Hvordan ikke la fortiden påvirke nuet ( dere med cptsd)

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne som har gjennomgått mye. Må si at relativt sett selvfølgelig, de fleste som hører min historie blir sjokkert på et vis fordi jeg er en kvinne med god utdannelse og jobb og de fleste vil anta bare at jeg på lik linje med andre i samme situasjon fikk alt servert på et gullfat.

Nå er det ikke slik at jeg mener jeg har det nødvendigvis verre enn andre, men jeg er en av de seigere personer, som står i, med en ganske tung historie i bakgrunnen, fra oppveksten, som ingen vet om.

Det er ganske tøft til tider. Spesielt det sosiale. Det hender ofte at mennesker sier ting som trigger meg veldig for eksempel rundt lunsj- bordet og da er det vanskelig å sitte der som en voks statue og ikke la seg bli påvirket av det som blir sagt. Det hender at jeg tenker at "jeg er på feil plass", eller " jeg er for ødelagt" for å holde på med jobben jeg har. Har cptsd. Det er kun overlevelsestrangen som holder meg fra å gi opp. 

Mitt spørsmål går til de som har tungt bakgrunn og kanskje ptsd og som har vært seige. Hvordan holder dere dere fra å fullstendig kollapse? Hva gjør dere når dere blir trigget? Hvordan holder dere tanker som " jeg er for ødelagt" borte ? Hvem på jobb vet at dere har PTSD?  Hvordan holder dere fokuset på det faglige når du blir trigget, hvilke hjelpemidler har fungert for dere? 

Jeg har flere i min omgangskrets, som er uføretrygdet som er fornøyd med livet. Det virker som mange er overrasket over at jeg kom så langt...nå har jeg kommet så langt at jeg ikke har lyst til å gi opp og bli uføretrygdet selv om jeg skulle få det anbefalt. Hva ville vitsen med all arbeidet jeg har gjort vært da og hvorfor ville jeg frivillig velge å gå til mindre enn halve inntekta? Men jeg er mentalt sliten og lei av triggere. 

 

Anonymkode: 8eabc...090

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg er en kvinne som har gjennomgått mye. Må si at relativt sett selvfølgelig, de fleste som hører min historie blir sjokkert på et vis fordi jeg er en kvinne med god utdannelse og jobb og de fleste vil anta bare at jeg på lik linje med andre i samme situasjon fikk alt servert på et gullfat.

Nå er det ikke slik at jeg mener jeg har det nødvendigvis verre enn andre, men jeg er en av de seigere personer, som står i, med en ganske tung historie i bakgrunnen, fra oppveksten, som ingen vet om.

Det er ganske tøft til tider. Spesielt det sosiale. Det hender ofte at mennesker sier ting som trigger meg veldig for eksempel rundt lunsj- bordet og da er det vanskelig å sitte der som en voks statue og ikke la seg bli påvirket av det som blir sagt. Det hender at jeg tenker at "jeg er på feil plass", eller " jeg er for ødelagt" for å holde på med jobben jeg har. Har cptsd. Det er kun overlevelsestrangen som holder meg fra å gi opp. 

Mitt spørsmål går til de som har tungt bakgrunn og kanskje ptsd og som har vært seige. Hvordan holder dere dere fra å fullstendig kollapse? Hva gjør dere når dere blir trigget? Hvordan holder dere tanker som " jeg er for ødelagt" borte ? Hvem på jobb vet at dere har PTSD?  Hvordan holder dere fokuset på det faglige når du blir trigget, hvilke hjelpemidler har fungert for dere? 

Jeg har flere i min omgangskrets, som er uføretrygdet som er fornøyd med livet. Det virker som mange er overrasket over at jeg kom så langt...nå har jeg kommet så langt at jeg ikke har lyst til å gi opp og bli uføretrygdet selv om jeg skulle få det anbefalt. Hva ville vitsen med all arbeidet jeg har gjort vært da og hvorfor ville jeg frivillig velge å gå til mindre enn halve inntekta? Men jeg er mentalt sliten og lei av triggere. 

 

Anonymkode: 8eabc...090

Samme som deg. Er 40 år og snart utslitt men syns det er ille å gi opp og miste mye inntekt og mestringsgrunnlag. Aner ikke hva vi bør gjøre. Jeg her prøvd terapi og det er ikke mer å hente der. Har ikke så mye triggere, er bare totalt kjørt etter å forstrekke meg i årevis og føler meg ødelagt som deg

Anonymkode: 31416...e23

[AnonymBruker]

Jeg gjorde som deg, nektet og hold stand. Så en dag bare brakk jeg sammen, jeg ble syk og sengeliggende, og uten noe å holde meg opptatt med så ble jeg tatt igjen av fortiden og slått ut. En enkel influensa gjorde at jeg aldri mer kom tilbake til livet på samme måte, og det tok meg 10år å få et "godt" liv. Jeg var 27 når det skjedde. 

