Jeg er så glad, min psyke venninne (depresjon) har tatt kontakt etter to år. Dere med erfaring/kompetanse, hvilke feil bør jeg unngå.

[AnonymBruker]

Det er mange tråder her inne om hvor vanskelig det er å knytte nye vennskap i voksen alder. Jeg fikk en ny venninne da vi var i femtiårene og satte pris på vennskapet. Jeg fikk bestemt følelsen av at det var gjensidig. For et par år siden ble summen av belastninger for mye for henne, hun ble syk og orket ikke kontakt. Jeg sa jeg kom alltid til å være her for henne både når hun orket og når hun ikke orket. 
Nå har hun etter to år uttrykt at hun ønsker å gjenoppta kontakten. Jeg ble så glad, først og fremst på hennes vegne fordi jeg antar hun er litt friskere. Jeg pleier jo å være meg selv i de fleste situasjoner, men skjønner jo at dette ikke er anledningen for å legge ut om mine bragder og «vellykkethet». Tenker også at jeg har én munn, men to ører. Formålet med tråden er å forhøre meg med dere som har erfaring fra depresjon og som kan gi noen tips slik at jeg ikke sårer eller tråkker i salaten ved vårt første møte på lange tider. Har du selv vært deprimert og møtt idioter når du endelig klarte å kreke deg ut for sosial kontakt? Hva gjorde de, eller hva burde de ha gjort?

 

 

 

Anonymkode: e9166...60b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er mange tråder her inne om hvor vanskelig det er å knytte nye vennskap i voksen alder. Jeg fikk en ny venninne da vi var i femtiårene og satte pris på vennskapet. Jeg fikk bestemt følelsen av at det var gjensidig. For et par år siden ble summen av belastninger for mye for henne, hun ble syk og orket ikke kontakt. Jeg sa jeg kom alltid til å være her for henne både når hun orket og når hun ikke orket. 
Nå har hun etter to år uttrykt at hun ønsker å gjenoppta kontakten. Jeg ble så glad, først og fremst på hennes vegne fordi jeg antar hun er litt friskere. Jeg pleier jo å være meg selv i de fleste situasjoner, men skjønner jo at dette ikke er anledningen for å legge ut om mine bragder og «vellykkethet». Tenker også at jeg har én munn, men to ører. Formålet med tråden er å forhøre meg med dere som har erfaring fra depresjon og som kan gi noen tips slik at jeg ikke sårer eller tråkker i salaten ved vårt første møte på lange tider. Har du selv vært deprimert og møtt idioter når du endelig klarte å kreke deg ut for sosial kontakt? Hva gjorde de, eller hva burde de ha gjort?

 

 

 

Anonymkode: e9166...60b

Jeg tenker at de som er ute eller vil ut av depresjon vil ha det så normalt som mulig.  Kanskje du ikke skal spørre så mye om det, om hun selv ikke tar det opp som tema. Grunnforurseting for et godt og normalt vennskap  er jo at begge er seg selv

Anonymkode: bf069...1fc

[Purple_Pixiedust]

Nå er det jo stor forskjell på hvor lettkenket folk er og også hvor åpen de er om sine problemer. 

Jeg er ganske åpen og det skal godt gjøres å si eller spørre om noe feil for min del. 

Jeg ville bare begynt med et "hvordan har du hatt det?" Også se hvor åpent hun svarer. Så bygger du bare videre på det. 

Hun er ikke laget av glass selv om hun har vært/er syk.

Endret 12. august 2023 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare behandle henne normalt? Og droppe å kalle henne psyk? 

Anonymkode: 76658...c4a

[AnonymBruker]

"Min psyke venninne" 😆

Anonymkode: 4b939...7df

[AnonymBruker]

Først og fremst, for en utrolig god venn du er! Som både har forståelse, venter på henne, og søker råd.

Jeg er litt usikker på hva slags råd jeg kan gi, annet enn å være åpen og støttende, og ikke være belærende eller undermine hennes opplevelser. Min far som er u 60 år alderen er veldig typisk sånn «dette går du av deg!» og «ta deg sammen!», og det vil jeg anbefale å unngå 🙈

Anonymkode: ca854...077

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

"Min psyke venninne" 😆

Anonymkode: 4b939...7df

Beklager, det var ment som en forkortelse for psykisk syk for å få plass i emnefeltet, men jeg ser at 

Purple_Pixiedust skrev (16 minutter siden):

det jo stor forskjell på hvor lettkenket folk er

 

Anonymkode: e9166...60b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Beklager, det var ment som en forkortelse for psykisk syk for å få plass i emnefeltet, men jeg ser at 

 

Anonymkode: e9166...60b

Ikke krenket , det var bare en litt morsom beskrivelse 🙂

Anonymkode: 4b939...7df

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ikke krenket , det var bare en litt morsom beskrivelse 🙂

Anonymkode: 4b939...7df

Psyk er etter hvert blitt en vanlig ting å skrive. Det er jo ikke et grammatisk riktig ord, eller et offisielt ord, så jeg bruker det ikke, men det blir sikkert implementert i ordboken etter hvert. 

