Foreldre til barn med autisme: opplyse familie om det, og hva forventer dere av familien/andre barn?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg ønsker gjerne svar fra foreldre til barn med autisme spekter forstyrrelse. 
 

Min søster har en sønn som har etter min og ektefelle sin oppfatning vært veldig krevende hele sitt liv. Det har vært uaktuelt å snakke med min søster om dette. Jeg nevnte noe ved ett tidspunkt men ble møtt av en stille vegg. Nå har jeg også barn, som sønnen gjerne vil leke med. Det er stor aldersforskjell på de to, og jeg har observert at mitt barn blir overkjørt gang på gang. Foreldrene har aldri irettesatt sitt eget barn som har stor taleflom, avbryter, «styrer showet» og kan fremstå ganske «høy» i perioder. Mitt barn klarte ikke selv å grensesette gutten og jeg observerte at mitt barn fremsto ofte sliten etter felles lek. Søster presset en del på for at mitt barn skulle komme på besøk, overnatte osv, samme gjorde sønnen. 
 

Relasjonen mellom søster og meg har jeg opplevd som anstengr, føler egentlig hun kun tar kontakt for at sønnen skal ha en «lekekamerat». Jeg forsøkte i en del år å bygge relasjon med henne oss søsken imellom men har gitt opp. 

Sønnen har nå fått diagnose, vi fikk vite det av andre familiemedlemmer, ikke min søster. 
 

Jeg kjenner på et sterkt ønske om å egentlig bare bryte kontakt, og føler at mitt barn har blitt sett på som ett slags «leketøy» som sønnen kunne herse med, spesielt siden foreldrene 1.) aldri ville snakke/erkjenne at deres barn har utfordringer med sosialt samspill, og 2.) de aldri korrigerte barnet sitt når barnet var «grenseløs» mot mitt barn. 
 

Tonen er «god» mellom oss, når vi først møtes, men jeg kjenner på et sinne og frustrasjon. Det var «tungt» å måtte begynne å begrense kontakt fordi jeg så at mitt barn ikke ble behandlet særlig bra og bli kontaktet av en søster som heller ikke behandler meg særlig bra, men kun tar kontakt for at min sønn skal «stille opp».

- Har jeg «rett» til å mene at dette er ugreit/dårlig håndtert ? Hva tenker dere med barn som har denne diagnosen? Jeg kan alt for lite om den til å vite hva som er «riktig» måte å håndtere ting på. 

Anonymkode: 7690b...527

[AnonymBruker]

Du burde skjerme barna dime mot å bli brukt som lekekompiser til dette barnet.

Følg magefølelsen.

Når barnet aldri blir snakket til er det ikke noe særlig for dine barn og det blir neppe bedre med årene.

Anonymkode: 09faf...333

[AnonymBruker]

Og når de aldri blir snakket til har det en tendens til å bli mer og mer kreative (les rampete) og så begynner ting å gå istykker.. noen blir dyttet osv osv..

Anonymkode: 09faf...333

[AnonymBruker]

Barnet mitt er ikke autistisk, men jeg forstår godt frustrasjonen din. Om jeg var deg ville jeg skånet mitt eget barn fra å bli behandlet slik. Det gjør noe med barnet ditt å se andre herse over seg selv, uten at voksne sier ifra. Det er ikke greit, diagnose eller ei.

Anonymkode: 20b78...d1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du burde skjerme barna dime mot å bli brukt som lekekompiser til dette barnet.

Følg magefølelsen.

Anonymkode: 09faf...333

Ja, det er hva jeg gjorde, men det var ikke med lett hjerte. Det tok faktisk litt tid å «forstå» og innse hva som foregikk. Mitt barn var selv i starten positiv til å møte søskenbarnet, selv om barnet fremsto utrolig sliten etter å ha vært sammen og ved å observere dem fremsto sønnen å «styre» hele showet og mitt barn slapp ikke til. Det skal sies at gutten er snill og grei, men forstår som sagt ikke sosiale koder og er ufattelig krevende med stor taleflom. 
 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Når barnet aldri blir snakket til er det ikke noe særlig for dine barn og det blir neppe bedre med årene.

