner at det ikke er så hyggelig, men når han har vært fraværende i din egen barndom, hadde det vært overraskende om han hadde engasjert seg i barnebarnet. Og ikke alle er så opptatt av baby- og graviditetsting, han vet mest sannsynlig ikke hva han skal si eller spørre om.

Det du kan gjøre, er vel å holde ham oppdatert om utvikling, sende bilder når barnet har kommet, invitere på besøk osv., kanskje snur han og oppdager at han vil ha mer kontakt når han får se barnet, ev. når det blir litt eldre.

Skjønner følelsene dine, men det nytter ikke å være skuffet, for du oppnår mest sannsynlig ikke noe med å gi uttrykk for det. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, ti10 said:

Skjønner at det ikke er så hyggelig, men når han har vært fraværende i din egen barndom, hadde det vært overraskende om han hadde engasjert seg i barnebarnet. Og ikke alle er så opptatt av baby- og graviditetsting, han vet mest sannsynlig ikke hva han skal si eller spørre om.

Det du kan gjøre, er vel å holde ham oppdatert om utvikling, sende bilder når barnet har kommet, invitere på besøk osv., kanskje snur han og oppdager at han vil ha mer kontakt når han får se barnet, ev. når det blir litt eldre.

Skjønner følelsene dine, men det nytter ikke å være skuffet, for du oppnår mest sannsynlig ikke noe med å gi uttrykk for det. 

Jeg burde skrevet at jeg var hos ham annen hver helg i oppveksten. 

Anonymkode: 72c18...e94

[ESFP]

Så fint at du har begynt løsrivelsen fra din far og tar han ned fra pidestallen du har plassert ham på. Det er en naturlig og viktig del av utviklingen at vi ser våre foreldre som de er. Det kan godt være at du trenger litt tid på å være sint på ham, men håper du kan lande på å akseptere ham. Han er nok lite omsorgsfull, men at han er en god samtalepartner tyder på at han ikke er fullstendig håpløs. Kan du sette pris på at du har god emosjonell støtte i ham og så trene på å sette grenser? Du kan si at du dessverre ikke kan låne ham penger mer. Så kan du si at det blir vanskelig for deg å alltid komme til ham nå når du får baby og så sende ham konkrete invitasjoner til å komme til deg fremover. Kanskje du også kan trene deg på å spørre direkte om ting du trenger fremfor å håpe på at han skal forstå det. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner. Det er veldig tungt å ta inn over seg at man har en slik forelder som ikke strekker seg noe som helst for å ta vare på relasjonen. Det er sårt og litt flaut, egentlig. Det føler jeg på, i alle fall. 

Min far sa rett ut at det var ikke så stas å få barnebarn. Han var mer nostalgisk, sa ting som "det var den beste tiden i livet mitt, da dere var små. Det går så fort". "De sier det er hyggelig med barnebarn også, det er desserten på en måte", sa jeg. Men nei, det var visst absolutt ikke i nærheten av like gøy.

Han er sjeldent på besøk, nå bor vi riktignok et stykke fra hverandre. Han pleier å spørre etter hvordan det går med barnet men de har jo ingen relasjon i praksis. Hyggelig å møtes men han forventer liksom at barnet skal være kontaktsøkende og tillitsfullt, det skjer jo ikke når de møtes 1-2 ganger i året. 

Anonymkode: 38dba...878

[AnonymBruker]

1 minutt siden, ESFP said:

Så fint at du har begynt løsrivelsen fra din far og tar han ned fra pidestallen du har plassert ham på. Det er en naturlig og viktig del av utviklingen at vi ser våre foreldre som de er. Det kan godt være at du trenger litt tid på å være sint på ham, men håper du kan lande på å akseptere ham. Han er nok lite omsorgsfull, men at han er en god samtalepartner tyder på at han ikke er fullstendig håpløs. Kan du sette pris på at du har god emosjonell støtte i ham og så trene på å sette grenser? Du kan si at du dessverre ikke kan låne ham penger mer. Så kan du si at det blir vanskelig for deg å alltid komme til ham nå når du får baby og så sende ham konkrete invitasjoner til å komme til deg fremover. Kanskje du også kan trene deg på å spørre direkte om ting du trenger fremfor å håpe på at han skal forstå det. 

Takk for fin tilbakemelding.

Jeg er åpen og ærlig rundt det jeg føler og tenker. Jeg har sagt til ham direkte hva jeg trenger, gitt masse invitasjoner osv. Han hører på meg, men gjør ikke noe med det. Jeg har blitt mer avvisende ovenfor ham fordi jeg synes hele livsstilen hans er egoistisk (noe jeg også har sagt) og han ringer meg ikke daglig dom han gjorde før lenger. 

Anonymkode: 72c18...e94

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg skjønner. Det er veldig tungt å ta inn over seg at man har en slik forelder som ikke strekker seg noe som helst for å ta vare på relasjonen. Det er sårt og litt flaut, egentlig. Det føler jeg på, i alle fall. 