Nå er jeg i 30 årene og har det greit. Jeg kan si jeg har et godt liv, jeg har mye bagasje. Jeg vokste opp med noen som i dag hadde fått en diagnose som tilsvarer psykopat, og jeg vil alltid ha det med meg, men har også kjempet hardt for å ha en plass i eget liv endelig. 

Anonymkode: f4cbb...bf5

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Har også kompleks ptsd. Det er veldig vonde følelser å stå i! Går du til behandling?

Det du beskriver er vel egentlig noe av det vanskeligste med å ha denne diagnosen, synes jeg. Denne følelsen av å være mislykket og ødelagt, en slags gjennomsyrende selvforakt som i alle fall for min del ofte ledsages av masse automatiske negative tanker. 

Det jeg gjør: Jeg går til psykolog og psykomotorisk fysioterapeut. Jeg jobber med å akseptere meg selv som jeg er. Jeg har laget meg en automatisk regle jeg starter som motvekt når tankene kommer, og kombinerer det gjerne med bevegelse om det er mulig. 

Jeg synes selv at jeg fungerer dårlig på jobb etter at jeg ble retraumatisert, og har hatt lange perioder med sykemelding. Jeg får ingen tilpasninger på jobb, selv om «alle» vet at jeg har ptsd. Jeg vet ikke hva jeg kan be om, OG mest sannsynlig hadde jeg uansett ikke fått det. 

Jeg synes det er vanskelig å ikke bli personlig på jobb, men har nå innsett at ingen der bryr seg om meg, så nå skal jeg bare unngå alt privat og personlig snakk, gjøre jobben min og gå hjem. Som du skjønner forsøker jeg hovedsakelig å ignorere triggere og late som ingenting, som er en usunn strategi… og jeg er også veldig sliten og tenker på uføretrygd, som jeg IKKE ønsker. 

Håper andre har gode tips i tråden! Men kanskje det hjelper å vite at akkurat nå, et annet sted i Norge, går Anne rundt og kjenner på de samme følelsene som du? Det hjelper i alle fall for meg. For da er det lettere å tenke at det ikke er MEG, men sykdommen som er problemet. 

Anne 🫶

Anonymkode: 06535...05b

[AnonymBruker]

Mindfullness, konkrete planer for hva jeg gjør når ting blir vanskelig. Mestringsstrategier og trøste-strategier.

Hvis jeg greier å bryte opp å gå en tur i skogen f eks, greier jeg å snu ting. Å begynne med husarbeid/hobby kan være noe annet. Dra til en venn eller familiemedlem, eller noen ganger en mer perifer venn (da er det lettere å ta meg litt sammen, som gir pusterom til p mestre senere). 

Er det mer ille ute kan planen være å dra på butikken og kjøpe is, krølle meg under dyna og se på noe hyggelig på tv(har go to serier og filmer som får meg til å føle godt), og dette med god samvittighet ! «når jeg har det sånn her skal jeg gjøre dette for å være god mot meg selv». Eller så har jeg en venn som ofte kan hive seg rundt på spontane ting hvis jeg trenger det, dra ut å spise, reise til en plass å bade eller lignende. 
 

for meg handler det om å komme over kneika der og da. Når trykket letter blir alt lettere og jeg kan jobbe med mindfullness og struktur i hverdagen som jeg trenger for at ikke uventede ting skal tipp. F eks legge frem klær og utstyr u forkant, ha matplan, plan for når husarbeid skal gjøres og plan for sosiale ting for å ha noe å glede meg til. 
 

akutt i situasjoner som du beskriver kan jeg mentalt hente frem en plan/strategi som jeg tror vil trøste meg når arbeidsdagen er over, mens jeg her og nå fokuserer på min pust, uroen i kroppen og forsøker å la uroen rolig skylde over meg innvendig. Tanker jeg henter frem er «der er den følelsen igjen(med mild stemme), den skal få rote litt rundt i kroppen min, nå kjenner jeg det i brystet, det går fint, sånn kjennes det.» anbefaler det å sjekke ut uro-skolen, og mindfullness. Utrolig nyttig. 
 

Alt du har fått til i livet er godt, du har greie p skape så mye bra for deg selv ! Det skal du være stolt over og rose seg selv for. Og la deg selv få fortsette å ha. Hverken fortid eller folk i nåtid skal få ta fra deg det du har greid å bygge opp. Heia deg !

Anonymkode: adc47...d32

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Har også kompleks ptsd. Det er veldig vonde følelser å stå i! Går du til behandling?