Anonymkode: 09faf...333

Jeg leste noen her inne skrive at autister er «late bloomers» så kanskje foreldrene tenker at dette skal «gå seg til»? 
 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Barnet mitt er ikke autistisk, men jeg forstår godt frustrasjonen din. Om jeg var deg ville jeg skånet mitt eget barn fra å bli behandlet slik. Det gjør noe med barnet ditt å se andre herse over seg selv, uten at voksne sier ifra. Det er ikke greit, diagnose eller ei.

Anonymkode: 20b78...d1c

Jeg tror dette er årsaken til at jeg kjenner på en del usnakket/usagt sinne og frustrasjon.
 

Hadde min søster vært mer «ydmyk» og snakket om situasjonen, vist forståelse for at det er krevende for omgivelsen, spesielt mitt barn som også er mye yngre som da må «deale» med en langt eldre autistisk grenseløs «venn», og hun hadde vært mer «på» for å veilede og grensesette sin sønn, så hadde jeg følt det annerledes. 

Anonymkode: 7690b...527

[Millinea]

Ikke la de leke alene, de bør/må ha en voksen der til å styre leken. Barn med autisme krever ofte mye, men det skal uansett ikke gå ut over andre barn. Søskenbarnet må lære å leke av noen. Du bør sette krav til din søster at hvis de skal leke sammen så må en voksen være med dem.

[AnonymBruker]

Det beste er selvsagt åpenhet. 

 

Når det er sagt, så har jeg ett barn som sliter. Og ett familiemedlem som hele tiden har påpekt alt det negative ved mitt barn, alt som skiller det barnet fra andre barn. Alle ganger mitt barn feiler i leken. 

Når vi etterhvert fikk en diagnose, av en langt mindre alvorlig grad enn vi hadde fryktet, så har jeg fortalt det til alle -bortsett fra dette familiemedlemmet som bare ser det negative i barnet. Jeg gidder ikke forholde meg til at dette familiemedlemmer skal trumfe over å ha hatt rett. Og jeg vet at diagnosen kun fører til bekreftelse i at alt er galt med barnet. 

 

Alle andre i familien, som har sett barnet med alle sine sider, både positive og negative, de drøfter jeg derimot diagnosen med. Da disse er en hjelp for meg, og ikke en belastning. 

 

 

Kan det tenkes at din søster føler det samme? At du ser mer diagnosen enn barnet? At du ikke ser alle de positive egenskapene til barnet, men kun ser der barnet feiler? At hun er redd for at merkelappen autist vil gjøre at du tenker enda mer negativt om barnet?

 

Dersom du føler at det ikke passer deres situasjon, så kan du bare se bort fra mitt innlegg. 😊

Anonymkode: 6e5c5...5e8

[AnonymBruker]

Millinea skrev (6 minutter siden):

Ikke la de leke alene, de bør/må ha en voksen der til å styre leken. Barn med autisme krever ofte mye, men det skal uansett ikke gå ut over andre barn. Søskenbarnet må lære å leke av noen. Du bør sette krav til din søster at hvis de skal leke sammen så må en voksen være med dem.

Dette er nærmest umulig ettersom min søster ikke vil snakke om at det er noen problem og det ville vært veldig kunstig å kreve at hun skal sitte å overvåke dem nå da de er blitt så store. Mitt barn er nå tenåring og søskenbarnet er voksne men bor enda hjemme. Mitt barn svarer selv på forespørsel om å møtes på en hyggelig måte, men avviser. 

 

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det beste er selvsagt åpenhet. 

 

Når det er sagt, så har jeg ett barn som sliter. Og ett familiemedlem som hele tiden har påpekt alt det negative ved mitt barn, alt som skiller det barnet fra andre barn. Alle ganger mitt barn feiler i leken. 

Når vi etterhvert fikk en diagnose, av en langt mindre alvorlig grad enn vi hadde fryktet, så har jeg fortalt det til alle -bortsett fra dette familiemedlemmet som bare ser det negative i barnet. Jeg gidder ikke forholde meg til at dette familiemedlemmer skal trumfe over å ha hatt rett. Og jeg vet at diagnosen kun fører til bekreftelse i at alt er galt med barnet. 

