Foreldre til barn med autisme: opplyse familie om det, og hva forventer dere av familien/andre barn?

[AnonymBruker]

Her er to tråder om hvordan det føles å være autist, siden du ville lære litt mer om det😊:

 

Anonymkode: 407ce...80f

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Takk, ja. Det er vel akkurat dette som er saken. 

Hva begrunner du det med? Jeg har vært åpen og imøtekommende over flere år i en særdeles anstrengt relasjon som over tid har begynt å tære på meg og min familie. Min ektefelle blir nærmest fysisk uvel bare tanken av å ha min søster med familie på besøk. Det samme gjelder meg. Jeg kjenner på fysisk ubehag bare av tanken.

I åresvis har vi danset og hoppet etter noen andre sin pipe,nærmest ukritisk.

Vi har hatt mistanker om at ting har vært mer komplisert enn hva min søster ønsker å gi utrykk for. Jeg har forsiktig åpnet døren for en samtale om relasjonen mellom de to søskenbarna når mitt barn begynte å trekke seg unna, (sønnen hennes krevde svar og kontakt fra mitt barn, det er snakk om relativt stor aldersforskjell. Mitt barn var da rundt 7 år og søskenbarnet rundt 13. jeg måtte forklare at mitt langt yngre barn ikke var tilgjengelig på denne måten) Jeg tok forsiktig opp dette med min søster som «avfeide» alle mine bekymringer med at jeg tok feil. Dette var ingenting. Alt blir feid under teppet. Jeg har fått hjem mitt barn som er mange år yngre helt utslitt og uten søvn på nesten ett døgn. Synes du ikke min søster skulle nevnt dette for meg? «De har sovet lite i natt»? - Neida, spørsmålet var «når er neste overnatting» Nå er nevøen min voksen. Jeg er imøtekommende og hyggelig men mer kontakt enn det ønsker jeg ikke. Og slapp av: han lider ikke. Min søster «bygger» en hel verden rundt sin sønn med alt han kan ønske seg, han har sine hobby han får holde på med, hun sørger for at han har masse å henge fingrene i, og hun har flere andre som stiller opp som «nærkontakter». Så jeg er ikke bekymret for ham.

Jeg skjønner at for mange er dette sårt. Det er dog ikke enkelt å vite hvordan man skal forholde seg til dette for de som er rundt heller. Samtidig gir deler av svarene i tråden gjenklang av at flere mener omgivelsene ikke skal stille spørsmål om man ser at ett barn sliter, men man skal selvfølgelig stille opp ukritisk. Gjør man ikke det: Da er man tydeligvis « møkk».  

Anonymkode: 7690b...527

Nå er jo «barnet» voksent så det er vel i det minste ikke så nødvendig at hun informerer deg om diagnose nå? Det høres ut som dere har et vanskelig forhold, men jeg tenker det handler om kommunikasjon og dynamikken mellom dere søstre. Problemet er ikke først å fremst at hun ikke har vert ærlig om diagnose men at dere opplever at dere har hopet å danset etter hennes pippe. Hadde dere danset mindre om du viste om diagnosen?
 

Når jeg leser ordbruken din i denne tråden kan jeg på en måtte forstå at en mor kvier seg for å informere om diagnose, du fremstår ikke veldig positiv. Samtidig er det jo åpenbart knute på tråden mellom deg å søster så jeg mener ikke å si at du ikke har grund til å være såret, men kanskje du bommer litt på problemet når du fokuserer på diagnosen. 
 

Om du har bestemt deg for å bryte kontakten så tror jeg det beste er og gå videre og ikke grave for mye i hva som er skjedd. Ønsker du å prøve å beholde kontakten med søster tror jeg du bør fokusere fremover, ikke dra opp diagnosen eller ting som er skjedd før. Snak om hvordan dere forholder dere til hverandre.
 

Forstår det er vanskelig, håper du finner den beste løsningen for deg ❤️ 

[AnonymBruker]

Pippi Lotta skrev (Akkurat nå):

Om du har bestemt deg for å bryte kontakten så tror jeg det beste er og gå videre og ikke grave for mye i hva som er skjedd. Ønsker du å prøve å beholde kontakten med søster tror jeg du bør fokusere fremover, ikke dra opp diagnosen eller ting som er skjedd før. Snak om hvordan dere forholder dere til hverandre.
 