Det du beskriver er vel egentlig noe av det vanskeligste med å ha denne diagnosen, synes jeg. Denne følelsen av å være mislykket og ødelagt, en slags gjennomsyrende selvforakt som i alle fall for min del ofte ledsages av masse automatiske negative tanker. 

Det jeg gjør: Jeg går til psykolog og psykomotorisk fysioterapeut. Jeg jobber med å akseptere meg selv som jeg er. Jeg har laget meg en automatisk regle jeg starter som motvekt når tankene kommer, og kombinerer det gjerne med bevegelse om det er mulig. 

Jeg synes selv at jeg fungerer dårlig på jobb etter at jeg ble retraumatisert, og har hatt lange perioder med sykemelding. Jeg får ingen tilpasninger på jobb, selv om «alle» vet at jeg har ptsd. Jeg vet ikke hva jeg kan be om, OG mest sannsynlig hadde jeg uansett ikke fått det. 

Jeg synes det er vanskelig å ikke bli personlig på jobb, men har nå innsett at ingen der bryr seg om meg, så nå skal jeg bare unngå alt privat og personlig snakk, gjøre jobben min og gå hjem. Som du skjønner forsøker jeg hovedsakelig å ignorere triggere og late som ingenting, som er en usunn strategi… og jeg er også veldig sliten og tenker på uføretrygd, som jeg IKKE ønsker. 

Håper andre har gode tips i tråden! Men kanskje det hjelper å vite at akkurat nå, et annet sted i Norge, går Anne rundt og kjenner på de samme følelsene som du? Det hjelper i alle fall for meg. For da er det lettere å tenke at det ikke er MEG, men sykdommen som er problemet. 

Anne 🫶

Anonymkode: 06535...05b

Det hjelper mye Anne. Kjenner meg igjen i alt du skriver. Et av mine hoved problemer på det sosiale er at jeg blir så handlingslammet når jeg trigges, jeg aner ikke hvordan jeg skal reagere, slik at jeg ofte bare blir stille, biter meg i tungen og blir distrahert eller går. Alternativet er å bli for personlig. Begge oppleves som pussig atferd. Av og til skulle jeg ønske jeg kunne fortelle i drt minste noen, hvor skoen trykker ( diagnosen), men har fått det sterkt frarådet fra flere hold. 

 

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Mindfullness, konkrete planer for hva jeg gjør når ting blir vanskelig. Mestringsstrategier og trøste-strategier.

Hvis jeg greier å bryte opp å gå en tur i skogen f eks, greier jeg å snu ting. Å begynne med husarbeid/hobby kan være noe annet. Dra til en venn eller familiemedlem, eller noen ganger en mer perifer venn (da er det lettere å ta meg litt sammen, som gir pusterom til p mestre senere). 

Er det mer ille ute kan planen være å dra på butikken og kjøpe is, krølle meg under dyna og se på noe hyggelig på tv(har go to serier og filmer som får meg til å føle godt), og dette med god samvittighet ! «når jeg har det sånn her skal jeg gjøre dette for å være god mot meg selv». Eller så har jeg en venn som ofte kan hive seg rundt på spontane ting hvis jeg trenger det, dra ut å spise, reise til en plass å bade eller lignende. 
 

for meg handler det om å komme over kneika der og da. Når trykket letter blir alt lettere og jeg kan jobbe med mindfullness og struktur i hverdagen som jeg trenger for at ikke uventede ting skal tipp. F eks legge frem klær og utstyr u forkant, ha matplan, plan for når husarbeid skal gjøres og plan for sosiale ting for å ha noe å glede meg til. 
 

akutt i situasjoner som du beskriver kan jeg mentalt hente frem en plan/strategi som jeg tror vil trøste meg når arbeidsdagen er over, mens jeg her og nå fokuserer på min pust, uroen i kroppen og forsøker å la uroen rolig skylde over meg innvendig. Tanker jeg henter frem er «der er den følelsen igjen(med mild stemme), den skal få rote litt rundt i kroppen min, nå kjenner jeg det i brystet, det går fint, sånn kjennes det.» anbefaler det å sjekke ut uro-skolen, og mindfullness. Utrolig nyttig. 
 

Alt du har fått til i livet er godt, du har greie p skape så mye bra for deg selv ! Det skal du være stolt over og rose seg selv for. Og la deg selv få fortsette å ha. Hverken fortid eller folk i nåtid skal få ta fra deg det du har greid å bygge opp. Heia deg !

Anonymkode: adc47...d32

Takk til dere for nyttige tips. Skal se på mindfullness, og mestringsstrategier. 

Anonymkode: 8eabc...090