 

Alle andre i familien, som har sett barnet med alle sine sider, både positive og negative, de drøfter jeg derimot diagnosen med. Da disse er en hjelp for meg, og ikke en belastning. 

Anonymkode: 6e5c5...5e8

Det er vanskelig for meg å svare på, men jeg har aldri gått rundt å snakket ned sønnen eller «konfrontert» min søster mange ganger.

Tvert imot har jeg tidligere forsøkt å «leve opp» til forventninger om at søskenbarna skulle ha kontakt med hverandre og vært imøtekommende. Jeg forsøkte også å fikse noe som ville medført at sønnen og mitt barn kunne gjøre en aktivitet sammen (ønsker ikke gå i detaljer for da blir det gjenkjennbart) -men det innebar at jeg fikk noe info fra min søster eller sønnen selv for å få det til. Da omtalte sønnen meg som «slitsom» og «masete» til mitt barn ( At jeg ble snakket ned provoserte mitt barn).. For det er også ett trekk til sønnen, det «vet best» og kan være til tider litt nedlatende, gi «kommando» om hva man skal gjøre osv.

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Kan det tenkes at din søster føler det samme? At du ser mer diagnosen enn barnet? At du ikke ser alle de positive egenskapene til barnet, men kun ser der barnet feiler? At hun er redd for at merkelappen autist vil gjøre at du tenker enda mer negativt om barnet?

Anonymkode: 6e5c5...5e8

Det kan godt være at de frykter «merkelappen autist» men når det åpenlyst er så mye med barnet sin adferd som skurrer, er det ikke da bedre å være åpen om det?
 

Jeg ser du skrev at du ikke ville gi ditt familiemedlem anledning til å «trumfe» - tror du det er hva vedkommende hadde gjort?

Og: har du grensesatt/korrigert de «negative» sidene ved ditt barn? 

Anonymkode: 7690b...527

[AnonymBruker]

Ønsker barnet ditt å leke med hen da? Om ikke, så kan du bare si «nei, Ola ønsker ikke å leke», eller «Ola syns Per er litt X, og ønsker ikke overnatting». Det må hun respektere. Om hun ikke respekterer det, så hadde jeg trukket meg stille og rolig tilbake. Da er ikke antennene hennes riktig skrudd sammen. 

Anonymkode: f5b74...28c

[AnonymBruker]

Ser nå at det snakk om ungdommer. Da tenker jeg gutten din kan gi tydelig beskjed selv. «Nei, jeg ønsker ikke å henge med deg», «Det passer ikke» og bruke laaaang tid på å svare på mld. Da går «vennskapet» greit over av seg selv.  
 

Det er ca umulig å grensesette en autist, de er skrudd sammen på en annen måte. 

Anonymkode: f5b74...28c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg ser du skrev at du ikke ville gi ditt familiemedlem anledning til å «trumfe» - tror du det er hva vedkommende hadde gjort?

Og: har du grensesatt/korrigert de «negative» sidene ved ditt barn? 

Anonymkode: 7690b...527

Det er definitivt det mitt familiemedlem ville gjort. (Så vi har kuttet vedkommende helt ut). 

 

Når man har barn som er utenfor normalen så korrigerer man 10.000 ganger mer enn man gjør med et normalt barn. Før man selv innser at barnet skiller seg ut, så korrigerer man og korrigerer man helt til man nesten ødelegger barnet. Barnet kan ikke forstå normalen, og som foreldre så tar det tid før man innser at det ikke er oppdragelsen som svikter. 

Og så må man finne en ny normal. Man må rett og slett tåle mer unormal oppførsel av det unormale barnet. Man korrigerer de verste tinga, men veldig mye må man la ligge. 

Et unormalt barn kan ikke leve opp til en normal standard. Det vil aldri passe i boksen, selv om vi foreldre hadde korrigert barnet ihjel. Hadde vi klart å trykke barnet inn i boksen, hadde det jo ikke vært unormalt... 

Anonymkode: 6e5c5...5e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

 

Når man har barn som er utenfor normalen så korrigerer man 10.000 ganger mer enn man gjør med et normalt barn. Før man selv innser at barnet skiller seg ut, så korrigerer man og korrigerer man helt til man nesten ødelegger barnet. Barnet kan ikke forstå normalen, og som foreldre så tar det tid før man innser at det ikke er oppdragelsen som svikter. 