Jeg har aldri nevnt diagnosen og det vil jeg heller aldri gjøre. Jeg skjønner at det kan fremstå som at jeg er negativ, men det handler altså ikke om diagnosen. Overhodet ikke. Snarere tvert imot så er det lettere å faktisk forstå nevøen og hans adferd enn hva det var tidligere. Det er vel kanskje det jeg vil frem til. Og: jeg vil gjerne legge til: jeg nevnte at ett av mine barn også har hatt utfordringer. Min søster hadde ingen kvaler i å påpeke dette til meg. «Hvorfor klarer ikke X dette» og «Hvorfor er X slik»? «Kan ikke X sånn-og-sånn». Så jeg har definitivt også selv følt på det å få barnet sitt vurdert og gransket/«kritisert». Min søster er ikke redd for at jeg skal dømme henne, så om hun er taktløs mot meg og mine er det «greit». Jeg er dog redd for å bli dømt av min søster og kritisert, derfor føler jeg at vi har gått på tå. Det gjelder over hele fjøla, men det som gjør meg sint er at mitt barn også har på en måte blitt satt i samme posisjon som meg: at det skal gå på tå rundt søskenbarnet.. 

Pippi Lotta skrev (6 minutter siden):

Nå er jo «barnet» voksent så det er vel i det minste ikke så nødvendig at hun informerer deg om diagnose nå? Det høres ut som dere har et vanskelig forhold, men jeg tenker det handler om kommunikasjon og dynamikken mellom dere søstre. Problemet er ikke først å fremst at hun ikke har vert ærlig om diagnose men at dere opplever at dere har hopet å danset etter hennes pippe. Hadde dere danset mindre om du viste om diagnosen?
 

Ja, problemet er først og fremst at vi har hoppet og danset etter hennes pipe. Jeg hadde nok kanskje heller danset mer «frivillig» og «forståelsesfullt» om jeg visste om diagnosen, for å si det på den måten. 
Jeg opplever også at i nære relasjoner er det normalt å snakke også om ting som er vanskelig. Jeg har andre i nære relasjoner med barn med langt mer alvorlige utfordringer og har overhodet ingen problem med å legge til rette, forstå og imøtekomme; fordi vi snakker sammen og er åpen! Mine barn har flere venner med diverse diagnoser, blant annet autisme! Og det er ikke et problem fordi vi har snakket åpent med foreldrene som har forklart oss og veiledet oss hvis vi har vært usikker! Da har vi også kunne sagt «A og B skjedde, hva tenker dere om det»? Og de kan snakke med oss og vi får da en mer felles forståelse. Sånn er det ikke med min søster. Hvis jeg sier «A og B skjedde» - så vil hun feie det vekk, under teppet, le det bort eller mene at det er meg det er noe galt med som «henger meg opp» i det. 
 

 

Pippi Lotta skrev (11 minutter siden):

Når jeg leser ordbruken din i denne tråden kan jeg på en måtte forstå at en mor kvier seg for å informere om diagnose, du fremstår ikke veldig positiv.

Jeg fremstår sikkert negativ fordi jeg føler meg så overkjørt og «brukt». Og jeg har et sinne rettet mot min søster som jeg aldri opplever at jeg har fått lov til å føle på eller snakke om, før nå. 
 

 

Pippi Lotta skrev (13 minutter siden):

Om du har bestemt deg for å bryte kontakten så tror jeg det beste er og gå videre og ikke grave for mye i hva som er skjedd.

Jeg opplever det som terapeutisk å få «snakke» om det med noen som er nøytral og kan gi meg tilbakemelding både i form av ulike verdisyn og vinklinger samt mer innsikt i diagnosen. Samtidig går jeg nok i forsvar når noen kaller meg for «møkk» fordi det vet jeg at er urimelig å si. Jeg har strekt meg langt for at relasjonene skal være bra for å bli overkjørt gang på gang..

Min søster kan være arrogant og opptatt av å fremstå vellykket. Hun «mingler» med mennesker som tilhører den sosiale eliten. Vi har begge blitt oppdratt av foreldre som kunne fremstå dømmende, og relasjonen mellom meg og henne har lenge vært preget av at jeg så opp til henne, og kanskje hun litt ned på meg. Så begynte dynamikken å skifte med tiden. Jeg har også «lykkes» på mange måter i livet. At min søster velger å ikke dele fordi hun er redd for at jeg skal dømme henne og hennes nevø kan godt stemme, noe jeg har lært via denne tråden. Det skyldes ikke at jeg har noe som helst fordommer eller negativt mot selve diagnosen, men heller frykten hennes for å «tape ansikt». 

Anonymkode: 7690b...527

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Du bommer litt på hva jeg spør om. Jeg er ikke ute etter å øke kontakten med min søster eller hennes sønn.
Det toget er gått for lenge siden. Jeg skriver spesifikk at jeg vurderer å kutte kontakt, og jeg kjenner på frustrasjon og sinne mot min søster over den behandlingen meg og mine har opplevd. Og før du skal ut å kritisere meg igjen: jeg klarer fint å skille mellom min søster og hennes sønn. Jeg har faktisk mer kontakt med sønnen da han tar kontakt via sosiale media med meg og dette imøtekommer jeg bekreftende uten at jeg har noen planer om å bygge videre på den relasjonen. 