[Millinea]

Spør og vis omsorg, men ikke vær en av de som gir råd og tips og må løse problemer. Altfor mange med depresjon eller andre utfordringer som får råd om å bare tenke positivt! 😂

[AnonymBruker]

Dersom hun er frisk fra depresjonen, så er det vel ingen grunn til å fokusere så mye på den. Alle kan få dette i løpet av livet, og det er ikke sikkert at hun identifiserer seg som en "psyk venninne" heller, kanskje mer at hun gikk gjennom en tøff sykdom, og nå er bedre og ferdig med det.

Hadde bare vært meg selv og snakket om løst og fast, og dersom hun snakker om det er det nok å lytte

Anonymkode: 6ef2a...e28

[AnonymBruker]

Takk for alle råd, særlig fra @Purple_Pixiedust. Jeg ser fram til fredag når vi skal møtes igjen. Vokter meg rådgivning, det som er rett for meg trenger ikke være det for andre. Syk/frisk er heller ikke et enten eller. Nå har hun selv ytret ønske om å gjenoppta kontakten og da tenker jeg hun er på bedringens vei.

Anonymkode: e9166...60b

[AnonymBruker]

Synes du er veldig omtenksom og imøtekommende i holdningen din overfor henne, det er fint av deg å tenke som du gjør. For de fleste er det noe utfordrende å omgås folk som sliter (og kanskje også har slitt) psykisk, så dette kan også handle om dine grenser.

I min erfaring er det velkomment å spørre noe i retning av «hvordan har du egentlig hatt det i denne perioden?», eller «skjønner at det har vært vanskelig, det er så godt å se/høre at du har det bedre». 

Det kan være fint å gjøre noe, feks gå tur, på kino, utstilling osv, fremfor å bli sittende med kaffekoppen og snakke ut vel og lenge. Min erfaring og mening. Lykke til, hun er heldig som har deg, og at du fortsatt er der.

Anonymkode: d3268...ac2

[AnonymBruker]

Enig med den over☺️Jeg sliter med psyken, og ofte er det bedre å gjøre noe enn å kun sitte med en kaffikopp og prate intenst. Det verste jeg vet er de som gir meg dårlig samvittighet. Si det er godt å se henne, og ikke bebreid henne. Samtidig vil jeg presisere at sykdom kan og bør ikke unnskylde absolutt alt i livet.

Jeg har blitt mobbet og utestengt som barn og ungdom, og sliter med traumer. Når en veninne latterliggjør meg, er frekk, kommer med råd jeg aldri har bedt om-da blir jeg for fysisk og psykisk dårlig til å ha mye kontakt. Jeg kutter de ikke ut, men kutter ned på kontakt.

Anonymkode: 3409f...0aa

[AnonymBruker]

Jeg er ts og har lyst til å fortelle om at min venninne og jeg hadde et veldig vellykket møte hvor jeg benyttet meg av råd jeg fikk her inne. Det viste seg at hennes voksne datter hadde oppfordret (utfordret) henne til å ta kontakt med nettopp meg. Hun hadde ikke hatt kontakt med noen på veldig lang tid og slik blir det jo ofte når man er syk. Hun fikk snakket om sitt, jeg tonet litt ned mitt og konsentrerte meg først og fremst om at vi skulle ha det koselig og søke positivitet. Nå er vi tilbake til normal og fin kontakt.
Jeg er jo bare meg, jeg er verken sjelesørger eller psykolog, der har hun god hjelp,  jeg er først og fremst en venn. 

Anonymkode: e9166...60b

[Duff]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er ts og har lyst til å fortelle om at min venninne og jeg hadde et veldig vellykket møte hvor jeg benyttet meg av råd jeg fikk her inne. Det viste seg at hennes voksne datter hadde oppfordret (utfordret) henne til å ta kontakt med nettopp meg. Hun hadde ikke hatt kontakt med noen på veldig lang tid og slik blir det jo ofte når man er syk. Hun fikk snakket om sitt, jeg tonet litt ned mitt og konsentrerte meg først og fremst om at vi skulle ha det koselig og søke positivitet. Nå er vi tilbake til normal og fin kontakt.
Jeg er jo bare meg, jeg er verken sjelesørger eller psykolog, der har hun god hjelp,  jeg er først og fremst en venn. 

Anonymkode: e9166...60b

Så bra 🙂 jeg er i perioder deprimert og da trenger jeg input fra andre menneskers liv. Uten det blir det bare mine dimme tanker som sviver men hvis jeg snakker med noen som forteller ting fra sitt liv og andre ting så får jeg byttet ut de vonde tankene med andres tanker, de er lettere å bære for de er ikke mine.

[enkefru]

Første bud er vel å ikke tenke så veldig på det, en handler og prater ofte deretter. Oppfør deg som du ville gjort med andre venninner!