Og så må man finne en ny normal. Man må rett og slett tåle mer unormal oppførsel av det unormale barnet. Man korrigerer de verste tinga, men veldig mye må man la ligge. 

Et unormalt barn kan ikke leve opp til en normal standard. Det vil aldri passe i boksen, selv om vi foreldre hadde korrigert barnet ihjel. Hadde vi klart å trykke barnet inn i boksen, hadde det jo ikke vært unormalt... 

Anonymkode: 6e5c5...5e8

Okei. Så familiemedlemmet du viser til har sett dere korrigere barnet sin «negative» adferd?

Jeg spør bare fordi vi ser jo ikke at foreldrene korrigerer, så den «oppmerksomheten» vi eventuelt gir den negative oppførselen består jo av at vi må veilede/begrense barnet, med foreldrene tilstedet som ikke gjør dette selv.
 

Så min tanke var at hvis familiemedlemmet ditt ser uheldig  adferd i ditt barn du selv ikke ser ut til å se eller fange, (fordi du korrigerer ikke/reagerer ikke) -  så kan det være årsaken til at vedkommende «fokuserer» på det negative; fordi dere foreldre virker ikke å se det selv..? 

Anonymkode: 7690b...527

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ja, det er hva jeg gjorde, men det var ikke med lett hjerte. Det tok faktisk litt tid å «forstå» og innse hva som foregikk. Mitt barn var selv i starten positiv til å møte søskenbarnet, selv om barnet fremsto utrolig sliten etter å ha vært sammen og ved å observere dem fremsto sønnen å «styre» hele showet og mitt barn slapp ikke til. Det skal sies at gutten er snill og grei, men forstår som sagt ikke sosiale koder og er ufattelig krevende med stor taleflom. 
 

Jeg leste noen her inne skrive at autister er «late bloomers» så kanskje foreldrene tenker at dette skal «gå seg til»? 
 

Jeg tror dette er årsaken til at jeg kjenner på en del usnakket/usagt sinne og frustrasjon.
 

Hadde min søster vært mer «ydmyk» og snakket om situasjonen, vist forståelse for at det er krevende for omgivelsen, spesielt mitt barn som også er mye yngre som da må «deale» med en langt eldre autistisk grenseløs «venn», og hun hadde vært mer «på» for å veilede og grensesette sin sønn, så hadde jeg følt det annerledes. 

Anonymkode: 7690b...527

Jeg tenker det er to sider her:

Du har lite innsikt i autisme og forståelse for det. Og du virker ikke villig til å tilrettelegge for noe positivt mellom barna selv - nei, du vil kutte kontakt? 🤷‍♀️ På grunn av et barn? 

Hva med å skille mellom de to tingene?

Så skjønner jeg jo problemet om søster ikke nevner noe og virker helt åndsfraværende. Men husk på: autisme er arvelig som oftest. Så dette kommer fra noen av dere. 
 

Husk at det kunne vært ditt barn, og som noen her sier: du kan ikke korrigere mennesker sjutusen ganger i døgnet, da ødelegger du dem. 
 

Du kunne jo snudd på det:

»Ikke godt forhold til søster, men jeg skal være en OK tante. Hjemmebesøk funker ikke og ungen skravler non stop. La oss gå på kino/i en park/svømmehallen sammen= alle er fornøyde». 🤷‍♀️

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (3 timer siden):

Jeg tenker det er to sider her:

Du har lite innsikt i autisme og forståelse for det.

Opplys meg gjerne om hva du tenker jeg trenger innsikt i, det er derfor jeg opprettet tråden. Jeg har lest en del og har noe kjennskap via arbeid (helsepersonell) men vil gjerne lære mer. Derfor jeg laget tråden.

AprilLudgate skrev (3 timer siden):

JOg du virker ikke villig til å tilrettelegge for noe positivt mellom barna selv - nei, du vil kutte kontakt? 🤷‍♀️ På grunn av et barn? 

🤷‍♀️

Jeg skjønner at du ikke har lest hele tråden fordi jeg har forklart at jeg var imøtekommende og la til rette men ble beskrevet som «masete» og «slitsom» av det autistiske barnet når jeg gjorde dette.
 