Dette skriver jeg i HI: 

Jeg lurer altså på om det er normalt og greit av foreldre til barn med denne diagnosen å oppføre seg slik vi har opplevd. Jeg er ute etter å bearbeide min egen sorg og mine egne følelser. 
 

Ja jeg forstår det, enkelt sagt har jo relasjonen dem i mellom vart fra mitt barn kanskje var rundt fem,seks år, til nå, hvor mitt barn nå er stor. Når jeg har brukt begrepet «leke» kan det referere til hendelser tilbake i tid, er det snakk om nyere tid skulle jeg heller brukt begrepet «møtes» eller «være sammen».

Jeg var ikke klar over at det er vanlig at autister ikke har venner. Slike ting er nytt for meg og det er litt slike ting jeg synes er fint og greit å vite. Jeg opplever at vi som familie blir primært kontaktet av min søster for at hennes sønn altså skal ha «noen». I mange år forsøkte jeg å imøtekomme dette helt til jeg så at mitt barn ikke hadde det bra. Siden min søster tåler dårlig noen som helst kritikk eller negative tilbakemeldinger kommer jeg aldri til å direkte si noe om min sønn sine følelser for søskenbarnet. Det vil ikke være noen forståelse for det. Jeg tror personlig at hvis min søster og ektefelle hadde veiledet deres sønn i å ta mer hensyn, gi plass til den andre og grensesatt i sosiale kontekster så kunne det kanskje vært en sjanse for at en relasjon var aktuell, men nå er han så stor at det toget er gått for lenge siden. Det er kanskje dette jeg kjenner på en sorg og frustrasjon over: Hadde det vært mer åpenhet og kanskje mer felles forståelse av situasjonen fremfor det jeg opplever som «glatte over» eller «fasade» så hadde det vært en helt annen situasjon. Her har vi risikert å få kritikk/olme blikk/ stygge kommentarer om vi skulle bare finne på å sette en grense mot gutten, også viser det seg altså at det er en diagnose i bunn (som min søster enda ikke har informert meg om, ergo det skal lates som om ting er noe annet enn hva de faktisk er…) 

Anonymkode: 7690b...527

Joda, jeg leser jo hva du sier:

Toget er gått, du vil kutte kontakt.

Det må du ha lov til.

Men hvorfor spør du her indirekte om støtte til det? 
 

Jeg kan jo skjønne - dersom du og din søster har noen likhetstrekk - at kommunikasjonen er vanskelig. 
 

Du er ikke villig til å ta noen innspill, og dytter et barn med autisme foran deg og snakker faktisk ikke særlig støttende eller forståelsesfullt om BARNET.

Nevøen din er et barn, som har en hjerne som fungerer annerledes enn et nevrotypisk barn. Din nevø er også bare seg selv, og ikke alle andre på spekteret.

Men spiller det noen rolle å få avklart?

Du vil ikke mer. Du misliker søsteren din sterkt utfra beskrivelsene. Du misliker barnet, og tolker hensiktene som utnyttende.

Du blir sint fordi hun ønsker kontakt av evt årsaker som handler om nevøen din. 
 

Javel. Det er greit.

Da kutter du kontakt.

Men slutt å trashe barnet på KG 🤷‍♀️ Ha litt respekt. 
 

Herrejesus altså. Kan jo forstå søsteren din ikke forteller om evt diagnose. Du må «bearbeide»? Jesus da….

DU er den med et friskt barn. Vær litt raus med omtalen i det minste. 
 

Du virker ikke opptatt av å forstå hvordan møte dette barnet bedre og veilede - du vil korrigere. 

Endret 15. august 2023 av AprilLudgate

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (3 minutter siden):

Joda, jeg leser jo hva du sier:

Toget er gått, du vil kutte kontakt.

Det må du ha lov til.

Men hvorfor spør du her indirekte om støtte til det? 
 

Jeg kan jo skjønne - dersom du og din søster har noen likhetstrekk - at kommunikasjonen er vanskelig. 
 

Du er ikke villig til å ta noen innspill, og dytter et barn med autisme foran deg og snakker faktisk ikke særlig støttende eller forståelsesfullt om BARNET.

Nevøen din er et barn, som har en hjerne som fungerer annerledes enn et nevrotypisk barn. Din nevø er også bare seg selv, og ikke alle andre på spekteret.

Men spiller det noen rolle å få avklart?

Du vil ikke mer. Du misliker søsteren din sterkt utfra beskrivelsene. Du misliker barnet, og tolker hensiktene som utnyttende.

Du blir sint fordi hun ønsker kontakt av evt årsaker som handler om nevøen din. 
 

Javel. Det er greit.

Da kutter du kontakt.