Min far sa rett ut at det var ikke så stas å få barnebarn. Han var mer nostalgisk, sa ting som "det var den beste tiden i livet mitt, da dere var små. Det går så fort". "De sier det er hyggelig med barnebarn også, det er desserten på en måte", sa jeg. Men nei, det var visst absolutt ikke i nærheten av like gøy.

Han er sjeldent på besøk, nå bor vi riktignok et stykke fra hverandre. Han pleier å spørre etter hvordan det går med barnet men de har jo ingen relasjon i praksis. Hyggelig å møtes men han forventer liksom at barnet skal være kontaktsøkende og tillitsfullt, det skjer jo ikke når de møtes 1-2 ganger i året. 

Anonymkode: 38dba...878

Forstår deg godt, og det må være sårt å høre at han ikke syntes det var stas med barnebarn. Det er jo de som går glipp av noe. Min far har kun 1 barn og det er meg. Han er også enslig. 

 

Anonymkode: 72c18...e94

[AnonymBruker]

Men du beskriver jo egentlig, ts å, en som var far uten å ønske å ha barn. En som gjorde det som måtte til - som betalte og dekket et absolutt minimum, men ikke egentlig hadde noen interesse av barnet. Og så bedret nok den relasjonen seg når du ikke lengre var et barn - når du ble i stand til å interagere som en voksen. 
 

At du sier «dette er jeg skuffet over av din oppførsel da jeg var barn/ung voksen» er helt ok, ts. Men du kan ikke velge å hele tiden ta det opp. Og du kan ikke si «jeg krever at du endrer deg» uten at det har konsekvenser. For hva skjer om han ikke har lyst til å endre seg? Noe han meget trolig ikke har. Og som han er i sin fulle rett til. Da  enten han eller du trappe ned kontakten, og dersom relasjonen ikke igjen blir positiv av en pause så må den avvikles. 

Du har valgt å si «jeg krever at du endrer deg slik at din adferd passer meg». Men du har ikke fullført setningen. Det du også skulle sagt er «dersom du ikke ønsker endre deg, så velger jeg å avvikle kontakten, for min egen del.» Det er helt ok. Men du antok - feilaktig - at han vil tekkes deg bare fordi du er hans barn. Man tekkes ikke voksne bare fordi de er ens barn, ts. 

Og sånn her og nå: jobb intensivt med din sosiale evner. Folk eksisterer ikke - samboer, barn og foreldre inkludert - på dine premisser. De er sine egne mennesker, med egne meninger, prioriteringer, ønsker, drømmer og personligheter. Som du står helt fritt til å ikke forstå eller ikke like. Men ikke til å dømme. For nå skal du selv ha barn. Om 20-25 år er det dine feil og mangler som havner på et nettforum nær deg. 

Anonymkode: 681c8...24d

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Men du beskriver jo egentlig, ts å, en som var far uten å ønske å ha barn. En som gjorde det som måtte til - som betalte og dekket et absolutt minimum, men ikke egentlig hadde noen interesse av barnet. Og så bedret nok den relasjonen seg når du ikke lengre var et barn - når du ble i stand til å interagere som en voksen. 
 

At du sier «dette er jeg skuffet over av din oppførsel da jeg var barn/ung voksen» er helt ok, ts. Men du kan ikke velge å hele tiden ta det opp. Og du kan ikke si «jeg krever at du endrer deg» uten at det har konsekvenser. For hva skjer om han ikke har lyst til å endre seg? Noe han meget trolig ikke har. Og som han er i sin fulle rett til. Da  enten han eller du trappe ned kontakten, og dersom relasjonen ikke igjen blir positiv av en pause så må den avvikles. 

Du har valgt å si «jeg krever at du endrer deg slik at din adferd passer meg». Men du har ikke fullført setningen. Det du også skulle sagt er «dersom du ikke ønsker endre deg, så velger jeg å avvikle kontakten, for min egen del.» Det er helt ok. Men du antok - feilaktig - at han vil tekkes deg bare fordi du er hans barn. Man tekkes ikke voksne bare fordi de er ens barn, ts. 

Og sånn her og nå: jobb intensivt med din sosiale evner. Folk eksisterer ikke - samboer, barn og foreldre inkludert - på dine premisser. De er sine egne mennesker, med egne meninger, prioriteringer, ønsker, drømmer og personligheter. Som du står helt fritt til å ikke forstå eller ikke like. Men ikke til å dømme. For nå skal du selv ha barn. Om 20-25 år er det dine feil og mangler som havner på et nettforum nær deg. 

Anonymkode: 681c8...24d

Takk for at du har tatt deg tid til å skrive et langt innlegg. Men det du skriver er stemmer ikke.

Anonymkode: 72c18...e94