Jeg begynte å begrense kontakt når mitt eget barn fremsto utslitt etter å ha overnattet hos søskenbarnet og min søster.
 

Jeg har også hatt gutten på overnatting her med mitt barn og oppdaget at nevøen klarte ikke sovne. Jeg måtte til slutt legge mitt barn og nevøen i min seng og ligge ved siden av dem, for å gjentatte ganger be nevøen legge seg ned og sove, da han ikke falt til ro av seg selv.
 

Han satte seg opp mange ganger i løpet av natta og snakket. fremsto «høy»..

Dette var også årsaken til at jeg begrenser overnatting hos min søster: mitt barn kom hjem helt grå i ansiktet og fortalte at det ikke hadde sovet hele natten selv om han gjentatte ganger ba søskenbarnet om å få sove.
 

Jeg tenkte at å prøve å ha overnattingen her hos meg for å se om jeg klarte å ivareta nevøen og mitt barn ville fungere bedre. Det fremfor veldig usannsynlig at min søster ikke allerede visste om dette. Min sønn er også tydelig på at han nærmest tryglet om å få sove på sist overnatting og at de «døgnet» selv om han overhodet ikke ønsket det, og at min søster kom inn tidlig om morgenen (6-7 tiden) for å putte begge guttene i sin seng og mitt barn fikk endelig noen timer søvn før det ble hentet…

AprilLudgate skrev (4 timer siden):

Så skjønner jeg jo problemet om søster ikke nevner noe og virker helt åndsfraværende. Men husk på: autisme er arvelig som oftest. Så dette kommer fra noen av dere. 
 

Min søster har neppe en autisme diagnose.. i så fall må det være i særdeles moderat grad. Hun er «vellykket» på absolutt alle plan og kan å lese sosiale koder veldig godt. Hun har høyere utdanning, særdeles godt lønnet jobb og er den typen som holder taler i brullyp, er toastmaster i selskap og får alle til å føle seg vel, om hun ønsker det. Hun klarer også fint å avvise, fryse ut og «manipulere» mennesker om det er hva hun går inn for…

AprilLudgate skrev (4 timer siden):

Husk at det kunne vært ditt barn, og som noen her sier: du kan ikke korrigere mennesker sjutusen ganger i døgnet, da ødelegger du dem. 

Jeg har selv ett barn som har sosiale utfordringer (men ingen autisme diagnose) og jeg er veldig opptatt av å veilede og også irettesette ved behov, om dette barnet tråkker over i forhold til andre barn og omgivelsene. Jeg er tilhenger av å tro at min jobb er faktisk å både styrke barnet men også lære barnet å bli likt av flere enn bare meg selv og barnefar.
 

 

AprilLudgate skrev (4 timer siden):

Du kunne jo snudd på det:

»Ikke godt forhold til søster, men jeg skal være en OK tante. Hjemmebesøk funker ikke og ungen skravler non stop. La oss gå på kino/i en park/svømmehallen sammen= alle er fornøyde». 🤷‍♀️

Jeg har som sagt tatt initiativ til dette tidligere men problemet er altså at barnet er nå en ung voksen som dominerer så fullstendig at det er særdeles krevende å være sammen med. (Som nevnt over) 

Jeg må også bare innrømme at med mine egne barn, full jobb, og mitt eget liv så har jeg simpelten ikke ressurser til å gjøre det du beskriver og ikke mener jeg det er min oppgave heller, da det vil være fullstendig selvutslettende mot mine barn og meg selv som blir «spist levende» av dette søskenbarnet. Min søster har kuttet kontakt med besteforeldre fordi de gjorde det du sier men de grensesatte barnet hennes, og det tolererte hun ikke. 
 

Jeg føler at du går mye til angrep på meg men du har vel ikke lest alle mine svar i tråden? Det hadde jeg satt pris på om du kunne gjøre før du «skyter» meg ned.. 

Anonymkode: 7690b...527

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Opplys meg gjerne om hva du tenker jeg trenger innsikt i, det er derfor jeg opprettet tråden. Jeg har lest en del og har noe kjennskap via arbeid (helsepersonell) men vil gjerne lære mer. Derfor jeg laget tråden.