Men slutt å trashe barnet på KG 🤷‍♀️ Ha litt respekt. 

1.) Nevøen er ikke et barn lenger. 
2.) Jeg er også i en sårbar situasjon enten du liker det eller ikke.

3.) La være å svar hvis din eneste agenda er å «trashe» meg.

Anonymkode: 7690b...527

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Takk, ja. Det er vel akkurat dette som er saken. 

Hei igjen, nå har jeg litt mer tid. 

Som jeg sa i kveld, jeg føler jeg har vært på eksakt samme «sted» som du står når, som er der man begynner å innse man vil bryte med en person, fordi man ikke vil finne seg i mer. Eller kanskje litt mer omvendt: Man vil ikke finne seg i mer, og med en person som ikke vil høre, ikke vil tale, ikke respekterer deg eller din mening, så er det eneste man kan gjøre å gå sin vei. Jeg kjenner igjen alle følelsene du beskriver - sinnet, forvirringen, sorgen, tvilen, selvbebreidelsen. Det er nesten terapeutisk for meg (!) å lese det, fordi det gir en form for bekreftelse på at min reaksjon var normal, at kaoset av følelser i hodet som jeg slet med finne orden og logikk i, var et «normalt kaos». 

 

2 hours ago, AnonymBruker said:

Mitt barn vil egentlig ikke møtes overhodet. Noe jeg forstår da det har vært ganske mange dårlige erfaringer for mitt barn.

Jeg synes du skal fortelle din søn at det er «lov» å bryte med folk, at du forstår hvis han ikke vil ha mer med fetteren å gjøre, og at det er normalt å føle slik etter hva han (sønnen) har vært utsatt for. Faktisk vil jeg si du skal oppfordre ham til det. Høres ut som hele familien (du, mann, sønn) har fått nok. 

 

 

 

Anonymkode: 6e507...cbc

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

1.) Nevøen er ikke et barn lenger. 
2.) Jeg er også i en sårbar situasjon enten du liker det eller ikke.

3.) La være å svar hvis din eneste agenda er å «trashe» meg.

Anonymkode: 7690b...527

Ok, men hva lurer du egentlig på?

Hva er din sårbare situasjon her?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.8.2023 den 11.00):

Det er definitivt det mitt familiemedlem ville gjort. (Så vi har kuttet vedkommende helt ut). 

 

Når man har barn som er utenfor normalen så korrigerer man 10.000 ganger mer enn man gjør med et normalt barn. Før man selv innser at barnet skiller seg ut, så korrigerer man og korrigerer man helt til man nesten ødelegger barnet. Barnet kan ikke forstå normalen, og som foreldre så tar det tid før man innser at det ikke er oppdragelsen som svikter. 

Og så må man finne en ny normal. Man må rett og slett tåle mer unormal oppførsel av det unormale barnet. Man korrigerer de verste tinga, men veldig mye må man la ligge. 

Et unormalt barn kan ikke leve opp til en normal standard. Det vil aldri passe i boksen, selv om vi foreldre hadde korrigert barnet ihjel. Hadde vi klart å trykke barnet inn i boksen, hadde det jo ikke vært unormalt... 

Anonymkode: 6e5c5...5e8

Veldig godt skrevet 👏👏

Anonymkode: cc483...327

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.8.2023 den 11.19):

Okei. Så familiemedlemmet du viser til har sett dere korrigere barnet sin «negative» adferd?

Jeg spør bare fordi vi ser jo ikke at foreldrene korrigerer, så den «oppmerksomheten» vi eventuelt gir den negative oppførselen består jo av at vi må veilede/begrense barnet, med foreldrene tilstedet som ikke gjør dette selv.
 

Så min tanke var at hvis familiemedlemmet ditt ser uheldig  adferd i ditt barn du selv ikke ser ut til å se eller fange, (fordi du korrigerer ikke/reagerer ikke) -  så kan det være årsaken til at vedkommende «fokuserer» på det negative; fordi dere foreldre virker ikke å se det selv..? 

Anonymkode: 7690b...527

Vet su man kan ikke korrigere hele tiden og det kan godt hende de snakker om set hjemme eller hvisker det ril han. Man kan ikke korrigere konstant, det blirbare negativt for barnet 

Anonymkode: cc483...327

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Vet su man kan ikke korrigere hele tiden og det kan godt hende de snakker om set hjemme eller hvisker det ril han. Man kan ikke korrigere konstant, det blirbare negativt for barnet 