Jeg skjønner at du ikke har lest hele tråden fordi jeg har forklart at jeg var imøtekommende og la til rette men ble beskrevet som «masete» og «slitsom» av det autistiske barnet når jeg gjorde dette.
 

Jeg begynte å begrense kontakt når mitt eget barn fremsto utslitt etter å ha overnattet hos søskenbarnet og min søster.
 

Jeg har også hatt gutten på overnatting her med mitt barn og oppdaget at nevøen klarte ikke sovne. Jeg måtte til slutt legge mitt barn og nevøen i min seng og ligge ved siden av dem, for å gjentatte ganger be nevøen legge seg ned og sove, da han ikke falt til ro av seg selv.
 

Han satte seg opp mange ganger i løpet av natta og snakket. fremsto «høy»..

Dette var også årsaken til at jeg begrenser overnatting hos min søster: mitt barn kom hjem helt grå i ansiktet og fortalte at det ikke hadde sovet hele natten selv om han gjentatte ganger ba søskenbarnet om å få sove.
 

Jeg tenkte at å prøve å ha overnattingen her hos meg for å se om jeg klarte å ivareta nevøen og mitt barn ville fungere bedre. Det fremfor veldig usannsynlig at min søster ikke allerede visste om dette. Min sønn er også tydelig på at han nærmest tryglet om å få sove på sist overnatting og at de «døgnet» selv om han overhodet ikke ønsket det, og at min søster kom inn tidlig om morgenen (6-7 tiden) for å putte begge guttene i sin seng og mitt barn fikk endelig noen timer søvn før det ble hentet…

Min søster har neppe en autisme diagnose.. i så fall må det være i særdeles moderat grad. Hun er «vellykket» på absolutt alle plan og kan å lese sosiale koder veldig godt. Hun har høyere utdanning, særdeles godt lønnet jobb og er den typen som holder taler i brullyp, er toastmaster i selskap og får alle til å føle seg vel, om hun ønsker det. Hun klarer også fint å avvise, fryse ut og «manipulere» mennesker om det er hva hun går inn for…

Jeg har selv ett barn som har sosiale utfordringer (men ingen autisme diagnose) og jeg er veldig opptatt av å veilede og også irettesette ved behov, om dette barnet tråkker over i forhold til andre barn og omgivelsene. Jeg er tilhenger av å tro at min jobb er faktisk å både styrke barnet men også lære barnet å bli likt av flere enn bare meg selv og barnefar.
 

 

Jeg har som sagt tatt initiativ til dette tidligere men problemet er altså at barnet er nå en ung voksen som dominerer så fullstendig at det er særdeles krevende å være sammen med. (Som nevnt over) 

Jeg må også bare innrømme at med mine egne barn, full jobb, og mitt eget liv så har jeg simpelten ikke ressurser til å gjøre det du beskriver og ikke mener jeg det er min oppgave heller, da det vil være fullstendig selvutslettende mot mine barn og meg selv som blir «spist levende» av dette søskenbarnet. Min søster har kuttet kontakt med besteforeldre fordi de gjorde det du sier men de grensesatte barnet hennes, og det tolererte hun ikke. 
 

Jeg føler at du går mye til angrep på meg men du har vel ikke lest alle mine svar i tråden? Det hadde jeg satt pris på om du kunne gjøre før du «skyter» meg ned.. 

Anonymkode: 7690b...527

Joda, jeg har lest.

Hadde ikke invitert selv spesifikt til overnatting om ikke forelderen er med - det trenger du jo ikke?

Jeg foreslo:

Går det an å finne aktiviteter som fungerer?

Er det INGENTING som kan gå OK? 

[AnonymBruker]

En tenåring og en voksen autist, og du sier de "leker sammen"? Det høres jo merkelig ut. Hva leker en tenåring?

Han er dessuten gammel nok til å bestemme hvem han vil omgås, og din søster kan ikke bestemme dette og "bruke" han som sin sønns eneste omgangsvenn. Det er vanlig at autister ikke har venner, rett og slett fordi de ofte ikke forstår sosiale koder, det er noe "off" med dem som andre merker ofte, og de ender opp uten venner etter hvert som de blir eldre.