Anonymkode: cc483...327

Jeg har valgt å også bruke begrepet «veilede» fremfor «korrigere». Jeg kan gi et eksempel på en hendelse som var gjentagende: søskenbarna møtes. Nevøen skal vise noe/prate. Min sønn ønsker også å vise noe. Nevøen prater sammenhengende om sine ting, viser frem eksempelvis en YouTube video, to YouTube video, tre YouTube video. Min sønn validerer og bekrefter, men spør også : «kan jeg vise nå»? - «Etter den her».. viser femte YouTube video. Min søster og jeg er i samme rommet. Min søster ser også av og på alle disse videoene og hører like godt som meg St min sønn også ønker å dele noe, til slutt sier jeg: «Kanskje det er Y sin tur nå»? Så etter enda en runde sier jeg : «Nå er det Y sin tur». Min sønn (Y) setter på videoen. Etter 10 sekunder sier søskenbarnet : «jaja, nå har jeg sett», og skrur over på noe annet. 
Her hadde jeg ment min søster kunne veiledet og/eller i det minste støtter at min sønn også fikk «komme til ordet» og delta. - Er det feil mener du? 

Anonymkode: 7690b...527

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei igjen, nå har jeg litt mer tid. 

Som jeg sa i kveld, jeg føler jeg har vært på eksakt samme «sted» som du står når, som er der man begynner å innse man vil bryte med en person, fordi man ikke vil finne seg i mer. Eller kanskje litt mer omvendt: Man vil ikke finne seg i mer, og med en person som ikke vil høre, ikke vil tale, ikke respekterer deg eller din mening, så er det eneste man kan gjøre å gå sin vei. Jeg kjenner igjen alle følelsene du beskriver - sinnet, forvirringen, sorgen, tvilen, selvbebreidelsen. Det er nesten terapeutisk for meg (!) å lese det, fordi det gir en form for bekreftelse på at min reaksjon var normal, at kaoset av følelser i hodet som jeg slet med finne orden og logikk i, var et «normalt kaos». 

Anonymkode: 6e507...cbc

Tusen takk, det er nok dette jeg ønsker å bli validert i og har behov for å snakke om. Min ektefelle har påpekt at til og med stemmen min endres når jeg snakker med min søster; jeg snakker fra oppe i brystet og legger toneleiet mye lysere enn til vanlig. Jeg har hatt klump i magen og følt meg fysisk utilpass så mange ganger både før og under møtene med dem. Sist gang merket jeg at noe hadde endret seg når jeg var med dem, det var en slags likegyldighet. Min ektefelle var helt «tom» etter de dro, de tar veldig mye energi.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes du skal fortelle din søn at det er «lov» å bryte med folk, at du forstår hvis han ikke vil ha mer med fetteren å gjøre, og at det er normalt å føle slik etter hva han (sønnen) har vært utsatt for. Faktisk vil jeg si du skal oppfordre ham til det. Høres ut som hele familien (du, mann, sønn) har fått nok. 

Anonymkode: 6e507...cbc

❤️ Takk! 

Anonymkode: 7690b...527

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (1 time siden):

Joda, jeg leser jo hva du sier:

Toget er gått, du vil kutte kontakt.

Det må du ha lov til.

Men hvorfor spør du her indirekte om støtte til det? 
 

Jeg kan jo skjønne - dersom du og din søster har noen likhetstrekk - at kommunikasjonen er vanskelig. 
 

Du er ikke villig til å ta noen innspill, og dytter et barn med autisme foran deg og snakker faktisk ikke særlig støttende eller forståelsesfullt om BARNET.

Nevøen din er et barn, som har en hjerne som fungerer annerledes enn et nevrotypisk barn. Din nevø er også bare seg selv, og ikke alle andre på spekteret.

Men spiller det noen rolle å få avklart?

Du vil ikke mer. Du misliker søsteren din sterkt utfra beskrivelsene. Du misliker barnet, og tolker hensiktene som utnyttende.

Du blir sint fordi hun ønsker kontakt av evt årsaker som handler om nevøen din. 
 

Javel. Det er greit.

Da kutter du kontakt.

Men slutt å trashe barnet på KG 🤷‍♀️ Ha litt respekt. 
 

Herrejesus altså. Kan jo forstå søsteren din ikke forteller om evt diagnose. Du må «bearbeide»? Jesus da….

DU er den med et friskt barn. Vær litt raus med omtalen i det minste. 
 

Du virker ikke opptatt av å forstå hvordan møte dette barnet bedre og veilede - du vil korrigere. 

👏

Anonymkode: cc483...327

[AnonymBruker]

Ts, jeg synes du virker reflektert og fornuftig. 

Du har fått mange gode svar, og noen regelrett ufine. Jeg forstår deg, og sitter i nogenlunde samme situasjon selv. Støtter deg 100%, du må sette barnet ditt først. 

Det er dritvanskelig å sette grenser for andre, spesielt eldre "barn". Jeg er 5 år eldre enn søsters mi, så da jeg var 19 var hun 14. Vi hadde god tone, men verdene våre, modenhetsnivå og fokus var helt forskjellige. Selv om vi voksne opp sammen. Så jeg forstår godt at sønnen din blir utslitt av å måtte være "lekekamerat" for søskenbarnet. (Ja jeg vet at sønnen til ts er den yngste, men det gjør det vel bare tyngre). 

La "vennskapet" dø ut naturlig. Sønnen din har ikke tid til å være med søskenbarnet, det er nemlig for mye på skolen, lekser, trening, klassekamerater og div som tar tiden nå. Om søskenbarnet/tanta finner ut at sønnen din har en ettermiddag ledig, så har sønnen din lekser og må slappe av etterpå. 

Ikke utsett sønnen din for adferden søskenbarnet utviser, selv om har sympati for søskenbarnet også. Det er ikke enkelt, men samtidig mistenker jeg at det er verre for tanta enn søskenbarnet. 

Om de "må" være sammen en dag (jul, konf, begravelse osv) så må du heller dra hjem med sønnen din tidlig eller lignende. 

Lykke til, jeg forstår at situasjonen er dritvanskelig ❤️

 

Anonymkode: 1459f...b6d

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Jeg har valgt å også bruke begrepet «veilede» fremfor «korrigere». Jeg kan gi et eksempel på en hendelse som var gjentagende: søskenbarna møtes. Nevøen skal vise noe/prate. Min sønn ønsker også å vise noe. Nevøen prater sammenhengende om sine ting, viser frem eksempelvis en YouTube video, to YouTube video, tre YouTube video. Min sønn validerer og bekrefter, men spør også : «kan jeg vise nå»? - «Etter den her».. viser femte YouTube video. Min søster og jeg er i samme rommet. Min søster ser også av og på alle disse videoene og hører like godt som meg St min sønn også ønker å dele noe, til slutt sier jeg: «Kanskje det er Y sin tur nå»? Så etter enda en runde sier jeg : «Nå er det Y sin tur». Min sønn (Y) setter på videoen. Etter 10 sekunder sier søskenbarnet : «jaja, nå har jeg sett», og skrur over på noe annet. 
Her hadde jeg ment min søster kunne veiledet og/eller i det minste støtter at min sønn også fikk «komme til ordet» og delta. - Er det feil mener du? 

Anonymkode: 7690b...527

Jeg mener du gjør rett i denne situasjonen.

Men har du spurt din søster om dette helt direkte?

»Du søster, jeg ser slik og sånn - og når dere foreldre ikke sier noe eller forklarer oss hva som ligger bak så blir det helt umulig å finne gode måter å sosialisere på.

For slik det er nå fungerer jo ikke, og jeg må ærlig spørre om nevø har en spekterdiagnose eller noe annet som kan forklare utfordringene?».

Det kunne du jo spurt om? Blir du dumpet etter dette får du jo det du ønsker uansett. 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (34 minutter siden):

Jeg mener du gjør rett i denne situasjonen.

Men har du spurt din søster om dette helt direkte?

»Du søster, jeg ser slik og sånn - og når dere foreldre ikke sier noe eller forklarer oss hva som ligger bak så blir det helt umulig å finne gode måter å sosialisere på.

For slik det er nå fungerer jo ikke, og jeg må ærlig spørre om nevø har en spekterdiagnose eller noe annet som kan forklare utfordringene?».

Det kunne du jo spurt om? Blir du dumpet etter dette får du jo det du ønsker uansett. 

Jeg har skrevet tidligere i tråden at jeg tok opp relasjonen mellom de to søskenbarna med min søster forsiktig fordi jeg var bekymret for at nevøen følte seg avvist, (han kontaktet meg og sa noe i den dur, lurte på hvorfor ikke min sønn svarte så hyppig og så hurtig som han ønsket det) dette er en del år siden og jeg var da mer bekymret for at nevøen virket ensom. Husk: vi visste ikke om noe diagnose da, kun at nevøen hadde en pågående adferd som var krevende og slitsom å forholde seg til, med mye krav til at min (vesentlig yngre) sønn skulle «stille opp» og være «lekekamerat». Jeg er ingen lege og kan ikke begynne å pseudo diagnostisere barn. Jeg tenkte at «noe» skurret, men det er ikke sånn at jeg da har gått rundt å tenkt at «nevøen har garantert en autisme spekter diagnose». Jeg har faktisk primært tenkt at det er mangel på veiledning fra min søster som var årsaken til adferden. Uansett: når jeg tok det opp med min søster så lo hun det bort. Hun har også tidligere sagt at hun synes det er bra at sønnen «tar plass» og ikke lar seg «pilke på nesen». 

Jeg har også tatt opp at jeg ønsker mer åpenhet. Jeg sa til henne noe slikt: « mitt barn har slitt med x og y, jeg har observert at dere kanskje også har opplevd a og b med deres sønn, jeg er her hvis du vil snakke om noe og jeg savner deg og å snakke åpent med deg».  
Svar: « Ingenting å snakke om». 
 