Du blir nesten nødt til å si det som det er til din søster, at det går ikke lenger, og at sønnen hennes herser for mye til at din sønn orker å omgås han mer. 

 

Anonymkode: a0abf...fc5

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (2 timer siden):

Joda, jeg har lest.

Hadde ikke invitert selv spesifikt til overnatting om ikke forelderen er med - det trenger du jo ikke?

Jeg foreslo:

Går det an å finne aktiviteter som fungerer?

Er det INGENTING som kan gå OK? 

Du bommer litt på hva jeg spør om. Jeg er ikke ute etter å øke kontakten med min søster eller hennes sønn.
Det toget er gått for lenge siden. Jeg skriver spesifikk at jeg vurderer å kutte kontakt, og jeg kjenner på frustrasjon og sinne mot min søster over den behandlingen meg og mine har opplevd. Og før du skal ut å kritisere meg igjen: jeg klarer fint å skille mellom min søster og hennes sønn. Jeg har faktisk mer kontakt med sønnen da han tar kontakt via sosiale media med meg og dette imøtekommer jeg bekreftende uten at jeg har noen planer om å bygge videre på den relasjonen. 

Dette skriver jeg i HI: 

AnonymBruker skrev (På 13.8.2023 den 9.30):

Jeg kjenner på et sterkt ønske om å egentlig bare bryte kontakt, og føler at mitt barn har blitt sett på som ett slags «leketøy» som sønnen kunne herse med, spesielt siden foreldrene 1.) aldri ville snakke/erkjenne at deres barn har utfordringer med sosialt samspill, og 2.) de aldri korrigerte barnet sitt når barnet var «grenseløs» mot mitt barn. 
 

Tonen er «god» mellom oss, når vi først møtes, men jeg kjenner på et sinne og frustrasjon. Det var «tungt» å måtte begynne å begrense kontakt fordi jeg så at mitt barn ikke ble behandlet særlig bra og bli kontaktet av en søster som heller ikke behandler meg særlig bra, men kun tar kontakt for at min sønn skal «stille opp».

- Har jeg «rett» til å mene at dette er ugreit/dårlig håndtert ? Hva tenker dere med barn som har denne diagnosen? Jeg kan alt for lite om den til å vite hva som er «riktig» måte å håndtere ting på. 

Anonymkode: 7690b...527

Jeg lurer altså på om det er normalt og greit av foreldre til barn med denne diagnosen å oppføre seg slik vi har opplevd. Jeg er ute etter å bearbeide min egen sorg og mine egne følelser. 
 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

En tenåring og en voksen autist, og du sier de "leker sammen"? Det høres jo merkelig ut. Hva leker en tenåring?

Anonymkode: a0abf...fc5

Ja jeg forstår det, enkelt sagt har jo relasjonen dem i mellom vart fra mitt barn kanskje var rundt fem,seks år, til nå, hvor mitt barn nå er stor. Når jeg har brukt begrepet «leke» kan det referere til hendelser tilbake i tid, er det snakk om nyere tid skulle jeg heller brukt begrepet «møtes» eller «være sammen».

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han er dessuten gammel nok til å bestemme hvem han vil omgås, og din søster kan ikke bestemme dette og "bruke" han som sin sønns eneste omgangsvenn. Det er vanlig at autister ikke har venner, rett og slett fordi de ofte ikke forstår sosiale koder, det er noe "off" med dem som andre merker ofte, og de ender opp uten venner etter hvert som de blir eldre.

Du blir nesten nødt til å si det som det er til din søster, at det går ikke lenger, og at sønnen hennes herser for mye til at din sønn orker å omgås han mer. 

Anonymkode: a0abf...fc5

Jeg var ikke klar over at det er vanlig at autister ikke har venner. Slike ting er nytt for meg og det er litt slike ting jeg synes er fint og greit å vite. Jeg opplever at vi som familie blir primært kontaktet av min søster for at hennes sønn altså skal ha «noen». I mange år forsøkte jeg å imøtekomme dette helt til jeg så at mitt barn ikke hadde det bra. Siden min søster tåler dårlig noen som helst kritikk eller negative tilbakemeldinger kommer jeg aldri til å direkte si noe om min sønn sine følelser for søskenbarnet. Det vil ikke være noen forståelse for det. Jeg tror personlig at hvis min søster og ektefelle hadde veiledet deres sønn i å ta mer hensyn, gi plass til den andre og grensesatt i sosiale kontekster så kunne det kanskje vært en sjanse for at en relasjon var aktuell, men nå er han så stor at det toget er gått for lenge siden. Det er kanskje dette jeg kjenner på en sorg og frustrasjon over: Hadde det vært mer åpenhet og kanskje mer felles forståelse av situasjonen fremfor det jeg opplever som «glatte over» eller «fasade» så hadde det vært en helt annen situasjon. Her har vi risikert å få kritikk/olme blikk/ stygge kommentarer om vi skulle bare finne på å sette en grense mot gutten, også viser det seg altså at det er en diagnose i bunn (som min søster enda ikke har informert meg om, ergo det skal lates som om ting er noe annet enn hva de faktisk er…) 

Anonymkode: 7690b...527

[AnonymBruker]

TS, det er sent og jeg er for trøtt til å skrive et langt svar, men jeg føler jeg kan gjenkjenne det «stedet» du befinner deg i i  relasjonen til din søster: Du har fått NOK, og ikke bare det; du begynner langsomt å innse du faktisk fikk NOK for lenge, lenge siden.  

Anonymkode: 6e507...cbc

[AnonymBruker]

Kan dere ikke bare møtes i bursdager? (og på kafè/restaurant om det ikke blir for vanskelig med diagnosen)

Også holder du det til kun det.

De trenger ikke å være alene sammen lenger.

Ikke noe galt med å sette barnet ditt først.

Anonymkode: 407ce...80f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.8.2023 den 10.54):

Ser nå at det snakk om ungdommer. Da tenker jeg gutten din kan gi tydelig beskjed selv. «Nei, jeg ønsker ikke å henge med deg», «Det passer ikke» og bruke laaaang tid på å svare på mld. Da går «vennskapet» greit over av seg selv.  
 

Det er ca umulig å grensesette en autist, de er skrudd sammen på en annen måte. 

Anonymkode: f5b74...28c

Jeg har ikke svart deg ser jeg. Takk for info om grensesetting av autister. Jeg vet ikke om dette kan forklare tilnærmingen de har tatt til sønnen, uansett synes jeg det er merkelig å ikke være åpen med omgivelsene, slik at omgivelsene forstår. 
 

Når det gjelder ditt første poeng så er dette hva som har skjedd, men det føles veldig unaturlig for meg å «holde på» sånn og å måtte snakke med barnet mitt om at du kan bare la være å svare, du trenger ikke møte opp, osv. Jeg føler egentlig at jeg «lærer» barnet mitt «noe galt». Samtidig opplever jeg at siden det er så lite åpenhet og relasjonen blir enveis, så har jeg ingen andre bedre løsninger. Men det er godt å lese at flere foreslår det, da føles det mer «greit» at dette er løsningen vi har landet på. 
 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kan dere ikke bare møtes i bursdager? (og på kafè/restaurant om det ikke blir for vanskelig med diagnosen)

Også holder du det til kun det.

De trenger ikke å være alene sammen lenger.

Ikke noe galt med å sette barnet ditt først.

Anonymkode: 407ce...80f

Tusen takk ❤️

Mitt barn vil egentlig ikke møtes overhodet. Noe jeg forstår da det har vært ganske mange dårlige erfaringer for mitt barn. Det er kanskje sorgen over at relasjonen har blitt slik jeg synes er tung og trist. Og at dette kunne vært forebygget om vi hadde hatt mer åpenhet og bittelitt forståelse fra min søster i at min sønn må også bli ivaretatt om relasjonen skal være bra mellom dem. En 7 åring kan ikke være «støttekontakt» for en autistisk 13 åring. Vi hadde ingen diagnose da, og det var som sagt ikke mulig å snakke med min søster om utfordringer i relasjonen mellom de to som vi i ettertid kan knytte til diagnosen. Dette var vanskelig p stå i, Kombinert med forventningen om at de skulle være sammen på hennes sønn sine premisser. 

Jeg har begynt å takke nei til mye. Vi har sluttet helt å invitere. 

Anonymkode: 7690b...527