AprilLudgate skrev (49 minutter siden):

For slik det er nå fungerer jo ikke, og jeg må ærlig spørre om nevø har en spekterdiagnose eller noe annet som kan forklare utfordringene?».

Dette ville være ren løgn og jeg er dårlig på å lyge. Jeg vet jo at han har en diagnose. Å begynne å «fiske» etter diagnosen som jeg vet at sønnen nylig har fått, synes jeg faktisk er dårlig stil. Hun er ikke dum og hun kommer til å bli lei seg og føle at dette blir snakket om bak ryggen hennes. Det har jeg ingen ønsker om å utsette henne for. Hvis hun vil snakke om det så er jeg her. Det vet hun fordi jeg har faktisk sagt akkurat det. 
 

 

AprilLudgate skrev (52 minutter siden):

Det kunne du jo spurt om? Blir du dumpet etter dette får du jo det du ønsker uansett. 

Denne setningen synes jeg er lavmål. Jeg har ikke noe «ønske» om å bli «dumpet». Jeg lurer på om du selv har noen erfaring med komplekse familiekonflikter, der du sitter bak tastene og «rådgir» på denne måten…? 

Anonymkode: 7690b...527

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts, jeg synes du virker reflektert og fornuftig. 

Du har fått mange gode svar, og noen regelrett ufine. Jeg forstår deg, og sitter i nogenlunde samme situasjon selv. Støtter deg 100%, du må sette barnet ditt først. 

Det er dritvanskelig å sette grenser for andre, spesielt eldre "barn". Jeg er 5 år eldre enn søsters mi, så da jeg var 19 var hun 14. Vi hadde god tone, men verdene våre, modenhetsnivå og fokus var helt forskjellige. Selv om vi voksne opp sammen. Så jeg forstår godt at sønnen din blir utslitt av å måtte være "lekekamerat" for søskenbarnet. (Ja jeg vet at sønnen til ts er den yngste, men det gjør det vel bare tyngre). 

La "vennskapet" dø ut naturlig. Sønnen din har ikke tid til å være med søskenbarnet, det er nemlig for mye på skolen, lekser, trening, klassekamerater og div som tar tiden nå. Om søskenbarnet/tanta finner ut at sønnen din har en ettermiddag ledig, så har sønnen din lekser og må slappe av etterpå. 

Ikke utsett sønnen din for adferden søskenbarnet utviser, selv om har sympati for søskenbarnet også. Det er ikke enkelt, men samtidig mistenker jeg at det er verre for tanta enn søskenbarnet. 

Om de "må" være sammen en dag (jul, konf, begravelse osv) så må du heller dra hjem med sønnen din tidlig eller lignende. 

Lykke til, jeg forstår at situasjonen er dritvanskelig ❤️

 

Anonymkode: 1459f...b6d

Åh, Dette leste jeg nå!  Tusen takk for et fint innlegg. Det rørte meg 🥰

Anonymkode: 7690b...527

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har skrevet tidligere i tråden at jeg tok opp relasjonen mellom de to søskenbarna med min søster forsiktig fordi jeg var bekymret for at nevøen følte seg avvist, (han kontaktet meg og sa noe i den dur, lurte på hvorfor ikke min sønn svarte så hyppig og så hurtig som han ønsket det) dette er en del år siden og jeg var da mer bekymret for at nevøen virket ensom. Husk: vi visste ikke om noe diagnose da, kun at nevøen hadde en pågående adferd som var krevende og slitsom å forholde seg til, med mye krav til at min (vesentlig yngre) sønn skulle «stille opp» og være «lekekamerat». Jeg er ingen lege og kan ikke begynne å pseudo diagnostisere barn. Jeg tenkte at «noe» skurret, men det er ikke sånn at jeg da har gått rundt å tenkt at «nevøen har garantert en autisme spekter diagnose». Jeg har faktisk primært tenkt at det er mangel på veiledning fra min søster som var årsaken til adferden. Uansett: når jeg tok det opp med min søster så lo hun det bort. Hun har også tidligere sagt at hun synes det er bra at sønnen «tar plass» og ikke lar seg «pilke på nesen». 

Jeg har også tatt opp at jeg ønsker mer åpenhet. Jeg sa til henne noe slikt: « mitt barn har slitt med x og y, jeg har observert at dere kanskje også har opplevd a og b med deres sønn, jeg er her hvis du vil snakke om noe og jeg savner deg og å snakke åpent med deg».  
Svar: « Ingenting å snakke om». 
 

Dette ville være ren løgn og jeg er dårlig på å lyge. Jeg vet jo at han har en diagnose. Å begynne å «fiske» etter diagnosen som jeg vet at sønnen nylig har fått, synes jeg faktisk er dårlig stil. Hun er ikke dum og hun kommer til å bli lei seg og føle at dette blir snakket om bak ryggen hennes. Det har jeg ingen ønsker om å utsette henne for. Hvis hun vil snakke om det så er jeg her. Det vet hun fordi jeg har faktisk sagt akkurat det. 
 

 

Denne setningen synes jeg er lavmål. Jeg har ikke noe «ønske» om å bli «dumpet». Jeg lurer på om du selv har noen erfaring med komplekse familiekonflikter, der du sitter bak tastene og «rådgir» på denne måten…? 

Anonymkode: 7690b...527

Ja, jeg har erfaring fra det ja.

Men:

Men har du noen gang tenkt på at en viktig del av årsaken til at dere har kommet såpass langt i denne situasjonen er at dere begge fremstår som uvillige til å snakke direkte sammen?

Hun: «ingenting å snakke om»

Du: «det ville vært ufint av meg å ta noe direkte opp, nå er toget gått og en haug har skjedd uten at vi SNAKKER sammen».

 

Ser du den røde tråden her?

Du må jo ikke snakke om dette med henne - du opplever deg jo ferdig nå.

MIN erfaring med å være ærlig er at man ikke nødvendigvis når inn uansett. Men da trenger iallefall ikke den andre lure på, eller konstruere egne forklaringer.

For av erfaring: det skjer. «Trude unngår meg, hun liker ikke barnet vårt/hun bryr seg ikke/gidder ikke» osv. Det blir bare rot.

Si det som det er.

»Vanskelig sosialt - ønsket å finne måter å få det til på - du ville ikke snakke noe om den rosa elefanten - nå har snøballen rullet seg halvt ihjel og det greieste er å bare innse det». 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (3 minutter siden):

Ja, jeg har erfaring fra det ja.

Men:

Men har du noen gang tenkt på at en viktig del av årsaken til at dere har kommet såpass langt i denne situasjonen er at dere begge fremstår som uvillige til å snakke direkte sammen?

Hun: «ingenting å snakke om»

Du: «det ville vært ufint av meg å ta noe direkte opp, nå er toget gått og en haug har skjedd uten at vi SNAKKER sammen».

 

Ser du den røde tråden her?

Du må jo ikke snakke om dette med henne - du opplever deg jo ferdig nå.

MIN erfaring med å være ærlig er at man ikke nødvendigvis når inn uansett. Men da trenger iallefall ikke den andre lure på, eller konstruere egne forklaringer.

For av erfaring: det skjer. «Trude unngår meg, hun liker ikke barnet vårt/hun bryr seg ikke/gidder ikke» osv. Det blir bare rot.

Si det som det er.

»Vanskelig sosialt - ønsket å finne måter å få det til på - du ville ikke snakke noe om den rosa elefanten - nå har snøballen rullet seg halvt ihjel og det greieste er å bare innse det». 

På hvilken måte mener du jeg er uvillig til å snakke om det? 

Jeg ga deg jo nettopp flere eksempler på at jeg har forsøkt å snakke med henne om utfordringer,  uten at hun svarer åpent. Dette flere ganger før jeg visste om diagnosen. Jeg har ikke tenkt å prøve enda en gang for å fiske etter at hun skal oppgi diagnosen.

Hva mener du det oppnår? og : Er det åpenhet for deg? 
 

 

Anonymkode: 7690b...527

[AnonymBruker]

Hvorfor forventer mange at hele verden skal være imøtekomme for autister? Er et barn i barnehage til sønnen min som tydeligvis har en diagnose,  helt umulig i bursdagsfest hos oss og hadde ikke språk i en alder av 6 år. For oss som ikke har erfaring med autister er dette fryktelig vanskelig da de ikke hører etter og lever i sin egen boble. 

Anonymkode: cf50c...a31

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

På hvilken måte mener du jeg er uvillig til å snakke om det? 

Jeg ga deg jo nettopp flere eksempler på at jeg har forsøkt å snakke med henne om utfordringer,  uten at hun svarer åpent. Dette flere ganger før jeg visste om diagnosen. Jeg har ikke tenkt å prøve enda en gang for å fiske etter at hun skal oppgi diagnosen.

Hva mener du det oppnår? og : Er det åpenhet for deg? 
 

 

Anonymkode: 7690b...527

Jeg vet ikke helt hva du vil med denne tråden for å være ærlig. 
 

Du gjør som du vil, og dere har en veldig vanskelige måte å kommunisere på begge to er det jeg leser. 
 

Du trenger ikke aksept fra KG for å trekke deg unna 🤷‍♀️ Bare å gjøre det. 
 

Ikke alltid felles gener betyr kompatibilitet.